Elektrifisering er et klimablindspor

Ann svarthvitt

I dag driftes de fleste oljeplattformene våre av gassturbiner for å produsere strøm til boliganlegg og driftssenter. Feltene er på denne måten sjølforsynt med strøm.

Dette ønsker Stortinget nå å endre for felt tilknyttet Utsirahøyden utenfor Rogaland. Elektrifisering av Utsirahøyden har vært en het potet, som nå har fått politisk gjennomslagskraft. «Elektrifisering» betyr i klartekst å bygge ut kabler til produksjonsfeltene for å forsyne dem med ren strøm (vannkraft) fra land.

Jeg har tro på å tenke selv framfor å følge blindt etter «de rette» alliansepartnerne.

Bård Lahn mener at elektrifisering av Utsirahøyden er et av svarene på våre klimaproblemer, og setter spørsmålstegn ved hvem som hopper i seng med hverandre i denne saken, som om alliansepartnere skulle være det vesentlige. Jeg har tro på å tenke selv framfor å følge blindt etter «de rette» alliansepartnerne.

Dersom Bård Lahn mener han og deler av miljøbevegelsen sitter med hele fasiten i denne saken, og at en kun er på rett side i klimadebatten ved å velge deres løsninger, da er han ute på en lang sykkeltur. Og vil neppe komme hjem til middag. Det skyldes flere grunner.

Forbruk, kostnad og nytteverdi
Elektrifisering vil ikke føre til en nedgang i forbruk av gass, selv om det vil føre til en konkret nedgang på norsk sokkel. Gassen som ikke benyttes i Norge, vil selges til Europa sammen med den gassen vi forsyner dem med i dag. Dersom gassen brennes på kontinentet, har vi spart det globale klimaet da? Åpenbart ikke.

Jeg tror man her er ute etter en mirakelkur for oljeindustrien, men en elektrifisert oljeplattform er fortsatt en oljeplattform.

I følge Lahn vil redusert etterspørsel over tid føre til redusert produksjon. Men etterspørselen i gassmarkedet er så mye større enn tilbudet i utgangspunktet, at dette ikke vil være relevant i denne sammenhengen. Det blir snakk om å sile mygg. Jeg tror man her er ute etter en mirakelkur for oljeindustrien, men en elektrifisert oljeplattform er fortsatt en oljeplattform. Elektrifisering vil per i dag ha en effekt, men kanskje ikke den som er ønskelig.

Statoil har estimert kostnadene for elektrifiseringen til omtrent 13 milliarder. De som jobber i operatørselskapet og i tilknyttende oljeservicebedrifter, drilling og verftsindustri har allerede fått kjenne hva det vil si når Statoil skal kutte i investeringene.

Arbeidsplasser står i fare for å ryke, slik at denne prislappen handler om mer enn grådige selskaper mot moder jord. Jeg er ikke mot elektrifisering på et prinsipielt grunnlag. Men her må man veie kostnad mot nytteverdi, og da kommer elektrifisering dårlig ut.

Grønne arbeidsplasser som klimatiltak
Grønne arbeidsplasser er ikke utopi, de eksisterer i Norge i dag. Det hadde vært fint om klimaflertallet på Stortinget hadde fokusert på dette. Vi har arbeidsplasser som produserer varer verden trenger med ren vannkraft.

For hvert tonn aluminium vi produserer i Norge, reduseres det globale CO2-utslippet med 15 tonn. Resirkulering av aluminium krever kun 5 prosent av det opprinnelige kraftforbruket, det er kanskje derfor tre fjerdedeler av all aluminium som er laget fortsatt er i bruk. I 2014 produserer eksempelvis Sør-Norge Aluminium mer enn 400 tonn per ansatt, et godt og effektivt stykke arbeid ligger bak, dette kommer naturligvis klimaet til gode.

Men hva har så landindustrien med elektrifiseringa å gjøre?

Elektrifisering vil føre til økt press på strømforsyninga, og på det allerede dårlig utbygde strømnettet. Prisen på vannkrafta vil gå opp når flere skal konkurrere om den. Kraftselskapene kan gni seg i hendene, men det er dårlig nytt for landindustrien.

Å smelte metaller krever mye strøm, noe som gjør strømmen til en naturlig stor utgift for fabrikkene. På grunn av et generelt høyt kostnadsnivå i Norge, er landindustrien svært utsatt for svingninger. Det siste de trenger er økte utgifter.

Elektrifisering av Utsirahøyden setter dette prosjektet på spill ved at fastlandet tappes for tilgjengelig kraft – det er ikke kapasitet per i dag til begge to.

I nærheten av Utsira finner vi en av Hydros bastioner, aluminiumsfabrikken på Karmøy. Hydro har nå planlagt et pilotanlegg som årlig vil produsere 70.000 tonn aluminium på Karmøy, etter år med dystre tall og nedbemanning. Elektrifisering av Utsirahøyden setter dette prosjektet på spill ved at fastlandet tappes for tilgjengelig kraft – det er ikke kapasitet per i dag til begge to. Nettet som skal bygges ut, ender som en regning til industri og private forbrukere i form av økt nettleie.

Bård Lahn skriver om «Utsiras underlige allianser». Jeg ender opp med å lure på hvem som er de underlige i denne sammenhengen.

Livet etter oljen
Et vesentlig og tilbakevendende spørsmål i klimadebatten er hva vi skal leve av etter oljen. Skal vi risikere å legge ned dagens grønne arbeidsplasser, i et forsøk på å gjøre oljeindustrien mer klimavennlig? Da er det mer fremtidsrettet å gi allerede grønne og klimavennlige arbeidsplasser gode vekstvilkår, for å sikre sysselsetting og velferd også etter oljen. Det er å legge handling bak ord.

Den forrige regjeringen skal ha skryt for fornyelse av kraftavtaler, CO2-kompensasjonen og klimafondet. Det har gjort mye for framtiden for norsk industri og det globale klimaet. Men jeg må si jeg er spent på hvordan neste kapittel vil se ut. Jeg håper inderlig at Bård Lahn er villig til å være med og undersøke dette nærmere, selv om han skulle anse meg som en tvilsom partner.

Vi kan ikke se på klima og miljø isolert fra alt annet, det blir det ikke god politikk av. En kan mistenke at politikerne er så opptatt av å oppfylle klimaforliket at de leter etter enkle løsninger, der svaret allerede finnes på land. Arbeidsplassene i industrien er bra for distriktene, samfunnets kompetanse og ikke minst økonomien. Hvilke ekstra gevinster vil en elektrifisering gi?

  • Ida mai lea hagen

    Jeg tror vi må gjøre begge deler, og har råd til begge deler.

  • Ann Ørjebu

    Vi får håpe at politikeran i det minste sørger for å sikre begge dela. Men det e snakk om så store utbygginger og kostnader at æ har mine tvil. I følge Stavanger Aftenblad ville elektrifisering av Johan Sverdrup aleina kreve like mye energi fra fastlandet som Stavanger by.

  • Bård Lahn

    Hei Ann Ørjebu – hyggelig at du kommenterer innlegget mitt. Poenget mitt med å trekke fram de underlige alliansene som oppstår rundt Utsira, er ikke at folk skal droppe å tenke sjøl, men å vise konsekvensene av argumentene man bruker.

    Som jeg skreiv i mitt innlegg, er det helt streit å være imot elektrifisering fordi man mener det vil medføre for store naturinngrep. Da er jeg uenig, og vi kan ha en diskusjon om det. Det går også an å mene (som Ørjebu ser ut til å gjøre her) at økte klimagassutslipp på norsk sokkel ikke er så farlig, og at man heller bør prioritere å holde energiprisene lavest mulig av hensyn til industrien. Da kan vi ha en diskusjon om det.

    Det jeg reagerer på, er at man argumenterer med at elektrifisering «ikke vil ha noen global klimaeffekt». Jeg lurer nemlig på om naturvernere (som jeg egentlig skreiv om i mitt innlegg) eller industriforkjempere som Ørjebu har tenkt godt nok igjennom hvor dette argumentet fører oss. Jeg kan ta to eksempler:

    Ørjebu argumenterer for at klimaeffekten nulles ut fordi «gassen blir brent uansett». Samtidig hevder hun at det er positivt for klimaet å produsere aluminium med norsk fornybar kraft, framfor kullkraft eller gasskraft i andre land. Jeg er helt enig med henne i det siste. Men Ørjebus argument mot elektrifisering gjelder jo også mot klimaeffekten av aluminium! Hvis norsk aluminium erstatter aluminium produsert på gass, er det bra for klimaet fordi det vil brennes mindre gass et sted i verden. Men ifølge Ørjebu vil den gassen som spares bli brent av noen andre uansett, og da har jo ikke norsk aluminiumsproduksjon noen klimagevinst likevel! For å klargjøre: Jeg syns dette er en tullete måte å argumentere på, og er helt enig med Ørjebu i at norsk aluminium er klimavennlig. Men da er det uforståelig for meg hvorfor logikken skulle være annerledes hvis man erstatter gass med fornybar energi på en plattform enn hvis man erstatter gass med fornybar energi i aluminiumsproduksjonen.

    Det andre klassiske argumentet (som Ørjebu heldigvis holder seg unna) er at klimaeffekten av elektrifisering nulles ut på grunn av EUs kvotesystem. Økonomiprofessor Michael Hoel argumenterer på denne måten i Aftenposten i dag. Men hvis man går inn på denne argumentasjonen, forutsetter man at det er kvotemarkedet som skal bestemme hvordan utslippsreduksjonene skal foregå. Da diskrediterer man ikke bare elektrifisering, men også andre tiltak som bryter med kvotelogikken – for eksempel klimafond og CO2-kompensasjon, som Ørjebu skryter av (og som jeg også støtter). Jeg tror ikke norsk industri er tjent med å overlate styringa over klima-omstillingen til kvotemarkedet. Også her risikerer altså lettvint argumentasjon mot elektrifisering å slå tilbake på andre områder.

    Personlig mener jeg det beste for klimaet hadde vært om Utsirafeltene aldri ble bygd ut. Som jeg skreiv i innlegget mitt, har jeg også jobba for dette tidligere, og jeg går gjerne i allianse med Ørjebu for å fremme dette åpenbart effektive klimatiltaket. Men gitt at feltene nå blir utbygd, syns jeg altså det er rart hvis man ikke skal jobbe for å redusere miljøbelastningen deres mest mulig. Det er greit for meg at andre folk mener noe annet, men jeg tror de bør tenke seg godt om før de hevder at elektrifisering ikke har noen klimaeffekt.

    • KristinJohnsen

      Dette er jo i ferd med å bli en surredebatt. Et grunnlag for debatten må i det minste være å skille mellom hvordan kraft genereres og hvordan kraft forbrukes. Både aluminiumsproduksjon og olje-/gassproduksjon krever energi, og ved ikke å produsere denne energien i Norge (gjennom f.eks. gassturbiner) må den hentes gjennom eksportbalansen (mer import/mindre eksport). Skal Norge bidra reelt til å redusere globale klimautslipp bør det gjøres gjennom et mer effektiv energiforbruk og mer klimavennlig kraftproduksjon. I lys av dette er det merkelig at miljøbevegelsen og et politisk flertall prioriterer å flytte kraftproduksjon ut av landet fremfor å endre dens CO2-fotavtrykk i klimavennlig retning på global basis. Selv i TNS Gallups klimaundersøkelse fremkommer det at folk setter elektrifisering av olje/gassproduksjon langt ned på listen over viktige klimatiltak.

    • Ann Ørjebu

      Hei Bård og takk for svar og oppklaringer. :-) æ e som sagt ikke en prinsippiel motstander av elektrifisering. Men nån gang må æ si at æ opplever (deler av) miljø/klimabevegelsen som rimelig bastante på de rette svaran, og der en dessverre kun evner å se oljeindustrien og ikke de miljøvennlige bransjan. Uansett.

      I det her konkrete tilfellet veier æ dagens og framtidas grønne arbeidsplasser opp mot elektrifisering av oljefelt me begrensa levetid, fordi det per dags dato kan se ut til å være det reelle regnestykket. Og da velger æ uten tvil grønne arbeidsplassa, sysselsetting og velferd.

      Du trekker den litt langt me å si at æ ikke bryr meg om økte klimagassutslipp på norsk sokkel, men æ tar utgangspunkt i kostnad vs. nytte.. Og det skal sies at æ støtter en oljeindustri i Norge. æ har tross alt jobba i den sjøl.

      Ka tenker du om våre grønne arbeidsplasser, og koffår opplever æ aldri nåt trøkk fra miljøbevegelsen på det her punktet? Gikk æ glipp av nåt?

  • Johnny Håvik

    Til det du skriver om argumenter for gass som erstatter gass Bård, så erstatter ikke norsk produksjon av aluminium produksjon basert på vannkraft, men basert på kullkraft. Det er dette som gir grunnlag for å si at 1 tonn aluminium produsert i Norge sparer det globale klimaet for ~15 tonn CO2-utslipp. Norge er den største europeiske produsenten av aluminium, siden 2008 har den europeiske produksjonen (som foregår på vann- og gasskraft) falt med 24%, samtidig har kullfyrt kinesisk produksjon hatt en massiv vekst.

    Norsk kraftforedlende industri spiller også en svært viktig rolle i å utvikle nye mer klimavennlige og energieffektive produksjonsmetoder. En av hovedårsakene til det er stabile rammevilkår der industrien kan ha et langsiktig perspektiv, men samtidig vet at det settes strenge krav og forventninger til utvikling. Særlig klimafondet spiller en svært viktig rolle her.

    Kost-nytte effekten er også et viktig poeng. Statoils estimat for områdeløsningen er omtrent 13 milliarder kroner, er dette den beste måten å bruke en så stor pengesekk på i et globalt klimaperspektiv?

    Ett annet poeng er hvem som skal ta kostnadene med nettutbygginger og stigende kraftpriser som vil følge en slik avgjørelse? Er det riktig å legge disse kostnadene over på privatforbrukere og industri i området?

    Når jeg skriver dette så er det fordi jeg også er opptatt av klimaendringer, men jeg mener en områdeløsning på Utsirahøyden er nok en klimablindgate. Det er tidkrevende å stadig gå ned blindgater på veien mot målet.

    Morgendagen kan forøvrig inneholde løsninger som utelukker både gass og elektrifisering av land, skulle gjerne sett noen satse skikkelig på havvindkraft!
    http://www.tu.no/kraft/2014/05/20/vil-bruke-havvind-til-a-oke-oljeutvinningen

    • Johnny Håvik

      Rettelse: I første setning skal det selvsagt stå «..produksjon basert på gasskraft (ikke vann)».

  • Lab Roy

    Hva med å prioritere utbygging av jernbane i Norge istedenfor å full-elektrifisere Utsirahøyden? Vil dette kunne gi større klimagevinst? Den dagen oljealderen er over vil investeringene i jernbane fremdeles være til veldig god nytte for landet, mens elektrifiseringen av oljefeltene er en investeringen som vi ikke lenger vil ha nytte av (om ikke disse kabler kan kobles opp mot havvindmøller eller forlenges ut av landet, dvs etterbruk).

    Man kan vel kanskje si som Ole Brum ja takk begge deler til både jernbane og fullelektrifisering. Men dette vil belaste norsk økonomi veldig kraftig. I år øker investeringene i olje/gass fra ca 200 mrd til rundt 220 mrd, dvs en økning på neste 20 mrd, dette er et voldsomt stort beløp. På toppen av dette kommer trolig også utgifter til fullelektrifisering. Norge klarer ikke lenger å bruke 4% av oljefondet, det spørs om landets økonomi vil tåle slike store investeringer inklusiv jernbaneutbygging til tross for at oljepengebruken vil ligge godt innenfor handlingsregelen på 4%.