Derfor gjorde miljøpartiet et brakvalg

Miljøpartiet De Grønne gjorde et brakvalg i lokalvalget i september. Foto: Miljøpartiet De Grønne Miljøpartiet De Grønne gjorde et brakvalg i lokalvalget i september. Foto: Miljøpartiet De Grønne

Hvordan kunne Miljøpartiet de grønne (MDG) lykkes med å etablere seg som et nytt parti i Norge? Denne høsten har Morgenbladet og Dagens Næringsliv fortalt historien om hvordan MDG har blitt stadig mer profesjonelt og striglet. Tesen synes å være at om du bare gjør et parti spiselig nok, så kommer velgerne av seg selv. Det handler om å bli «valgbar». Men dette er bare en del av forklaringen. Langt viktigere er at det forelå objektive forhold som gjorde MDG til et nødvendig parti i mange velgeres øyne. Hva var disse forholdene?

Sterkt undervurdet
Først og fremst mener jeg de etablerte partiene har undervurdert sprengkraften i klimapolitikken. Det har lenge eksistert et sprik mellom hva velgerne forventer og hva politikerne har levert. Når politikerne stadig snakker om omstillingsbehov og utfordringer, men velgerne ikke ser resultater, skaper det tillitskrise.

Trusselen fra finanskrisen og fra internasjonal terrorisme har konsekvent blitt rangert lavere.

Hvordan kan vi være sikre på at en tillitskrise har eksistert? Hvert år gjennomfører TNS Gallup en stor undersøkelse som måler folks miljøengasjement og hvor viktig klimasaken er for hvilket parti folk stemmer på. Undersøkelsen har gjennom flere år vist at klimasaken har stor betydning. Av 14 viktige saker, har klimasaken aldri figurert lavere enn seks på skalaen. Trusselen fra finanskrisen og fra internasjonal terrorisme har konsekvent blitt rangert lavere. Tidvis har klima vært blant topp tre. I år ligger klima på andreplass i viktighet, bare slått av innvandring.

Samme årlige undersøkelse viser en stabil misnøye med skiftende regjeringers klimapolitikk. Misnøyen har vært stor uavhengig av om det har vært Bondevik, Stoltenberg eller Solberg som har sittet i statsministerstolen. I 2012, da de rødgrønne hadde styrt i sju år, mente eksempelvis ni av ti nordmenn at de hadde «mislykkes» i klimapolitikken. De blåblå har like lav tillitt i klimapolitikken som oljeindustrien.[1]

Forliket leverte ikke de resultatene velgerne hadde forventet.

Klimaforlik sementerte kvoter
Tillitskrisen i klimapolitikken hadde imidlertid ikke trengt å gi gevinst for MDG. Det kunne også ha gitt gevinst for eksempelvis SV og Venstre, som har en sterk miljøprofil. Når det ikke har gjort det, tror jeg det skyldes konsensuspolitikken som har blitt ført på klimaområdet siden 2008. Da undertegnet alle partiene på Stortinget, unntatt FrP, Klimaforliket, og ble slik enige om de lange linjene i politikken. I ettertid er det tydelig at forliket ikke leverte de resultatene velgerne hadde forventet.

MDG i 1. maitog i Oslo 2013. Foto: Øyvind Aukrust
MDG i 1. maitog i Oslo 2013. Foto: Øyvind Aukrust

Miljøsaken var avgjørende for at de rødgrønne vant valget i 2005. Men de sleit med å innfri forventingene. De bygget gasskraftverk på Mongstad, åpnet for oljeutvinning i Barentshavet og somlet med støttetiltak for fornybar energi. Slik ble de sårbare for miljøkritikk. For å imøtekomme kritikken inviterte Jens Stoltenberg til et bredt klimaforlik på Stortinget. Det var et smart trekk. Ikke bare tok han luften ut av debatten om norsk oljeproduksjon og behovet for å begrense denne.

I denne politikken var klimakvoter helt sentralt.

Forliket bandt også opp opposisjonen og SV til de langsiktige linjene i klimapolitikken. I denne politikken, som siktet på å gjøre Norge «klimanøytralt», var klimakvoter helt sentralt. Til tross for store ord, så folk flest ingen resultater av denne politikken. Etter åtte år med klimaforlik og rødgrønt styre, var de norske klimagassutslippene bare marginalt lavere enn de var i 2005.[2] Utslippene av den viktigste klimagassen, CO2, hadde økt med tre prosent.[3]

Det slo ikke heldig ut for SV. Med 4,1 prosent oppslutning i 2011, gjorde partiet et historisk dårlig kommunevalg. Likevel valgte SV å gå inn i et nytt klimaforlik i 2012, og slik sementere kvotepolitikken. Kompromisset om kvotene gjorde at skillelinjene i klimapolitikken ble utydelige. Og når de etablerte partiene ikke klarte å levere, åpnet det veien for MDG som ikke hadde vært med på forliket. Partiet tok opp spørsmål andre ikke ville ta i, som hva vi skulle leve av etter oljen og om vi egentlig burde utvinne olje i det hele tatt. Mange syntes det var forfriskende. Fem av ti velgere mener i år at det blir gjort «alt for lite for å begrense utslipp av klimagasser i Norge».[4]

De politiske debattene er levende, politikken er i bevegelse.

X-faktoren
I tillegg har MDG hatt en såkalt X-faktor ved seg ved å være et uprøvd alternativ. Partiet befinner seg fortsatt i støpeskjeen. Fra venner i MDG får jeg høre at det er nettopp dette som er så spennende. De politiske debattene er levende, det er få dogmer, politikken er i bevegelse. Her tror jeg mye av attraktiviteten til Miljøpartiet ligger. Skuffede velgere knytter sine egne drømmer og forventninger til det nye partiet.

Noen velgere vil ha sekstimersdag, andre ikke. Her fra 1.maitog i 2014. Foto: Miljøpartiet De Grønne
Noen velgere vil ha sekstimersdag, andre ikke… Her fra 1.maitog i Olso i 2014. Foto: Miljøpartiet De Grønne

Enkelte vil innføre sekstimersdag med full lønnskompensasjon, andre vil ikke ha sekstimersdag i det hele tatt. Noen vil redusere forbruket, andre setter heller sin lit til teknologien. Velgere som er prinsipielt uenige om mange viktige saker, finner sammen i MDG fordi de er enige om det overordnede: Klima er viktigst. Men den dagen partiet får reell innflytelse vil motsetninger bli satt på spissen og X-faktoren bli en utfordring. Når det skjer, vil det brått bety noe hva som står i partiprogrammet. Spørsmålet er da om avskallingen makten gir, kan veies opp med økende profesjonalisering og troverdighet på andre saksfelt, noe som igjen kan gi MDG tillitt i nye velgergrupper.

MDG har havnet i en positiv spiral.

Faktorene over forklarer hvorfor MDG brått har tiltrukket seg en del flinke folk. Disse folkene hadde ikke nødvendigvis gått til MDG om tidligere regjeringer hadde levert bedre på klima og miljø. Slik har MDG havnet i en positiv spiral, der flere flinke folk gradvis har profesjonalisert partiet, noe som igjen har tiltrukket seg flere velgere, som igjen tiltrekker seg flere flinke folk og mer oppmerksomhet.

Et ensaksparti?
I tillegg kommer at klima- og miljøkrisen ikke vil bli mindre i årene som kommer, snarere tvert i mot. Jeg har vanskelig å se for meg at en forverret klimakrise vil gjøre færre velgere interessert i MDGs politikk. MDGs såkalte pragmatiske holdning til blokkene, ikke ulik den suksesspartiet Podemos har hatt i Spania, har også vist seg å være strategisk smart. Det er mulig partiet stjeler noen stemmer fra SV og Ap, men de stjeler vel så mange velgere fra Venstre, og også noen fra Høyre. Det viser oppslutningen i Oslo, hvor MDGs frieri til velgere på høyresiden var med på å sikre Raymond Johansens byrådsmakt.

MDG, her ved Lan Marie Nguyen Berg og Hanna Marcussen, har vært med på å sikre Aps Raymond Johanson (bak til venstre) byrådsmakt i Oslo. Foto: Miljøpartiet De Grønne
MDG, her ved Lan Marie Nguyen Berg og Hanna Marcussen, har vært med på å sikre Aps Raymond Johanson og Geir Lippestad (bak til venstre), byrådsmakt i Oslo. Foto: Miljøpartiet De Grønne

Likevel opplever jeg at mange på venstresiden har et litt arrogant holdning til MDG. «Ensaksparti» og «upolitiske» er begreper jeg har hørt venner på venstresiden bruke om MDG og velgerne deres. Slike holdninger gjør venstresiden lurt i å luke bort om de ønsker å ta makten flere steder enn i Oslo. For er egentlig miljøsaken en sak? Det er rammefortellingen om klasser, samfunnskamp og solidaritet som gjør at venstresiden mener de indirekte er best egnet til å skape et miljøvennlig samfunn. Gjennom solidaritet og større likhet vil man bryte ned de kreftene som ødelegger naturen.

Men med fare for å framstå som relativistisk: Er det ikke slik at et parti som legger naturens grenser til grunn for sin politikk vil komme ut med mange av de samme svarene? Det er ikke plass for å gå inn i en lang ideologisk diskusjon her, men grunnleggende sett tror jeg det er for enkelt å kalle MDG et ensaksparti.

 

[1] TNS Gallup Klimabarometer 7.mai 2015.

[2] Utslippene var 1 million tonn lavere i 2012 sammenliknet med hva de var da de rødgrønne overtok regjeringsmakten i 2005.

[3] Kilde: SSB.

[4] TNS Gallups klimabarometer, 7.5.15.

 

Erik Martiniussen har gitt ut boka «Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant» på Forlaget Manifest.

 

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.