Om døde hvite menn

Friedrich Hayek, en død hvit mann. Friedrich Hayek, en død hvit mann.

Min artikkel «Totalitære utopier«, publisert den 17. februar har avstedkommet to nye innlegg: «Totalitarismekritikk fra venstre» av Oscar Dybedahl og «…Men hvordan skal det se ut?» av Andreas Hardhaug Olsen.

Dybedahl er positivt innstilt, men mener at det ene Marx-sitatet jeg inkluderte nok var ment mer spøkefullt en jeg kanskje ga inntrykk av. Så omtalte jeg det også som et av hans «mer luftige øyeblikk». Dybedahl antyder, ved hjelp av et skille mellom liberal og konservativ politisk framgangsmåte, hvori Marx, kanskje noe overraskende, blir presentert som tilhørende den konservative framgangsmåten, at Marx kan være relevant for en sosialistisk totalitarismediskusjon, og at dette vil gi en viss støtte til «den sosialistiske politikkens mer visjonære side».

Les Ola Innsets første innlegg «Totalitære utopier» her.

Vi trenger ikke færre visjoner
Det kan godt hende, og som jeg også passet på å klargjøre, hevder jeg ikke at vi trenger færre visjoner og mindre politisk fantasifullhet fra dagens venstreside. Snarere skrev jeg om historiske erfaringer, og da mener jeg å kunne påvise en viss sammenheng mellom noe av det som har blitt omtalt som totalitarisme og mellomkrigstidas freudianske oppfatninger om menneskenaturens plastisitet. Som antydet i artikkelens ene fotnote er spørsmål om menneskets natur alt annet enn ukompliserte, allikevel ser jeg for meg at parolen «Vi klarer oss med de menneskene vi har!» kan fungere som en samlende, klargjørende og ikke-totalitær parole for et moderne sosialistisk prosjekt.

Andreas Hardhaug Olsen er på sin side fornærmet på vegne av en annen død, hvit mann, nemlig Friedrich Hayek. Hayek er i ferd med å bli høyresidas Marx, blant annet ved at han kan tas til inntekt for opptil flere innbyrdes motstridende syn, og at levende hvite menn kan slå hverandre i hodet i årelange debatter med ulike sitater de mener støtter deres tolkning av Skriften.

Jeg trakk fram Hayek for å illustrere hvordan totalitarismebegrepet har medført en demonisering av sosialisme og økonomisk demokrati.

Olsen mener min framstilling av at Hayek hevdet enhver statlig innblanding i økonomien ledet ut på the slippery slope to totalitarianism ikke er riktig. Han trekker fram et sitat fra en bok fra 1973, og jeg kunne for så vidt gitt ham flere fra andre bøker til å støtte opp under samme oppfatning. Det pågår (selvfølgelig) en debatt om hvorvidt Hayek egentlig mente dette eller om han har blitt misforstått av sine motstandere (og de fleste av sine tilhengere). Hayeks biograf Bruce Caldwell har hevdet at tesen om the slippery slope forholdt seg til såkalt hot socialism, ikke til velferdsstater, og at Hayeks senere kritikk av velferdsstaten (som Olsen gir inntrykk av at han er tilhenger av) er en annen kritikk, som ikke går på totalitarisme, men andre former for ufrihet.

Uansett er den indre logikken (eller mangelen på sådan) i døde hvite menns argumenter hakkende likegyldig for artikkelen min og den politiske virkeligheten den prøver å adressere. Jeg trakk fram Hayek for å illustrere hvordan totalitarismebegrepet har medført en demonisering av sosialisme og økonomisk demokrati. At den meget aktive anti-sosialisten Hayek brukes som et eksempel på dette får hans tilhengere bare tåle, til tross for at det ganske drøye slippery slope-argumentet neppe var det Hayek selv var mest stolt av fra et rent intellektuelt synspunkt.

Sammensurium av Comte og Saint Simon
Resten av Olsens artikkel er et anti-sosialistisk sammensurium Hayek verdig. Comte og Saint Simon beviser visstnok hvordan sosialismen alltid har hatt et negativt menneskesyn, og den store politiske filosof Øystein Stray Spetalen omtales som «interessant». Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, men foruten å påpeke at jeg altså hevdet det var de som finansierte Hayeks Mont Pelerin Society som hadde økonomisk egeninteresse i en demonisering av økonomisk demokrati, ikke de brave «isolerte liberale økonomer» som Olsen ser sånn opp til, (dette kunne du ha skjønt ved å lese alle ordene i setningen du kritiserte), synes jeg det er på sin plass å gi Olsen litt ros.

Å overkomme totalitarismespøkelset mener jeg er første skritt for å utforme et program for økonomisk demokrati i dag.

Tittelen på Olsens innlegg «… men hvordan skal det se ut?» er en strålende tittel! Eller ville ha vært det dersom artikkelen forsøkte å besvare tittelens spørsmål, og ikke bare var en kritikk av meg for ikke å ha svart på et spørsmål jeg ikke forsøkte å stille. Men Olsen har rett i at det er altfor lett for sosialistiske synsere som meg selv å påpeke problemer ved dagens kapitalistiske samfunnsorden (absurde eksempler mangler det jo ikke akkurat på), for så å si at «jammen må vi klare å få til noe bedre enn dette her, dere!».

Allikevel må jeg få påpeke at teksten min ikke handlet om hvordan jeg mener et sosialistisk samfunn bør se ut. Den handlet om at totalitarismebegrepet, en av de store sperrene for å i det hele tatt begynne en tankeprosess rundt hvordan sosialisme og økonomisk demokrati kan se ut i vår tid, ikke trenger å være dét. Å overkomme totalitarismespøkelset mener jeg er første skritt for å utforme et program for økonomisk demokrati i dag.

Debatten ikke ferdig på 30-tallet
Olsen refererer til Ludwig von Mises og Oskar Lange, økonomer som diskuterte den praktiske gjennomførbarheten av sosialisme i mellomkrigsårene, og kritiserer meg for å ikke bidra med noe nytt til den debatten. Den kritikken er jeg villig til å ta inn over meg, men utgangspunktet for min artikkel var altså en oppfatning at vi kanskje ikke er helt der i 2014 at en sånn debatt virker særlig naturlig for de aller fleste. Det handler ikke om å overbevise Olsen og resten av Hayeks fanklubb om at økonomisk demokrati ikke trenger å være totalitært, men om å overbevise oss selv. Vi må skape en felles forståelse av dette blant alle de som har en konstruktiv interesse av et bedre og mer rettferdig samfunn basert på noen enkle kollektivistiske prinsipper.

Bevæpnet med den selvtilliten en slik forståelse gir, kan vi gå i gang med en moderne og oppdatert versjon av det som i sin tid ble kalt «The Socialist Accounting Debates». Olsen hevder at «[d]et ville vært svært interessant å se en teoretisk skisse av en ikke-totalitær sosialisme i praksis», men antyder langt på vei at Oskar Lange tapte den debatten en gang på 30-tallet. Sånn er det selvfølgelig ikke. Hvem som hadde de beste argumentene den gangen er på alle måter et tolkningsspørsmål, og dessuten var det minst tre forskjellige sosialistiske posisjoner ulike økonomer på venstresida inntok. Grunnen til at sosialisme og økonomisk demokrati aldri har blitt noen realitet er uansett ikke at noen økonomer hadde bedre argumenter enn andre. Som idehistoriker kan jeg bidra med å vise hvordan verdier og oppfatninger vi tar for gitt i dag, er resultat av komplekse prosesser i fortiden med flere mulige utfall.

Ingen ferdig oppskrift
Det er uansett ikke sånn at økonomer skal diskutere seg fram til en perfekt modell og så innføre den. Sånn fungerer ikke verden, og i praksis har sosialismen kommet mye lenger enn tegnebordet. Norge er like lite en gjennomliberalisert økonomi som den siste sovjetstat. Konstruktiv sosialisme i dag handler om å forsvare og utvide graden av kollektivt eierskap og demokratisk styring av økonomien. I praksis går det ut på å kjempe imot for eksempel å gi bort landets fiskeriressurser til private kapitaleiere og konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester, samtidig som man bygger støtte for konkrete forslag om for eksempel nye måter å organisere boligsektoren på og en mer sosial skattepolitikk. Vi er i en ganske unik situasjon i Skandinavia hvor vi har mange seire vi kan bygge videre på, men mye må også forandres på en ganske grunnleggende måte.

Norge er like lite en gjennomliberalisert økonomi som den siste sovjetstat.

Detaljene i dette håper jeg vi alle kan utarbeide i fellesskap, det er uansett ganske mye å be om av en skarve idehistoriker. For selv om Oscar Dybedahl mener jeg er lite visjonær og jeg jo hevdet at vårt prosjekt «kommer … til uttrykk i en relativ sober økonomisk politikk», er det også snakk om et sivilisasjonsframskritt av dimensjoner. Jeg har ikke oppskriften i skrivebordsskuffen akkurat nå, men i diskusjon og handling kan venstresida ta oss et langt stykke på vei.

  • Andreas Hardhaug Olsen

    «Olsen og resten av Hayeks fanklubb», «de brave «isolerte liberale økonomer» som Olsen ser sånn opp til»…

    Sikker på at du ikke burde ha trukket pusten dypt et par ganger før du sendte fra deg dette?

    Flere påstår at Hayek så begynnelsen på veien mot totalitarisme i velferdsstaten. Fellesnevneren deres er at de ikke har lest Hayek og er mer interessert i å spre myter. Hva Hayek siktet til var nedbyggingen av rettsstaten og store planøkonomiske prosjekter. Les bøkene hans og se selv.

    «… at Hayeks senere kritikk av velferdsstaten (som Olsen gir inntrykk av at han var tilhenger av) er en annen kritikk …»

    Det er da ganske opplagt at han ønsket en begrenset velferdsstat. Statlig beskyttelse mot vold, epidemier, naturkatastrofer som flom og skred, samt statlig tilbud av veier, kart og statistikk, garantert minimumsinntekt, offentlige helsetjenester og sertifisering av markedets varer og tjenester. Vil du fremdeles påstå at han mente «all innblanding» i markedet ledet mot diktatur?

    «Uansett er jo den indre logikken (eller mangelen på sådan) i døde hvite menns argumenter hakkende likegyldig for artikkelen min (…) neppe var det Hayek selv var mest stolt av fra et rent intellektuelt synspunkt.»

    Hayek var utvilsomt stolt at The Road to Serfdom, han uttalte som veldig gammel at han knapt ville ha endret et komma.

    Dette er forresten litt av en debatteknikk. Først drar du inn Hayek som et slags ikon på alt som er fælt med høyresiden, og gjengir i tillegg synspunktene hans uriktig. Når jeg påpeker feilene svarer du med latterliggjøring av at jeg forsvarer en død hvit mann – men ikke uten å fortsette å insistere på at du egentlig har rett fordi «noen» der ute er enig med deg. Deretter runder du av med å si at Hayek er likegyldig for hele poenget ditt.

    «Comte og Saint Simon beviser visstnok hvordan sosialismen alltid har hatt et negativt menneskesyn»

    Nei. Skriftene til disse to, som grunnla den moderne sosialismen, viser hvordan totalitære forestillinger lå innbakt i ideologien fra begynnelsen av (til forskjell fra hva du hintet til). Dette betyr ikke at alle senere sosialister også støtter totalitære krefter.

    Videre forstår jeg ikke hvorfor du mener at jeg selv skulle ha besvart spørsmålet i tittelen på innlegget mitt. Jeg har ingen sympati med eller tro på sosialismen. Hvordan og hvorfor skal jeg da gi en teori for hvordan det kan fungere?

    Det virker som om du mener det er urimelig at utfordringen landet i fanget ditt. Kanskje. Men er det noe sosialister liker å bedyre er det deres demokratiske sinnelag. Hvor mange innlegg skal man måtte lese om at dere synes Stalin er fæl og at sosialister egentlig er snille? Hver gang ekstremsosialismen blir implementert, ender det opp i despoti uansett. Da bør heller oppmerksomheten rettes mot prinsippene systemet hviler på, ikke at dere egentlig er godhjerta folk.

    • modernesosialist

      «Nei. Skriftene til disse to, som grunnla den moderne sosialismen, viser hvordan totalitære forestillinger lå innbakt i ideologien fra begynnelsen av (til forskjell fra hva du hintet til).»

      Innset beskriver det helt riktig, dette er et «sammensurium». At Comte sine skrifter «grunnla den moderne sosialismen», blir som å hevde at Hegel sine skrifter gjorde det samme. Comte var ikke sosialist, og hadde aldri stor påvirkning på sosialismen (annet enn på noen positivister som også var sosialister). Marx kalte Comte «shitty positivism», og Engels var ikke noe mer imponert. Comte på sin side var en sterk kritiker av anarkismen; på hans tid, i hans hjemland, den formen for sosialisme som hadde mest påvirkningskraft ved siden av Marx’ og Lassalle sine ideer. Comte ble heller ikke lest i sitt hjemland mens han enda levde. Han ble noe lest i England etter John Stuart Mill kommenterte hans skrifter, men ble i hovedsak sett på som unødvendig da den engelske positivismen allerede hadde sin læremester, Herbert Spencer.

      Saint-Simon kan vi kalle sosialist, men at hans skrifter grunnla moderne sosialisme er feil. Det vil være mer riktig å si at moderne sosialisme ble utviklet som et brudd med den sosialismen Saint-Simon stod for, den utopiske sosialismen. Saint-Simon var en religiøs mystikere, med en knippe ideer Marx, Engels og andre kalte brilliante og tok til seg, men han er lite lest i ettertid, og hadde liten praktisk påvirkningskraft i Europa (i Amerika ble det grunnlagt en rekke eksperimentelle sosialistiske samfunn, i hovedsak religiøse sekter, de fleste derimot totalt mislykket). I den grad Saint-Simon hadde påvirkning i Europa, var det på det andre franske keiserdømme, hvor flere av lederne var tidligere saintsimonere, dog med en viss motsetning mellom liv og lære.

      Dette er ideer du har fra Hayek (på sitt verste), som en grundigere omgang med idéhistorie enkelt vil kunne avfeie.

      • PeeWeeMadman

        Er det ikke heller snakk om at man i ettertid kanskje har overdrevet Marx sin posisjon fordi hans ideer har blitt sett på som relevante i lenger tid enn hans konkurrenter? Det var jo tross alt etablert sosialistiske bevegelser før Marx sin tid, inspirert av tenkere som Charles Fourier og Louis Blanc. Det var også samtidige konkurrenter som Ferdinand Lasalle som var svært viktig av grunnleggelsen av den tyske sosialistiske bevegelsen. Det stemmer at disse over tid ble relativt irrelevante, men den utopiske sosialismen var tross alt relevant til et godt stykke inn på 1900-tallet gjennom Fabian Society og folk som H.G. Wells.

        • modernesosialist

          Det kan hende at Marx sin posisjon er overdrevet, men det skyldes at han fortsetter å være relevant, i hvert fall om vi dømmer etter hvor mye det skrives og snakkes om ham fortsatt i dag.

          De utopiske sosialistene var ikke irrelevante (og det kan legges til at Marx og Engels sin omgang med de var temmlig overfladisk og generaliserende, mens en liberal tenker som John Stuart Mill hadde en betydelig rikere omgang med de samme), men at Saint-Simon med sine skrifter skal ha grunnlagt moderne sosialisme, er det kun Hayek og noen få andre som hevder, og de hevder dette i skrifter som er høyst politiserte, og bør tas med en klype salt om man er opptatt av virkeligheten og ikke virkeligheten i henhold til nyliberalistiske katekismer.

          Sammenblandingen av Comte og «moderne sosialisme» er direkte feil. Det er mulig det her blandes sammen Hayeks kritikk mot historisismen (som gjerne rettes mot Comte) og kritikken mot sosialismen (en sammenblanding Hayek er skyld i selv, det var lenge populært, takket være Karl Popper, å sette likhetstegn mellom alle mulige former for «totalitarisme», og plutselig er Platon, Hegel, Comte, Marx, og Stalin som i bunn og grunn å være det samme—den slags «tenkning» har ikke gått helt av moten i dagens «totalitarismeforskning», dessverre), men i så fall enda en grunn til å kalle det som skrives for et «sammensurium».

          • PeeWeeMadman

            Jeg synes det er svært merkelig å nevne Comte uten å nevne Fourier og Blanc. Ja, det er i høyeste grad problematisk å kalle det moderne sosialisme. Det var nok mer snakk om en slags protososialisme, og de fleste steder jeg har lest er det heller Fourier og Blanc som nevnes som de første mer eller mindre skikkelig sosialister. Moderne var de dog ikke. Nå er jo begrepet moderne sosialisme uansett litt problematisk. Dagens sosialisme ble vel på mange måter født på sekstitallet, hvor man hadde enda en reaksjon mot tidligere former for sosialisme.

            Det er også mulig at man vektlegger tenkere for mye. Slik jeg ser det, så har også sosialismen mye av sine røtter i arbeiderbevegelsen, som gjennom stadig mer og mer systematiske krav nærmet seg det vi idag kaller sosialdemokrati. Dagens vestlige sosialisme kan også hevdes å være et resultat av en allianse mellom arbeiderbevegelsen og utopiske sosialister i like stor grad som noe som ble inspirert av skrivebordstenkere som Marx. Det er jo fort gjort å forsøke å gjøre alle ideologier til rene skrivebordsideologier slik liberalismen er :)

          • modernesosialist

            Når Marx og Engels skriver om de utopiske sosialistene, er det Saint-Simon, Fourier og Owen som i all hovedsak nevnes. Comte var ikke en av de utopiske sosialistene, han var ikke sosialist, heller ikke protososialist eller utopisk sosialist. Han er viktig for utviklingen av fagfeltet sosiologi og filosofien positivisme, hadde noen ideer om orden og fremskritt, og var Saint-Simons sekretær og venn (et vennskap som ble brutt). Ingenting av dette gjør ham til sosialist, og han hadde heller ikke påvirkning på sosialister annet enn som positivist (noe som ikke skiller seg fra hans påvirkning på liberalister).

          • PeeWeeMadman

            Jeg tror det har noe med hvordan liberalister ønsker å se den ideologiske skillelinjene. De ønsker å se det slik at sosialisme står for stor stat, statlig kontroll, statlig planlegging, kollektivisme også videre mens liberalismen står for individuell frihet, liten state også videre. Dette i motsetning til venstresiden som heller ser på synet på økonomisk egalitarianisme som den grunnleggende skillelinjen.

          • modernesosialist

            Jeg er ikke enig i at Marx var en skrivebordstenker. Hans teoretiske verk er bygget på historisk og empirisk innsikt, og i sitt virke som journalist var han glødende opptatt av samtidens hendelser. Han hadde dessuten kontakter i arbeiderbevegelsen i London, chartistene, og foreleste flere ganger for de. Det var heller aldri hans intensjon om å utvikle et endelig system, et planleggingssamfunn, eller å forutse fremtiden; han har strengt tatt veldig lite å si om fremtiden. Dette var han tidlig klar på, noe hans ofte siterte brev til Arnold Ruge viser klart:

            «[…]everyone will have to admit to himself that he has no exact idea what the future ought to be. On the other hand, it is precisely the advantage of the new trend that we do not dogmatically anticipate the world, but only want to find the new world through criticism of the old one. Hitherto philosophers have had the solution of all riddles lying in their writing-desks, and the stupid, exoteric world had only to open its mouth for the roast pigeons of absolute knowledge to fly into it. Now philosophy has become mundane, and the most striking proof of this is that philosophical consciousness itself has been drawn into the torment of the struggle, not only externally but also internally. But, if constructing the future and settling everything for all times are not our affair, it is all the more clear what we have to accomplish at present: I am referring to ruthless criticism of all that exists, ruthless both in the sense of not being afraid of the results it arrives at and in the sense of being just as little afraid of conflict with the powers that be.»

            http://www.marxists.org/archive/marx/works/1843/letters/43_09.htm

          • PeeWeeMadman

            Jeg er redd jeg brukte ordet «skriveborstenker» galt. Jeg mente ikke at de nevnte tenkerne var virkelighetsfjerne eller lignende. Det jeg heller siktet til var at ideologiene ble formulert på papiret først, for så å vokse frem som bevegelser. Motsetningen har man i sosialdemokrati og (europeisk)konservatisme som heller først vokste frem som bevegelser, arbeiderbevegelsen i sosialdemokratiets tilfelle, og man først senere forsøkte å formalisere ideologien.

          • modernesosialist

            Jeg er fortsatt uenig med deg, og mener dette ikke er et spørsmål om hønen eller egget, men at sosialisme som teori og sosialisme som bevegelse var parallelle utviklinger som påvirket hverandre i en vekselvirkning (steike fin dialektikk!), med veldig mange forskjellige uttrykk opp igjennom historien. Men så mener jeg også at vi ikke kan forstå Marx (eller noen andre av hans samtidige) uten å forstå 1800-tallet. Han var først og fremst en mann av sin tid, og et resultat av sin tid. Det har veldig mange en tendens til å glemme, og i stedet se på Marx som evig samtidig—det er mye ved Marx som ikke har noe med vår tid å gjøre i det hele tatt, og hans forståelse av kapitalismen var en forståelse av 1800-tallets kapitalisme. Altså, Marx formulerte ikke teorier på papiret uavhengig av verden rundt ham; teoriene han førte i pennen var i stor grad et resultat av verden rundt ham. (Igjen, jeg vektlegger Marx, og noen vil kanskje være uenig med meg i det, men det får nå så være.)

          • Oscar Dybedahl

            Du skriver mye bra over (!), men jeg vil protestere når du sier at Marx analyserte 1800-talls kapitalismen. Selvsagt er i en viss grad sant (hvilken annen kapitalisme kunne han analysere?), men Marx’ generelle beskrivelse i Kapitalen logisk (ikke historisk) og bærer derfor overraskende lite preg av en utdatert 1800-tallskapitalisme. (Sperber sin Marx-biografi går selvsagt i din retning, men den har flere problemer.)

          • modernesosialist

            Det kan legges til at jeg ikke er helt enig med meg selv i akkurat dette spørsmålet, og at jeg tidvis lar meg forføre av argumenter av den typen du hinter til, men til grunn vil jeg alltid legge historie og det å tenke og forstå historisk, enten det gjelder 1848 eller 1999… det har jeg tildels lært av Marx. (Enig i at Sperber sin biografi har noen problemer, men han kommer nærmere en god forståelse for hvem den historiske personen Marx var enn både McLellan og Wheen, syns jeg.)

          • Oscar Dybedahl

            Det er sjelden man får mulighet til slike diskusjoner, jeg griper derfor sjansen. Jeg tror man kan skille mellom 1) historisk gitte kapitalistiske samfunn (fra viktoriansk til nyliberal kapitalisme, etc.) og 2) den kapitalistiske produksjonsmåte. Det eksisterer ikke bare enkeltting (samfunn i ulike tider) men også samfunns*typer*. At det er mulig å analysere det siste på en måte som ikke er reduserbart til det første, kan også bety at Marx’ kapitalismeanalyse ikke kan reduseres til en analyse av 1800-tallskapitalismen. Kjernen i Marx’ analyse er verdi (og ulike verdiformer som vare, penger, kapital, profitt, pris etc.). Og det er vel fortsatt nøkkelbegrepene for en aktuell kapitalismeforståelse?

          • modernesosialist

            Jeg vil bare si kort: Marx’ analyse av verdi er helt sentral for en god forståelse av kapitalisme som fenomen (men her må vi passe oss, så vi ikke blir angrepet med et lass av stråmenn mot arbeidsverditeorien fra subjektivistene, hehe). Jeg tror ikke nødvendigvis det er en motsetning mellom det jeg hevder, at Marx var en mann av sin tid og må forstås i sin tid, og at vi kan ta utgangspunkt i Marx’ analyser i vår forståelse av kapitalisme i dag. Det virker å være mye fruktbar teoretisering rundt Marx’ analyse av verdiformen de senere årene (som også har vært grunnlag for noe uenighet mellom forskjellige leirer, som du helt sikkert er kjent med).

      • Andreas Hardhaug Olsen

        Jeg ser ikke helt hvor den voldsomme uenigheten som du gir uttrykk for at eksisterer mellom oss er. Bruken av ordet «moderne»? I så fall bør du notere deg at Durkheim, Strachan og selv sosialisten Hal Draper er enig i at den moderne sosialismen begynte med SS.

        Hva Comte selv ville ha kalt seg er ikke så veldig interessant, poenget er at det utopiske arbeidet han gjorde sammen med bl.a. Saint-Simon (mest nevneverdig tekstene i L’Organisateur) var hva som skulle ha sterk innflytelse på formen sosialismen tok.

        • modernesosialist

          Uenigheten går på at du rabler sammen et svært selektivt utvalg av navn og ideer når du, med Hayek, argumenterer for at sosialismen i sin barndom var en «intellektuell konstruksjon» hvor det ikke var tvil om at «systemet […] trengte en diktatorisk stat for å tvinges gjennom» (dette er ikke en gang klart i Saint-Simon sine skrifter, hvis vi tar med hans tanker om folkebevegelsen). Innset kaller det sammensurium, vi kan legge til cherry picking.

          Durkheim sin skrift om sosialismen, som er en samling forelesningsnotater redigert av Marcel Mauss, er et resultat av valget i 1893, hvor forskjellige sosialistiske fraksjoner totalt fikk 49 representanter på parlamentet, noe som vekte interesse hos Durkheim og hans elever. Det kan legges til at marxistene ikke stilte til dette valget, og Durkheim sin behandling av sosialismen i hovedsak er den franske sosialismen. Her er det ingen overraskelse at Saint-Simon er en viktig skikkelse, og det gledelige med Durkheim sitt skrift er at han ikke presenterer den samme demoniske figuren vi møter i hayekianske avarter.

          Saint-Simon var viktig for den tidlige sosialismen, særlig den franske, men de som vektlegger Saint-Simon som «essensiell» for sosialismen (Hayek, Halévy, Durkheim), veklegger også andre sider ved sosialismen enn for eksempel det vi kjenner fra marxismen (stor vekt på organisasjonsteori, fremfor ideer om klassemotsetninger). Saint-Simon må forstås som del av reaksjonen på den franske revolusjonen, og han var her influert av dypt konservative tenkere som Bonald og de Maistre. Her skiller han seg radikalt fra sosialismen og kommunismen vi kjenner fra blant annet Marx og Engels.

          Strachan aner jeg ikke hvem er. Jeg finner ikke hvor Draper skriver at sosialismen begynte med Saint-Simon. Det er vel uansett en viss forskjell på begynnelse og å grunnlegge «moderne sosialisme» (sosialismen kan uansett ikke føres tilbake til en knippe tenkere, og det blir fullstendig meningsløst å forstå sosialismens opprinnelse uavhengig arbeiderbevegelsen som vokste frem fra 1820-/1830-tallet, om ikke tidligere, noe du later som denne «intellektuelle konstruksjonen» gjorde).

          • Andreas Hardhaug Olsen

            Her må jeg må jeg si at du har en pinlig dårlig sak,
            gitt. Oppskriften din som går ut på å kalle det jeg skriver for ”sammensurium” så ofte du kan samtidig som du trekker inn en haug irrelevant historikk er ikke fryktelig imponerende. Det er ingenting du har skrevet, selv om du skriver mye, som rokker ved noen av mine postulater. At du i det hele tatt betviler at Saint-Simons megalomaniske og halvfordøyde ideer (se særlig planene for Conseil de Newton) fordret en diktatorisk makt sier jo litt om hvor blinde dere ekstremsosialister gjør dere selv bare saken er rød, opphøyd og god:

            I Système industriel fra 1821 skriver SS foraktfullt om frihetsprinsipper og alle som forsvarer disse, om ”den vage og metafysiske ideen om frihet” og hvordan den ”hindrer massenes handlinger til fordel for den enkelte” og motsetter seg ”organiseringen av et velstrukturert samfunn”.

            Og siden du ikke fant hvor Draper omtaler SS som en av de første moderne sosialistene, kan du lese det i hans kjente pamflett ”The Two Souls of Socialism” her: http://www.anu.edu.au/polsci/marx/contemp/pamsetc/twosouls/twosouls.htm#Chap2

            Et utdrag som viser at han er på linje med meg også når det kommer til å beskrive SS som utvilsomt autoritær: ”His schemes varied, but they were all completely authoritarian to the last planned ordinance. A systematic racist and a militant imperialist, he was the furious enemy of the very idea of equality and liberty, which he hated as offspring of the French Revolution.”

            I Système de politique positive (1822) tar Comte SSs hat mot tankefrihet videre, en tankefrihet han tror vil forsvinne når politikk omgjøres til en naturvitenskapelig gren. J. S. Mill, som var inspirert av Comte i 20 år, begynte med det rette å kalle Comtes ideer for despotiske.

            Ellers kan en jo legge til at arbeidene til SS og Comte er så
            sammenvevd at historikere er usikre på hva som egentlig kan spores tilbake til hvem. Comte beveget seg imidlertid vekk fra SSs sosialisme (etter bruddet og SS’ død) og gikk med på at privat eiendomsrett ikke er nødt til å opphøre, noe som ga systemet hans likheter den sosialismen som var å finne i Preussen. Han argumenterer på samme tid for at i fremtiden vil det ”umoralske” konseptet med individuelle rettigheter forsvinne og det vil kun være plikter; i det nye samfunnet vil det ikke være ”private personer”, men kun statsfunksjonærer i varierende enheter og grader.

            Jaja. Dessverre tviler jeg på at du kommer til å svare med noe særlig substansielt fremover, så etter all sannsynlighet stempler jeg ut av debatten med dette.

          • PeeWeeMadman

            Jeg synes det er svært problematisk å kalle Prøysen for sosialistisk. Det var mye stat og mye planlegging, men hensikten med disse var slettes ikke høyere grad av økonomisk egalitarianisme! Det at sosialisme er lik stor stat er bare et vrengebilde skapt av liberalister! Det er rett og slett intellektuelt uærlig å kalle noe for sosialisme fordi staten er stor, når målene med denne staten er helt andre enn de faktiske sosialister ser for seg!

          • Andreas Hardhaug Olsen

            Tja, det blir et definisjonsspørsmål. Preussen fungerte mer som en slags fabrikk enn et samfunn. Det er riktig som du sier at det ikke er sosialisme om man med sosialisme mener at det må eksistere et egalitært mål (er det forresten opplest og vedtatt noe sted at dette må være hva all sosialisme skal oppnå?), men det er sosialisme i form av at produksjonsmidler er sosialisert og retningen er planlagt.

            Jeg vet ikke hvor interessant det er, det minner litt om diskusjonen om hvorvidt nazismen kan kalles sosialistisk. Ut fra én definisjon er den det, ut fra en annen ikke.

          • PeeWeeMadman

            Det som er slående er jo at de eneste som mener at planlegging i seg selv er sosialisme, er sosialismens fiender… Det sier det meste ihvertfall etter min mening. Det finnes ingen som kan ubestridt kan kalle sosialister som på en eller annen måte har sett på sosial utjevning som et viktig mål og/eller en viktig bieffekt av planlegging. Slik jeg ser det er sosialisme og økonomisk egalitarianisme i bunn og grunn synonymer, selv om det hadde vært litt mer komplisert om man fortsatt hadde hatt en mer seriøs anarkistisk ideologi.

            Det man også ser med Preussen og Sør Korea, er at det faktisk ser ut som om økonomisk planlegging kan være svært effektivt, nettopp når målet ikke er sosial utjevning men å sikre nasjonens overlevelse! Dette er etter min mening et svært alvorlig problem med kritikken av planøkonomien. At man aldri har gjort noe seriøst skille mellom de to tingene. Ser man på de fleste planøkonomiske fiaskoer, så har jo disse vært forårsaket ikke av de lover hayek så for seg, men at man rett og slett med vilje ga blaffen i hva som var økonomisk hensiktsmessig av økonomiske og politiske årsaker! I østblokken ønsket man jo f.eks. bevisst å ha så mange arbeidere i tungindustrien og i det offentlige byråkratiet som mulig da disse gruppene var mest systemtro.

            Det samme gjelder de positive bieffekter som statlig intervensjon har hatt gjennom historien, og som har bidratt sterkt til ting som datamaskiner, satelitter, internet også videre. Ja, ser man tilbake i historien, så har alt fra statens behov for å føre regnskap(førte igjen til skriftspråket), bygge store templer og momumenter(utviklet arkitekturen) også videre helt tilbake til sivilisasjonens fødsel bidratt utilsiktet til teknologisk og økonomisk utvikling. Noe som går rett imot teoriene til folk som Hayek!

          • Despotas

            «Jeg vet ikke hvor interessant det er, det minner litt om diskusjonen om
            hvorvidt nazismen kan kalles sosialistisk. Ut fra én definisjon er den
            det, ut fra en annen ikke.»

            Dette her er feigt. Prøver du å late som om det er to likeverdige definisjoner?

            Ut i fra hvilken definisjon er nazismen sosialstisk?

          • modernesosialist

            Hvis du har lest og brydd deg om å forstå det jeg skriver, ser du at «ekstremsosialisten» ikke noe sted benekter at Saint-Simon hadde autoritære trekk. Det eneste jeg gjorde var å hinte om at det kanskje ikke er så ensidig som du mener å hevde (noe både Durkheim – og Hal Draper, ser jeg – også vil understreke). Og dette er selve essensen i sammensuriumet ditt, at du plukker de ideene og forestillingene som passer for ditt argument og utelater resten. Du fremlegger en perifer (Saint-Simon) og en irrelevant (Comte) figur som bevis for at sosialismen i sin barndom var autoritær, uten å sette noen av disse figurene og deres ideer i kontekst. Skyldes Saint-Simon sine rasistiske og imperialistiske ideer hans sosialisme, og kan disse ideene knyttes til den tidlige sosialismen som sådan? Eller skyldes de hans reaksjon på revolusjonen, og kanskje inspirasjonen fra konservative tenkere som Bonald og de Maistre, som også stod for slike ideer? Er sosialismen hos andre tenkere på venstresiden, på denne tiden, preget av rasistiske og imperialistiske ideer, eller er Saint-Simon et unntak? Dette er visst spørsmål du ikke har reflektert over eller forsøkt å svare på, i stedet sluker du en fortelling rått og serverer den som sannhet, den eneste sannheten. Men alle med innsikt i dette ser at du kun presenterer en liten del av det fulle bildet. Det er selektivt og lite redelig, og man kan argumentere for hva som helst med en slik metode. Jeg har bidratt med kontekst på flere punkter, noe du definerer bort som irrelevant, noe som kun bekrefter at du er fastlåst i ditt eget tankebilde, og lar din ideologi legge føringer for hvordan du forstår idéhistorie.

          • modernesosialist

            Etter å ha lest igjennom Hal Draper sitt essay, som forsåvidt inneholder gode poenger og er en grei skisse over sosialismens forskjellige skikkelser, ser jeg ikke annet enn at han bekrefter mitt poeng om at Saint-Simon ikke kan anses som essensiell for sosialismen (noe som ikke betyr at han er uviktig). Tvert imot viser han ganske tydelig de mange forskjellige variantene av det han kaller moderne sosialisme (og med «moderne» mener han ikke annet enn sosialisme i moderne tid, og han skriver absolutt ikke at Saint-Simon har grunnlagt moderne sosialisme), hvor Saint-Simon kun representerer en av seks former for det han kaller «sosialisme ovenfra»: under «Elitisme» lister han «Saint-Simons teknokrater eller mer moderne utgaver av det samme», sammen med «Shaws ‘overmennesker’» og «Proudhons ‘anarkistiske’ ledere». Og forøvrig, i en tekst lasset med navn fra sosialismens idéhistorie, er ikke Comte nevnt med et ord.

  • http://www.makingmarks.com Ola Innset

    Det er ikke forsøk på å bruke noen teknikk, Andreas. Vi er uenige om hva Hayek mente, men poenget mitt er at det uansett ikke har særlig mye å si. Og jeg forventer ikke at du skal utarbeide noen modell for hvordan en mer kollektivistisk økonomi skal kunne organiseres, det får vi klare selv. Men takk for oppfordringen!

    • Andreas Hardhaug Olsen

      Selvsagt er vi uenig om hva han mente når du åpenbart ikke baserer deg på hva han faktisk skrev. Det er intellektuelt uredelig å holde på sånn og du burde seriøst slutte med det.

      Men lykke til med planlegginga! Alle gode ting er 59578. Dere klarer det helt sikkert snart.

      • http://www.makingmarks.com Ola Innset

        Du kan kalle meg mye rart, men akkurat det der tar jeg ganske tungt.

        Jeg får bare registrere at det ikke er ukontroversielt blant hayekianerne å hevde at Hayek stod bak sitt mest berømte argument. Jeg lover å kikke enda nærmere på det, selv om jeg jo mener å ha satt meg ganske grundig inn i både hva han selv og andre har skrevet om det. Men nok en gang: At Hayek i andre utgivelser ga uttrykk for et mer nyansert syn på økonomisk planlegging er vel og bra det, men det har jo fint lite å si for ideen om at «innblanding» i økonomien fører ut på «a slippery slope to totalitarianism». Den eksisterer jo uansett, både på grunn av Hayek, Walter Lippmann og mange andre. Hyggelig hvis alle, inkludert Hayek, er enige om at det er tull.

        • Andreas Hardhaug Olsen

          Kan ikke du vise meg hvor Hayek postulerte sitt «mest berømte argument»?

          La meg sakse inn fra hans berømte The Road to Serfdom som visst nok er så unyansert og forfekter at all statlig involvering leder til totalitære tilstander:

          * “[T]here can be no doubt that some minimum of food, shelter, and clothing, sufficient to preserve health and the capacity to work, can be assured to everybody. … Nor is there any reason why the state should not assist the individual in providing for those common hazards of life against which, because of their uncertainty, few individuals can make adequate provision.»

          * «Where, as in the case of sickness and accident, neither the desire to avoid such calamities nor the efforts to overcome their consequences are as a rule weakened by the provision of assistance – where, in short, we deal with genuinely insurable risks – the case for the state’s helping to organize a comprehensive system of social insurance is very strong.»

          * «There are many points of detail where those wishing to preserve the competitive system and those wishing to super-cede it by something different will disagree on the details of such schemes; and it is possible under the name of social insurance to introduce measures which tend to make competition more or less ineffective. But there is no incompatability in principle between the state’s providing greater security in this way and the preservation of individual freedom.»

          * «To the same category belongs also the increase of security through the state’s rendering assistance to the victims of such ‘acts of God’ as earthquakes and floods. Wherever communal action can mitigate disasters against which the individual can neither attempt to guard himself nor make provision for the consequences, such communal action should undoubtedly be taken.»

          Det han derimot ikke støttet, som du støtter, er statlig _planlegging_. Det er noe helt annet å planlegge økonomien enn å stille med sikkerhetsnett. For som han skriver: «In any case, the very necessary effort to secure protection against
          these fluctuations do not lead to the kind of planning which constitutes
          such a threat to our freedom.”

          • PeeWeeMadman

            Uansett, så tok han feil om statlig planlegging i demokratier. Det man heller ser er jo at graden av planlegging ble redusert gradvis og ved naturlige midler når det virket som om mange vestlige økonomier var for mye regulert! Er det ikke et problem at hypotesen til Hayek, hans egen favoritt hypotese rett og slett ikke stemte? Bare se på tyske SPD og Labour på New Zealand. Eksempler på at tilogmed sosialdemokratiske partier kan liberalisere når behovet ser ut til å være der, stikk i strid med Hayek!

          • Andreas Hardhaug Olsen

            Stemte ikke? Politikk kan endres, samfunnet kan ta en annen retning.

          • PeeWeeMadman

            Hayek hevdet at økonomisk regulering ville føre til at man sakte men sikkert fikk et mer og mer totalitært samfunn. Spørsmålet er jo hvor man har sett det skje? Kan du gi noen eksempler fra konsoliderte demokratier på at den utvikling Hayek så for seg faktisk inntraff?

          • Andreas Hardhaug Olsen

            Tysklands utvikling i perioden fra Bismarck til Hitler var eksempelet han selv brukte.

            Da Hayek skrev boken tidlig på 1940-tallet så verden ut som et ganske dystert sted. Nå var man opptatt av planøkonomi siden man trodde det hadde båret frukter i Russland, Tyskland og Italia. Han advarte Storbritannia mot retningen de bevegde seg i (ved å adoptere en økonomisk politikk tilsvarende den i Tyskland), men nasjonen skiftet senere kurs – det samme gjorde mange andre land.

            Keynes-biografen Robert Skidelsky mente for øvrig boken var enda mer relevant og plausibel for 70-tallet. (Og den burde strengt tatt oppfattes som ganske mainstream i dag.)

          • PeeWeeMadman

            Jeg mener at eksempelet med Tyskland rett og slett var feil. Det man så i Tyskland var ikke et samfunn som sakte men sikkert fikk en større og større stat som etterhvert tok over av en slags egen kraft. Det man så var heller en totalitær bevegelse som kuppet politikken uten noen direkte kobling til den voksende staten. Det skal jo også nevnes at man helt frem til 1930 så en ganske betydelig liberalisering av både politikk og personlig liv, heller enn noe sakte men sikker innstramning!

            Det skal jo også nevnes at Tyskland og Italia, hvis man ser bort fra krigsforberedelsene, slettes ikke gikk lenger mot planøkonomi enn de andre vestlige landene. Alt fra USA til Frankrike, Danmark og Sverige gikk lenger i den retningen enn Tyskland i samme periode. Ja, Både Hitler og Mussolini liberaliserte heller økonomien de første årene de hadde makten, og de gjennomført ikke mer planøkonomi før den internasjonale trenden mot et slikt system var overværende!

            Noe av det samme kan også sies om perioden frem mot syttitallet. I perioden staten vokste kraftig så man heller at de fleste landene fikk allmen stemmerett for begge kjønn, la ned sine kolonier, legaliserte abort, legaliserte homofili, fikk redusert forekomsten av politisk vold også videre. Det er faktisk mulig at den faktisk effekten av en stadig større og større stat var helt motsatt av det Hayek så for seg!

            Når det gjelder 70-tallet, det var jo nettopp da Hayek feilet totalt! Hva som skjedde var jo nettopp motsatt av hva Hayek hevdet. Det man så skje var jo at de partiene som selv hadde presset på for en stadig større og større stat, selv skiftet mening når de så de negative konsekvensene og snudde på mange områder!

            Slik jeg ser det så er Marx og Hayek i samme båt her. begge forsøkte å spå fremtiden, og mislyktes miserabelt begge to.

          • Andreas Hardhaug Olsen

            Det han gjorde var ikke å spå fremtiden (dette har han, som alltid vektla usikkerhet, aldri holdt på med) men å advare mot et farlig retningsvalg.

            Det å si at Hayek «tok feil» fordi land hoppet av det planøkonomiske sporet og begynte å føre en annen politikk gir vel strengt tatt ikke mye mening. Om jeg sier til en fyr at hvis han ikke slutter å spise fem baconcheeseburgere om dagen så vil han ende opp med alvorlige helseproblemer, tar jeg ikke feil fordi han som resultat av å skifte til salat ikke opplever disse helseproblemene.

          • PeeWeeMadman

            Det er heller snakk om at det hendingsforløp Hayek så for seg aldri forekom i den virkelige verden! Om det skulle finnes et eksempel eller to fra den virkelige verden, så er allikevel eksemplene på det motsatte langt flere.

            Jeg spør igjen, kan jeg få praktiske eksempler på det Hayek skrev i Road to Serfdom, og da ikke imageniære tilfeller slik som Italia og Tyskland under fascismen. Det vi så under fascismen var et helt annet hendingsforløp og helt andre krefter enn det Hayek så for seg. Ja, det var heller de som var skeptiske til en stadig større og større stat som utgjorde mye av støtten til Hitler og Mussolini! At de ble delvis lurt av Hitler får så være.

          • Andreas Hardhaug Olsen

            Du har fått svar. Tyskland fra og med Bismarck er et relevant eksempel for de farene Hayek beskriver.

          • PeeWeeMadman

            Jeg mener derimot at Hayek feiltolker hva som skjedde, og at det ikke viser Hayek sitt poeng på noen som helst måte. Jeg har forøvrig kritisert det eksempelet tidligere i tråden.

          • http://www.makingmarks.com Ola Innset

            Ok. Skille mellom planlegging og innblanding altså. Det er notert.

          • Andreas Hardhaug Olsen

            Å lære seg å skille mellom velferdsstat og reguleringsstat kunne vært en begynnelse.

  • Thomas Tallaksen

    Tegneserieversjonen av Road to Serfdom åpner ihvertfall ikke for mange nyanser: http://mises.org/books/TRTS/ (Forøvrig interessant at den er trykket opp som et lite hefte til GMs arbeidere i Detroit.)

    • PeeWeeMadman

      Det interessante her er jo om noen kan vise til tilfeller hvor dette faktisk skjedde? All praktisk erfaring viser jo at hvis man i et demokrati misslykkes med mye planlegging, så vil både velgere og faktisk også partiene som først ønsket planleggingen ombestemme seg og redusere planleggingen istedet. Eksempler på dette ser man på New Zealand, Tyskland, Frankrike under Mitterand også videre.

      Når det gjelder Tyskland, så var det slettes ikke slik det skjedde, da den tyske økonomien slettes ikke var preget av planøkonomi når nazistene fikk oppslutning.

      • Andreas Hardhaug Olsen

        Du virker mer enn litt besatt av den planøkonomiske biten, akkurat som noen er av å isolere det til utbyggingen av velferdsstaten. Poenget er at veien mot trelldom begynner idet publikum forlater sine frihetlige prinsipper og gir for mye av sin personlige frihet til autoritetene (f.eks. i bytte mot trygghet), og lar viktige institusjoner som rettsstaten forvitre til fordel for statsmaktens skjønnsmessige bruk av maktapparatet.

        Utviklingen fra og med Bismarck banet vei for at farlige menn (nazistene) etter maktovertakelsen var i stand til å fjerne folks rettigheter nærmest ved et pennestrøk.

        • PeeWeeMadman

          Utviklingen fra Bismarck? Saken var jo at tyskerne i utgangspunktet hadde få om noen rettigheter i utgangspunktet. Særlig i de østlige delene hadde man absolutt ingen tradisjoner for individuell frihet eller noe slikt før samlingen av Tyskland.

          Man kan faktisk hevde det motsatte også. At kommunismen, anarkismen og nazismen vokste frem ikke fordi statsmakten var for stor, men fordi den var for liten. Det vil si at folk over tid rett og slett gikk så lei av den individuelle usikkerheten, unødvendige lidelsen og urettferdigheten den rene markedsøkonomien uten velferdsstat skapte. Det er jo også mulig at liberalistiske rettigheter heller undergraver selve konseptet om rettigheter, nettopp fordi liberalistiske rettigheter alene i praksis har liten eller ingen verdi for «mannen i gata»?

          Jeg vil heller faktisk at sosiale rettigheter gjør folk mer opptatt av rettigheter, ikke mindre, da man med sosiale rettigheter faktisk har noe konkret å tape, noe man ikke har med liberale frihetsrettigheter. Det er liberalismen som er skylden i at ekstreme alternativer vokste frem, nettopp fordi liberalismen i seg selv ikke er istand til å skape et godt samfunn, uavhengig av hvor stor veksten er og hvor rikt et samfunn måtte bli.

          Når det gjelder å forklare fascismen, så ser man at den slo igjennom nettopp i de landene som hadde en autoritær tradisjon fra vær av og aldri hadde etablert noe konsolidert demokrati i utgangspunktet. Hadde Hayek sin hypotese hatt noe for seg, så burde jo fascismen helt systematisk ha seiret i de landene som hadde bygget ut staten mest. Dette er i praksis ikke det vi ser. Det vi heller ser at med det nevneverdige unntaket av Tyskland, så var det nettopp de landene som ikke hadde bygget ut staten noe særlig og heller ikke bygget ut noen statlig velferd, slik som Spania, Portugal, Italia, Ungarn, Polen, Bulgaria og Romania hvor disse totalitære bevegelsene enten tok makt eller fikk betydelig innflytelse!

    • Andreas Hardhaug Olsen

      Og man skal som kjent ikke forholde seg til originalverk, men senere kondenserte tegneserier (!) av disse.

  • Oscar Dybedahl

    Det er mulig dette havner langt bak i en svær diskusjonsvegg, men i og for seg er jeg ikke uenig i noe av dette. Poenget mitt var at vi må våge å utfordre det kapitalistiske systemet. Dette er Innset selvsagt enig i, men problemet var at han — såvidt jeg kunne se — ikke hadde noe grunnlag (som hegelianerne sier) for å mene det. Gitt den totalitarismeforståelsen som lå til grunn, så kunne jeg ikke se hvordan Innset kunne forsvare radikale sosialistiske prosjekter. Mitt eget «Totalitarismekritikk fra venstre» var ment som et bidrag for å løse dette problemet, dvs. vise hvordan man — i en og samme teori — kan drive både totalitarismekritikk og kapitalismeoverskridende tenkning. I all beskjedenhet tror jeg ikke det er ubetydelig.

    Om Innsett kritiserer som freudiansk og kvasitotalitær den holdning at det ikke finnes en gitt menneskenatur, så er marxismen totalitær. Menneskenaturen er — ifølge Marx og mange andre — sosial. Jeg forsøkte også å vise hvorfor dette ikke trengte å være totalitært.

    • modernesosialist

      «Om Innset kritiserer synet at det ikke finnes en gitt menneskenatur som freudiansk og kvasitotalitær, så er marxismen totalitær. Menneskenaturen er — ifølge Marx og mange andre — sosial. Igjen tror jeg ikke problemet er synet om at menneskenaturen forandres, men synet at man derfor kan politisk skape det nye mennesket. Dette skillet er dessverre fraværende i all totalitarismestoff jeg kjenner til.»

      Dette er viktig, samtidig svært vanskelig. Jeg minnes at Marx satte to streker under følgende tekstutdrag fra Rousseau sin Om samfunnskontrakten:

      Whoever dares undertake to establish a people’s institutions must feel himself capable of changing, as it were, human nature, of transforming each individual, who by himself is a complete and solitary whole, into a part of a larger whole, from which, in a sense, the individual receives his life and his being, of substituting a limited and mental existence for the physical and independent existence. He has to take from man his own powers, and give him in exchange alien powers which he cannot employ without the help of other men.

      Noe som naturligvis kan tolkes i mange retninger. (Derfor må vi være nøyaktige og redelige i omgangen med ideene.)

      Dette ble visst om døde hvite menn, dette også…