Det var en gang et pengefond…

Dommeren som forsøker å rydde opp i et innfløkt system av skyld, fattigdom og sosiale problemer. I bakgrunnen en ku som kommer med et vitnesbyrd om hvordan hun ble stjålet fra sine eiere.

Den portugisiske filmtrilogien «Tusen og en natt» åpner med to kriser. For det første er det finanskrise i landet, inne i sitt jeg vet ikke hvilket år – fjerde, femte? Et symptom er at hjørnesteinsbedriften i Viana do Castelo, skipsverftet som har gitt hundrevis av arbeidsplasser gjennom generasjoner, legges ned. Pressen følger protestene og lokalmiljøet tett, og regissøren Miguel Gomes har også dratt ned med sitt filmteam fordi det virker umulig å lage en film i dagens Portugal uten å ha dette med.

Hvordan lage underholdningsfilm om den miserable situasjonen med arbeidsledighet, streiker og innstrammingspolitikk?

Men også Gomes er i krise, for hvordan kan han som regissør av fiksjonsfilmer kunne dekke denne saken annerledes enn media? Hvordan lage underholdningsfilm om den miserable situasjonen med arbeidsledighet, streiker og innstrammingspolitikk? «Enhver idiot skjønner at det er umulig», konkluderer Gomes, før han løper fra filmteamet sitt.

Regissør Miguel Gomes i en liten rolle i sin egen film «Tusen og en natt».
Regissør Miguel Gomes i en liten rolle i sin egen film «Tusen og en natt».

De greier imidlertid å hente ham inn igjen, og de kjører opp i høyden for å filme skipsverftet mens Gomes filosoferer rundt politisk film. Det er et svik om den begynner å flykte fra virkeligheten, samtidig som han ser ut til å mene at det er barbarisk å lage virkelighetsfjern eventyrfilm etter eurokrisen. Det umulige målet er å både være politisk og underholdende, og når teamet kort etter blir arrestert, anklaget for å sløse bort de få midlene som finnes til portugisisk film, setter Gomes ut på å forsøke likevel.

Kan vi få omgjort dommen om jeg forteller en vakker historie?, spør Gomes de ansiktsløse dommerne. Slik begynner fortellingen om Sjeherasad, en dronning i antikkens Bagdad som har havnet i samme knipe som regissøren. For ikke å miste livet må Sjeherasad som kjent fortelle sin tyranniske ektemann historier som gjør at han tørster etter flere, til sammen blir det 1001 netter.

Det er barbarisk å lage virkelighetsfjern eventyrfilm etter eurokrisen.

I starten av filmene opplyses det at Sjeherasad denne gangen har latt seg inspirere av virkelige fortellinger fra den portugisiske samtiden, nærmere bestemt fra august 2013 til juli 2014. I tillegg til at det gjøres rede for hva som skjedde i perioden: «Landet ble holdt som gissel av et økonomisk innstramningsprogram utført av en regjering som åpenbart var frarøvet all sosial rettferdighet. Som et resultat av dette ble nesten alle portugisere fattigere enn de var fra før».

Kritikken i selve filmene er like krass og dirkete, men fortalt i et mer absurd og morsomt filmspråk som forener svært dokumentariske virkemidler med figurer og magi fra den opprinnelige «Tusen og én natt».

Dronning Sjerasad tar en velfortjent pause fra historiefortelling med sin far storvisiren.
Dronning Sjeherasad tar en velfortjent pause fra historiefortelling med sin far storvisiren.

Det som er spesielt med perioden Sjeherasad forteller om, er at Portugal allerede var pålagt en rekke drakoniske kutt i bytte mot økonomisk støtte fra den såkalte troikaen av kreditorer – EU, IMF og den europeiske sentralbanken – og nå forsøkte å unngå en ny redningspakke ved å kutte massivt i offentlig sektor, samtidig som regjeringen så seg nødt til å redde en av landets største banker, noe som kostet skattebetalerne nesten fire milliarder euro.

I den første filmen møter vi troikaens representanter, som sammen med regjeringen og en fagforeningsrepresentant meisler ut kuttene befolkningen blir nødt til å bære. Men så møter de en afrikansk trollmann som hjelper dem å få konstante, store ereksjoner, og etter det er de ikke lengre så interesserte i å pine befolkningen.

«De hjemme kjenner ikke det portugisiske folket. Faktisk vet de ikke hva kjærlighet er», sier en bankmann fra EU.

Troikarepresentantene viker på kravene, selv om de skjønner at de trolig får sparken i Brussel for det. «De hjemme kjenner ikke det portugisiske folket. Faktisk vet de ikke hva kjærlighet er», sier en bankmann fra EU. Men de store ereksjonene blir etter hvert mye å bære, og når den afrikanske trollmannen kommer tilbake og lover å bryte fortryllelsen om de gir penger til en padde fra helvete som truer med å sluke hele troikaen og Europa, blir fire milliarder euro raskt satt av og de drakoniske kutt-tiltakene er tilbake på bordet.

Med tanke på hvor mye penger som skulle tilhørt europeiske skattebetalere, men heller er gjemt i skatteparadis, og det faktum at den europeiske sentralbanken nå skaper 80 milliarder euro ut av tynn luft hver måned, er kuttene portugiserne ble underlagt lommepenger til sammenligning, på tross av sin knusende effekt. Denne absurde scenen får dermed konkurranse fra virkeligheten, hvor kuttpolitikk er lov på tross av en stadig større empiri som viser at den ikke virker.

Men det er ikke bare troikaen som får gjennomgå. Det portugisiske folket er selv hovedperson i disse fortellingene, og de framstår både som ofre og gjerningsmenn.
Troikaen er satt til å herske over dem, lik den tranghjerta kongen i antikkens Bagdad, men bankmannen har rett: De forstår dem ikke.

Denne ånden er verken god eller ond, men tvinges til å jobbe for privatiseringer fordi han ble sluppet ut av lampen av en bankmann, og dermed er under hans innflytelse.
Denne ånden er verken god eller ond, men tvinges til å jobbe for privatiseringer fordi han ble sluppet ut av lampen av en bankmann, og dermed er under hans innflytelse.

Hovedfortellingen i film to, «dommerens tårer», er inspirert av en sann historie hvor en dommer ble rørt til tårer av desperasjonen til de anklagede. I denne rettssaken står en fattig mor og hennes voksne sønn tiltalt for å ha solgt møblene til huseieren sin. De innrømmer skyld, men moren forteller at de var desperate etter penger fordi sønnen var dømt for å ha voldtatt sin ekskone mens de var gift, og måtte betale erstatning til henne.

Dessuten er huseieren slem og ringer falskt etter ambulanse flere ganger i døgnet.
Det viser seg at en ånd i lampe tvinger ham til det, og ånden er igjen styrt av en bankmann. «Hvorfor skulle en samfunnsstøtte som denne bankmannen få en ånd til å influere folk til å ødelegge for helsevesenet?», spør dommeren, som tilhører eliten og nettopp har anbefalt datteren sin å date denne bankmannen. «Fordi han har interesse av å privatisere helsesektoren», svarer ånden kontant.
Etter flere miserable historier hvor også en ku og et oliventre leverer sine vitnesbyrd, bryter dommeren sammen over all den sosiale misæren som får fram det verste i folk.

Dommeren som forsøker å rydde opp i et innfløkt system av skyld, fattigdom og sosiale problemer. I bakgrunnen en ku som kommer med et vitnesbyrd om hvordan hun ble stjålet fra sine eiere.
Dommeren som forsøker å rydde opp i et innfløkt system av skyld, fattigdom og sosiale problemer. I bakgrunnen en ku som kommer med et vitnesbyrd om hvordan hun ble stjålet fra sine eiere.

Dette følges opp i tredje film tre, der vi blir med til Portugals slumstrøk. Gomes følger menn som ikke er komfortable med sitt nye trange liv i kommunalblokker preget av arbeidsledighet og sosiale problemer. De samles om å fange finker som de trener til å synge bestemte thriller som de siden framfører ved konkurranse.

Gomes følger menn som ikke er komfortable med sitt nye trange liv i kommunalblokker preget av arbeidsledighet og sosiale problemer.

Disse store muskelbuntene som dyrker en sær fugleinteresse er rørende, samtidig som det de gjør er ulovlig og de ellers er ganske sjåvinistiske og selvopptatte. En annen scene i film to viser hvordan en mann som har drept sin ekskone hylles som en helt fordi han greier å lure statens representanter, det forhatte politiet, i over en måned. Også det er en historie fra virkeligheten.

Slik skriver «Tusen og en natt» seg også inn i debatten om framstillingen av arbeiderklassen, som verken er gode eller onde, men som hadde levd mye bedre uten også å måtte bære gjelden til europeiske storbanker.

«Tusen og en natt» av Miguel Gomes er månedens film på Cinematekene i Norge i mai og juni, blant annet Oslo, Bergen og Tromsø. Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen torsdag 19. mai 2016.