– Det norske systemet er ullent

bratbergoivind

Den britiske grunnloven er først og fremst kjent for en ting: Den eksisterer ikke. Postdoktor i statsvitenskap og storbritannia-ekspert Øyvind Bratberg mener likevel vi burde hente inspirasjon fra britene til vår egen konstitusjon.

– Britene har et mye klarere ansvarsforhold mellom velgere og politiske representanter, og mellom parlament og regjering, enn det vi har i Norge. I det britiske systemet er det ikke rom for så mange uklarheter som hefter ved det norske systemet, sier han.

Det britiske konstitusjonens historie strekker seg tilbake til The Glorious Revolution i 1688, da monarkiet ble svekket og parlamentet fikk utvidet makt. Siden har systemet endret seg uten at det konstitusjonelle rammeverket noen gang har blitt skrevet ned og samlet i en grunnlov. Deler av denne konstitusjonen er ren tradisjon, deler er vedtatt som enkeltstående lover.

Les også Douglas Cochran om hvorfor Norge IKKE HAR noe å lære av den britiske grunnloven.

Ullent system
I Storbritannia velges parlamentsrepresentantene fra enkeltmannskretser, og ministrene må komme fra parlamentet. Bratberg mener dette systemet fordeler ansvar på en tydeligere måte enn det norske.

Et demokratisk valgt underhus er demokratiets sentrum, også trekkes linjene veldig tydelig fra underhuset, som er valgt av folket, til regjeringen.

– Veldig klare ansvarslinjer har på en måte vært livsnerven i det britiske demokratiet. Et demokratisk valgt underhus er demokratiets sentrum, også trekkes linjene veldig tydelig fra underhuset, som er valgt av folket, til regjeringen.

– Så du ser for deg å bryte opp fylkene i enmannskretser?

– Det er vanskelig å se noe sånt for seg, men man kunne rendyrket parlamentarismen. For eksempel kunne man forutsette at regjeringsmedlemmer kommer fra parlamentet, slik man har i det britiske systemet. Det innebærer at man ikke kan hente fritt statsråder fra sivilsamfunnet.

– Hva er fordelen med det?

– Vel, altså, det sikrer at de som blir satt til å styre i det minste er demokratisk valgt.

– Britene har er system med skyggeministre i parlamentet som har ansvar for forskjellige forvaltningsområder. Partiene har jo for så vidt talsmenn i Norge også, men om du er justispolitikk talsmann er det jo ingenting som tilsier at du blir justisminister av den grunn.

– Nei, vi kunne gjerne formalisert den rollen, slik at vi hadde litt mer forutsigbarhet når det gjelder hvem som har ansvaret for de forskjellige områdene, og hva det innebærer for partiets poltikk. Det er det ganske mye som er ullent i det norske systemet.

Ansvarspulverisering
Den britiske konstitusjonelle tradisjonen gir regjeringen vide fullmakter, og Bratberg mener at denne typen «ansvarliggjøring gjennom maktkonsentrasjon» har klare fordeler.

– På et tidspunkt kan maktdeling og inkludering bli ansvarspulverisering, og der har vi noen fallgruver i det norske systemet.

– Ansvar har vært et viktig politisk tema de siste årene. Gjørv-kommisjonen kritiserte justissektoren hardt for mangel på tydelig ansvarsfordeling, men kritikken kan også brukes på andre deler av staten. Staten eser ut, og det er vanskelig å vite hvor ansvaret ligger.

Hvis du kan forholde deg til noen veldig klare linjer som kan føres fra forvalting til statsråd til parlament til folket, da har du fanget noe av det parlamentariske systemets demokratiforståelse.

– Det er en ganske trist illustrasjon av baksiden av et sånt system, sier Bratberg, og fortsetter:

– Ansvarliggjøring tror jeg er nøkkelordet her. Og det er lettere jo mer rendyrket styringskjede du opererer med. Hvis du kan forholde deg til noen veldig klare linjer som kan føres fra forvalting til statsråd til parlament til folket, da har du fanget noe av det parlamentariske systemets demokratiforståelse. Det britiske systemet har til tross for sine mange skavanker beholdt en klarere forståelse av akkurat det enn det norske.

– Hvordan skulle man gått fram for å få til noe lignende i Norge. Kan vi begynne å formalisere roller blant opposisjonspartiene på Stortinget?

– Vi kunne begynne med å gi stortingsrepresentantene noen definerte ansvarsområder, både i partiet og overfor hjemfylket, i stedet for at du bare en slags listefyll som del av din fylkesbenk. Vi kunne i alle fall definert hva som er stortingsrepresentantenes oppgaver, og hvordan de kan stilles til ansvar for den jobben de har gjort.

– Er det ikke forskjell på by og land? Lokalavisene rundt om i Norge er jo fulle av saker der enkeltrepresentanter blir stilt til ansvar for veldig små ting. I de store byene blir ikke representantene møtt med det samme presset på lokale saker.

– Du har rett i det at jo større benken er, jo vanskeligere er det å feste ansvar på noen bestemte representanter, rett og slett fordi det smøres tynt utover.

Risiko for maktovergrep
Mesteparten av den britiske konstitusjonen kan endres med ved et simpelt flertall i parlamentet. Bratberg mener denne fleksibiliteten er en viktig årsak til at konstitusjonen er den lengstlevende i verden.

– Det forutsetter en grunnleggende bruk av moderasjon og sunn fornuft, og det er britene gode på. Og det har jo vokst fram gjennom århundrer, denne evnen til å holde fingrene fra de heftigste spakene i maskinrommet, samtidig som man har fleksibilitet til å håndtere disse spakene i maskinrommet hvis det oppstår en krise av noe slag. Det gjør at man kan møte en akutt situasjon med mye smidighet, og det har vist seg å være en lykke.

Etter mitt skjønn ligger den største faren i det britiske systemet i risikoen for maktovergrep fra utøvende myndighets side

– Det er lett å tegne opp en historie der denne ganske spesielle konstitusjonen har gjort en fredelig demokratiseringsprosess mulig. Men kan vi ikke se for oss at mangelen på en grunnlov, å ikke kunne sette fingeren på hvor urettferdigheten ligger, gjør det veldig vanskelig å endre. Er det ikke vanskelig å mobilisere til motstand mot et så ullent system?

– Det er et poeng, det at noe som er organisk vanskelig lar seg eliminere for å sås på nytt. Det er en masse du kan kna i, men det er ikke mulig å feie den bort for å starte på nytt. Men etter mitt skjønn ligger den største faren i det britiske systemet i risikoen for maktovergrep fra utøvende myndighets side. Blair-perioden er et godt eksempel på det, der de til dels drev det veldig langt, med en ganske aggressiv utenrikspolitikk og med terrorlover som mangler en konstitusjonell begrensning.

– Det har vi sett i Snowden-saken, der britiske sikkerhetstjenesten kan gjøre ting amerikanerne ikke har lov til, noe som jo egentlig er ganske oppsiktsvekkende, at en europeisk sikkerhetstjeneste kan gå lengre enn den amerikanske?

– Jo, britene har en veldig sterk utøvende makt, de mangler en del begrensinger på hva regjeringen kan gjøre. De mangler grunnlovfestede rettigheter, og det har vært mye diskutert om de skal innføre en «Bill of Rights» i moderne utgave, men det har de ikke kommet noe videre med. Det har sammenheng med at man i den britiske tradisjonen ikke har noe særlig utviklet borger-begrep. Folket har en privatsfære, men det er lite som handler om myndiggjøring og rettigheter for individet. Det er på en måte noe som bare følger common sense, og som man har vært veldig lite villige til å formalisere.

  • Lab Roy

    Norge hadde også en valgordning med enkeltmannskretser fra 1905 til ca 1916 da ordningen ble avskaffet. Heldigvis bør vi vel kunne si? I en valgordning med flermannskretser blir flere partier representert i parlamentet og man får i større grad en konsensus politikk (hvor sentrumspartiene har innflytelse) istedenfor en mer konfliktorientert politikk (hvor partier enten helt til høyre eller helt til venstre slik som feks Høyre eller Ap har fleretall alene i parlamentet). I USA har det gått så langt at Tea Party fløyen i det republikanske partiet har lammet landets politikk i lengre perioder til tross for at Tea Party fløyen ikke har flertall i parlamentet (hvis Tea Party har flertall innenfor det republikanske parti som igjen har flertall i parlamentet kan dette lamme parlamentet). Situasjonen i USA gir demokratiet generelt sett et dårlig rykte som styringsform.