Dugnad del to: hele folket i arbeide

Endelig populær: We love you Angelika Merkel. Foto: ekvidi Endelig populær: We love you Angelika Merkel. Foto: ekvidi

Forrige uke møtte jeg en syrisk flyktning som nettopp hadde kommet til Norge. Han sto utenfor huset mitt med adressen til Politiets utlendingstjeneste nedskrevet på en lapp, og spurte om jeg visste hvor det var. Mens jeg fulgte ham dit fortalte han at han hadde flyktet fra Damaskus fordi han ble forsøkt tvangsrekruttert til hæren, igjen, en skjebne han fryktet ville tvinge ham til å drepe andre og fort bli drept selv. Det var han ikke interessert i, på tross av at han var flink med våpen. Av yrke var han jeger, og i tillegg på det syriske landslaget i leirdueskyting, men soldat var han ikke.

– Jeg dreper aldri et dyr som har unger, og mennesker har jeg aldri drept. Men i den arabiske verden er et menneskeliv alt for lite verdt for tida, det var nødvendig å dra.

Han viste meg en video på telefonen av ham og de andre på landslaget som trente leirdueskyting på en plass like utenfor Damaskus – hver gang de traff åpnet det seg en sky av rosa røyk.

– Er dette lenge siden?, spurte jeg.

– Neida, sa han, to år siden. Så stilte han seg i den eviglange køen utenfor politiet og, svært overrasket over at også de hadde kommet helt hit, møtte noen andre fra Syria.

Hendelser som dette har blitt hverdagslige i det siste, særlig for de som befinner seg i Tøyen-området. Samtidig er det hver gang en påminnelse om hvor nærme verden har rykket, og hvilke rare, vonde og interessante livshistorier disse menneskene bærer på. Nå kommer de hit, og selv om det ikke er realistisk at «alle», som i hele Syrias befolkning på rundt 20 millioner, kommer til Europa, så har det heller ikke vist seg særlig realistisk å stoppe dem ved grensen i land som Kroatia, Serbia og Ungarn. Forsøkene som har blitt gjort, er verken effektive eller forenelige med humanisme og anstendighet.

Flyktningene er ikke kriminelle eller opportunister, men på flukt fra krig, en skjebne de deler med de fleste europeiske folk noen generasjoner tilbake. Vi nordmenn flyktet selv under vår krig, og før det var vi såkalte lykkejegere som dro til Amerika på jakt etter et bedre liv. Denne erkjennelsen er nok noe av årsaken til at så mange har avvist hatretorikken og heller meldt seg som frivillige som sier velkommen.

Vi har alle blitt vant til det flerkulturelle samfunnet, og det er ikke mulig å holde det på avstand ved hjelp av ungarsk politi.

Flyktningene kom midt i den norske lokalvalgkampen, og selv om mange politikere etter valget avviste at flyktningspørsmålet var viktig, er det åpenbart at det var det. Frp spilte som sedvanlig på fremmedfrykt, men virket mer desperate enn ellers. Både Christian Tybring-Gjedde og Per Sandberg gikk til angrep på journalister i liveintervjuer, mens Carl I. Hagen beklaget en uheldig facebookmelding hvor han antydet at folk bare hjelper mens TV-kameraene er på. Og som Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise sa til Klassekampen om skolevalget: «Mange skoleelever har venner og kjente i innvandrermiljøene. Jeg tror nok at de sterke følelsene når flyktningkrisa slo inn midt under valgkampen, bidro til det gode skolevalget for venstresida». Dette stemmer, og gjelder åpenbart ikke bare skoleelever. Vi har alle blitt vant til det flerkulturelle samfunnet, og det er ikke mulig å holde det på avstand ved hjelp av ungarsk politi. Flere vil bli drevet på flukt av varslede klimaendringer og kommende konflikter, og spørsmålet er ikke om, men hvordan, vi skal ta dem imot.

Barcelonas populære ordfører Ada Colau har mottat brev fra fattige innbyggere som vil hjelpe flyktnignene. Hun spør hvorfor de kan og sentralmakten ikke. Foto: Barcelona En Comú
Barcelonas populære ordfører Ada Colau har mottat brev fra fattige innbyggere som vil hjelpe flyktnignene. Hun spør hvorfor de kan, og sentralmakten ikke. Foto: Barcelona En Comú

Det avgjørende framover, etter at velgerne har åpnet hjemmene sine for syriske flyktninger, donert penger og klær og stemt med hjertet til venstre, er at våre nye kommunepolitikere tar tak i flyktningesaken og viser at de er med på dugnaden. Det kan de gjøre på flere måter, men det viktigste er retorikk og bosetting. At rød-grønne byer tar avstand fra fremmedfiendtlighet og Siv Jensens oppfordring om å boikotte stortingsvedtaket om å ta imot 8000, har mye å si. I Spania har de nyvalgte radikale ordførerne stått opp mot den konservative sentralmakten og laget et nettverk av velkomstbyer. Barcelonas populære ordfører Ada Colau snakker i et språk som burde inspirere norske kommunepolitikere nå: «Mens stater finner på unnskyldninger, er vi byer alt i gang med å handle».

Den handlingen som kreves, er å få fart på bosetting så folk ikke blir sittende på asylmottak i år etter år, noe som gagner verken dem eller Norge. Det må ryddes plass i kommunebudsjettene, tenkes kreativt, og om det finnes for lite penger, må ordførerne organisere seg for å få mer. Hvis kommunene ikke responderer raskt nok, kan det være de bør ilegges oppgaven å bosette i sterkere grad, da flyktningene nå skal bo her og bør ha krav på å kunne starte et meningsfylt liv innen rimelig tid. Men det beste forslaget er det professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Victor D. Norman, skisser: gi kommunene økonomi og frihet til å konkurrere om flyktningene, og la flyktningene så langt det er mulig bestemme selv hvor de bosetter seg.

En rådgiver for Tysklands kansler Angela Merkel har alt foreslått å senke landets allerede lave minstelønn for å hjelpe flyktningene å få jobb.

Advarslene om at å ta imot mange flyktninger vil tære på velferdsstaten og koste mye penger, er mange og delvis velbegrunnede. Men som Norman skriver her i Norge, og den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty skriver om flyktningene i Tyskland, så må det ikke være sånn. Piketty mener flyktningene kan gi økonomien i Europa en sårt tiltrengt jump-start og demme av for eldrebølgen. Det kan gå veldig bra, men da må vi takle flyktningestrømmen på en måte som sørger for at de nyankomne kommer i anstendig arbeid og ikke blir en ny underklasse.

Det er ikke bare menneskesmuglere som kan utnytte flyktningene, også i Europa må vi være på vakt for hva slags rettigheter og jobber de får, hvis ikke blir arbeidsmarkedet verre for alle. En rådgiver for Tysklands kansler Angela Merkel har alt foreslått å senke landets allerede lave minstelønn for å hjelpe flyktningene å få jobb. En slik utvikling vil nøre opp under fremmedhat, og skvise både innfødt tyske arbeidere og nyankomne til fordel for sjefene. Carl I. Hagen sa nylig til Aftenposten om flykningene at «jeg er i takt, men for tidlig ute». Om vi takler utfordringen dårlig, kan han i verste fall få rett.

Velkommen! Foto: Takver
Velkommen! Foto: Takver

Det er ikke beroligende at Frp sitter i regjering i denne perioden og bare bevilger småpenger til det enorme behovet som finnes. Men folk flest har bedt våre nyvalgte kommunestyrer om å handle, og de kan gjøre mye ved å legge press på staten og sette lista høyt for seg selv. Det finnes allerede lyspunkter og tegn på at de er i gang med det. Som Klassekampen skrev i går, har den originale Frp-ordføreren på Hvaler, Eivind Nordmann Borge, skissert en ny modell for hvordan de kan bosette flere mindreårige asylsøkere, etter at penger ble kuttet på statsbudsjettet i 2013. Borge sier de har god erfaring med å bosette unge asylsøkere, og foreslår at deres plan kan være et pilotprosjekt. Til det har han fått blankt nei. Det er veldig skuffende, men kanskje kan Borge få med seg flere kommuner i kampen for økte ressurser? For dem det gjelder, og for samfunnets egen del, er hver uke av avgjørende betydning.

Piketty mener flyktningene kan gi økonomien i Europa en sårt tiltrengt jump-start.

Han jeg møtte som hadde reist fra Damaskus til Tøyen, aner ikke hvor mye venting han har foran seg. Han tror han skal registrere seg, og så finne en jobb og starte livet. Og det hadde jo vært det beste for alle.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.