Elektrifisering er et klimablindspor

I dag driftes de fleste oljeplattformene våre av gassturbiner for å produsere strøm til boliganlegg og driftssenter. Feltene er på denne måten sjølforsynt med strøm.

Dette ønsker Stortinget nå å endre for felt tilknyttet Utsirahøyden utenfor Rogaland. Elektrifisering av Utsirahøyden har vært en het potet, som nå har fått politisk gjennomslagskraft. «Elektrifisering» betyr i klartekst å bygge ut kabler til produksjonsfeltene for å forsyne dem med ren strøm (vannkraft) fra land.

Jeg har tro på å tenke selv framfor å følge blindt etter «de rette» alliansepartnerne.

Bård Lahn mener at elektrifisering av Utsirahøyden er et av svarene på våre klimaproblemer, og setter spørsmålstegn ved hvem som hopper i seng med hverandre i denne saken, som om alliansepartnere skulle være det vesentlige. Jeg har tro på å tenke selv framfor å følge blindt etter «de rette» alliansepartnerne.

Dersom Bård Lahn mener han og deler av miljøbevegelsen sitter med hele fasiten i denne saken, og at en kun er på rett side i klimadebatten ved å velge deres løsninger, da er han ute på en lang sykkeltur. Og vil neppe komme hjem til middag. Det skyldes flere grunner.

Forbruk, kostnad og nytteverdi
Elektrifisering vil ikke føre til en nedgang i forbruk av gass, selv om det vil føre til en konkret nedgang på norsk sokkel. Gassen som ikke benyttes i Norge, vil selges til Europa sammen med den gassen vi forsyner dem med i dag. Dersom gassen brennes på kontinentet, har vi spart det globale klimaet da? Åpenbart ikke.

Jeg tror man her er ute etter en mirakelkur for oljeindustrien, men en elektrifisert oljeplattform er fortsatt en oljeplattform.

I følge Lahn vil redusert etterspørsel over tid føre til redusert produksjon. Men etterspørselen i gassmarkedet er så mye større enn tilbudet i utgangspunktet, at dette ikke vil være relevant i denne sammenhengen. Det blir snakk om å sile mygg. Jeg tror man her er ute etter en mirakelkur for oljeindustrien, men en elektrifisert oljeplattform er fortsatt en oljeplattform. Elektrifisering vil per i dag ha en effekt, men kanskje ikke den som er ønskelig.

Statoil har estimert kostnadene for elektrifiseringen til omtrent 13 milliarder. De som jobber i operatørselskapet og i tilknyttende oljeservicebedrifter, drilling og verftsindustri har allerede fått kjenne hva det vil si når Statoil skal kutte i investeringene.

Arbeidsplasser står i fare for å ryke, slik at denne prislappen handler om mer enn grådige selskaper mot moder jord. Jeg er ikke mot elektrifisering på et prinsipielt grunnlag. Men her må man veie kostnad mot nytteverdi, og da kommer elektrifisering dårlig ut.

Grønne arbeidsplasser som klimatiltak
Grønne arbeidsplasser er ikke utopi, de eksisterer i Norge i dag. Det hadde vært fint om klimaflertallet på Stortinget hadde fokusert på dette. Vi har arbeidsplasser som produserer varer verden trenger med ren vannkraft.

For hvert tonn aluminium vi produserer i Norge, reduseres det globale CO2-utslippet med 15 tonn. Resirkulering av aluminium krever kun 5 prosent av det opprinnelige kraftforbruket, det er kanskje derfor tre fjerdedeler av all aluminium som er laget fortsatt er i bruk. I 2014 produserer eksempelvis Sør-Norge Aluminium mer enn 400 tonn per ansatt, et godt og effektivt stykke arbeid ligger bak, dette kommer naturligvis klimaet til gode.

Men hva har så landindustrien med elektrifiseringa å gjøre?

Elektrifisering vil føre til økt press på strømforsyninga, og på det allerede dårlig utbygde strømnettet. Prisen på vannkrafta vil gå opp når flere skal konkurrere om den. Kraftselskapene kan gni seg i hendene, men det er dårlig nytt for landindustrien.

Å smelte metaller krever mye strøm, noe som gjør strømmen til en naturlig stor utgift for fabrikkene. På grunn av et generelt høyt kostnadsnivå i Norge, er landindustrien svært utsatt for svingninger. Det siste de trenger er økte utgifter.

Elektrifisering av Utsirahøyden setter dette prosjektet på spill ved at fastlandet tappes for tilgjengelig kraft – det er ikke kapasitet per i dag til begge to.

I nærheten av Utsira finner vi en av Hydros bastioner, aluminiumsfabrikken på Karmøy. Hydro har nå planlagt et pilotanlegg som årlig vil produsere 70.000 tonn aluminium på Karmøy, etter år med dystre tall og nedbemanning. Elektrifisering av Utsirahøyden setter dette prosjektet på spill ved at fastlandet tappes for tilgjengelig kraft – det er ikke kapasitet per i dag til begge to. Nettet som skal bygges ut, ender som en regning til industri og private forbrukere i form av økt nettleie.

Bård Lahn skriver om «Utsiras underlige allianser». Jeg ender opp med å lure på hvem som er de underlige i denne sammenhengen.

Livet etter oljen
Et vesentlig og tilbakevendende spørsmål i klimadebatten er hva vi skal leve av etter oljen. Skal vi risikere å legge ned dagens grønne arbeidsplasser, i et forsøk på å gjøre oljeindustrien mer klimavennlig? Da er det mer fremtidsrettet å gi allerede grønne og klimavennlige arbeidsplasser gode vekstvilkår, for å sikre sysselsetting og velferd også etter oljen. Det er å legge handling bak ord.

Den forrige regjeringen skal ha skryt for fornyelse av kraftavtaler, CO2-kompensasjonen og klimafondet. Det har gjort mye for framtiden for norsk industri og det globale klimaet. Men jeg må si jeg er spent på hvordan neste kapittel vil se ut. Jeg håper inderlig at Bård Lahn er villig til å være med og undersøke dette nærmere, selv om han skulle anse meg som en tvilsom partner.

Vi kan ikke se på klima og miljø isolert fra alt annet, det blir det ikke god politikk av. En kan mistenke at politikerne er så opptatt av å oppfylle klimaforliket at de leter etter enkle løsninger, der svaret allerede finnes på land. Arbeidsplassene i industrien er bra for distriktene, samfunnets kompetanse og ikke minst økonomien. Hvilke ekstra gevinster vil en elektrifisering gi?