Jeg har to kamerater. De er ganske like. Begge er sytti år gamle, og begge bor i Oslo.

De er morsomme, fulle av gode fortellinger, har glimt i øyet og er like interessert i å diskutere dagens politiske situasjon som å dele historier fra sekstitallet. Men det er også noen store forskjeller mellom dem. Den ene er akademiker og bor på vestkanten. Den andre kameraten min har jobbet som industriarbeider, er født, oppvokst og bor fortsatt på østkanten.

Akademikeren drar på sykkeltur i skogen, reiser på storbyferier, jobber, tar seg en joggetur, ja, lever ganske likt som han har gjort hele sitt voksne liv. Han som har vært industriarbeider har en helt annen tilværelse. Helsa hans skranter. Han klarer ikke lenger gå trappa uten hjelp. Han er inn og ut av sykehjem, og i gode perioder hjemme får han hjemmesykepleie flere ganger om dagen. Han har gode venner som hjelper med praktiske gjøremål og handling. Men dagene er tunge.

Jeg har hørt folk si at tid er det vi mennesker har fått like mye av.

Sju år kortere liv
Mine to venner blir for meg personifiseringen av hvor klassedelt helse og levealder er, i det vi liker å tenke på som et forholdsvis egalitært land. Statistikken viser forskjeller i gjennomsnitt mellom grupper, ikke forskjeller i dødelighet mellom enkeltmennesker. Gjennomsnittstallene er uansett urovekkende. Når jeg klikker meg fram i Statistisk sentralbyrås levealdersstatistikk, leter blikket automatisk etter yrkene deres.

Med dødens klasseskille frarøves mange mennesker flere år av sine liv.

Begge nærmer seg livets solnedgang. Tabellene med statistikk over gjennomsnittlig levealder materialiserer seg til kjøtt og blod, dager, timer, samvær, prat og latter. At vi skal dø er ugjenkallelig. Samtidig har vi å gjøre med et tidstyveri. Dette tidstyveriet er systematisk og klassedelt. Mens den mannlige akademikerens gjennomsnittlige levealder er 81 år, er sveiserens 74 år. Tallenes tale er klar. I snitt får man sju år kortere tid her på jorda om man har brukt livet på å sveise heller enn å ha skrevet, lest og undervist. Statistisk sentralbyrås beregninger er basert på data fra Dødsårsaksregisteret, samt Folke- og boligtellingene i 1960, 1970 og 1980.

Jeg har hørt folk si at tid er det vi mennesker har fått like mye av. Men med dødens klasseskille frarøves mange mennesker flere år av sine liv. Medisinsk kaller man dette «tapte leveår». Forskjellen i gjennomsnittsalder mellom en sveiser og en akademiker er opprørende.

Verre med endret arbeidsmiljølov
Vi blir vi daglig fortalt om den enkeltes ansvar for å trene, slanke vekk det farlige magefettet, spise fullkorn, kutte salt og ta trappa. I vår individualiserte samtid er det vanskelig å se det systematiske. Klasseidentiteten er ikke særlig tilstede i bevisstheten for de fleste av oss. Legen Ebba Wergeland, som er spesialist i arbeidsmedisin, har skrevet dette om forskjellene i levealder: «Helseskadelige arbeidsvilkår med høy ulykkesrisiko, stressbelastning, unormale arbeidstider og kontakt med helseskadelige stoffer er sosialt ulikt fordelt, og kan forklare en del av ulikhetene.» Livsstil er en del av forklaringen, og også livsstil er nært knyttet til klassetilhørighet.

De som er aller nederst, betaler prisen for mer midlertidighet.

Å utjevne sosiale forskjeller i helse er det bred enighet om. Men dette er ikke eksplisitt artikulert i regjeringsplattformen til Høyre-Frp. De skriver ikke om sosial ulikhet i helse overhode, men slår fast at «livsstilssykdommer blir en stadig større utfordring for helsetjenesten og for samfunnet. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse, og samfunnet må gjøre det enklere å ta gode helsevalg.» Slik fremstår regjeringens perspektiv på befolkningens helse som en selvhjelpsartikkel på en tilfeldig nettavis.

Men, som vi har sett, forsterkes helseulikheten av forhold i arbeidslivet. Og med de varslede endringene i arbeidsmiljøloven er det nettopp de som er aller nederst, som betaler prisen for mer midlertidighet, mer nattarbeid, utrygghet, overtidskrav og mindre makt over egen arbeidshverdag.

I 1985 stoppet Thatcher-regjeringen i England offentliggjøringen av statistikken over dødelighet etter sosial klasse. Dødsrisikoen for arbeidere hadde økt mellom 1971 og 1981, sammenliknet med øvrige klasser i det britiske samfunnet. Dette ble politisk brennhett. La oss håpe at regjeringens klasseforsterkende politikk ikke gir oss samme konsekvenser.

Teksten er også publisert i magasinet Nito Refleks.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.