Er ikke moralske argumenter gyldige i klimapolitikken?

Ekstremvær. Foto: Akuppa John Wigham Ekstremvær. Foto: Akuppa John Wigham

I valgkampen ble Miljøpartiet De Grønne hardt kritisert for vår økonomiske politikk. Det var for så vidt legitimt, all den tid vi lå an til å få – og fikk – over 250 nye folkevalgte. Kritikken baserte seg likevel ofte på en ganske primitiv økonomisk analyse. Den kan oppsummeres slik: «De Grønnes politikk er uansvarlig fordi den ikke vil gi høyest mulig økonomisk vekst på kort sikt.»

Finansmannen Jan Petter Sissener hevdet for eksempel at utfasing av norsk oljevirksomhet vil påføre Norge «en økonomisk depresjon uten sidestykke». På den bakgrunnen karakteriserte han De Grønne som «en gjeng suppehuer».

Jeg lever fint med å bli kalt suppehue av Jan Petter Sissener. Problemet er at han ikke  er alene om å måle hvorvidt en politikk er god eller dårlig, nesten utelukkende ut fra kriterier som lønnsomhet og kostnadseffektivitet. Dét er faktisk en rådende oppfatning i Norge. Konsekvensen er ofte at moralske argumenter blir tillagt lite vekt. I mange tilfeller blir de ikke en gang tatt seriøst.

Jeg tror den oppfatningen hemmer samfunnsutviklinga og gjør at Norge spiller en langt mindre viktig rolle i å løse de store krisene i verden enn det vi kunne ha gjort.

Vi vet ikke når vi tråkker over grensen og passerer et såkalt «tipping point».

Regjeringen planlegger å øke utslipp
I klimapolitikken er dette særlig fremtredende. Høyre og Arbeiderpartiet (og FrP, i den grad de er for å kutte noen utslipp) har lenge vært enige om at kutt av klimagassutslipp i Norge er dårlig politikk fordi det er billigere å gjøre det i andre land. I Nasjonalbudsjettet for 2016 planlegger regjeringen faktisk å øke (!) norske utslipp i 2020 og 2030 sammenlignet med 1990-nivå.

De viktigste klimatiltakene i budsjettet er – etter miljøvernminister Tine Sundtofts eget utsagn – å videreføre satsingen på regnskogsbevaring i utviklingsland, øke støtten til klima- og energifondet og styrke miljøteknologiordningen. Ingen av tiltakene vil gi direkte utslippsreduksjoner i Norge på kort sikt. For å etterkomme våre internasjonale klimaforpliktelser planlegger regjeringen å bruke 270 millioner kroner på å kjøpe FN-kvoter i utviklingsland.

Skuldertrekk fra politikerne
Argumentet om at Norge må kutte sine egne utslipp, fordi vi har et historisk ansvar for klimaendringene, har ikke fått gjennomslag. Det har knapt nok vært en del av debatten. For litt over et år siden lanserte Kirkens Nødhjelp en rapport som sa at Norge har ansvar for 0,84 prosent av klimakuttene verden må ta innen 2020. Det innebærer at vi må redusere utslippene med rundt 50 prosent i 2020 og bidra med en omfattende finansiering av klimatiltak i andre land. Rapporten ble stort sett møtt med et skuldertrekk av politikerne.

Selv det faktum at vi vil få økte utslipp i Norge med dagens politikk, ble nesten ikke debattert da statsbudsjettet kom.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Foto: Mission of Norway
Klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Foto: Mission of Norway

Du har neppe hørt Tine Sundtoft måtte svare på om en regjeringens politikk er forenlig med den moralske plikten vi har til å ikke ødelegge naturen for fremtidige generasjoner. Eller om det er rettferdig overfor andre land i verden, som kutter utslippene sine massivt, at Norge skal øke sine. Eller om det virkelig er greit å la være å oppfylle våre moralske forpliktelser i Norge fordi det er billigere å gjøre det i andre land.

Det er fordi hun aldri blir stilt de spørsmålene. De er tydeligvis ikke relevante når politikken skal utformes. Så lenge den er kostnadseffektiv, er alt greit.

Lønnsomme felt skal åpnes
Et eksempel på konsekvensene av denne politikken er at vår verste forurenser, olje- og gassindustrien, har kunnet øke sine utslipp (senest med 6,5 prosent fra 2013 til 2014). Men petroleumsvirksomheten har også vært beskyttet av et annet økonomisk rasjonale: Så lenge samfunnsgevinsten ved å ta opp olje og gass er større enn samfunnskostnadene, er det lite fornuftig å la disse ressursene ligge. Samfunnsgevinsten er stor fordi eksport av olje og gass gir enorme inntekter. Samfunnskostnadene er foreløpig lave: Forurensningen fra norsk olje og gass virker globalt og på lang sikt (sistnevnte er muligens i ferd med å endre seg nå, med den økende mengden ekstremvær).

Å la olje og gass bli liggende i bakken har derfor både vært dårlig butikk og politikk.

Vi mennesker er utstyrt med en moralsk impuls.

Før Norge virkelig blir rammet hardt av klimaendringer, er den eneste «godtatte» argumentasjonen at oljen ikke vil bli lønnsom å hente opp. Høyt kostnadsnivå i oljebransjen, stadig mer vanskelig tilgjengelig oljeressurser, utsiktene for en global klimaavtale og en fallende oljepris internasjonalt har dog ført til at dette etterhvert gjelder stadig flere felt på norsk sokkel.

Sverdrup-feltet ble åpnet nesten uten debatt
Debatten (eller mangel på) om oljefeltet Johan Sverdrup er illustrerende i så måte. Feltet antas å være lønnsomt også innenfor et scenario der vi begrenser global oppvarming til to grader. FNs klimapanel har nemlig satt en grense på 1000 milliarder tonn karbon som vi kan slippe ut om vi skal kunne nå togradersmålet. Ut fra dette kan man si at alle oljefelt med en bestemt lønnsomhet kan åpnes uten at grensen overskrides, for eksempel Sverdrup-feltet.

Debatten om å la feltet – som er ett av de største i Norge i historien og inneholder like mye klimautslipp som 16 år med norske utslipp – bli liggende, var nesten helt fraværende før det ble åpnet. I vår ble det banket gjennom i Stortinget praktisk talt uten debatt. Kun SV og De Grønne stemte mot. Til og med krefter i klimabevegelsen synes det er greit å åpne for produksjon på dette feltet.

Argumenter som at Norge har tjent seg rike på olje og gass, og at det nå er på tide å la andre land i verden få hente opp de gjenværende fossile ressursene, ble ikke hørt.

I Nasjonalbudsjettet for 2016 planlegger regjeringen faktisk å øke (!) norske utslipp.

Ting går ikke alltid som planlagt
Det kan innvendes at det ikke hjelper klimaet å drive symbolpolitikk. Den beste politikken er den som gir mest mulig velferd og størst mulig globale utslippskutt av fellesskapets midler.

Problemet er at den økonomiske tenkemåten har en rekke svakheter.

Markeder fungerer ikke alltid som planlagt. For eksempel har den lave etterspørselen for FN-kvoter ført til en ekstremt lav kvotepris. Erna Solberg har derfor uttalt at disse kvotene «ikke kutter et gram CO2».

Likevel er det altså det vi baserer hele klimapolitikken vår på.

Klimavitenskapen skaper stor usikkerhet
Det er også vanskelig å kvantifisere samfunnskostnadene ved forurensning fra norsk olje og gass. Klimavitenskapen skaper stor usikkerhet i beregningene fordi vi ikke vet når vi tråkker over grensen, og passerer et såkalt «tipping point», som vil føre til store, irreversible klimaendringer.

Sverdrup-feltet er igjen et eksempel. Det er vanskelig å måle sikkert hvor mye olje vi kan hente opp for å unngå alvorlige klimaendringer. Grensen på 1000 milliarder tonn gir bare 66 prosent sannsynlighet for å nå togradersmålet. Og vi vil antakelig få alvorlige klimaendringer før den globale temperaturøkningen har nådd to grader.

Skisse av Johan Sverderup-feltet. Foto: Statoil
Skisse av Johan Sverderup-feltet. Foto: Statoil

«Symbolpolitikk» har mer enn symbolsk betydning
Moralske handlinger har mer enn symbolverdi. I vår iver etter å tallfeste ulike interesser og konsekvenser, kan vi fort ende opp med å undervurdere de positive effektene av en handling. Vi mennesker er utstyrt med en moralsk impuls. Når noen handler moralsk, appellerer det til andres moral. Å ta politisk ansvar fører dermed ofte til endring hos andre. Slik kan vi motvirke det som kalles allmenningens tragedie – at vi tillater for eksempel ødeleggelse av miljøet fordi ingen har interesse av å være den ene som tar tak i problemene.

I klimapolitikken ser vi at når noen land går foran, kommer andre etter. Det at Norge ikke investerer Oljefondet i kull, fører isolert sett til at noen andre bare overtar disse eierandelene. Men det gir et signal om at aksjene er mindre attraktive som sprer seg i markedet. Den samlede effekten av en handling på sikt er altså større enn den umiddelbare effekten.

Det å ta moralske valg bør dessuten ha en egenverdi både for oss som samfunn og enkeltindivider uavhengig av nytte og kostnader. Hvis det hele tiden er greit å gjøre umoralske handlinger, fordi noen andre uansett ville gjort det i vårt sted og på en verre måte, reduserer vi vår egen evne til å ta ansvar.

Jeg lever fint med å bli kalt suppehue av Jan Petter Sissener.

Hva er vitsen med politikere?
Hvis samfunnet skal styres utelukkende ut fra økonomiske kalkyler, kan vi like gjerne droppe politikere og overlate oppgavene deres til byråkratene i Finansdepartementet.

Framtidige generasjoner vil, vel og merke, neppe akseptere som unnskyldning at vi lot være å omstille oss til et bærekraftig samfunn i tide fordi det var for dyrt, fordi det ville føre til at mange mistet jobben på kort sikt, eller fordi vi ikke hadde en komplett modell for hvordan det nye samfunnet skulle se ut før vi startet.

Noe av vitsen med politikk er å legge moralske vurderinger inn som faktorer i styringen av samfunnet. Det kan innebære noen tøffe politiske valg. Disse er imidlertid nødvendige om vi skal få samfunnet til å skifte retning når vi er kommet inn på et blindspor. Å vente kan fort bli kostbart på lang sikt.