Den store ilddåpen

Jeremy Corbyn taler på en samling i Liverpool. Foto: 
Kevin Walsh/ Flickr Jeremy Corbyn taler på en samling i Liverpool. Foto: Kevin Walsh/ Flickr

Britenes statsminister Theresa May har skrevet ut nyvalg. Med mindre noe uforutsett skjer, må britene til urnene igjen 8. juni.

Eller for å si det som Brenda fra Bristol, som reagerte slik da en journalist fra The Guardian spurte om valget: «Du tuller! ENDA ET? Herregud!»

May hadde egentlig lovet at det ikke skulle bli noe nytt valg før den inneværende parlamentsperioden formelt utløper i 2020. Så sent som for et par uker siden var hun klinkende klar på at nyvalg var uaktuelt.

«Du tuller! ENDA ET? Herregud!»

Hvorfor har hun snudd? Av minst tre nokså gode grunner, sett fra Mays ståsted:

For det første passer det med brexit-timingen å ha nyvalg nå. May har akkurat aktivert Lisboa-traktatens artikkel 50, som begynner EU-utmeldingsprosessen med en tidsfrist for forhandlingene på to år.

Dermed har hun demonstrert overfor velgerne at hun mente alvor med at «brexit betyr brexit». Samtidig slipper hun faren for at velgerne begynner å henge seg ordentlig opp i hva «brexit betyr brexit» egentlig betyr. Hadde May holdt løftet om å vente med et nyvalg til 2020, ville hun risikert at valgkampen fant sted etter at den faktiske brexit-avtalen begynte å bli ferdig, men før den var endelig vedtatt. Da kunne valgkampen for alvor bli en valgkamp om de konkrete detaljene i brexit. Kanskje til og med en omkamp.

Brexit kan ende i alt fra britisk EØS-medlemskap til en forsøksvis realisering av de mest innbitte gammel-thatcherittenes drøm.

Det er langt fra avklart hva brexit skal bety. Som statsminister agerer May foreløpig stort sett som hun tror at velgerne vil ha den typen brexit de mest ytterliggående konservative brexit-tilhengerne etterspør. Men veien videre er fortsatt så uklar at brexit kan ende i alt fra britisk EØS-medlemskap til en forsøksvis realisering av de mest innbitte gammel-thatcherittenes drøm: Et fullstendig deregulert «Singapore langs kanalen» som vraker alle krav om ferie, arbeidsmiljøhensyn, miljøregelverk og bidrag til felleskassa britiske og internasjonale arbeidsgivere og kapitaleiere basert i Storbritannia mener de ble påtvunget av EU.

Uansett har ikke May lyst på en brexit-omkamp. Som forhenværende EU-tilhenger har hun allerede sett hvor uforutsigbart det er å overlate slike avgjørelser til velgerne. Ved å avholde et valg nå, vil brexit-vedtaket i parlamentet isteden ligge an til å finne sted midt i en parlamentsperiode.

For det andre mangler May et selvstendig demokratisk mandat for sin politikk. Ikke er hun valgt til partileder av Toryenes partimedlemmer, ikke er hun valgt til statsminister av britiske velgere, og i tillegg har verken brexit eller mye av den andre politikken hun ønsker å innføre, et godt grunnlag i programmet hennes forgjenger David Cameron gikk til valg på. Hittil har hun regjert ut fra antagelser om hva velgerne vil ha, med alt det innebærer av potensiell svakhet i debatter. Å vinne et valg på egen kjøl vil gi henne bedre dekning for å si at velgerne faktisk vil ha det hun tilbyr.

Ved å avholde et valg nå, vil brexit-vedtaket i parlamentet isteden ligge an til å finne sted midt i en parlamentsperiode.

Dessuten har hun et lite og sårbart flertall i parlamentet: Toryene har flertall alene, men hvis så få som femten-tjue av Mays egne gjør opprør, blir hun avhengig av hjelp fra andre partier for å danne flertall. Det har allerede påført henne pinlige nederlag. En større parlamentsgruppe ville gitt henne en helt annen ryggdekning.

Noe som leder oss til den tredje årsaken til at May satser på et nyvalg: Meningsmålingene ser mørkeblå ut. Mays parti har en oppslutning på mellom 38 og 44 prosent på målingene hittil i april. Jeremy Corbyn og Labour ligger på mellom 23 og 29. Og mens EU-tilhengerne Liberaldemokratene sliter med å komme seg over 12, har det høyrepopulistiske EU- og innvandringsmotstanderpartiet UKIP, som er omtrent like stort som Liberaldemokratene, få gode saker å markere seg på. Etter at den tidligere innvandringsministeren Theresa May ble brexit-garantist og markerte opprykket til statsminister med en serie omstridte utkastinger av innvandrere, er poenget med UKIP liksom litt borte.

Poenget med UKIP er liksom litt borte.

Britenes valgforskningsnestor John Curtice advarer riktig nok mot å tro at May ligger an til et skikkelig valgskred. Men det er ikke fritt for at målingene ligner veldig på valget i 1983. Da førte blant annet Falkland-krigen og en brutal fløykamp i Labour til at en i utgangspunktet tilsynelatende sårbar Margaret Thatcher endte opp med et parlamentarisk flertall med en margin på over hundre parlamentsrepresentanter.

Situasjonen for Labour ser ikke bedre ut hvis du går dypere i meningsmålingene. Blant de mest bekymringsverdige for Corbyn er målinger der under halvparten av spurte Labour-velgere sier de tror han vil være en bedre statsminister enn Theresa May og der Labour har falt til å være Storbritannias tredje mest populære parti blant velgere med arbeiderklassebakgrunn.

Meningsmålinger har fått en hel del riper i lakken det siste året. Men såkalte byelections, som oppstår når parlamentsrepresentanter forlater parlamentet i løpet av en inneværende periode, bekrefter inntrykket av at Labour har mistet grepet om velgerne. Labour har vært i stand til å forsvare de fleste setene partiet har hatt, men det vakte oppsikt da de konservative tok valgkretsen Copeland fra Labour i februar. Et sittende regjeringsparti hadde ikke vunnet et byelection siden 1982.

Samtidig havnet Labour på tredjeplass i David Camerons valgkrets Witney og tidligere London-ordførerkandidat Zac Goldsmiths valgkrets Richmond Park.

Labours vanskelige politiske klemme er i ferd med å bli enda vanskeligere.

Det bekrefter mistankene om at Labours vanskelige politiske klemme er i ferd med å bli enda vanskeligere. Partiet har gjennom flere påfølgende parlamentsvalg mistet velgere til de konservative og UKIP i valgkretser som Copeland – fattige, EU-skeptiske valgkretser utenfor de største byene. Samtidig står partiet i fare for å havne i skyggen av de tilnærmet kompromissløse brexit-motstanderne i Liberaldemokratene når valgkampen foregår i velstående EU-tilhengervalgkretser som Witney og Richmond.

Et hittil ubesvart spørsmål er hva som skjer i fattige, EU-positive byvalgkretser hvor mange av velgerne har minoritetsbakgrunn. Mens Labours grunnfjell i gruve- og fabrikkbyer i Wales og Nord-England skjelver, har Storby-Labour hittil vært urokkelig. Vil det vare?

4. mai kunne gitt et foreløpig hint, da det skulle være by-election i valgkretsen Manchester Gorton i millionbyen Manchester. Men kort etter ble det utsatt til å sammenfalle med den nye valgdagen, så kandidatene som vil erstatte Sir Gerald Kaufman i valgkretsen, har fått en ekstra måned på seg. 86 år gamle Sir Gerald Kaufman, Labour-politikeren som omtalte partiets program i 1983 som «historiens lengste selvmordsbrev», døde nemlig i februar. Nå driver Liberaldemokratene en iherdig valgkamp for å overbevise velgerne i Kaufmans valgkrets om at de og ikke Jeremy Corbyn vil forsvare arven etter Kaufman. Som om det ikke var nok, presses Labour-kandidaten Afzal Khan også fra den EU-kritiske venstresiden. Corbyns gamle venn George Galloway, som har gjort politisk karriere av å vinne byelections mot sårbare Labour-kandidater, har tatt sin «battle bus» og satt kursen mot Manchester.

Corbyns gamle venn George Galloway, som har gjort politisk karriere av å vinne byelections mot sårbare Labour-kandidater, har tatt sin «battle bus» og satt kursen mot Manchester.

Kaufman hadde et forsprang på nesten 60 prosentpoeng over sin nærmeste utfordrer i 2015. Liberaldemokratene hevder nå at deres meningsmålinger viser at forspranget har krympet til 20 prosentpoeng – et gap de mener de kan klare å tette innen valget i juni.

Liberaldemokratene gleder seg ellers til valget i juni i hele landet. De har nemlig fått med seg ryktene om at De konservative selv har fått utført målinger som viser at en rekke parlamentsseter kommer til å bytte farge fra konservativt blått til liberaldemokratisk gult. Samtidig håper Liberaldemokratene å vinne tilbake EU-vennlige storbyseter de mistet til Labour i forrige valg. UKIPs hovedsponsor Arron Banks håper på sin side at UKIPs innvandringsmotstand, hans penger og Corbyns lave personlige oppslutning vil være nok til å stjele EU-motstanderseter i Nord-England og Wales. Det vil de derimot bli to om: Også Theresa May håper å håve inn på Corbyns og Labours uklare EU-politiske linje.

Jeremy Corbyn står foran en historisk utfordring.

Med andre ord står Jeremy Corbyn foran en historisk utfordring. I en valgkamp hvor noen partier er hundre prosent mot EU og andre hundre prosent for, og hvor EU kommer til å være et sentralt tema i debatten, vet velgerne fortsatt ikke helt hva Corbyn – eller Labour – egentlig mener om spørsmålet.

Det skyldes delvis at partiet er grunnleggende splittet. Selv på Labours radikale venstreside går en dyp kløft mellom Corbyns i hovedsak eldre støttespillere, deriblant flere som husker EU-kampen på 1970-tallet, og i hovedsak yngre aktivister som opplever at May bruker brexit som påskudd for en hardhendt høyredreining velgere egentlig ikke har tatt stilling til.

Samtidig stiger panikken i hele partiet. Den uendelige kjeklingen mellom Corbyns støttespillere og resten av partiapparatet, som kulminerte i et fullstendig mislykket «kuppforsøk» i dagene etter EU-avstemningen, har svekket partiet. Ved valgkampens start fremstår Labour som så mye svakere enn da Ed Miliband tapte i 2015, at May kan se ut til å få blankofullmakt til å gjøre hva hun vil.

Panikken stiger, men ikke raskt nok. Folk har ikke klart å legge gamle feider bak seg og lærer seg å samarbeide. I stedet har partiapparatet i hovedsak henfalt til apati.

Panikken stiger, men ikke raskt nok.

De fleste av Corbyns motstandere har gitt opp tanken på å erstatte ham. Noen av dem har allerede funnet seg nye jobber. Andre – de yngste eller de mest idealistiske – forbereder seg på å overnatte i skyggenes dal. Kanskje vil de få en ny sjanse om fem år.

Stemningen blant Corbyns tilhengere i og utenfor parlamentsgruppen er ikke mye bedre. Da Corbyn ble valgt høsten 2015, var oppfatningen at dette var venstresidens store sjanse. Teorien om at velgerne ville ha et radikalt alternativ, skulle få prøve seg i praksis. Et og et halvt år senere er den eneste «trøsten» blant mange på Labours venstreside at sabotasjen fra partiets høyreside og en stri strøm av drittsaker fra konservative (og moderate og liberale og tidvis selv radikale) medier kan ha gjort at velgerne ikke har fått med seg hva Corbyn og hans støttespillere egentlig står for.

Men du vinner ikke valg i Storbritannia hvis du ikke på et eller annet vis klarer å trenge gjennom den tabloide lydmuren. Og den dårlige stemningen i Labour lover uansett ikke godt for valgkampen. De eneste lyspunktene er at partiet faktisk har femti dager på seg før valget – det er nokså mye for et britisk valg utenfor periodene – og at Corbyn nylig har lansert flere politiske forslag som er populære blant velgerne. I meningsmålinger utført for The Independent svarer et flertall av de spurte at de er for både varmmat i skolen, økte minstelønnssatser og et tak på lederlønninger.

Du vinner ikke valg i Storbritannia hvis du ikke på et eller annet vis klarer å trenge gjennom den tabloide lydmuren.

Problemet er at velgerne ikke har tro på Corbyn. Med mindre Storbritannia opplever sitt andre politiske jordskjelv på et år – og dette ville vært et betydelig mer overraskende jordskjelv enn brexit – ligger han og Labour an til å gå på et solid nederlag.

Det neste spørsmålet er hva som skjer da. Da Corbyn lanserte sitt lederkandidatur, var noen av støttespillerne hans redde for at en dårlig prestasjon i ledervalgkampen skulle bli et nederlag som ville føre til at resten av venstresiden i Labour ble bedt om å komme seg «tilbake i boksen». Siden fulgte ikke en, men to heidundrende ledervalgstriumfer.

Det er ingen automatikk i at Corbyn må gå.

Likevel er det vanskelig å vite hva resultatet for Labours venstreside blir hvis Corbyn innfrir de verste dommedagsspådommene og leder partiet inn i det dårligste valgresultatet siden 1935.

Det er nemlig ingen automatikk i at Corbyn må gå. Og det er heller ikke garantert at venstresiden vil være i stand til å sikre nok nominasjoner selv fra en ny og mindre parlamentsgruppe til å få en kandidat med i laget når neste partileder skal velges – femten prosent av parlamentsgruppen må nominere en aktuell kandidat. På samme måte er maktbalansen i resten av partiapparatet fortsatt så fastlåst at Corbyn og hans støttespillere verken kan kastes ut eller kaste ut sine kritikere.

Derfor kan Corbyn i teorien ende opp med å bli sittende mens parlamentsgruppen går.