EN SMS TIKKET INN: «MAMMA. JEG ER I HELVETE. JEG ER I KABUL»

"En flukt som aldri tar slutt" av Åse Brandvold. Omslagsfoto: Linda Bournane Engelberth "En flukt som aldri tar slutt" av Åse Brandvold. Omslagsfoto: Linda Bournane Engelberth

Han husket bare det skarpe lyset han fikk i øynene da politiet fant ham.

Dette er et utdrag fra journalist Åse Brandvolds nye bok En flukt som aldri tar slutt

EIDSVOLLS PLASS foran Stortinget var pyntet med flagg i alle farger. «Ikke send oss tilbake til krigen», sto det på dem. Det var FNs flyktningdag, onsdag 20. juni 2007. I fire dager hadde 43 afghanske asylsøkere, som alle hadde fått avslag på asylsøknadene sine, holdt leir på denne plassen. I en måned hadde de gått pilegrimsleden fra Trondheim til Oslo. Dette var siste stopp på det de kalte Asylmarsjen, en protestmarsj mot Norges tvangsreturer til Afghanistan. Nå håpet de at Norge ville høre bønnen deres om å få bli.

Jeg hadde oppsøkt leiren som journalist for Klassekampen to dager tidligere for å prøve å skaffe meg en oversikt over deltakerne. Hvor i Afghanistan kom de fra? Hva trodde de ventet dem ved retur? Hva var historiene deres? Noen kunne fortelle at huset deres var blitt ødelagt av raketter. En fortalte at han var blitt tvunget til å jobbe for Taliban. Et flertall av dem jeg snakket med, fortalte om fedre som var blitt drept. De hadde bare vært tenåringer da de forlot Afghanistan. De norske utlendingsmyndighetene sa at de trygt kunne reise tilbake og bo i Kabul, som gjennom innsats fra Nato og Norge var blitt trygt.

Denne kvelden klokka 22 gikk fristen for å oppholde seg på Eidsvolls plass ut. Jeg ville være der sammen med dem de siste timene. Jeg var nysgjerrig på hva som kom til å skje etter klokka 22. Politiet kom nok til å rydde leiren, men ville de også arrestere dem? Skulle afghanerne sitte på et fly til Kabul om få dager? Jeg ville også vise at jeg støttet dem, at vi var flere som ønsket at de skulle få bli, som ville inkludere dem – selv om det offisielle Norge hadde bedt dem forlate landet. For å understreke poenget tok jeg på meg bunad. Så tok jeg en drosje til Eidsvolls plass. Jeg fortalte sjåføren om afghanerne, og at jeg mente det passet med bunad i situasjoner hvor de norske verdiene var truet. Hva slags land er vi egentlig hvis vi ikke kan hjelpe folk på flukt fra krig? spurte jeg. Drosjesjåføren sa «ja vel» og dro kortet mitt. Enten var han totalt uinteressert, eller så var han fullstendig uenig, og ville bare ha meg ut av bilen raskest mulig.

Han så ut som om han kunne trenge en mamma. Derfor avfeide jeg det ikke.

Forfatter i bunad med «Bashir». Foto: Eskil Hadland
Forfatter i bunad med «Bashir». Foto: Eskil Hadland

Da jeg satte meg ned på gressplenen foran Stortinget, var det til kveldens siste punkt på programmet. Sola var fortsatt oppe, men den varmet ikke lenger. Afghanerne hadde en stor heliumballong, som de hadde festet et langt bånd til. På båndet hadde de festet lapper i alle farger. På hver lapp hadde de skrevet hvert sitt ønske som fikk bli med ballongen når de slapp den opp i været. Scene og lydutstyr ble pakket ned, og de siste appellantene gikk. Vi satt igjen i klynger på plenen. Det ble drukket søt te, telefonnummer ble utvekslet.

Det er noe med lufta på denne lyseste tida av året. Tida for eksamener og skoleavslutninger. Tida for avskjed og nye begynnelser. Dette kunne ha vært den siste kvelden i russetida, eller den siste kvelden på skoleturen. Stemningen var lett, smilet og latteren satt løst. Alvoret som lå under, var nesten uvirkelig. For det var ikke en dårlig eksamenskarakter afghanerne fryktet. De fryktet for livet sitt. Da jeg gikk for å hente termosen min med te, fikk jeg øye på en gutt som sto alene. Han var et par centimeter lavere enn meg og hadde mørkt, tjukt, kortklipt hår. Vi fikk øyekontakt. Han pekte på bunaden min, og ansiktet åpnet seg i et stort smil.

– Gratulerer med dagen! sa han spøkefullt.

Jeg holdt fram termosen og inviterte ham til å komme og sitte med meg på plenen.

– Jeg er imponert over det dere har gjort, sa jeg.

– Takk, sa han.

Det var mitt første møte med «Bashir».[1]

Den dårlige norsken hans begrenset praten. Setningene vi utvekslet, var enkle. Vi snakket om hvor lyst det var i Norge i juni, selv om det var natt. Han hadde bodd på et asylmottak i Troms. Der var det seks måneder dag og seks måneder natt. Det var også alt han visste om Norge før han kom hit: at året var delt i en mørk og en lys del. Det var godt å være i den lyse delen. Han nappet hele tiden nervøst i gresset. Han sa han var redd for politiet. Blikket søkte etter steder å gjemme seg.

– Hvis de kommer, så gjemmer jeg meg bare der, sa han og pekte på bunadsstakken mens han lo.

Innimellom latteren kom det hikst. Så ble han alvorlig:

– Du er som min mamma.

Han så ut som om han kunne trenge en mamma. Derfor avfeide jeg det ikke. Jeg bare fortsatte å holde blikket hans og anstrengte meg for å beholde smilet. Vi satt i gresset og snakket til det ble nesten helt mørkt. Så prøvde vi å få oss litt søvn. Vi la oss på hvert vårt liggeunderlag inn mot stortingsmuren. Riksløvene passet på.

Én og én gikk de rakrygget inn i politibussen med rolige, alvorlige ansikter.

Jeg kan ikke ha vært borte i mer enn fem minutter, så våknet jeg av at politiet kom. De var flere enn oss, i hvert fall 60–70 stykker, og de nærmet seg stille og rolig. De hadde på seg sin «mildeste» politiuniform, mørkeblå bukser og lyseblå skjorter. Ingen hjelm, køller eller skjold. Men litt lenger opp i Prinsens gate sto fire utrykningsbiler fulle av opprørspoliti klare. Det ble ikke bruk for dem. Afghanerne hadde bestemt i et allmøte på forhånd at de ikke skulle lage bråk eller gjøre motstand. Verdigheten deres smittet over på oss som var der for å vise støtte. Det var ingen skrik eller sinte rop, bare en sterk følelse av avmakt. For få minutter siden hadde vi ligget side om side i soveposer. Nå ble de ført bort, og vi kunne ikke bli med. Det var ingenting mer vi kunne gjøre for dem.

Én og én gikk de rakrygget inn i politibussen med rolige, alvorlige ansikter. Noen gråt.

Bashir var en av dem. Han slapp løs hikstene som var der i latteren tidligere på kvelden. En politimann ville ta tak i armene til Bashir og dra ham inn i bussen. Jeg sa til ham at det ikke ble nødvendig.

– Han vil gå selv.

Politimannen lot oss være. Vi gikk sakte mot bussen sammen. Bashir med bøyd hode og armen rundt skulderen min. Fingrene holdt hardt i stoffet på bunadsskjorta. Da bussen hadde kjørt, og jeg måtte gå fra Eidsvolls plass, kjente jeg hvordan redselen til Bashir hadde festet seg et sted inne i ryggsøylen min. Flyktningdagen var blitt flyktningnatt, og jeg var blitt mamma. Det gikk 16 dager før jeg hørte noe, så fikk jeg en tekstmelding fra et nummer som begynte med +93: «mamma. jeg er i helvete. Jeg er i kabul».

Det var ikke bare en politisk strategi. Det var også en måte å tillate seg selv å være menneske på.

Fra deportasjonene. Foto: Eskil Hadland
Fra deportasjonene. Foto: Eskil Hadland

ÅRET ETTER, en varm dag i midten av mai, dro jeg kjensel på en fra Asylmarsjen i Oslo.

Det var Amin. Den høye, hengslete Amin.

For et år siden var han blitt arrestert og sendt ut av landet. Nå kom han slentrende bortover Grønlandsleiret med en gjeng kamerater. Hvordan hadde han klart å komme seg tilbake til Norge? Etter at politiet ryddet Eidsvolls plass natt til 21. juni 2007, ble 21 av de 43 asylmarsjdeltakerne arrestert og siden tvangsreturnert til Afghanistan, blant dem var Bashir og Amin. Resten ble sluppet fri. Hva hadde skjedd etterpå? Asylmarsjen hadde fått mye oppmerksomhet i media, men så ble TV-kameraene slått av, og journalistene fant andre ting å skrive om. Hvordan var det egentlig gått med de 43?

Jeg hadde tenkt mye på dem det siste året. Afghanerne hadde gjort inntrykk på meg. De hadde gått ut offentlig og stolt på at noen ville ta imot dem, selv om de oppholdt seg ulovlig i Norge. Det var ikke bare en politisk strategi. Det var også en måte å tillate seg selv å være menneske på. De ville tro på oss, selv om vi ikke trodde på dem.

Mangler du penger, blir du satt i tvangsarbeid når du kommer over grensa til Iran.

Jeg drøyde det et par måneder før jeg tok kontakt med Amin. Anledningen var at jeg jobbet med en reportasje om en enslig, mindreårig asylsøker fra Afghanistan. Jeg skulle besøke ham på asylmottaket han bodde på i Risør og inviterte Amin med som tolk. I bilen på vei tilbake fikk vi snakket ordentlig om hva som hadde skjedd siden politiet tvangsreturnerte ham til Kabul. Det var en by han aldri hadde vært i før. Han hadde ikke familie der. Men han hadde noen politiske kontakter, som han hadde fått i Norge. Gjennom arbeidet med Asylmarsjen hadde han blitt kjent med eksil-afghanere som holdt tett kontakt med menneskerettighetsaktivister i hjemlandet. Amin tok kontakt med noen av disse[2] for å diskutere hvilke sjanser han hadde for å kunne jobbe politisk i Afghanistan. De mente sjansene hans var små, siden han ikke hadde nettverk i Afghanistan og ingen som kunne beskytte ham. Dermed begynte han å undersøke mulighetene for å komme seg ut av Afghanistan igjen. Det var i Norge han hadde vennene sine. Han hadde også en norsk kjæreste. Hans norske venner overførte nærmere 200 dollar til ham gjennom pengeoverføringsbyrået Western Union, som han brukte på å komme seg over grensen til Pakistan og byen Quetta.

Quetta er en farlig by med sterke innslag av kriminelle og ulike islamistgrupper. Svært få journalister og humanitære organisasjoner våger å oppholde seg der på grunn av faren for kidnappinger og de mange terroraksjonene. Likevel reiste de fleste afghanerne Amin kjente, dit hvis de skulle komme seg ut av Afghanistan.

Med den organiserte kriminaliteten følger også menneskesmuglerne. De er de eneste som kan ta deg over landegrensene når du mangler gyldige papirer. Du kan betale dem uten å ha bankkonto. Mangler du penger, blir du satt i tvangsarbeid når du kommer over grensa til Iran. Smuglerne betales gjennom hawala. Et tillitsbasert pengeoverføringssystem som erstatter det vanlige bankvesenet for store deler av befolkningen i Afrika og Asia. Du betaler inn for eksempel 4000 dollar pluss et gebyr til en hawala-agent i Quetta for å reise til Istanbul. På kvitteringen du mottar, står det en kode. Denne oppgir du til menneskesmugleren som tar deg imot når du har kommet fram. Deretter kan han ta koden med seg til nærmeste hawala-kontor og få utløst sin betaling.

Mens vi sto og spiste tørre boller på en Statoil-stasjon i Vestfold, fortalte Amin om smuglere som hadde forlatt ham i ørkenen i Iran. Han fortalte at han hadde vært nær ved å drukne under dekk i et lasteskip i Middelhavet mellom Tyrkia og Hellas. Da han kom til Hellas, ble han arrestert av gresk politi. De tok fingeravtrykkene hans og holdt ham fengslet i ti dager. Da han fikk gå, fikk han et brev med avslag på asylsøknaden og en utreisefrist. Likevel dro han videre til havnebyen Patras. Der hjalp menneskesmuglere ham inn i en kjøletrailer full av appelsiner som skulle til Italia. Reisen tok 34 timer. Amin fortalte at han ikke visste hva byen han kom til, het. Han husket bare det skarpe lyset han fikk i øynene da politiet fant ham bak i traileren. Han brukte alle krefter på å konsentrere seg om å ikke si noe om at han hadde vært i Hellas. Ble han sendt dit, fryktet han at politiet ville arrestere ham og sende ham over grensa til Tyrkia, siden de hadde tatt fingeravtrykket hans og utvist ham.

Da politiet lot ham gå, fant han jernbanestasjonen. En tilfeldig dame forbarmet seg over ham, kjøpte mat til ham og spurte hvor han skulle. Fordi han ikke visste navnet på noen andre byer i Italia, sa han at han ville til Roma. Seinere skjønte han at han var i Nord-Italia, og at han heller burde tatt toget direkte til Paris. Fra Roma kjøpte han togbillett til Paris. I parken Jardin Villemin, som pariserne kaller «Lille Kabul» og afghanerne bare kaller for «Parken», traff han Nazari og Mohammad, som også hadde blitt tvangsreturnert etter Asylmarsjen. De reiste videre sammen med tog til Amsterdam. Derfra reiste de med smuglere til København i en svart taxi. I København ga smuglerne dem billetter til bussen til Oslo.

Menneskesmuglere hjalp ham inn i en kjøletrailer full av appelsiner.

AMIN VAR HELDIG. Norge hadde nylig sluttet å returnere asylsøkere til Hellas fordi de humanitære forholdene der var elendige og sjansene for å få en reell asylbehandling var små. Dermed fikk han søke asyl i Norge. Dette til tross for at han hadde fått utvisningsvedtak da han ble returnert ut av Norge året før. Han var utvist fordi han hadde oppholdt seg over lengre tid i Norge uten oppholdstillatelse og dermed brutt utlendingsloven.

«Du kan ikke komme her. Du er utvist fra Norge», hadde politiet sagt da han hadde meldt seg for å registrere seg som asylsøker. Men Amin overbeviste dem på sin habile norsk med at det ikke var hans skyld at han måtte flykte. Han anførte at han var ateist og dermed frafallen fra islam, noe som betyr dødsstraff i Afghanistan. I tillegg var han medlem av det forbudte sosialistpartiet Workers Socialist Organisation (WSO).

Et halvt år etter vårt første møte, 20. april 2009, fikk Amin oppholdstillatelse.

Utlendingsdirektoratet (UDI) konkluderte med at han sto i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur.

De fleste av de viktige årene mellom 15 og 30 år hadde de brukt på flukt.

Fra asylmarsjen i 2007. Foto: Eskil Hadland
Fra asylmarsjen i 2007. Foto: Eskil Hadland

UT FRA DE OPPLYSNINGENE jeg har i skrivende stund, kan asylmarsjdeltakerne deles inn i fem grupper:[3]

  • De som fikk oppholdstillatelse i Norge. Det gjelder 24 av dem.[4]
  • De som fikk oppholdstillatelse i et annet land. Det gjelder 3 av dem.
  • De som er uten oppholdstillatelse i Norge. Det gjelder 4 av dem.
  • De som er uten oppholdstillatelse, eller har sterkt begrensede rettigheter, i et annet land. Det gjelder 7 av dem.
  • De jeg har usikre opplysninger om. Det gjelder 5 av dem. Én i denne gruppen er blitt tvangsreturnert fra Norge til Afghanistan to ganger.

Utgangspunktet deres var omtrent det samme: De aller fleste forlot Afghanistan som tenåringer. Da de kom til Norge, var de i tjueårene eller i slutten av tenårene. 17 av dem hevdet å være under 18 år, men utlendingsmyndighetene trodde ikke på dem. Nesten alle kom fra provinser som ligger sentralt i Afghanistan, og de oppga at de flyktet fordi de ikke ville bli dratt inn i den væpnede konflikten som stadig ble mer voldelig. De fleste av de viktige årene mellom 15 og 30 år hadde de brukt på flukt. De hadde ridd på esler over fjellet, gjemt seg under trailere, i varebiler og drevet i gummibåter på svarte bølger i Middelhavet. Årene andre bruker til å prøve og feile i kjærlighet, skaffe seg en utdanning og et yrke, brukte disse afghanerne til å flykte fra grensevakter, kjempe for å overleve, sitte i asylmottak og vente på at de kanskje en dag kunne finne et sted de kan kalle «hjem».

Selv om situasjonen deres var lik, ble utfallet av asylbehandlingen deres i Norge svært ulik. For de som fikk opphold i Norge etter arrestasjonen på Eidsvolls plass, ble Asylmarsjen starten på en integreringsprosess, som stort sett har vært vellykket. De som ble tvangsreturnert, lever fortsatt svært usikre liv.

Da de 43 afghanerne gikk Asylmarsjen, kjempet de ikke bare en kamp for å få opphold. De ønsket også å bli hørt og sett i en asyldebatt som stort sett gikk over hodene på dem. De ville at vi skulle bli kjent med dem. Det er også mitt ønske.

ase-9-en_flukt_o-kopi-1

[1] Bashir er ikke hans egentlige navn. Han har ønsket å være anonym.
[2] Amin har blant annet fortalt at han hadde et møte med Ramazan Bashardost, som i 2009 stilte som uavhengig presidentkandidat til valget i Afghanistan.
[3] Det finnes en fullstendig oversikt over alle de 43 bakerst i boken.
[4] Bortsett fra Amin og Zahir, fikk alle opphold på humanitært grunnlag.

Omslagsfoto: Linda Bournane Engelberth