Den senere tids utvikling, både økologisk og økonomisk har gjort det stadig tydeligere for stadig flere mennesker at det nåværende økonomiske systemet ikke kan vare så veldig mye lenger.

Den moderne kapitalismen har brakt fram mektige produktivkrefter, men har samtidig skapt både en økologisk krise og en økonomisk krise – klimakrisen lar seg vanskelig forene med en økonomi som krever årlig prosentvis vekst, men den økonomiske krisen kapitalismen har skapt er i bunn og grunn en ulikhetskrise. Stadig færre sitter på en stadig større del av ressursene, og denne skjevheten gjør at vi innenfor dagens system har et valg mellom en økologisk og en sosial katastrofe.

Fattigdomskrise eller klimakrise
Så lenge de økonomiske elitene fortsatt forutsetter at alle fattigdomsproblemer skal løses med «trickle down» mens ulikhetene fortsatt øker og de rikere dermed blir forholdsvis enda rikere enn de fattige, vil fattigdomsreduksjon kreve en produksjon og et forbruk som overstiger naturens tåleevne. Tilhengerne av dagens økonomiske system — fra Ap til Høyre — skisserer ny teknologi som en løsning på dette problemet, men underkommuniserer at dette vil kreve en teknologisk revolusjon på et nivå vi aldri noensinne har sett, og også at muligheten for en slik revolusjon er avhengig av ting vi ikke er herre over uansett hvor mye forskningsmidler vi spytter inn, nemlig hvordan naturen er skrudd sammen. Så lenge vi skal forholde oss både til dagens økonomiske system, og en teknologisk utvikling som er realistisk, ser det dermed ut til at vi må velge mellom en økonomisk krise og en fattigdomskrise på den ene siden, og økologisk katastrofe (som også vil gå mest utover de fattigste) på den andre.

De 85 rikeste personene i verden eier i dag like mye som den fattigste halvdelen av menneskeheten. Klasseskillene har nådd ekstreme nivåer.

Det er kanskje den rent konkret, viktigste grunnen til at det haster å få på plass et annet økonomisk system, men forskningen på sosiale og økonomiske ulikheter i et samfunn, viser uansett at det for rike land er viktigere med små sosiale forskjeller enn det er med generell vekst. I land med større likhet har alle det bedre. Mens der de økonomiske forskjellene mellom folk er størst, er problemene størst. Et økonomisk system som gjør det mye lettere å tjene mer penger dersom du allerede har mye penger (ved å for ekempel. kunne investere kapital heller enn å arbeide), vil åpenbart skape større forskjeller. De 85 rikeste personene i verden eier i dag like mye som den fattigste halvdelen av menneskeheten. Klasseskillene har nådd ekstreme nivåer.

Det er altså mange årsaker til å bytte ut kapitalismen med et økonomisk system som setter menneskers og naturens behov først, og ikke profittmaksimering.

Hva gikk galt i det 20. århundre?
Hvorfor gikk det da så galt med sosialismen i forrige århundre? Det var selvsagt mange både historiske og samfunnsmessige årsaker til det, akkurat som for den borgerlige, franske revolusjonen, som også endte i blodbad og diktatur. Jeg har likevel lyst til å trekke fram noe jeg mener er en viktig ideologisk årsak.

Hvis man kan «analysere seg fram til» hva folket egentlig vil (eller enda verre: trenger), trenger man ikke spørre folket til råds.

En ting er det kanskje mest åpenbare: Troen på at en revolusjonær elite kan styre på vegne av folket, men hvor kommer dette synet fra? En del av svaret er nok at det kommer av synet på marxismen som en vitenskap som kan gi objektivt sikker kunnskap. Hvis man kan «analysere seg fram til» hva folket egentlig vil (eller enda verre: trenger), trenger man ikke spørre folket til råds.

Nikolaj Bukharins «lærebok» i historisk materialisme for Komintern kan kanskje stå som høydepunktet av dette, hvor historien ses nærmest som ludobrikker som faller i et bestemt mønster. Det er en evig debatt hvorvidt også Marx må ta litt av skylda for dette, men det er udiskutabelt at andre dro det mye lenger etter Marx død. Den tidlige marxismen var, forståelig nok, inspirert av naturvitenskapens store framganger, og ønsket å bygge noe lignende for samfunnsvitenskapen. Resultatet ble dessverre at grener av marxismen ble nesten newtonske i sin deterministiske og mekanistiske historieforståelse.

Men samfunnsvitenskap er ikke fysikk, og ikke en gang fysikken er som kjent newtonsk mer. Kapitalismen fører ikke med nødvendighet til revolusjon og sosialisme, og en evt. overgang til sosialisme vil også neppe skje slik de tidlige «sovjetmarxistene» så for seg. De feilslåtte revolusjonene i Europa, gjorde at Antonio Gramsci så altså dette allerede på 20-tallet. Vi som også vet svært godt hvordan Sovjetunionen og Kina med sine respektive lydriker utviklet seg etter revolusjonene har ingen unnskyldning til å holde fast på slike dogmer.

Bort med skråsikkerheten!
Vi må altså fri oss fra det som måtte være igjen av historisk determinisme, og «økonomisme»- troen på at bestemte økonomiske forutsetninger mer eller mindre automatisk skaper bestemte samfunnsforhold. Og vi må kvitte oss med den ideologiske skråsikkerheten som har preget deler av marxismen.

Hvis man er sikker på sin kunnskap, og at resultatet vil bli et nærmest religiøst «frihetens rike», kan man nemlig rettferdiggjøre mye djevelskap. Og det gjorde man dessverre.

Men marxisters skråsikkerhet er ikke den eneste skråsikkerheten som har ført til massedrap. I et berømt intervju på tv-programmet 60 Minutes 2. mai 1996, ble Madeleine Albright som da var USAs FN-ambassadør spurt om sanksjonene mot Irak var verdt de 500 000 irakiske barna som hadde dødd på grunn av dem. Hun svarte med «we think the price is worth it». (Etter uttalelsen skapte mye oppstyr, trakk hun seg fra den og mente seg «lurt» av journalisten. Intervjuet fikk på sin side en Emmy-pris.) Albrights uttalelse illustrerer hvordan også en blind tro på at man skal få etablert et vestlig-demokratisk fritt markedssamfunn og hvor enestående det er, kan gjøre en villig til å gå over lik. Bush-administrasjonens krigseventyr har vel siden slått akkurat det poenget grundig fast.

Dette er en brutalitet fullt på linje med Pol Pot-regimet i Kambodsja, og det er selvsagt langt fra det eneste brutale diktaturet Vesten støttet i sin skråsikkerhet.

Det er heller ikke vanskelig å se at Vestens blinde støtte til diktatorer og massemordere både under og etter den kalde krigen, viser en kynisme og en »målet rettferdiggjør middelet»-tenking, som har hatt grusomme konsekvenser. Det mest groteske eksemplet er kanskje Indonesia, hvor Suharto-regimet stod bak massemord på kanskje så mye som tre millioner opposisjonelle. I tillegg ble en tredjedel av befolkningen på Øst-Timor drept. Dette er en brutalitet fullt på linje med Pol Pot-regimet i Kambodsja, og det er selvsagt langt fra det eneste brutale diktaturet Vesten støttet i sin skråsikkerhet.

Hvis man åpner for at man kan ta feil, vil man derimot være mye mer forsiktig. Da vil ikke bare sluttresultatet måtte bli bra, men hvert skritt på veien dit må også være positivt for menneskene som går skrittene. Det er en lærdom både høyre- og venstresiden bør ta med seg.

Et mangfold av sosialistiske ideer
En sosialisme for det 21. århundre må fri seg fra det ideologiske slagget fra de autoritære og deterministiske marxistiske strømningene i forrige århundre. Og så må den åpne seg opp til det brede mangfoldet av demokratiske sosialistiske ideer og løsninger som finnes. De er nemlig mange, og mange kan vise til vel så stor suksess på det økonomiske området som kapitalismen.

Hvor mange er klar over at USAs vei til å bli verdens industrielle stormakt nummer en skjedde gjennom nettopp planøkonomi?

Selv den utskjelte planøkonomien kan vise til stor suksess når den ikke blir kvelt av å foregå i forstokkede, autoritære og/eller korrupte samfunn. Mange er kjent med hvordan planøkonomien etter hvert feilet i Sovjet og Kina, men hvor mange er klar over at USAs vei til å bli verdens industrielle stormakt nummer en skjedde gjennom nettopp planøkonomi? Det var krigsøkonomien under 2. verdenskrig som løftet USA fra en middelmådig industrinasjon til verdens største økonomiske lokomotiv.

Men det finnes mange desentraliserte demokratiske måter å organisere samfunn og økonomi på også. Tradisjonen med arbeiderstyrte bedrifter er en, samvirkebedrifter en annen, Michael Alberts ParEcon, med jobbrotasjon og deltagende budsjettering er en tredje. Norsk økonomi har en lang og tildels svært suksessfylt tradisjon med forhandlingsøkonomi mellom staten og demokratiske organisasjoner for ulike næringer. Jordbruksforhandlingene er et godt eksempel på disse.

Ineffektiv konkurranse
Dagens markedsstyring av infrastruktur er ekstremt ineffektiv. For å holde liv i en kunstig konkurranse på noe som er et naturlig monopol, har vi satt opp parallelle mobilnett over hele landet. I siste bind av sine memoarer fra 1978, harselerer Einar Gerhardsen over at det i mellomkrigstiden fantes private telefonselskap i Norge. Et par tiår senere var privatisering forlengst etablert politikk i partiet hans. Men Gerhardsen hadde rett. Det er samfunnsøkonomisk galskap.

I boken «Sosialisme på norsk», går jeg gjennom både mekanismene nevnt over, og en rekke andre som kan bidra inn i et alternativ til en kapitalistisk økonomi.

Hvor stor plass de ulike delene skal få, og på hvilke områder av samfunnet og økonomien de ulike delene skal operere, er spørsmål som i stor grad må avgjøres av folkestyret etter hvert som man gjør seg praktiske erfaringer med dem.

Det viktigste er at de er demokratiske, og ikke bidrar til framveksten av skjevheter hva angår makt, innflytelse og økonomi, slik både dagens kapitalistiske system, og fortidens østblokk-kommunisme gjorde.

Man må selvsagt også være villig til å se på helt andre og nye forslag til løsninger på både økonomiske og andre samfunnsspørsmål. Det viktigste er at de er demokratiske, og ikke bidrar til framveksten av skjevheter hva angår makt, innflytelse og økonomi, slik både dagens kapitalistiske system, og fortidens østblokk-kommunisme gjorde. Men ingen ting er bedre enn demokratiske strukturer og løsninger som gror fram organisk nedenfra og oppover.

Ulike løsninger på ulike problemer
Når det er sagt må selvsagt ulike problemstillinger løses på ulikt nivå. Et planelement i økonomien må ha tilstrekkelig oversikt til å hindre det som kapitalismen ikke makter – at skjevheter i det økonomiske systemet over tid kan føre til store kriser. En forhandlingsøkonomi krever at det finnes (eller utvikles) demokratiske organisasjoner som man kan forhandle med, eller som kan forhandle med hverandre på de områdene av økonomien det er snakk om. Det er åpenbart også en grunnleggende forskjell på arbeidersamvirker (arbeidereide bedrifter) og kundesamvirker (som for eksempel. Coop og Felleskjøpet).

En mer deltagende økonomi med deltagende budsjettering krever at de områdene den brukes på er av en slik art at det er mulig for de som deltar å ha god oversikt. Den er kanskje mer aktuell på et lokalt nivå (hvor det finnes gode erfaringer), mens økonomi på det nasjonale området i større grad må være basert på et representativt demokrati.

For den som ser på vår nære historie er kanskje det mest overraskende å se hvor mange av de skjevhetene og problemene vi har i dagens økonomi som har sin opprinnelse i fremdeles relativt nylig gjennomførte reformer.

Når det gjelder statsbedrifter kontra arbeiderstyrte bedrifter, er nok den beste løsningen er en fleksibel hybridmodell hvor arbeidere kan styre små bedrifter sjøl, mens valgte representanter for storsamfunnet på ulike nivå må ha innflytelse der hvor samfunnsinteresser må ivaretas.

For den som ser på vår nære historie er kanskje det mest overraskende å se hvor mange av de skjevhetene og problemene vi har i dagens økonomi, fra byråkratisering og markedsløsninger i offentlig sektor, til frislipp av finansmarkedene og bankene, som har sin opprinnelse i fremdeles relativt nylig gjennomførte reformer. Å reversere disse er jobb nummer én.

Hva med markedet?
Hvilken plass markedet må ha i overskuelig framtid, og hva som kan tas ut av dette markedet er også et spørsmål som må være opp til prøving og feiling. Markedsmekanismer kan ikke være mer omfattende enn at man kan holde de problemene markedet kan skape med veksstvang og økonomiske ulikheter stangen. Samtidig må man jobbe for å flytte stadig flere produkter og tjenester ut av markedet etter hvert som den teknologiske utviklingen tillater det.

Med framtidig teknologisk utvikling og naturens bæreevne i minne, tror jeg det er en både klok og nødvendig strategi at den tiden som mennesker bruker på nødvendig men ikke frivillig arbeid blir stadig mindre. En lavere vekst i produksjon sammen med stor vekst i fritid og frivillig aktivitet, vil være et stort pre for samfunnet og peke i retning en helt annen økonomisk logikk.

Til sammen tror jeg alle disse elementene kan danne grunnlaget for et alternativ til dagens kapitalistiske system. Et system som muliggjør prioritering av menneskers og naturens behov, foran dagens økonomis «pathological persuit of profit», for å låne Joel Bakans ord fra boken «The Corporation».

Vi vil ikke ha Deng!
Deng Xiaoping reverserte Maos feilslåtte økonomiske reformer, og har fått æren for den enorme veksten i Kina – en vekst som også har løftet mange ut av fattigdom. Deng er kjent for sitatet «Det spiller ingen rolle om katten er sort eller hvit, så lenge den fanger mus», når han gikk inn for sine økonomiske  markedsreformer. Musa var da nettopp økonomisk vekst.

Men i dag er ikke målet økonomisk vekst for enhver pris. Veksten Deng skapte, har fått svært dramatiske miljøkonsekvenser lokalt i Kina, og bidrar kraftig til de globale. De sosiale ulikhetene har også økt dramatisk, og det finnes et vell av forskning på hvorfor det er svært uheldig for et samfunn, med Wilkinson og Picketts «Ulikhetens pris» i spissen.

Vi må altså få til alt dette samtidig: Vi må stoppe veksstspiralen og natur- og klimaødeleggelsene. Vi må få til en kraftig omfordeling slik at de sosiale ulikhetene bekjempes. Den vestlige kapitalistiske verden har ikke klart dette. De gamle østblokkdiktaturene (herunder Kina) klarte det definitivt heller ikke.

En demokratisk sosialisme, som er åpen for å bruke mange ulike verktøy, en del som jeg har forsøkt å skissere her, kan klare det. Det er en sosialisme for det 21. århundre.