Et forsvar for toppleder-feminismen

Som mange andre ble jeg gjort oppmerksom på Hewlett Packard-sjef Anita Krohn Traaseths selvbiografi Godt nok for de svina gjennom den fyldige dekningen av lanseringsfesten i Aftenposten 15. mars. Artikkelen handlet om at «kvinner i posisjon heier hverandre frem på sosiale medier med store ord, komplimenter og smilefjes», og ble startskuddet for en debatt ute av alle proporsjoner om ukritisk ros, smilefjes og rosa hjerter på sosiale medier.

Saken i Aftenposten vakte åpenbart sterke reaksjoner. Som mange andre ble også jeg provosert over egeninteressene til elite-kvinnene i ros-meldingene som var trukket fram som eksempler. Jeg ble også provosert over individualismen og den tilsynelatende avvisningen av strukturelle problemer i Anita Krohn Traaseths åpningstale, som ble gjengitt i Aftenposten:

«Det er 8. mars, og Speilsalen er ikke valgt tilfeldig. Det ligger en symbolikk bak. Det handler om å se seg i speilet og ikke kun ut av vinduet for å finne årsaker til hvorfor livet ikke er rettferdig, i stedet for å plassere skyld og ansvar på andre.»

Traaseths bok har mange likhetstrekk med Facebook-sjef Sheryl Sandbergs bok Lean In. Begge kaller seg feminister, og begge deler av egne erfaringer fra veien til toppen. Som Traaseth oppfordrer Sandberg høyt utdannede kvinner med lederambisjoner om å «lene seg framover» for å bidra til likestillingsprosjektet ved å dele topplederjobbene likt mellom kvinner og menn.

Fra et venstresidestandpunkt kan det være lett å avvise disse prosjektene på refleks. Her er det mange ting vi ikke liker. Forfatterne er toppsjefer, til og med for amerikanske selskaper, og bøkene gir god PR til selskapene de leder. Det hjelper ikke akkurat at bøkene havner i den forhatte sjangeren selvhjelpslitteratur, som vi vet ikke bidrar med annet enn å individualisere problemer, og å legge ansvaret for strukturelle problemer over på enkeltpersoner. Dessuten synes vi ikke synd på topplederkvinner som tjener fett og får hverdagen til å gå opp med hushjelp og au pair. Utfordringene for deltidsarbeidende hjelpepleiere er tross alt mye viktigere.

Fra et venstresidestandpunkt kan det være lett å avvise disse prosjektene på refleks.

Men er det så enkelt? Hva er det egentlig disse damene står for? Under sløret av blonde hårmanker, sukkerspinn og paljetter, som enkelte forsøker å tåkelegge debatten med, hva er det egentlig de mener? For det ligger jo et eller annet her, gjør det ikke? Er det ikke bra at kvinnelige toppledere viser fram at man ikke trenger å være perfekt for å bli toppleder? At de oppfordrer til å bryte med det såkalte flink-pike-syndromet og innimellom være fornøyd med at det er bra nok? Kan det være noe å hente her også for feminister på venstresida?

Viktig med kvinner på toppen
Selv om vi i Norge har kvinner på toppen i regjering, politiske partier og i organisasjonene i arbeidslivet, er kvinner underrepresentert i topplederstillinger i næringslivet. 19 prosent av topplederne er kvinner og 23 prosent av mellomlederne er det. I ASA-styrer er 40 prosent kvinner på grunn av kvoteringsordningen, mens kvinneandelen i AS-styrene er på 17 prosent.

Og på tross av at vi kaller oss verdensmestre i likestilling, er det norske arbeidsmarkedet et av de mest kjønnsdelte i verden.

Vi trenger gode ledere, også i næringslivet. Ledelse bør ikke dyrkes som et opphøyet fag i seg selv, frikoblet fra virksomheten som ledes, men de fleste som har opplevd å jobbe for en dårlig sjef, skjønner betydningen av en god en. For at vi skal få gode ledere, må vi sikre oss at det er de av oss med de beste lederegenskapene som havner i lederstillingene, uavhengig av klassebakgrunn og kjønn. Dersom det ligger hindringer i veien for at kvinner skal bli toppledere, går vi glipp av halvparten av de beste lederne, eller omtrent 30 prosent, i det norske tilfellet. Da må vi ta til takke med mindre egnede menn.

De fleste som har opplevd å jobbe for en dårlig sjef, skjønner betydningen av en god en.

Kvinner på toppen er også viktig av en annen grunn. Jenter og gutter blir i dag sosialisert inn i ulike kjønnsroller, der gutter blir oppdratt til å ta mer risiko, ha sterkere konkurransementalitet og ha større tiltro til egne evner enn jenter, som blir oppdratt til å være forsiktige, vise omsorg og framheve andre i stedet for seg selv. På lang sikt bør målet være at ingen av disse egenskapene ses på som verken spesielt kvinnelige eller mannlige. På kort sikt bør imidlertid målet være å få ledere med andre egenskaper enn risikovillighet og konkurransementalitet. Anita Krohn Traaseth er opptatt av at en leder bør vise åpenhet og sårbarhet, og tørre å innrømme at man tar feil. Det er positivt, og både næringslivet og samfunnet som helhet har godt av å få flere «myke verdier» på toppen.

Men hva er det da som hindrer kvinner i å bli toppledere?

Det personlige er politisk
I Lean In gir Sheryl Sandberg en grundig innføring, godt underbygget av forskning, i hvordan forventningene som stilles til menn og kvinner er helt forskjellige. Kvinner forventes å være omsorgsfulle og ta ansvar for hjemmet, mens menns egenverdi måles ut fra karriere. For å endre disse strukturene er det helt nødvendig med politiske tiltak som delt foreldrepermisjon og gode barnehageordninger. Men det er ikke nok. For disse strukturene finnes også inne i oss, og former måten vi ser oss selv på. Derfor må også en del av kvinnefrigjøringen foregå inne i oss selv. Denne erkjennelsen ligger bak Sandbergs budskap om at kvinner må «lene seg framover», sette seg ved bordet og rekke opp hånda. Den ligger også bak Traaseths oppfordring til kvinner om å «ikke stå i veien for seg selv» og å melde seg på i kampen om topplederjobbene.

Som Hege Duckert påpeker, er Traaseths bok er inspirert av den amerikanske forskeren Brené Brown, selv om hun ikke nevnes i boka. Brown har i sin forskning på sosialt arbeid kommet fram til at skam, mot og sårbarhet er nøkkelbegreper vi er nødt til å snakke om dersom vi skal leve fullverdige liv, eller være «wholehearted», som hun sier. Selv om selvhjelpsskeptikeren i deg skulle protestere, anbefaler jeg å lese videre, for Browns forskning er interessant. (Har du 20 minutt, bør du ta en titt på det første TED-foredraget hennes. Gjør du det, kommer du sikkert til å ville se det andre også.)

Skammen arter seg forskjellig hos kvinner og menn.

Brown er opptatt av at vi alle føler skam innimellom, en følelse av at vi ikke er bra nok. Den hindrer oss i å ha gode relasjoner med andre mennesker, og den hindrer oss i å stikke oss fram på en eller annen måte, for eksempel gjennom å delta i det offentlige ordskiftet, eller å søke på stillinger som vi ikke tror vi er kvalifisert til. Skammen arter seg forskjellig hos kvinner og menn. Menns skam er som regel knyttet til å vise følelser og å ikke innfri forventninger om å være forsørger, mens kvinners skam dreier seg mest om det å ikke leve opp til alle de, ofte motstridende, forventningene som stilles til karriere, utseende og omsorgsevne. Det er vanskelig å både ha en spennende og krevende fulltidsjobb, bake cupcakes og lage festlige matpakker til barna, samtidig som man trener mye og alltid ser bra ut. Det er samfunnets normer og kjønnede forventninger som skaper denne skammen, fordi vi tar de urealistiske forventningene inn i oss selv, og gjør dem til våre egne.

Brown påpeker at denne skammen fører til at kvinner har vanskelig for å skille det vi gjør fra hvem vi er, noe som fører til «flink-pike-syndromet». Vi forsøker å være perfekte på alle fronter, for hvis det er noe vi gjør feil eller ikke bra nok, tolker vi kritikken av det vi har gjort som en kritikk av at vi ikke er bra nok som mennesker.

Godt eksempel
Anita Krohn Traaseth er bevisst disse mekanismene, og viser gjennom sin historie om veien til topplederjobben i Hewlett Packard, at man ikke trenger å være perfekt for å sette seg ambisiøse mål. Hun røyker for mye, trener ikke, og fikk tre i norsk på videregående. Åpenheten hun viser i boka er befriende, og mantraet «Godt nok for de svina», som hun har lært av sin arbeiderklassefar, er noe mange kvinner burde ta til seg.

Vi behandles ut fra de gruppene vi tilhører, og dette hindrer oss i å ha reelt like muligheter.

Men, som Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen, reflekterer ikke Traaseth noe særlig rundt hva som er årsaken til at de fleste kvinner ikke gjør som henne. Det gjør imidlertid Sheryl Sandberg. Hun skriver blant annet at det er en myte at arbeidslivet er et meritokrati, der det er evnene og resultatene våre vi blir målt etter. Vi behandles ut fra de gruppene vi tilhører, og dette hindrer oss i å ha reelt like muligheter. For det hjelper ikke å ha like muligheter på papiret, dersom det bare er noen som oppfordres til å gripe dem, som hun skriver.

Sandberg tar ikke bare opp hindringene kvinner legger for seg selv, som at kvinner først søker på en stilling når de har 100 prosent av kvalifikasjonene i stillingsutlysningen, mens menn søker når de har 60 prosent. Hun skriver også om hvordan vi har helt andre holdninger og forventninger til kvinner enn det vi har til menn, og at dette hindrer kvinner i å ta fullstendig frie valg. En studie som illustrerer dette, er et eksperiment der en gruppe amerikanske studenter fikk lese en historie om den framgangsrike investoren Heidi Rozen. Halvparten av gruppen fikk lese historien om Heidi, mens den andre halvparten fikk lese akkurat den samme historien, med en liten forskjell: navnet på hovedpersonen var byttet fra Heidi til Howard. Studentenes inntrykk av Heidi og Howard var totalt forskjellige. De mente Howard var en attraktiv kollega, mens Heidi framstod som egoistisk og ikke «en type du ville ønske å ansette eller arbeide for».

Sandbergs vektlegging av at det er strukturer i samfunnet vårt som hindrer mange kvinner i å «lene seg framover» gjør Lean In til en viktigere feministisk bok enn Godt nok for de svina.

Å oppfattes som ambisiøs er positivt for menn, mens det er negativt for kvinner. Dette er ting vi lærer oss fra vi er små. Sandberg trekker fram et eksempel med bodyer for babyer med påskriften «Smart som pappa» og «Søt som mamma». Eksempelet minner om en mye omtalt hjemlig variant, der en blå body hadde påskriften «Adm. dir», og den tilsvarende rosa varianten «Hjerteknuser». Begge varianter solgte visstnok godt.

Sandbergs vektlegging av at det er strukturer i samfunnet vårt som hindrer mange kvinner i å «lene seg framover» gjør Lean In til en viktigere feministisk bok enn Godt nok for de svina. Sandberg har blitt kritisert for å ikke være opptatt av politiske tiltak som foreldrepermisjon og barnehageplasser for å fremme likestilling. Tatt i betraktning hvor fraværende slike tiltak er i USA, kan man forstå denne kritikken. Men Sandberg avviser ikke behovet for slike tiltak, snarere tvert imot. Hun skriver at politiske tiltak er like viktig for å få til full likestilling, men at hun likevel har valgt å legge vekt på det personlige. Å avfeie Lean In med denne kritikken blir omtrent som å gi etter for kritikken mot engasjementet i saken om reservasjonsrett når kvinner i fattige land har det så mye verre enn oss. Kampen for likestilling må føres på flere fronter samtidig, og feminister bør være åpne for at ikke alle legger vekt på akkurat det samme som en selv.

Politiske fellesskap
Et problem med begge bøkene er imidlertid at det personlige settes opp som en motsetning til det politiske. De kvinneundertrykkende samfunnsstrukturene, som Sandberg beskriver så godt, viser at det personlige fremdeles er politisk, og at det politiske blir til personlige hindringer, dersom vi legger en litt videre politikkdefinisjon til grunn. Derfor er det påfallende at løsningen framstilles som så individuell. «Overgangen til en mer likestilt verden vil skje person for person», skriver Sandberg, og legger til: «Vi kommer nærmere det store målet, reell likestilling, for hver kvinne som lener seg frem.» Traaseth legger også ansvaret på den enkelte kvinne, som hun mener må bli flinkere til å gripe mulighetene som byr seg.

«Vi kommer nærmere det store målet, reell likestilling, for hver kvinne som lener seg frem.»

Man kan spørre seg om det er en ideologisk blindhet som får de to forfatterne til å overse de politiske fellesskapene som befinner seg rett foran nesa på dem. For selv om de insisterer på det personlige og individuelle, har fellesskapene en tydelig plass i bøkene deres. Traaseth avslutter med setningen «ingen klarer noe alene», og bruker god plass på å skrive om de kvinnene, mennene og nettverkene som har støttet henne og hjulpet henne opp og fram. Sandberg kaller ett av sine kapitler «Sammen for likestilling», og oppfordrer til å fortsette diskusjonen i en Facebook-gruppe (litt spin-off-effekt til selskapet hun leder måtte man vel regne med), og delta i såkalte «Lean-in-sirkler» for å dele erfaringer med andre. Slike grupper er en form for politiske fellesskap, som befinner seg et sted mellom offentlige myndigheter og enkeltindivider.

I kampen for kvinnefrigjøring, og all annen frigjøring, er slike politiske fellesskap helt essensielle. Det har arbeiderbevegelsen vist, og det har kvinnebevegelsen vist. Det er gjennom slike fellesskap vi kan dele erfaringer med hverandre og oppdage at det ikke er oss, men strukturene i samfunnet, det er noe galt med. På den måten forsvinner skammen, og vi blir sterkere. Ikke bare som deler av fellesskap, men også som enkeltindivider.

Gjennom slike fellesskap kan vi finne støtte til å stikke oss fram og kreve vår rett. For er vi del av et fellesskap, handler det ikke bare om oss selv lengre, men om alle andre som opplever det samme. Når vi krever høyere lønn gjennom fagforeninga vår, er det ikke bare på vegne av oss selv, men også andre arbeidstakere. Når vi går i 8. marstog mot reservasjonsretten, er det ikke bare for at vi selv skal slippe å møte en fastlege som ikke vil henvise oss, det er også for at andre skal slippe det. Den vissheten gjør det også enklere å bære kostnadene som kommer med å stikke hodet fram og tåle dritten i kommentarfeltet. Man tar en for laget. Og man får støtte til å stå i det fra fellesskapet.

Når vi går i 8. marstog mot reservasjonsretten, er det ikke bare for at vi selv skal slippe å møte en fastlege som ikke vil henvise oss, det er også for at andre skal slippe det.

Bloggkollektivet MadDam er et glimrende eksempel på dette. Gjennom å gå sammen om et prosjekt der de backer hverandre opp og oppfordrer hverandre til å skrive, har de tilført den offentlige debatten nye, interessante stemmer fra et perspektiv som tidligere ikke har vært så godt representert. Rød Ungdoms bøllekurs og Jenteforsvaret er andre eksempler på fellesskap som forener det personlige og det politiske. Personlige erfaringer deles og blir grunnlag både for bevisstgjøring om undertrykkende samfunnsstrukturer, og for å kjempe for å endre de samme strukturene. Slike fellesskap kan ta ulike former, og være alt fra diskusjonsgrupper på internett, kvinnenettverk eller kvinnekonferanser, organisasjoner, en gjeng med damer som møtes til middag, eller kvinner som roser hverandre i sosiale medier.

Derfor bør vi ikke gå av skaftet og rope opp om at kvinner som heier på hverandre skader den offentlige debatten. Hadde debatten i sosiale medier og i offentligheten bare bestått av ukritisk ros, hadde det selvfølgelig ikke vært bra. Men slik realitetene er i dag, svekker ikke litt ros kvinner imellom debatten. Når usaklig kritikk rammer kvinner hardere enn menn, kan litt ekstra støtte være på sin plass for å gjøre kvinner i stand til å overse den usaklige, personifiserte kritikken, slik at vi kan motta og svare på saklig kritikk. Det tror jeg også gjelder for kvinnelige toppledere i mannsdominerte miljø, som oftere får slengt usaklig personkritikk mot seg enn det de mannlige kollegene deres får. Det betyr selvfølgelig ikke at kvinner ikke kan kritisere Anita Krohn Traaseth, Sheryl Sandberg eller selskapene de styrer. Men som menn bør de kritiseres på saklig grunnlag for det de gjør og det de sier, ikke for hvem de er eller fordi de er kvinner.

Uansett er det noe å lære av bøkene deres, også for de som går med større drømmer enn å bli toppleder.

Bildet viser kvinneregjeringen Brundtland fra 1986.