En ny rødgrønn kurs

Rødgrønne partiledere, her ved Liv Signe Naversete, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Foto: Arbeiderpartiet

Det startet bra med de rødgrønne i 2005. Bondevikregjeringens rasering av arbeidsmiljøloven ble reversert og angrep på tjenestemannsloven stoppet. Skole- og jernbaneprivatisering ble stanset. Siden er kommuneøkonomien år for år blitt forsiktig styrket. Arbeidsløsheten er relativ lav og reallønna har økt.

Les også: «2001 eller 2005?»

Den nye kursen fra 2005 er nå avløst av «stø kurs». Arbeiderpartiet ønsker å «ta Norge videre» – og uten å si hvor hen, plasserer partiet seg i den nygamle «midt-imellom-Høyre og AP-politikken». Det gikk svært dårlig i 2001.

Fagbevegelsens mobilisering ga rødgrønn valgseier både i 2005 og 2009. I dag er entusiasmen for de rødgrønne blant de tillitsvalgte comme ci comme ça.

Fagbevegelsens mobilisering ga rødgrønn valgseier både i 2005 og 2009. I dag er entusiasmen for de rødgrønne blant de tillitsvalgte comme ci comme ça. En ny mobilisering krever konkrete krav som både tydeliggjør skillelinjene til de borgerlige og gjenreiser en ny kurs.

Ulik politikk
Det er avgjørende forskjeller mellom høyresida og dagens rødgrønne. Arbeidslivet er et eksempel. Regjeringen har innført viktige tiltak mot sosial dumping som solidaransvar, innsynsrett for tillitsvalgte, tilnærmet likebehandling mellom innleide og faste ansatte, samt regionale verneombud for renhold, hotell og restaurant. Dette er de borgerlige imot. De ønsker tvert om flere midlertidige ansatte og fleksible arbeidstidsordninger på arbeidsgivers premisser. De rødgrønne vil ikke ha skattelettepolitikk, ei heller fjerne formueskatten. Det vil Høyre og Frp. Høyre og Frp vil selge ut statlige virksomheter og redusere statlig eierskap. Det vil ikke de rødgrønne. Arbeiderpartiet er med på flere private løsninger, men ikke konkurranseutsetting og privatisering à la det vi ser i den borgerlige oslopolitikken.

Les også: «Om storytelling og rødgrønn substans» 

Derfor er det avgjørende å hindre en borgerlig regjering. En regjering som i allianse med NHO, Virke og et «borgerlig kommentariat», kan gå til angrep på offentlige velferdsordninger og faglige rettigheter.

Det er parolen «alle skal med» som må gjelde. Spesielt når rundt 40 prosent av LOs medlemmer for kort tid siden sa de vil stemme på Høyre eller Frp.

Om en skal lykkes med det, kan ikke LO sitte stille i båten. Ei heller kan LO gjøre som LO-leder Roar Flåthen, som sier at «vi må få våre medlemmer til å stemme Ap. For de stemmer ikke SV eller Senterpartiet» (LO-Aktuelt 13/2012). Slike holdninger svekker de tillitsvalgtes valgkampmobilisering.  Det er parolen «alle skal med» som må gjelde. Spesielt når rundt 40 prosent av LOs medlemmer for kort tid siden sa de vil stemme på Høyre eller Frp (tall fra LOs organisasjonskonferanse i desember)

En ny kurs
Selv om ikke LOs medlemsdebatt er avsluttet er det mulig for LO å kreve en ny rødgrønn kurs allerede nå:

• Nye tiltak mot lausarbeidersystemet og heltid som rettighet. Lettere adgang til allmenngjøring av tariffavtaler og reelle faste ansettelser i bemanningsbyråene.

• En boligdugnad, spesielt rettet mot storbyer, med en målsetting om 40000 nye boliger årlig hvorav 5000 ikke-kommersielle utleieboliger

• Gjennomgang av AFP-ordningen med sikte på å sikre en verdig AFP til sliterne, slik hensikten en gang var. Utredning av de sosiale virkningene av pensjonsreformens levealdersjustering.

• Økt vekst i kommuneøkonomien. En oppstart av prosessen med å snu markedsstyringen av offentlig sektor, samt en forsterket kamp mot konkurranseutsetting og privatisering.

• Som et minimum avvise EØS når avtalen griper inn mot våre tariffavtaler og lovbestemte arbeidstakerrettigheter. Kreve at Arbeiderpartiet stanser sleggekastmetoden i EØS-debatten. En oppstart er å si nei til EUs Jernbanepakke fire.

• Initiativ for klimajobber, med perspektiv om en miljøvennlig reindustrialisering og en forsert satsing på kollektivtrafikk.

Stortingsvalget 2013 vinnes ikke ved å peke på at alternativet er verre, selv om det er riktig og viktig at det blir sagt. Vi må ha en politikk for vanlige folk som engasjerer og inspirerer – en kurs vi kan og vil slåss for.

Les også: «Stoltenbergs dilemma»