Rebecca Rist var 27 år da hun ble funnet død bak en trafokiosk i Breisteinsvegen i Bergen 21. desember 2006. Vi fikk ikke vite så mye om Rebecca, bortsett fra at hun vokste opp i Åsane i Bergen, var 165 cm høy, blond, slank og iført en rødfarget boblejakke da hun ble kjørt bort i en hvit personbil rundt midnatt den 2. desember. Mediene var mest opptatt av at hun var prostituert og tilknyttet narkotikamiljøet i byen – som om det var nok informasjon til å forklare hvorfor hun forsvant.

Fritt vilt
Lillian O’Dare var 34 år gammel da hun forsvant i september 1978. Vi vet ikke mye om O’Dare heller, kun noen få trivielle detaljer, som at hun hadde bursdag på samme dag som Elvis Presley, og at hun vokste opp et sted som heter Williams Lake utenfor Vancouver. O’Dare var én av over 60 kvinner som ble drept eller forsvant fra Vancouvers mest slitne og fattige strøk, i perioden 1978 til 2002. Mange av disse kvinnene solgte sex på gata.

Det ble under etterforskningen pinlig klart at kvinner i visse grupper i samfunnet bare kunne forsvinne uten at styresmaktene grep inn.

Grisebonden Robert Pickton ble senere mistenkt for å stå bak forsvinningene og drapene. Men det tok mer en to tiår fra O’Dare forsvant, til canadiske myndigheter satte tilstrekkelige politiressurser på saken. Det ble under etterforskningen pinlig klart at kvinner i visse grupper i samfunnet bare kunne forsvinne uten at styresmaktene grep inn og uten at media brydde seg om å fortelle hva som lå bak at akkurat disse kvinnene forsvant.

O’Dare er bare ett av flere spesielt brutale uttrykk for vold i samfunn som liker å kalle seg siviliserte og demokratiserte, men der noen samfunnsgrupper er «fritt vilt», ofre for stigmatisering og rettsløshet.

Den 17. desember hvert år markerer sexarbeiderorganisasjoner verden over den internasjonale dagen for bekjempelse av vold mot sexarbeidere. Denne dagen har sin opprinnelse fra California i USA og minnes ofrene for massemorderen Gary Leon Ridgeway, også kjent som The Green River Killer. Han ble i 2003 dømt for å ha myrdet 49 kvinner. Ridgeway fortalte politiet at han begikk sine ugjerninger mot prostituerte fordi dette var en gruppe ingen brydde seg om. Han regnet med at sannsynligheten for å bli tatt var liten.

Normdannende forbud?
Selv om eksemplene ikke er like makabre og omfattende som de vi kjenner fra utlandet har vi også i Norge og i andre nordiske land sett flere dødsfall og svært alvorlige eksempler på grov vold mot prostituerte. Vår kunnskap om sammenhengen mellom stigmatisering og voldserfaringer er imidlertid svært begrenset. Mangelen på kunnskap om voldserfaringer blant personer i prostitusjon fremstår som et paradoks i et samfunn som vier såpass mye av offentlighetens oppmerksomhet til spørsmålet om regulering av prostitusjon og kampen mot menneskehandel.

Man ser et forbud mot sexkjøp som et ledd i en mer overordnet likestillingsideologi.

Paradokset blir ikke mindre sett opp mot at man i Norge har adoptert den såkalte «svenske modellen», det vil si at man ser et forbud mot sexkjøp som et ledd i en mer overordnet likestillingsideologi. I dette perspektivet ser en for seg at en gjennom lovverket kan konstituere og forme våre ideer om kjønn og likestillingspraksiser. Lovverket blir her et kommunikasjonsverktøy som anvendes til å forme samfunnets normer.

Målet er å sende et signal til menn om at kvinners kropp ikke er et salgsobjekt. Prostitusjon skal innenfor en slik likestillingsideologi bekjempes fordi en ser fenomenet som et særlig uttrykk for vold mot kvinner i et samfunn som kommersialiserer, objektifiserer og seksualiserer kvinners kropp.

Utestenger andre perspektiver
Men dette perspektivet kan være problematisk. Når kjøp og salg av seksuelle tjenester forstås på samme måte som andre voldsfenomener rettet mot kvinner, ekskluderes andre syn på prostitusjon – slik som de som anerkjenner prostitusjon som inntektsgivende arbeid for personer av både det mannlige og kvinnelige kjønn og kjemper for sexarbeiderrettigheter.

I Skandinavia har feminister i sterkere grad sluttet opp rundt en forståelse som knytter prostitusjon sammen med begreper om seksualisert vold og utnyttelse av kvinner. Samtidig har mange sentrale kvinnepolitiske aktører svært effektivt kastet et mistenksomhetens slør over alternative perspektiver, for eksempel ved å kalle dem «pro-prostitusjonslobbyen» eller «anti-feministiske».

I Norge synes debattens flaskehals å dreie seg om en svært liten del av de lover som i dag regulerer prostitusjonsvirksomhet, nemlig forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester.  Det er imidlertid ikke denne kampen som er hovedtema i denne teksten. I stedet ønsker jeg å fokusere på hva det er som gjør at man i et land som i så sterk grad knytter prostitusjonserfaringer til forståelser av kjønnet vold, i så liten grad er villig til å se nærmere på hva det er, rent konkret, som skaper voldsutsatthet, og hvordan man kan redusere voldsrisiko og sårbarhet knyttet til prostitusjonsvirksomhet?

Begrenset kunnskap
Vår kunnskap om voldserfaringer knyttet til prostitusjon er begrenset. Samtidig er det slik at det lille vi vet bør uroe oss. Det nasjonale kompetansesenteret for prostitusjon, Pro Sentret i Oslo, har gjennomført to kartleggingsprosjekter av voldserfaringer blant sine brukere. Det ene studiet ble gjennomført i 2008, det andre i 2012 (altså før og etter sexkjøploven trådte i kraft).

Det er mildt sagt deprimerende å notere seg at undersøkelsenes innhold kun diskuteres i den grad den har relevans i diskusjonen om sexkjøpsforbudet.

Det er i lys av Pro Sentrets rapporter mildt sagt deprimerende å notere seg at undersøkelsenes innhold, som så mye annen kunnskap vi har om prostitusjon, kun diskuteres i den grad den har relevans i diskusjonen om sexkjøpsforbudet. Når funnene peker mot mer grunnleggende spørsmål omkring den norske tilnærmingen til marginaliserte og sårbare samfunnsgrupper, der det kanskje er andre politikere enn dem som er opptatt av å forsvare sexkjøpsloven som bør inviteres til debatt, droppes tematikken like fort som den oppsto. Hvorfor er det ingen som spør justisministeren hva hun på nasjonalt nivå har tenkt å gjøre med at grupper i samfunnet beskrives som «fritt vilt»?

Mange opplever grov vold
De to kartleggingsundersøkelsene fra Pro Sentret er noe ulikt gjennomført og baserer seg på ulike utvalgskriterier. Fordi de også inneholder noe ulike spørsmålsformuleringer er det vanskelig å si noe om endring over tid. Likevel peker begge undersøkelsene i samme retning. Det er sjelden man hører om en såpass høy frekvens av såpass grov vold i Norge. 72 prosent av deltagerne i undersøkelsen fra 2008 svarte at de har vært utsatt for vold i eller utenfor prostitusjon i, mens 59 prosent i undersøkelsen fra 2012 svarte at de hadde vært utsatt for vold i forbindelse med prostitusjonsvirksomhet i løpet av de tre siste årene. Til sammenligning rapporterte 9 prosent menn og 8 prosent kvinner i Oslo om voldsopplevelser det siste året, mens 12 prosent av kvinnene og 3 prosent av mennene rapporterte om grov vold fra en partner (Pape og Stefansen 2004: 7−9 gjengitt i Bjørndal og Norli 2008:15). Omfangsundersøkelser av den allmenne befolkning er i seg selv dyster lesning. Undersøkelsen fra Pro Sentret understreker samtidig at personer som selger sex utgjør en liten gruppe i samfunnet som er ekstremt sårbar for voldelige og seksuelle overgrep.

Én av tre oppga også at de hadde opplevd voldtekt eller blitt tvunget til uavtalt sex i løpet av prostitusjonskarrieren.

Av de 95 respondentene som deltok i undersøkelsen fra 2008 oppa rundt halvparten at de hadde blitt holdt fast, mens én av tre svarte ja på minst et av spørsmålene knyttet til om de hadde opplevd å bli stengt inne, slått med knyttet neve eller slått med flat hånd. Én av tre oppga også at de hadde opplevd voldtekt eller blitt tvunget til uavtalt sex i løpet av prostitusjonskarrieren. Av de 123 kvinnene som deltok i undersøkelsen fra 2012 rapporterte 25 kvinner at de hadde blitt voldtatt/truet til uavtalt sex i løpet av de siste tre årene. 24 personer rapporterte at de hadde blitt truet med våpen i løpet av samme tidsrom, mens 17 personer oppga at de hadde blitt ranet/forsøkt ranet. Hele 11 personer rapporterte at de hadde blitt utsatt for drapsforsøk bare i løpet av de siste tre årene, noe som må karakteriseres som svært alarmerende.

Stigma og frykt
I begge undersøkelsene fra Pro Sentret pekes det på at den høye andelen som har vært utsatt for vold må ses i lys av utvalgskriterier og forstås sammen med mer overordnede spørsmål knyttet til levevilkår og kjønnsrelasjoner. Ikke all vold som rapporteres til norske prostitusjonstiltak kan knyttes direkte til prostitusjonsvirksomheten, da en del av voldsutøverne er partnere, kjærester og bekjente utenfor prostitusjon. I tilfeller der volden kan knyttes til prostitusjon, er voldsutøver som oftest en mannlig ukjent kunde, men det rapporteres også om vold fra tilfeldige forbipasserende og ukjente. En særlig forstemmende episode rapporteres fra Bergen i Aftenposten, der russen oppsøkte gateprostituerte, kastet egg og skjøt med vannpistoler fylt med urin.

Kunden er ikke den eneste faktoren som skaper frykt og usikkerhet for personer i prostitusjon.

Med andre ord er ikke kunden den eneste faktoren som skaper frykt og usikkerhet for personer i prostitusjon. Storsamfunnets holdninger til prostituerte utgjør også en svært viktig faktor – selv om det vanskelig kan påvises i undersøkelser. Stigma og frykten for avsløringer overfor politiet, men også overfor bekjente og naboer, spille en rolle med hensyn til hvor risikoutsatt en bestemt person eller gruppe er.

Frykter å bli sendt ut av Norge
Ifølge Pro sentrets voldsundersøkelse har antallet registrerte voldstilfeller hos politiet gått ned. Dette betyr imidlertid ikke at vi kan si at voldsomfanget i prostitusjon er redusert. Snarere er det mye som peker mot at voldsofre ikke anmelder. Pro Sentret oppgir at en del av de nigerianske kvinnene ikke en gang så et poeng i å svare på spørsmålene i spørreundersøkelsen om vold ettersom Pro Sentret uansett ikke kunne beskytte dem. De nigerianske kvinnene har et poeng. Pro Sentret har ikke myndighet til å beskytte dem mot vold, det er det politiet som har. Men en del av kvinnene unngår politiet av frykt for å bli sendt tilbake til en situasjon i hjemlandet de helt åpenbart har investert mye i å komme seg bort fra.

Gruppen vi snakker om, nyter ikke de former for rettsikkerhet som majoriteten av norske borgere tenker på som universelle.

Da jeg foretok feltarbeid og intervjuer ved norske hjelpetiltak og politienheter på prostitusjon- og menneskehandelsfeltet, som ledd av mitt doktorgradsprosjekt (Jahnsen 2013), foregikk det flere volds- og ranstilfeller i prostitusjonsmiljøene, uten at disse forholdene var kjent for politiet. Denne type hendelser er en indikasjon på at gruppen vi snakker om ikke nyter de former for rettsikkerhet som majoriteten av norske borgere tenker på som universelle. Slik jeg ser det betyr dette at en ikke bare må stille flere spørsmål knyttet til systemets ulike former for toleranse og ikke-toleranse overfor prostitusjon, men også overfor ulike former for rettsløshet i det norske samfunnet.

Man gjør klokt i å anerkjenne at man i deler av markedet – og da særlig i gateprostitusjon– vil finne en opphopning av grupper som lider under flere og svært sammensatte former for økonomisk marginalisering og sosial utstøtning. Sagt på en annen måte er det ikke tilfeldig hvem som kan operere innenfor forholdsvis trygge rammer på det såkalte innendørsmarkedet og hvem som ender opp med å tilby seksuelle tjenester på gaten. De store forskjellene mellom ulike grupper og ulike deler av markedet gjør det også utfordrende å si noe generelt om sammenhengen mellom prostitusjonsvirksomhet og vold. Her kan tilgang, eller mangel på tilgang, til sosiale og økonomiske rettigheter være en like stor forklaringsfaktor som det at noen er involvert i prostitusjon.

Kritiske spørsmål
Det er i lys av dette at kritiske spørsmål knyttet til politikkutforming og lovgivning tvinger seg frem. Hva er det som gjør at dagens prostitusjonsdebatt er så opphengt i spørsmål om sexkjøplov og om man kan velge prostitusjon eller ikke, mens ingen sentrale politikere, verken i helse- og omsorgsdepartementet eller i justisdepartementet, ser ut til å måtte stå til ansvar for de reelle problemene som rapporteres av Pro Sentret? Så langt synes det som om voldsundersøkelsene fra Pro Sentret ikke vil få noen politiske konsekvenser utover de tiltakene Pro Sentret selv initierer. Spørsmålet som reiser seg er om dagens politikk et resultat av at man ikke vet så mye om prostitusjon eller om problemet er at man ikke vil vite?

For hva om problemene Pro sentrets voldsundersøkelser avdekker ikke først og fremst forteller oss så mye om hvilke lovgivning vi bør ha på prostitusjonsfeltet (slik det også understrekes flere steder i rapporten)? Hva om de i stedet synliggjør omfattende strukturelle problemer i et politisk styringsfelt preget av aggressive former for politiintervensjon, ambisiøse likestillingsideologier uten forankring i det politiske system og en sviktende helhetlig sosialpolitisk innsats? Sagt på en annen måte: Hva om det vi trenger ikke er en ny debatt om sexkjøpsloven, men en mer helhetlig tenkning omkring nasjonal prostitusjonspolitikk der vi også  adresserer at en gruppe kvinner har erfaringer fra Oslos gater som minner mer om tilstander i en flyktningsleir enn om Oslo? Ville vi godtatt dette om det var snakk om en annen gruppe kvinner?

Kilder:
Jahnsen, Synnøve (i trykk) Innestengt eller utestengt? Norsk prostitusjonspolitikk og den internasjonale kampen mot menneskehandel. PhD avhandling. Sosiologisk institutt. Universitetet i Bergen

Pro Sentret. (2012) Farlige forbindelser. En rapport om volden kvinner i prostitusjon i Oslo utsettes for. Av Bjørndahl, U. Oslo: Pro Sentret.

Pro Sentret. (2008) Fritt vilt. En undersøkelse om voldserfaringene til kvinner i prostitusjon. Av Bjørndahl, U og Norli, B. Oslo: Pro Sentret.