Det gode liv i Norge

hele-folket-i-arbeide_news_banner

Norge scorer høyt på indikatorer for livskvalitet, og forklaringene på denne suksessen er mange. At vi som nasjon, tross klima og skrint jordsmonn, har trukket en serie ressursmessige vinnerlodd er naturligvis ingen ulempe. Vi har elektrisk kraft, fiskerier, olje og gass. Samtidig ligger vi i periferien av de globale tumulter og synes å flyte som en kork på et opprørt verdenshav. Men det er ikke bare dette, for andre skandinaviske land scorer også høyt selv uten tilsvarende vinnerlykke i det globale ressurslotteriet. Det er altså ikke bare den norske modellen, men den nordiske som synes å representere en vinneroppskrift.

La oss allikevel begrense oss til Norge her, slik «The Evolution Institute» har gjort når de har valgt ut Norge som spesielt interessant for å studere hvordan gruppedynamikk og sosial evolusjon kan forklare suksessen hos dette tilsynelatende enestående egalitære, lykkelige, fredfulle lille landet i nord. Instituttet har flere kjente navn i sin midte, men den mest kjente for et norsk publikum er trolig evolusjonsbiologen David Sloan Wilson. Hans mest kjente bok, Unto Others; The evolutions and psychology of unselfish behavior, argumenterer for at samarbeid er en mer framtredende egenskap hos mennesket enn egoisme og spisse albuer, men han har skrevet en rekke andre bøker som diskuterer hvordan innsikter i menneskets sosiale struktur, gruppedynamikk og naturlige (evolverte) sosialitet er viktige i analysen av hva som fungerer bra og dårlig i samfunn. Wilson har også samarbeidet med nobelprisvinner i økonomi, Elanor Ostrom, omkring problemet allmenningens tragedie. Hvordan gå fra individuell overutnyttelse av fellesressurser til felleskapets bevaring av de? Hvordan gjøre kaken større i fellesskap i stedet for at alle søker å sikre seg selv det største stykket?

Lyst til å vite mer om David Sloan Wilson og «The Norway Project»? Han gjester Manifest Årskonferanse tirsdag i neste uke. 

Likhet gir økt livskvalitet
Sentrale stikkord i denne analysen av Norge og andre land som scorer høyt på livskvalitet er likhet, tillit, gode sosiale strukturer og fellesskapsløsninger, refordeling til fellesgoder ved skatt, vilje til å trekke lasset sammen osv. Det er altså noen åpenbare fortrinn ved Norge (og de andre nordiske land) som de fleste trekker studier trekker fram, ikke minst Richard Wilkinson og Kate Pickett i The Spirit Level – Why more equal societies almost always do better. Undertittelen forklarer poenget. Mastervariabelen er sosial likhet (for alle praktiske formål inntektslikhet) som korrelerer med en lang rekke indikatorer på velferd og et godt samfunn.

Dersom man aksepterer premisset om at likhet fremmer livskvalitet, og premisset er godt empirisk underbygd, så bør vi hegne om den sosialdemokratiske modellen.

Tall fra OECD viser at de skandinaviske land har lavest inntektsforskjeller, men også at forskjellene er økende også her. En rimelig grad av likhet gir følelse av systemrettferdighet, villighet til å betale skatt – følelsen av å være i samme båt. Dette henger sammen med gode sosiale velferdsordninger. Interessant nok har andelen av den norske befolkning som sier seg svært fornøyd med tingenes tilstand økt i løpet av det siste tiåret, samtidig som villigheten til å betale skatt også synes å ha økt (i lys av dette blir fjorårets stortingsvalg et paradoks). Samtidig knaker idyllen under økende inntektsforskjellene, fokus forflyttes fra «vi» til «meg»  og at dugnadsånden forvitrer.

Dersom man aksepterer premisset om at likhet fremmer livskvalitet, og premisset er godt empirisk underbygd, så bør vi hegne om den sosialdemokratiske modellen.

Nasjonal egoisme?
Så kan man heve blikket og spørre om Norges rolle i verden. Et av David Sloan Wilsons poeng er at det alltid vil foreligge en potensiell interessekonflikt mellom individ og gruppe, Gruppens interesse kan overstyre individets egeninteresse, eller sagt på en annen måte: individet har fordel av å spille på lag med gruppen. Mennesket er evolvert som et sosialt dyr, og vår suksess er i stor grad tuftet på nettopp dette. Samarbeid, empati og solidaritet er dermed naturlige drivkrefter. Men hvor stor kan gruppen være, og hvor koherent må den være? Og betyr gruppesamarbeid implisitt gruppeegoisme? Det som er omtalt som det omvendte kjøleskaps prinsipp; det genereres varme innad, men kulde utad.

Er Norge et eksempel på at gruppen kan operere på nasjonsnivå, eller er Norge bare summen av fornøyde småsamfunn? Dersom Norge virkelig er gruppe med internt samhold på nasjonsnivå, kan vi da samtidig opprettholde en internasjonal solidaritet? Kanskje preges Norge, tross våre nasjonale godhetsambisjoner, også av en slags nasjonal egoisme? Et av de fenomen som Wilson&co er interessert i er Norges forvaltning av oljeformuen. Blant oljenasjoner finner vi alt fra kleptokratier som Equatorial Guinea til land som Norge, der den klare visjon er at oljeformuen tilhører alle og skal komme framtidige generasjoner til gode. Samtidig er det knapt insentiver til å forvalte dette verdens største statseide fond med sine 5 100 milliarder kroner til hele menneskehetens beste.  Den etiske forvaltningen av oljeformuen er nå under revisjon, men signalene indikerer ikke noen klare ambisjoner om økt vektlegging av etikk, menneskerettigheter og bærekraft. Siv Jensen sier rett ut at fondets mål er å tjene penger (for Norge), basta, og sentralbanksjefens årstale er et ekko av dette.

Tegn i tiden kan tyde på at Norge nå beveger seg ut på en slippery slope mot ukjent terreng i så måte.

Det er ikke åpenbart om den norske sosialdemokratiske modellen har direkte overføringsverdi til andre nasjoner, men trolig viser den betydningen av sosial likhet, tillit og en sosial omfordelingspolitikk. Noe av det som kan komme ut av samarbeidet med Wilson og hans institutt er en erkjennelse av hva som er verdt å kjempe for i Norge, og at det ikke er noen selvfølge at det gode liv i Norge alltid vil være der. Med amerikanske øyne er alle nordmenn sosialdemokrater, og tilsynelatende er forskjellene mellom høyre og venstre marginale – ingen er imot «velferdsstaten». Det er allikevel noen prinsipielle og ideologiske forskjeller som ikke skal trivialiseres, spesielt ikke i lys av de innsikter Kalle Moene og ESOP-senteret har brakt til torgs. Det er i stor grad sosiale og økonomiske  tilbakekoblingsmekanismer som avgjør om nasjoner utvikler seg til likhetsorienterte, åpne, tillitsbaserte demokratier, eller forskjellsbaserte, mistillitsdominerte og derfor kontrollstyrte samfunn med alle de negative trekk dette medfører. Tegn i tiden kan tyde på at Norge nå beveger seg ut på en slippery slope mot ukjent terreng i så måte.

En kortere versjon av artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag. 

  • thomas nilsen

    Interessant og jeg har tro på disse analysene. Vil bare lede oppmerksomheten mot A. Alesina og E. Glaeser forskning som også tar med en faktor som ikke nevnes her: etnisk homogenitet/heterogenitet som faktor. Norden har vært etnisk svært homogent under sosialdemokratiets utvikling. Dette er også en likhet/ulikhet som har betydning.

    • Ivan Olsen

      Alesina og Glaeser bruker rasemotsetninger (for ikke å si rasehat) som en faktor i å forklare at USA aldri har uviklet en

      • thomas nilsen

        Har vel egentlig påstått svært lite, bare nevnt en faktor som jeg også ser er en del av forskningslitteraturen på dette området. En inngående diskusjon av Alesina og Glaeser blir for omfattende her, men det må gå an å diskutere etnisk heterogenitet/homogenitet uten at det må reduseres til «rasehat» og «rasisme».Til ditt siste punkt, siste avsnitt, ser vi lignende tendenser også i Norge, jfr omtale av visse etniske minoriteter. Denne eroderende mentaliteten kan fort bli mer utbredt her og.

        • Ivan Olsen

          Mitt poeng er at du ikke har dekning for din utlegning av Alesina og Glaeser.

          • Folketonen

            “Racial divisions and ethnic divisions reduce incentives for people to be generous to others through social welfare,” said Alberto Alesina, a professor of economics at Harvard. “This is very unfortunate. But as social scientists, we can’t close our eyes to something we don’t like.”

            «In a 1997 study, Mr. Alesina [….], looked at the relationship between social spending and ethnic diversity in 2,700 cities, counties and metropolitan areas across the United States.They found that in more diverse cities and counties, the share of local government spending on public goods — in this case, roads, sewage treatment, trash clearance and education — was generally lower than it was in more homogeneous localities.»

            Så hva Alesina finner er altså en korrelasjon mellom etnisk homogenitet og større vilje til å satse på fellesgoder.

            http://www.nytimes.com/2007/04/29/business/yourmoney/29view.html

            Dette er åpenbare kompliserte problemstillinger, men din bastante avvisning av at Alesina ikke kan tolkes som at etnisk homogenitet gir større sjanser for større offentlige omfordeling virker nokså arrogant og angstbitersk.

      • Ante_Bergan

        Og så har vi Robert Putnam som sier at:

        Lowered trust in areas with high diversity is also associated with:

        Lower confidence in local government, local leaders and the local news media.

        Lower political efficacy – that is, confidence in one’s own influence.

        Lower frequency of registering to vote, but more interest and knowledge about politics and more participation in protest marches and social reform groups.

        Higher political advocacy, but lower expectations that it will bring about a desirable result.

        Less expectation that others will cooperate to solve dilemmas of collective action (e.g., voluntary conservation to ease a water or energy shortage).

        Less likelihood of working on a community project.

        Less likelihood of giving to charity or volunteering.

        Fewer close friends and confidants.

        Less happiness and lower perceived quality of life.

        More time spent watching television and more agreement that «television is my most important form of entertainment».

    • PeeWeeMadman

      Jeg tror ikke at det har noe for seg. De etnisk homogene landene i Øst Asia har jo faktisk enda mindre velferd for de svake enn det USA har! Det virker som en annen debattant fremhever her, at den avgjørende variabel for hvorvidt man får en velferdsstat ikke er etniske faktorer, men hvorvidt man tror at fattige er late. I Øst Asia tror man jo også at fattigdom i stor grad skyldes latskap. Det virker også som at en viktig faktor er i hvor stor grad en populasjon tror at individet har kontroll over egen skjebne.

      Denne forklaringen blir dessuten bare svakere og svakere, da man har begynt å bygge ut statlig velferd i Sør Amerika også. Det man ser er jo at et av landene hvor velferdsstaten vokser raskest idag er det svært multikulturelle Brazil.

      • thomas nilsen

        At etnisk homogenitet ikke er en «avgjørende faktor» som du sier er nok riktig, men den kan godt være nødvendig. Altså forskjellen mellom nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Hvis etnisk homogenitet er en faktor, som for så vidt er diskuterbart, så medfører ikke det at et land som er etnisk homogent vil utvikle en velferdsstat. Årsakene er mange. Dessuten må man vel først definere hva en velferdsstat er. USA er også en velferdsstat, kan man vel si, men på et annet nivå enn den nordeuropeiske. Hvor Brasil vil havne vet ikke jeg, men at de vil greie å replikere en nordisk modell som er levedyktig virker ikke troverdig med det første.

        • PeeWeeMadman

          Hvem vet, kanskje det i fremtiden vil være motsatt? At man i flerkulturelle samfunn trenger en viss grad av omfordeling for å holde på den sosiale og politiske freden? Jeg ser på en velferdsstat som en stat som garanterer minst livsopphold ved arbeidsledighet, utdanning opp til videregående skole og helsetjenester. USA feiler på ihvertfall den første av disse, da de som eneste vestlige land(med mulig unntak av Spania og Hellas også) har tidsbegrensning på tilsvarende sosialtrygd.

          Det stemmer at velferden i Brazil fortsatt er beskjeden, men til å være et såpass fattig land er den heller ganske omfattende. Det ser jo faktisk ut som om kravene om mer velferd nettopp er sterkere i fattige hererogene land som Brazil, Venezuela, Uruguay, Bolivia og lignende enn mer homogene land som Kina og diverse land i øst Europa.

          Det man ser er jo at minoriteter generelt sett har en tendens til å være mer positive til statlig velferd enn majoriteten også når de selv ikke tjener så mye på det. Faktisk, så er det en klar tendens mot at unge i USA blir stadig mer positive til statlig velferd, og det virker som det har sammenheng med at andelen hvite «anglo» blir mindre og mindre. Dette er jo også noe den liberalistiske høyresiden har blitt angrepet for: At de ønsker fri innvandring av grupper som stort sett stemmer sosialistisk.

  • Sylvia Elanor

    Bra artikkel. Men nobelprisvinneren heter Elinor Ostrom, ikke Elanor.

  • Christian Evensen

    Jeg leste om dette (var det i Morgenbladet?) for en stund tilbake. Spennende, og kanskje utfyllende for Wilkinson og Picketts bidrag.

  • tror ikke på dommedag..

    Utrolig godt skrevet, og kanskje et forvarsel om at folkelig grunnfestet nordisk samarbeid kan få en renessanse.

  • Jan_Johansen_dy

    Enig, likhetsprinsippet er en suksesshistorie. Derfor, pussig at så mange nå saboterer og jobber intenst for å skape større forskjeller?!! Attpå til er de så frekke å påstå at forskjeller, avstand, er en forutsetting for fortsatt vekst & fremgang! Djevelsk tale fra malisiøse individer som kun er ute etter å berike seg & sine på andres bekostning!!!