Begrepet ”den tredje verden” skriver seg ikke fra Latin-Amerika. Som vist av Øyvind Østerud i artikkelen ”Legenden om den tredje verden”, er begrepet blitt til i interaksjonen mellom fransk filosofi og avkolonialiseringsbevegelsen, og senere bragt videre av vestlige intellektuelle.

Les intervju med Øyvind Østerud på Manifest Tidsskrift: «Revolusjonshåpet som brast»

Likevel er det få regioner som på overflaten bedre eksemplifiserer Østeruds poeng enn nettopp Latin-Amerika. Han peker på at den tredje verden er en legende; det er en konstruert enhet og en forestilling som har sitt utspring i vestlige intellektuelle miljøer i allianse med eliter i de tidligere koloniene. Ideen om ”den tredje verden” var knyttet til en optimisme rundt de fattige og undertryktes mulighet til ikke bare å redde seg selv, men til å skape en ny verdensorden som også ville bidra til økt rettferdighet i den rike del av verden.

Få områder var vel mer velegnet til å bygge opp under en slik legende enn nettopp Latin-Amerika. Latin-Amerika hadde både en dominerende vestlig kultur som gjorde politiske opposisjonelle forståelige og gjenkjennelige, en lang historie med ulikhet og undertrykking av fattige og marginaliserte grupper, og gryende revolusjonære bevegelser. Siden Che Guevaras tale til den trikontinentale konferansen på Cuba i 1966, har ”den tredje verden” fått betydelig gjennomslag som et samlende begrep i venstreorienterte politiske og intellektuelle miljøer.

Stor betydning
Man kan peke på to overordnede effekter som bruken av begrepet ”den tredje verden” og andre generaliserende kategorier har hatt i Latin-Amerika. På den ene siden var de med på å mobilisere en rekke fragmenterte grupper og grasrotbevegelser i felles sak. Ulike lokale problemer ble fortolket inn i bredere rammer og begreper – inkludert ”den tredje verden”. Det inspirerte og mobiliserte, og etablerte grunnlaget for solidaritet og felles kamp ledet an av ikke bare che-guevarianske revolusjonære, men også blant annet fagforeninger og frigjøringsteologer. På den måten ble århundrelange kamper for blant annet jordrettigheter, urfolksrettigheter og forbedrede levekår satt inn i en ramme av anti-imperialisme, anti-kapitalisme og altså – kamp for den tredje verden.

Sett fra Latin-Amerika er artikkelen i seg selv svært preget av et vestlig, intellektuelt perspektiv på begrepet den tredje verden.

På den andre siden bidro ”den tredje verden” og andre samlebegreper til forsterkning av fiendebildene som eliten skapte, hvor lokale kamper delvis ble fortolket som en del av en potensielt verdensomspennende revolusjon. Slike oppkonstruerte motsetninger er ikke bare historie: i flere land i Latin-Amerika finner vi fremdeles konfliktsituasjoner – for eksempel relatert til naturressurskonflikter – der motstanderne portretterer hverandre som henholdsvis kommunister i ledtog med internasjonale revolusjonære bevegelser, og kolonialister og imperialister. Alt i alt viser historien at mens begrepet ”den tredje verden” hadde en mobiliserende kraft, så bidro en tredje verden-ideologi også til polarisering av konflikter og konstruksjonen av fiendebilder.

Det som har skjedd det siste tiåret i Latin-Amerika har også aspekter som bekrefter en del av Østerud sine argumenter. Han peker på at med utgangspunkt i en forestilling om at frelsen skal komme fra den ”den tredje verden” glorifiserer man positive endringsprosesser og ser gjennom fingrene med maktmisbruk og korrupsjon fra de som i utgangspunktet kom til makten for å tale de undertryktes sak.

Romantisering
I 1998 ble Hugo Chávez Frías valgt som president i Venezuela, og da Lula ble valgt fire år senere, begynte man å snakke om en venstrebølge. Den kom etter nesten to tiår med politisk og økonomisk krise, relatert til gjeldskrisen, fallende oljepriser, og en nyliberal politikk som gjennomsyret regionen. Mellom 2003 og 2013 vant sentrum-venstrekandidater 22 presidentvalg, og med unntak av Mexico og Colombia var alle de større økonomiene i Latin-Amerika styrt av sentrum-venstrepresidenter gjennom nesten hele tiåret som fulgte (unntak for Chile 2010-2014).

I likhet med 68-ernes forestilling om den tredje verden, så var venstrebølgen både et mer identifiserbart og mer udelt positivt fenomen sett fra Europa enn sett fra Latin-Amerika. De ulike venstre-regjeringene hadde noen fellestrekk, men flere ulikheter enn likheter, uten at noen har lykkes med klare kategoriseringer. De venstreorienterte regjeringene ble snart fremstilt som eksempler for verden for øvrig både når det gjaldt representasjon av marginaliserte grupper, transformasjon av undertrykkende statsapparat og tiltak for å redusere fattigdom og ulikhet.

«Den tredje verden » er i Latin-Amerika et legitimt begrep som peker på et geografisk-intellektuelt felleskap.

Som en parallell til hva som skjedde med ”den tredje verden”, ble mye av det som skjedde romantisert i utlandet. Enkelte gikk langt i å forsvare maktsentralisering, «klientellisme» og korrupsjon med henvisning til et større mål om en parallell endring av maktstrukturer både i verden og i Latin-Amerika – en forutsetning for frigjøring og fremskritt for undertrykte folk. Det skal sies at den norske venstresida stort sett har vært edruelig med å romantisere dette.

Les Even Sandvik Underlids innlegg i denne debatten: «Revolusjonen vil ikke bli tv-overført«

Så langt gir jeg Østerud rett. Men samtidig er artikkelen fra 1985 såpass unyansert at den sett fra 2014 går i sin egen felle: den hevder at tredje verden er en konstruksjon skapt i et mobiliserende øyemed av vestlige intellektuelle eliter i ledtog med eliter i de tidligere kolonialiserte landene. Men sett fra Latin-Amerika er artikkelen i seg selv svært preget av et vestlig, intellektuelt perspektiv på begrepet den tredje verden. Der blir begrepet fremdeles brukt, og i mange tilfeller på en måte som bidrar til en langt mindre totaliserende forestilling om hva den tredje verden er, kan og vil oppnå enn den som Østerud legger til grunn.

Intellektuelt fellesskap
I Latin-Amerika er begrepet i dag brukt på i alle fall tre måter, hvorav nok bare den første i noen grad passer med framstillingen til Østerud.

For det første blir det brukt om undertrykte, koloniserte områder, og gjerne for å vise hvordan denne undertrykkelsen fortsetter i dag ved hjelp av andre mekanismer. Hugo Chávez brukte begrepet flittig, som for eksempel i sin tale til klimatoppmøtet i København i 2009, hvor han pekte på at «det finnes en gruppe land som tror de er bedre enn oss i sør, oss i den tredje verden, vi de underutviklede»[1]. Og i hans berømte tale til FN i 2006 der han påpekte at det luktet svovel etter at djevelen (George Bush) hadde vært der, takket han for Venezuelas plass i sikkerhetsrådet med å si at: «Vi skal ikke bare være Venezuelas stemme, men stemmen til den tredje verden, stemmen til planetens folk, her skal vi forsvare verdigheten og sannheten».[2]

Mens Chávez la vekt på solidaritet blant verdens undertrykte, pekte Alvaro García Linera, en av Bolivias ledende intellektuelle og visepresident siden 2006, på hvordan den tredje verden i dag fremdeles er undertrykt, men ved hjelp av nye mekanismer. I hans bok om geopolitikk i Amazonas fra 2009 skriver han at: ”Det kan nok være slik at i den første verden eksisterer det NGOer som en del av det sivile samfunnet – de fleste er finansiert av transnasjonale selskaper – men i den tredje verden, som i tilfellet Bolivia, så er ikke NGOene ikke-statlige; de er organisasjoner støttet av andre regjeringer i Boliviansk territorium”[3]. Det er et slikt begrep som også ligger under strategiene til noen av de venstreorienterte landene for å skape en ny maktfordeling i verden ved hjelp av regionale sammenslutninger som ALBA og UNASUR, kryss-regionale avtaler, samarbeid som BRICS og den nylig annonserte utviklingsbanken for ”den tredje verden”. Dette er i stor grad i tråd med forestillingen i Østeruds artikkel.

For det andre blir ”den tredje verden” brukt som et geografisk-sosioøkonomisk begrep som litt nedlatende beskriver en gruppe fattige, uorganiserte, tilbakeliggende land, som Latin-Amerika ikke ønsker å tilhøre, eller i alle fall ønsker å skille seg ut i fra. Som tidligere president i Brasil og ledestjerne for venstresida globalt, Luiz Inácio Lula da Silva, forklarte om brasiliansk utenrikspolitikk: ”Vi vil vise at vi er en betydelig aktør, ikke delta som et lite land fra den tredje verden som ikke kan annet enn å spille fotball og danse samba”.[4] Eller da han senere skulle forklare hvorfor Brasil søkte om å få arrangere OL og svarte at ”Det var nødvendig å vise at også et land i den tredje verden kan vært vertskap for lekene”.[5]

Tredje verden som idé er for dem et ønske om å skape grunnlag for samfunn som verken er preget av globaliseringen og kapitalismens totalitet, eller den statsstyrte totalitarismen, men som er orientert mot å gi muligheter og rettigheter til alle fattige og undertrykte.

For det tredje – og det tenker jeg er det viktigste her – så er begrepet et riktignok debattert, men likevel legitimt begrep som peker på et geografisk-intellektuelt felleskap. Dette fellesskapet søker å utfordre vestlig modernitet og derigjennom ikke bare frigjøre seg selv, men også redde planeten. Det blir absolutt ikke sett på som import fra vestlig intellektuelle, men som en del av en felles av-kolonial, de-kolonial eller post-kolonial plattform. Det er en forståelse av den tredje verden mer som et meningsfellesskap enn som en geografisk allianse. Det er en tanke om en pluralisering av sosiale systemer som søker å utfordre globaliseringens homogenisering. Som Walter Mignolo uttrykker det: ”Av-kolonialisering er ikke et europeisk begrep”, og videre ”Det er et begrep som kommer fra den tredje verden, men det er ikke bare for den tredje verden, men også for den første verden i den forstand at det er en kritisk teori som er en del av en ny kultur og epistemologi”[6].

Alternativ verdensorden
Hvorvidt det er særlig fornuftig å bruke begrepet ”den tredje verden” som intellektuelt fellesskap diskuteres. En av kjempene innen latinamerikansk tenkning for øyeblikket, colombianske Arturo Escobar, hevder at for å komme videre i en slik frigjøring som Mignolo skisserer, må vi legge bak oss begrepet om den tredje verden og heller konsentrere oss om lokalitetens politikk.[7] Det betyr at man søker å få fram hvordan ulike sosiale bevegelser, deres identitet og deres politiske krav er knyttet til fysiske steder med sin egen historie og kultur, som ofte står i motsetning til den betydningen som eliten gir til de samme områdene. Man søker å skape et felleskap på tvers av ulike stedbundne identiteter og med en målsetning om å skape rom for diversitet både innenfor rammen av nasjonalstaten og det globale samfunnet. Mens ulike forfattere kan være uenige om hvor fruktbart det er å bruke begrepet ”den tredje verden” for å oppnå dette, ville alle innenfor en slik tradisjon være skeptiske til totaliserende motstrategier til den nåværende globale kapitalismen, slik som en del av de radikale lederne i Latin-Amerika og andre deler av verden står for. De vil også være svært negative overfor nye former for maktkonsentrasjon og autoritære strukturer.

For i alle fall noen av de som kjemper for fremveksten av slike strukturer, er ”den tredje verden” et nyttig begrep i en kamp om å definere sosiale konflikter mellom lokalbefolkninger og eliter. Riktignok på mange måter formulert av andre eliter, men samtidig gitt nytt meningsinnhold trukket fra Latin-Amerikas egne filosofer og politiske ledere. Den kanskje viktigste målbæreren av disse tankene i Latin-Amerika har vært frigjøringsteologene og frigjøringsfilosofene, som i stor grad bygger på grasrotsarbeid og som har vært utrettelige kritikere av makten gjennom flere tiår i Latin-Amerika. For dem er tanken om den tredje verden fortsatt helt sentral.

Tredje verden som idé er for dem et ønske om å skape grunnlag for samfunn som verken er preget av globaliseringen og kapitalismens totalitet, eller den statsstyrte totalitarismen, men som er orientert mot å gi muligheter og rettigheter til alle fattige og undertrykte. Det er også en forestilling som har vært sentral i Pave Frans sin kritikk av den nåværende globale orden og visjoner for hvordan man kan forbedre den.[8]

Forestillingen om den tredje verden lever altså videre. Ikke i vestlige intellektuelle miljøer, men i den såkalte tredje verden selv. Jeg har vært i utallige diskusjoner med kolleger fra Latin-Amerika om ikke det er på tide å henvise begreper som ”den tredje verden”, ”oligarkier” og ”hegemoni” til kirkegården for utdaterte og konfliktskapende konsepter, og heller søke å finne begrep som kan skape en felles forståelse og være grunnlag for dialog. Sist jeg prøvde det ble jeg sett strengt på av en kollega fra Guatemala som sa: ”Etter alt vi har vært igjennom: synes du ikke i det minste vi fortjener våre egne begreper?”. Jeg tror ikke Øyvind Østerud ville komme særlig langt med å fortelle henne at ”den tredje verden” er en legende.

Noter: 

[1] Hugo Chávez Frías, tale til FNs klimakonferanse, København, 16.12.2009.

[2] Hugo Chávez Frías tale til FN 20.9.2006. Lasted ned fra: http://www.aporrea.org/tiburon/n83899.html

[3] García-Linera, Álvaro (2009), Geopolítica de la Amazonía: Poder hacendal-patrimonialy acumulación capitalista, La Paz, Bolivia: Vicepresidencia del Estado Plurinacional, Presidencia de la Asamblea Legislativa Plurinacional, s 27

[4] http://www.infobae.com/2003/09/19/74296-lula-da-silva-brasil-no-es-un-paisito-del-tercer-mundo

[5] http://www.elimparcial.es/noticia/48955/madrid/Lula:-Era-necesario-demostrar-que-un-pais-del-tercer-mundo-podia-albergar-los-Juegos.html

[6] Mignolo, Walter (2000), Local Histories/Global Designs, Prinecton: Princeton University Press, s. 309, og Mignolo, Walter (2013), Sobre (De)Colonialidad en Ciudad de la Imaginación, http://waltermignolo.com/en-guatemala-sobre-decolonialidad-entrevista-de-rosina-cazali-escobar-con-walter-mignolo/

[7] Escobar, Arturo (2004), Más allá del tercer mundo: Globalidad imperial, colonialidad global y movimientos sociales anti-globalización, Nómadas (Colombia), núm 20, 2004, pp. 86-100.

[8] Cuda, Emilce (2013), Teología y política en el discurso del papa Francisco ¿Dónde está el pueblo? Nueva Sociedad No 248, noviembre-diciembre de 2013, ISSN: 0251-3552, http://www.nuso.org/upload/articulos/3987_1.pdf