Alle bygningene står der fortsatt. De har blitt en så selvsagt del av landskapet at enkelte synes å tro at de alltid har stått der. Og de står jo der. Ja, ikke posten da, men helsesenteret, trygdekontoret, skolen, arbeidsformidlingen, svømmehallen, togstasjonen og hjemmetjenestens lokaler. Det er først når man går inn de velkjente dørene at man oppdager at noe er forandret. Rommene er ommøblert, tonen er en annen, belysningen er blitt dempet. Befinner vi oss fortsatt i et samfunn bygd på den nordiske modellen? Eller ikke?

Et kompromiss
Det er ikke institusjonene som har opprettholdt den nordiske modellen som har gjort modellen attraktiv. Det er funksjonene modellen fylte som forklarer dens popularitet. Forskjeller, i så vel levekårsforhold som i innflytelse over samfunnsutviklingen, er nødvendigvis både en forutsetning for og et resultat av en samfunnsorden hvor et fåtall kontrollerer ressursene som trengs for å skape godene vi alle trenger, mens de øvrige overlates til å selge sine arbeidsevner til disse. Det var mot denne ulikheten – og ufriheten som er dens tvilling – at arbeiderbevegelsen gikk til kamp rundt forrige århundreskifte. Den nordiske modellen vokste fram som et kompromiss da de store kapitaleierne så makten sin truet, og da de dessuten, under en økonomisk rekordvekst, så bankkontoene vokse så fort at de med letthet kunne dele av sin overflod.

Velferdsstaten reduserte kapitalismens forskjeller, ga den et menneskelig ansikt, og utvidet demokratiets rekkevidde.

Arbeiderne sikret seg retten til å kjempe for bedre arbeidsforhold gjennom fagforeningene, kollektive forsikringer ble etablert for å beskytte dem som i en periode ikke kunne jobbe fra fattigdom – og for å beskytte dem som jobber fra nedadgående lønnspress. Rett til utdannelse, helsetjenester, barn- og eldreomsorg skulle ikke lenger bare være et privilegium for de velbemidlede. Slik reduserte velferdsstaten kapitalismens forskjeller, ga den et menneskelig ansikt, og utvidet også demokratiets rekkevidde. Ved å legge vesentlige deler av økonomien under direkte politisk kontroll, oppdaget man at det fantes andre måter å leve på – samfunnsutviklingen skulle kunne avgjøres av felles, bevisste valg – fattet med utgangpunkt i menneskelige behov. Vi skulle, med unntak av de grenser naturen setter, sammen kunne kontrollere vår skjebne.

De Nya Moderaterna
I Sverige har Høyres søsterparti Moderaterna begynt å kalle seg Nye Moderaterna og bedyret sin lojalitet til den nordiske modellen. Fagforbundene skal ikke ødelegges, tariffavtalene skal ikke rives i stykker, den offentlige finansieringen av helsevesenet skal ikke avvikles, full sysselsetting ligger fast som politikkens viktigste mål. Et systemskifte skal ikke gjennomføres. Med dette budskapet har de Nye Moderaterna ledet sin borgerlige allianse til seier i to riksdagsvalg på rad.

De Nya Moderaterna avviser visjonen om likhet og demokrati.

Men den nordiske modellen har aldri vært noe annet enn et kompromiss. Sosialdemokratiet har satt sitt preg på den, men interessekonflikter har satt grenser for modellens utvikling. De institusjonene arbeiderbevegelsen har sett som redskap for å skape et friere samfunn, har borgerskapet betraktet som et bolverk mot ytterligere innrømmelser. I den nordiske modellen møtes derfor tradisjoner som utvider menneskers handlingsrom med tradisjoner som disiplinerer de samme menneskene. Der begrenses markedskreftenes innflytelse samtidig som hele modellen forutsetter at bedriftenes lønnsomhet ikke trues.

De Nya Moderaterna må være lojale mot den nordiske modellens institusjoner, men de avviser visjonen om likhet og demokrati som motiverte arbeiderbevegelsens oppslutning om modellen. De samme institusjonene som tidligere beskyttet menneskene mot de ansiktsløse markedskreftene, omformes nå slik at de i stedet driver menneskene i disse kreftenes armer. La meg gi noen få eksempler.

Endrede arbeidsvilkår
Dagpenger under arbeidsløshet har den funksjonen for arbeiderne at det beskytter mot en nedadgående lønnsspiral. Ved å øke medlemsavgiften i a-kassen (arbetslöshetskassa), for dem som jobber i bransjer med høy arbeidsledighet og gi lavere utbetalinger til dem med lavest inntekt, er Nya Moderaternas dagpengeordning tenkt å fungere stikk motsatt – av frykt for arbeidsledighet skal lønnskravene holdes tilbake.

Å respektere tariffavtalene viste seg å være én sak, å gjøre det mulig for fagforeningene å forhandle frem gode avtaler, en annen.

Arbeidslivets vilkår skal så langt det er mulig reguleres av fagbevegelsen og arbeidsgivere i tariffavtaler. Men den regjering som ønsker at landets lønnstakere skal få gode vilkår, må legge til rette for fagorganisering. I Sverige administreres a-kassene av fagforeningene og medlemskap i a-kassen henger gjerne sammen med medlemskap i en fagforening.  Da den borgerlige regjeringen i Sverige satte opp medlemsavgiften voldsomt, ledet det derfor til en rekordreduksjon av medlemskap i fagforeninger. Å respektere tariffavtalene viste seg å være én sak, å gjøre det mulig for fagforeningene å forhandle frem gode avtaler, en annen.

Sykelønnsordningen skal være utformet slik at folk raskest mulig skal kunne bli friske og gå tilbake i arbeid. Det krever gode velferdsytelser så lenge man ikke kan arbeide og vidtfavnende krav til arbeidsgivere om å tilpasse arbeidet til den enkeltes forutsetninger. Med sykelønnsordningens nye tidsgrenser, hvor målet endres fra å komme seg tilbake til jobben til å søke en ny jobb, fritas arbeidsgiverne fra sitt ansvar, samtidige som syke mennesker henvises til sosialhjelp.

Sverige forandres
Velferdstjenestene har fungert som en sosial allemannsrett. Skolen, helsetjenestene og eldreomsorgen – men også kulturinstitusjoner, idrettsanlegg og andre møteplasser som alle har tilgang til. Ansvaret for at virksomheten holder mål har ligget på det offentlige. Med nedskjæringer, new public management og privatiseringer ligner velferdssektoren mer og mer på en hvilken som helst markedsstyrt sektor. Den offentlige og felles finansieringen ligger fortsatt til grunn, men ansvaret for å oppnå den beste kvaliteten legges på den enkelte. Og på område etter område begynner tilleggstjenester å være til salgs. Slik normaliseres en tilstand hvor flere behov fortsatt ikke er tilfredsstilt etter at man har fått den tjenesten man har krav på.

Arbeidsledigheten er likhetens og frihetens fiende.

Arbeidsledigheten er likhetens og frihetens fiende. Arbeidsledigheten isolerer og passiviserer, den tvinger mennesker til å akseptere arbeidsvilkår de aldri ellers ville ha akseptert. Full sysselsetting har derfor en selvsagt sentral plass i arbeiderbevegelsens strategi. Men når arbeidsledigheten bekjempes gjennom skattelettelser for dem som har jobb og kravene skjerpes for de arbeidsledige og syke, blir medisinens resultat det samme som sykdommens: mennesker presses til å ta en hvilken som helst jobb, uavhengig av lønn og arbeidsvilkår.

Da Statistika centralbyrån 4. juni offentliggjorde sin store partimåling, viste det seg at den sittende regjeringen hadde støtte fra 40,7 prosent av velgerne, mens den rødgrønne opposisjonen ville fått 50,5 prosent av stemmene om det var valg i dag. Logikken bak denne utviklingen ble forklart av Katrine Kielos i Aftonbladet 2. juni: «De Nya Moderaterna ville til forskjell fra de gamle Moderaterna ikke rive ned den svenske velferdsmodellen. Det var Reinfeldts og Borgs genistrek. De sa vi kunne få beholde den, bare med lavere skatt og uten Göran Persson. Det høres veldig bra ut. Problemet er bare at det etter syv år er i ferd med å forandre landet vårt.»

Et såkorn
Det er ikke den nordiske modellens institusjoner som har gjort den populær. Det er hvordan de er blitt anvendt for å fremme en samfunnsutvikling som går i retning av økt likhet og mer demokrati. Når de samme institusjonene nå brukes til motsatt formål, må progressive krefter synliggjøre hykleriet. Men det er ikke nok. Da velferdsstaten ble bygd opp så arbeiderbevegelsen det som et skritt på en lang vei mot demokratisering. Det ga folk håp og en følelse av å være en del av et større samfunnsendrende prosjekt. Den som ikke bare vil mobilisere mot en borgerlig politikk som gjødsler ulikhetene og forskjellene, men som også vil bidra til entusiasme og engasjement for et samfunn bygd på fellesskap, må se lengre enn den nordiske modellen som modell. Den må også vise hvordan modellen kan være såkornet til en annen måte å leve på og en annen måte forholde seg til hverandre på.

Teksten er oversatt fra svensk av Kamilla Simonnes.