Det liberale jaktlaget

mimir

Denne våren har norsk presse jaget i flokk. Jaktlaget har med få unntak vært journalister og kommentatorer fra alle norske medier. Byttet har vært helse­minister Bent Høie og reservasjons­retten for leger. I takt med at Høie har snublet fra skanse til skanse har lukten av kristenmanns blod bredt seg i hovedstadens tabloidredaksjoner. La det ikke være noen tvil: Dette har vært kampanjejournalistikk av beste merke.

Nå er det ingenting i veien med god kampanjejournalistikk, dersom man er ærlig om sine hensikter. Reservasjonsretten er ikke bare upopulær blant journalister, den er også avskydd av folk flest. Men det finnes nok av saker som er upopulære i folkedypet. Hvorfor er det akkurat denne saken som får landets bladfyker til å springe opp som én mann?

Journalistene ikke venstrevridde
En forklaring vi hyppig støter på i nettavisene kommentarfelt er at norske journalister er venstrevridde, og derfor vil bruke enhver anledning til å tukte de blåblå. Men skal vi tro Medieundersøkelsen fra i fjor har venstresida nå mistet flertallet blant journalistene for første gang siden 1999. I Stortingets presselosje, blant journalistene som jobber tettest på rikspolitikken, er Høyre største parti og de borgerlige i flertall. På «redaktørenes storting» står det uavgjort med 84 mandater mot 84, med Miljøpartiet De Grønne på vippen. Myten om venstrevridde norske journalister bør avlives en gang for alle.

Et par kritiske ordførere blir til GRASROTOPPRØR, intern uenighet til FULL KRIG, en svak måling til VELGERFLUKT.

En annen forklaring kan være at den rådende ideologien i norske redaksjoner er journalisme at medienes rolle er å kle av makta. Etter åtte år med kritiske oppslag om de rødgrønne er det nå de blåblås tur. Den kritiske grunnholdningen forsterkes så av tabloide mekanismer i jakten på klikk og gode oppslag. Et par kritiske ordførere blir til GRASROTOPPRØR, intern uenighet til FULL KRIG, en svak måling til VELGERFLUKT. Slike mekanismer gjør seg gjeldende også med reservasjonsretten. Men dette gir ikke noen god forklaring på hvorfor noen saker får journalister til å tenne på alle plugger, mens andre glir forbi i relativ stillhet.

Jeg tror svaret ligger i journalistenes politiske holdninger. Hva journalistene mener, påvirker i en eller annen form hva de skriver. Direkte skjer det gjennom kommentarer og på sosiale medier, indirekte skjer det gjennom valg av vinkling og intervjuobjekter.

Men hvis journalistene altså ikke er venstrevridde, hva slags politisk kompass er det da de styrer etter?

Liberale journalister
Norske journalister skiller seg ut fra mannen i gata på ett punkt: De er langt mer liberale. Dels ser vi det i hvilke partier de stemmer på. På «journalistenes storting» ville ikke Frp hatt én representant. Senterpartiet og KrF ville hatt én hver. SV ville på sin side hatt 20, Venstre 28 og Miljøpartiet De Grønne elleve mandater. Partiene journalister stemmer på har varierende økonomisk politikk, men er rørende enige om et knippe liberale verdistandpunkter.

Vi ser det også på undersøkelser av journalisters holdninger som er blitt gjort opp gjennom årene. Langt flere journalister har tatt siviltjeneste. De er mer positive til homoekteskap og mer kritiske til kongehuset, mer bekymret for miljøet og mer kritiske til krigen til Afghanistan enn folk flest. I manges øyne er dette venstrevridd. Men denne diagnosen er upresis. Journalister flest er nemlig også mer EU-positive. Og de er mindre negative til konkurranseutsetting enn mannen i gata. Det handler altså ikke om venstre mot høyre, men om urban mot rural, liberal mot konservativ, moderne mot tradisjonell.

De er mer positive til homoekteskap og mer kritiske til kongehuset, mer bekymret for miljøet og mer kritiske til krigen til Afghanistan enn folk flest.

Det skulle i grunnen bare mangle når vi vet hvem journalistene er. De store avisredaksjonene ligger i byene, og særlig i Oslo. Journalister flest har høyere utdanning, og tjener relativt godt. I 2009 tjente over 70 prosent av journalistene mer enn 400.000 kroner. 45 prosent hadde mer enn seks års høyere utdanning. I disse sjiktene er verdikonservative holdninger kraftig underrepresentert.

Ikke venstre, men Venstre
Imidlertid er det ingenting som tyder på at velgere med høy utdanning og høy inntekt ligger lenger til venstre enn folk flest i økonomiske spørsmål. Der søker de mot konsensus, et sted midt mellom Høyre og Ap. Det er nesten umulig å se for seg norske medier kjøre et lignende stormløp som mot reservasjonsretten dersom regjeringen gjør alvor av å fjerne arveavgiften, kutte i formuesskatten eller privatisere offentlige tjenester.

Det er riktig at man knapt finner en Frper blant norske journalister. Men landets bladfyker dypper likevel ikke sine penner i blodrødt blekk. Norske journalister er nemlig ikke venstrevridde. De er Venstre-folk.

Teksten sto også på trykk i Klassekampen lørdag 5. april. 

  • Emk1000

    Fin artikkel. Men arveavgiften er jo fjernet.

  • digi_owl

    Med andre ord dem er lyseblå, ikke brunblå.

    Får meg til å tenke på noe som boblet til toppen en dag angående EU. Det virker som dem som er mest EU-vennlige er dem som har en jobb som kan utføres ethvert sted det finnes en dataforbindelse og en kan betale i euro.

    Med andre ord er landet som utstedet passet ikke mer enn flagget på skipet, mentalt er dem «europeer» først.

    Blir vinteren for kald kan dem klappe sammen bærbaren og ta første fly sørover. Om sommeren blir for varm så går turen nordover.

  • Ante_Bergan

    Konklusjonen blir at betegnelsen Journalistisk Venstre(parti) holder stikk.
    Og det er et demokratisk problem.

    Det første vi burde gjøre for å rette opp i det, er å sørge for at pressestøtten gis i særlig grad til medier som fronter typiske frp-meninger.

  • http://konradstankesmie.blogspot.no/ Konrad Pedersen

    En ting er hva avisene gjør på leder-/kommentarplass, en annen ting hva de generelt gjør i reportasjer, hvilke saker som får plass. En stor avis som VG lar konkrete krim-saker få mye plass i spaltene, det i seg selv gir lov-og-orden partiet Frp mye gratis. DN er opptatt av næringsliv og økonomisk politikk, det gir gratispoeng til de ansvarlige og næringsvennlige partiene (Ap og H, men også V). Etc.

    • Ante_Bergan

      Du trør vannet, men i det minste innrømmer du at den politiske vridningen er en realitet.
      Hadde du syntes det var et politisk problem om det ikke fantes journalister med politiske meninger fra og med venstresiden av AP og videre til venstre?