Et fredspolitisk underskudd

Foto: 
Enrico Strocchi/ Flickr Foto: Enrico Strocchi/ Flickr

Om Forsvaret som politisk redskap i norsk utenrikspolitikk

Publisert 3. juli 2013

Da Sosialistisk Venstreparti (SV) i 2005 skulle overbevise velgerne om at partiet i koalisjon med Senterpartiet (Sp) og Arbeiderpartiet (Ap) var klar for regjeringsmakt, ble det som ethvert annet småparti i møte med større partier, nødt til å inngå kompromisser i flere av partiets ideologiske og sakspolitiske kjernesaker. Dette gjaldt ikke minst SVs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Stoltenberg kom ikke til å gå med på en rødgrønn politikk tuftet på SVs prinsipielle motsetninger mot NATO og USA. Som forrige og inneværende stortingsperiode til stadighet har vist, ble utfallet av det rødgrønne regjeringssamarbeidet å langt på vei de-radikalisere SVs utenrikspolitiske linje – paradoksalt nok, gitt de mange  SV-velgerne som etter alt å dømme hadde gitt sin stemme til partiet med håp om en ny utenrikspolitisk kurs for Norge.

Konservativ linje i Ap
Utfallet er en klassisk konsekvens av ethvert regjeringssamarbeid der to mindre partier skal samarbeide med ett stort. De politiske spillereglene innebærer en mulighet for at partier vil legge seg mot venstre eller høyre ut ifra hvem de samarbeider med. Siden 2005 har den rødgrønne regjeringens flertall på Stortinget ført til at Ap uten videre problemer bevisst har kunnet orientere seg lenger mot høyre enn partiets prinsipprogram tilsier, for så å forhandle med SV og Sp, og til slutt ende opp med en relativt lik utenrikspolitikk som den Ap i utgangspunktet ønsket å fremme.

Miljøpartiet de Grønne, Rødt, SV, Kristelig Folkeparti og Venstre har i sine partiprogram for de neste fire årene mange fredspolitiske elementer som Norges Fredsråd langt på vei støtter.

Meningsmålinger fra 2009 viser tydelig at det ikke lenger primært er Høyre (H) og Fremskrittspartiet (FrP) som kjemper om velgerne, men at dette derimot har blitt en kamp mellom H og Ap. Dette kan ikke tolkes til inntekt for noe annet enn at Ap har lagt seg på en mer konservativ linje i regjering de siste fire årene. For SV og Sp har dette imidlertid ført til at det blir desto vanskeligere å nå fram med deres reelle politiske ståsted. I posisjon får de ei heller anledning til å gi tilstrekkelig støtte til enkeltsaker småpartier i opposisjon fremmer, selv om de prinsipielt sett er enige. I en mindretallsregjering, derimot, må regjeringen til enhver tid etterlyse politisk støtte fra partiene i opposisjon, som bidrar til en styrking av forhandlingsrommet mellom posisjon og opposisjon.

Dårlig gjennomslag for småpartiene
Resultatet blir at handlingsrommet til småpartiene begrenses og gjennomslagene blir færre. Fra et fredspolitisk ståsted, er dette uheldig og belyser en større, urovekkende tendens. Miljøpartiet de Grønne (MDG), Rødt (R), SV, Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre (V) har i sine partiprogram for de neste fire årene mange fredspolitiske elementer som Norges Fredsråd langt på vei støtter. Dette gjelder eksempelvis konvensjonell nedrustning og atomnedrustning; regulering av norsk våpeneksport og internasjonal våpenhandel; samt granskning av Norges militære bidrag i Afghanistan og Libya. Småpartiene vår ikke tilstrekkelig gjennomslag for sine sikkerhets- og utenrikspolitiske saksforslag. De demokratiske prosessene innskrenkes og den fredspolitiske debatten pulveriseres.

Det norske forsvaret har siden etterkrigstiden utviklet seg fra å være et defensivt rettet folkeforsvar til å bli et angrepsforsvar.

Om enn spekulativt, vil Norges Fredsråd likevel påstå at demokratiet i så måte er lite tjent med en flertallsregjering, og at det muligens kan forklare hvorfor vi i inneværende stortingsperiode ikke har sett mer slagkraftige resultater hva fredspolitikk gjelder. Med et tilsvarende begrenset handlingsrom for småpartiene i kommende stortingsperiode, frykter vi at det fredspolitiske underskuddet vil manifestere seg ytterligere og videre bidra til en ukritisk og de-politisert sikkerhets- og utenrikspolitisk debatt i Norge – både blant makthaverne og deres velgere.

Beklagelig konsensus
Det norske forsvaret har siden etterkrigstiden utviklet seg fra å være et defensivt rettet folkeforsvar, der hovedmålsetningen var å unngå krig og særlig krig på egen jord, til å bli et angrepsforsvar. I økende grad har dette inkludert at Forsvaret har blitt mer av et politisk redskap i norsk alliansepolitikk. Ettersom vi ikke er under noen direkte militær trussel er dette en innsats som rettes utover. Omstillingen av Forsvaret til å bli et profesjonalisert innsatsforsvar har i overhengende grad bestått av deltakelse i internasjonale operasjoner. Daværende forsvarsminister Grete Faremo (Ap) uttalte i 2010 at NATOs «out of area»-operasjoner har vært så dominerende at våre kjerneområder har kommet i bakgrunnen. Vi deltok militært i Kosovo i 1999, i Afghanistan i 2001 og i Libya i 2011. Denne utviklingen har skjedd parallelt med endringen av NATOs strategiske mandat, fra å være en forsvarsallianse til å bli en intervensjons- og angrepsallianse. Dette symboliserer et hamskifte; den største overgangen i forståelsen av vårt eget forsvar og Norges forhold til NATO.

Fra inneværende stortingsperiode kan vi trekke frem tre eksempler som bekrefter den rådende utenrikspolitiske konsensusen:

1. Norge har deltatt i 12 års massiv krigføring i Afghanistan.
Dette er Norges største militærpolitiske investering og bidrag i moderne tid. Vår militære innsats har skapt store omstillinger i det norske forsvaret, skapt endringer i den forsvarspolitiske retorikken og i stor grad farget våre sikkerhetspolitiske allianser. 10 soldater har dødd i tjeneste og over 140 soldater har blitt såret. Evalueringen av det norske militære bidraget i Afghanistan vil bli stående som det fremste eksempelet på Norges deltakelse i store, internasjonale NATO-operasjoner med omfattende konsekvenser for sivilbefolkningen i det landet vi kriger i, samt store konsekvenser for vår forståelse av Norges rolle som militærmakt i verden. Da Venstre i vår fremmet et representantforslag for Stortinget om granskning av Norges militære innsats i Afghanistan, med støtte fra KrF, var ikke SV i regjering i stand til å kunne gi tilstrekkelig støtte.

Forsvars- og utenrikskomitéen på Stortinget synes heller ikke å bekymre seg nevneverdig for de mange indikasjonene på at F-35 jagerflyene har en rekke tekniske skavanker.

2. Gjennomslaget for det nye kampflyprogrammet.
Diskusjonen rundt Norges kjøp av jagerfly har versert i ulike medier med sporadiske mellomrom siden beslutningen ble fattet enstemmig på Stortinget i 2008. Til tross for at både mediene og fredsbevegelsen gjentatte ganger har løftet debatten om det som er den største fastlandsinvesteringen i Norge noensinne, er den stilltiende aksepten om flykjøp fra politisk hold alarmerende. Forsvarsdepartementets formidling har vært en unyansert lovprising av flyets fortreffelighet, til tross for at det fortsatt ikke er på vingene. Forsvars- og utenrikskomitéen på Stortinget synes heller ikke å bekymre seg nevneverdig for de kostnadsmessige dimensjonene og de mange indikasjonene på at F-35 jagerflyene har en rekke tekniske skavanker og forsinket leveranse. Da Frp ved Ketil Solvik-Olsen i april stilte kritiske spørsmål ved utviklingen av det nye kampflyprogrammet, genererte heller ikke dette noe reell parlamentarisk debatt.

Avgjørelsen om å angripe Libya ble ikke tilstrekkelig diskutert på Stortinget, og altfor få kritiske perspektiver lå til grunn for regjeringens avgjørelse.

3. Beslutningsprosedyren rundt norsk krigsdeltakelse i Libya våren 2011. Regjeringen og Stortingets behandling om å delta i NATOs ”Operation Unified Protector” er fra vårt ståsted under enhver kritikk. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, vedtatt 17. mars 2011, åpnet som kjent for bruk av alle nødvendige midler i målet om å beskytte Libyas sivilbefolkning mot overgrep fra Gaddafi-regimet. I perioden før resolusjonen forelå, hadde Stoltenberg-regjeringen ved en rekke anledninger uttrykt sterk skepsis til en militær intervensjon. Da FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1973 og åpnet for bruk av alle nødvendige midler, gjorde den norske regjeringen en helomvending og endret retorikk fra å påpeke at våpenmakt sjelden løser konflikter som den man så utvikle seg i Libya, til å standhaftig argumentere for nødvendigheten av norske militære bidrag. Dette ble ytterligere forsvart på bakgrunn av den såkalte konsensusen for operasjonen i både Sikkerhetsrådet og blant norske stortingspolitikere, samt støtten fra den Afrikanske Union. Avgjørelsen om å angripe Libya ble ikke tilstrekkelig diskutert på Stortinget, og altfor få kritiske perspektiver lå til grunn for regjeringens avgjørelse. En tilsvarende mangelfull beslutningsprosess kan i verste fall danne presedens for kommende internasjonale operasjoner Norge skal vurdere deltakelse i.

Fraværet av en folkelig forankret debatt om Norges utenrikspolitiske prioriteringer, det være seg bruk av våpenmakt på fremmed territorium eller anskaffelsen av nye kampfly, er alvorlig.

Norges Fredsråd er av den oppfatning at den rungende utenrikspolitiske konsensusen som i praksis gjør seg gjeldende på Stortinget, hvor det nær sagt ikke eksisterer opposisjon blant de folkevalgte i sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål, fører til et fredspolitisk underskudd som igjen begrenser muligheten til å mobilisere og engasjere velgerne til en nyansert debatt. Uten sakspolitisk støtte fra noen av partiene på Stortinget blir det dermed svært vanskelig for det norske sivilsamfunnet med dets interesseorganisasjoner som jobber med disse temaene å forme noen opinion. For den enkelte velger kan dessuten opplevelsen bli at man har særdeles liten politisk innflytelse, fordi det ikke er noen som taler dens sak – til tross for at man har gitt sin stemme til partier som i sine partiprogram vektlegger fredspolitiske spørsmål.

Stortinget har blitt fratatt makt
Situasjonen forverres ytterligere når regjeringen fratar Stortinget makt til å diskutere utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutninger i egne fora, som vi så skje med avgjørelsen om å bidra militært i Libya våren 2011. De manglende demokratiske prosessene fører til at beslutningene tas på snevert grunnlag, fordi det er et fåtall personer som reelt sett bestemmer. Fraværet av en folkelig forankret debatt om Norges utenrikspolitiske prioriteringer, det være seg bruk av våpenmakt på fremmed territorium eller anskaffelsen av nye kampfly, er alvorlig. Det synlige antikrigsengasjementet i Norge i dag er jevnt over flyktig og populistisk.

Vårt ønske for stortingsvalget 9. september er at vi får en styrking av småpartiene på både rød og blå side.

Akkurat som handlingsrommet til småpartiene begrenses, minsker også handlingsrommet for uavhengige ikke-statlige aktører. Interesseorganisasjoner som Norges Fredsråd har et stort ansvar for å endre denne utviklingen og bidra til styrking av en faktabasert og opplysende debatt, som makter å utøve kritisk press overfor myndighetene, fremlegge habile alternativer i kampen for en fredeligere verden, og som holder våre folkevalgte ansvarlige for deres beslutninger. For å kunne redusere det demokratiske underskuddet vi får i saker som omhandler fredspolitiske spørsmål, er vårt ønske for stortingsvalget 9. september at vi får en styrking av småpartiene på både rød og blå side av den politiske aksen. Da vil opposisjonen på Stortinget formodentlig fungere som en katalysator for et forsterket, mer kritisk og sist, men ikke minst folkelig forankret ordskifte om Norges fremtidige sikkerhets- og utenrikspolitiske prioriteringer.