En såkalt drittjobb

Etter et lettere nervøst jobbintervju var jeg ansatt ved et av landets over 40 Thon-hoteller: en 0-timersringestilling til den daværende minstetariffen på 111,98 kroner i timen.

Eieren av hotellkjeden er en av de rikeste i landet. Han heter Olav Thon.

Jeg blir oppringt hele tida. «Kan du jobbe torsdag? Og fredag? Og søndag? Og neste uke?» Etter to måneder innser jeg at behovet er stort. Som renholder, værelsesbetjent og oppvasker vedlikeholder jeg businessens infrastruktur: tømmer søppel, støvsuger korridorer, henter glass, rer opp senger, skifter lakener, tørker støv på innsiden av lampeskjermer, lar kluten etterlate skinnende dusjhoder, skrubber toaletter, fyller opp minibarskap, legger «Do Not Disturb»-skilt på puter. Arbeidsbeskrivelsen: «hotellmedarbeider».

Jeg er her for å gjøre research til en bok om en av de lavest lønnede jobbene i Norge.

Jaglands drittjobber
I dag står jeg i oppvasken. Vibrerende dundring og tilfeldige små fistelpip kommer fra oppvaskmaskinen. Den står i en liten krok innhegnet av kjøkkenbenker med kurvstativer og store vannbøtter med bestikk. Fra røret på den ene siden siver det konstant ut kokhet damp.

Nadia er ikke den eneste som kaller jobben sin en drittjobb. Jeg har hørt det ordet 10 000 ganger. Jeg har brukt det selv.

Nadia tar tak i spylekrana og skyller kniver og gafler for matrester. Hun blåser opp den blonde luggen sin mens den oransje gummihansketommelen gnikker av noe brunt på en tallerken. Nadia er hun som pleier å klage på lønna. Med en oppgitt, ofte ganske høylydt stemme legger hun saken sin fram som et irriterende paradoks: «Jeg tjener bare 114 kroner i timen – og det er jo jeg som gjør drittjobben.»

Så sender hun oppvaskkurven inn i maskinen.

Nadia er ikke den eneste som kaller jobben sin en drittjobb. Jeg har hørt det ordet 10 000 ganger. Jeg har brukt det selv. Under en debatt med Carl I. Hagen hadde den tidligere arbeiderpartilederen, Thorbjørn Jagland, følgende å si om innvandrere i Norge:

Thorbjørn: Dette er mennesker som for det første gjør alle drittjobbene i samfunnet. Lavlønnsjobbene, vaskere og … eh … står … eh … i kios … kioskene og selger og alt det der, eh …

Dagen etter fulgte ramaskriket i mediene: «Jeg har selv vært renholder i mange år og gjør ingen drittjobb,» sa Irene Andreassen fra Lillehammer. «Jeg er så forbannet og jeg føler meg så neglisjert. Jeg er renholder og har vært det i åtte år. Og jeg som trodde at Arbeiderpartiet var for arbeidsfolk, » sa Solfrid Englund fra Nordmøre.

Ap-lederen forholdt seg taus i etterkant, men rådgiveren hans forsikret alle om at Jagland ikke hadde ment det bokstavelig. Så hva mente han? Aftenposten spekulerte: «Han satser på at folk flest forstår at han brukte ordet ‘drittjobb’ for å beskrive at en del yrker er forbundet med lav status, lav lønn og generelt dårlige arbeidsavtaler.» Og mer var det ikke å si om den saken.

Men var det ikke mer å si? Er ikke dritt et onde? Er det ikke ganske urettferdig at noen jobber får all dritten: både lav sosial status og lav lønn og generelt dårlige arbeidsavtaler? Hvis helt vanlige, viktige yrker er klassifisert som «drittjobbene i samfunnet», har vel Norge et problem? Hvorfor fulgte ingen opp med å si: Hev lønna, hev den sosiale statusen, la oss slutte med drittsnakket og vaske dritten av jobbene?

Thorbjørn Jaglands far var sveiser, hans mor kokk. Ifølge Arbeiderpartiets nettsider består Jaglands egen yrkeserfaring kun av jobber innen regjeringskvartalet, på Stortinget eller partikontoret.

Det haglet på med leserinnlegg. En leser stilte følgende spørsmål:
Hvordan blir fremtiden når det fra høyeste politiske hold, til og med i Arbeiderpartiet, kommer slike uttalelser som vi nå har sett? Har en også i dette partiet kommet så langt bort fra «golvet og jordet» at en har glemt sine fedre og mødre, de som hadde sin yrkesstolthet og samfunnsbevissthet i behold, og forsvarte den, selv om de ofte «bare» talte med sine slitne, men sterke og knoklete nevers gjerning?

Det er mulig innsenderen har rett. Thorbjørn Jaglands far var sveiser, hans mor kokk. Ifølge Arbeiderpartiets nettsider består Jaglands egen yrkeserfaring kun av jobber innen regjeringskvartalet, på Stortinget eller partikontoret. Han er utdannet økonom. Kanskje det var derfor han forholdt seg taus: Han var så langt bortefra «golvet og jordet» at han ikke visste hva mer det var å si. Men hva kunne han sagt? Hvis Thorbjørn Jagland hadde tatt en tilfeldig stikkprøve fra en såkalt drittjobb – snakket med folk, gjort jobben selv og opplevd arbeidsforholdene, – ville han fått mer på hjertet?

Myten om intellektuell kapital
Selv var jeg ganske fattig på svar. Den siste tida hadde jeg stort sett tilbrakt foran en datamaskin. Leste jeg om arbeidslivet, støtte jeg ofte på en fortelling som ikke nevnte de jobbene som Jagland hadde kalt drittjobber. Fortellingen kan oppsummeres sånn:

Ressursene i arbeidslivet ligger ikke lenger i flittige hender. Nå handler det om intellektuell kapital.
(VG, 19. oktober 1999)

Gamle Marx fikk på en måte rett. Arbeiderne tok kontroll over produksjonsmidlene. I fremtidens arbeidsliv vil alle bli mer avhengige av det de har i toppen – fra IT-konsulenten til vaktmesteren. Produksjonsmidlene blir umulig å skille fra arbeiderne selv, og arbeiderne selv vanskeligere å skille fra arbeidsgiverne.
(Torbjørn Røe Isaksen, Horisont 4/2004)

Fremtiden er kreativ. Vi blir mer selvstyrende og mer fokuserte på å løse oppgaver, og mindre engasjert i rutineproduksjon. 10 fremtidige yrker: butler, coach, designkonsulent, vert, hemmelig agent, sannhetskonsulent, glemmefremmer, fantasikonsulent, kulturtolker, robotpsykolog.
(Aftenposten, 7. februar 2007)

Men som Thorbjørn Jagland antydet: Jeg mistenker at denne fortellingen står i sterk  kontrast til hvordan de aller fleste opplever arbeidslivet. Min aller første jobb var blant dem Ap-lederen ramset opp. Da jeg var 16 år, solgte jeg popkorn til kinogjengere i en liten krok av en kiosk. Hvis jeg skulle trekke fram noe som var dritt med den jobben, ville det vært følgende: Kassa i kiosken var ikke fastmontert. En dag kom det noen og stjal kassa. Sjefen krevde at jeg skulle erstatte det stjålne beløpet, men siden jeg bare tjente 70 kroner i timen, hadde jeg ikke på noen som helst måte råd til det. Da oppdaget jeg for første gang verdien av en gammel fagforeningsmann: Pappa ringte og snakket arbeidsgiveren min til rette. Men det er en stund siden nå.

Jeg mistenker at denne fortellingen står i sterk  kontrast til hvordan de aller fleste opplever arbeidslivet.

Så jeg valgte selv å ta leserinnleggets oppfordring – å komme meg ut på «golvet og jordet»,plotte inn diverse søknader via NAV sine hjemmesider og takke ja til den første jobben som ga napp.

Det var sånn jeg havnet her: ved siden av Nadia i en liten kjøkkenkrok. Oppvaskkurven kommer ikke ut igjen på den andre siden av oppvaskmaskinen. Alt har stoppet opp.

Den evige nedtellingen
Nadia vrir på en bryter. Fistelpipene og dundringen opphører. Før hun løfter av metallokket, smiler hun til meg, og med en svak østeuropeisk aksent forsikrer hun meg om at «bare én time igjen nå, så skal vi hjem fra dette sirkuset». Alt er på nedtelling for Nadia. De gangene jeg møter henne tilfeldig i heisen, sier hun ting som «bare tre timer igjen nå» eller «to timer» eller «jeg må bare få trygt opphold først, så skal jeg slutte» – før hun ankommer til den riktige etasjen og løper videre. For Nadia er virkelig en av dem som løper. Enten det er for å klatre opp på den to meter høye skittentøytralla og trampe ned dyner og lakener, kreve spytillegg av sjefen etter å ha vasket opp en gjests oppkast eller finne en hårstrikk til å sette opp lokkene som stadig ramler ut av hestehalen. Nå og da skifter hun hårfarge. På morgenmøtene pleier hun å sitte med armene i kors, med et ansiktsuttrykk som ikke innbyr til kontakt. Men når isen først er brutt, fins hun verken taus eller avmålt: «Hvis du noensinne drar på ferie til hjemlandet mitt – si ifra, så skal jeg hooke deg opp med noen folk. Jeg har møtt så mange nordmenn som har bodd på overprisa hoteller, når det egentlig er mulig å bo kjempebillig.»

For ikke lenge siden fikk hun en flaske vin av ledelsen, med den begrunnelsen at hun var så dedikert i jobben.

Nadia ser opp på ventilasjonsanlegget som er montert høyt oppe på veggen. «Jeg får mer vondt i ryggen av å vaske rommene,» sier hun, «men egentlig synes jeg det er verre å stå i oppvasken fordi, jeg høres kanskje forfengelig ut nå, men denne dampen åpner porene i huden min og all dritten kommer inn.»

Så dytter hun oppvaskkurven ut på den andre siden av maskinen.

Om 55 minutter skal vi hjem. Nadia vet sånt. Arbeidsdagen startet for litt over sju timer siden. I røykekroken i hotellgarasjen sammen med Said.

Lotta Elstads bok «En såkalt drittjobb» kom ut i 2009. I disse dager blir boka relansert som pocketbok.