Den nye politisk korrektheten

eivindtraedal

For en tid tilbake fikk jeg streng korreks i et kommentarfelt: «Du må ikke bruke det forferdelige rasist-ordet». Ordet rasist er diskriminerende og stigmatiserende, fikk jeg vite. Det er et stempel som utdefinerer folk fra debatten, og i verste fall knebler dem.

Det er ikke bare i kommentarfeltet høyresida er redd for å bli stigmatisert. Anders Hardhaug Olsen tok kraftig oppgjør med dette på Minerva 16. januar i fjor og forsvarte dem som føler seg kneblet i ordskiftet, gjerne på trykk i store medier. Hardhaug Olsen påpekte at det kan oppleves som en form for sensur når noen blir slått i hartkorn med Anders Behring Breivik, eller på andre måter definert som politisk ekstreme. «Kneblingen innvandringskritikere mener seg utsatt for har å gjøre med det nevnte debattklimaet, ikke mengden ord sendt over eteren eller satt på trykk», skrev Hardhaug Olsen. Med John Stuart Mill i ryggen argumenterte han videre for at et «Sosialt tyranni (…) kan være sterkere enn politisk undertrykkelse». Denne innsikten har også nådd vår nye regjering. I teksten «Med rett til å krenke» fra 2012, skrev FrP-leder Siv Jensen: «Jeg er skeptisk til venstresidens påstand om at debattklimaet blir mer og mer hatefullt (…) slike utsagn [er] primært å betrakte som forsøk på å disiplinere andre». Du leste riktig – advarsler om at debattklimaet er blitt surt er forsøk på å surne debattklimaet for dem som forsurer debattklimaet!

Frps korreks
Så gjorde også Jensen det hett for dem som surnet FrPs debattklima da partiet fikk regjeringsmakt. Like etter valget i høst skapte den akademiske bruken av ordet «høyrepopulist» mye oppstyr, og FrP brukte sin nye regjeringsmakt til å anmode utenriksdepartementet om å korrigere internasjonal presse som på forskjellige måter brukte feil ord om FrP, eller kobla dem med Anders Behring Breivik (bare fordi han hadde verv der og var medlem i åtte år). Christian Tybring-Gjedde ba Universitetet i Bergen om å irettesette sin professor Frank Aarebrot for krenkende utsagn.

Innvandringskritikerne har skapt et forvrengt speilbilde av det som tradisjonelt kalles «politisk korrekthet».

Høres dette kjent ut? Bytt ut FrP med norske muslimer, Anders Behring Breivik med Osama Bin Laden, og ord som «høyrepopulist» med ord som «snikislamisering». Den innvandringskritiske høyresida har kjempa en mer og mer vellykka kamp for sosial anerkjennelse, gjemt i en trojansk hest kalt «ytringsfrihet». De framstiller seg som sterke motstandere av «politisk korrekthet». Men nå har de altså fått en økende interesse for å selv kontrollere andres meninger og ordbruk.

Innvandringskritikerne har skapt et forvrengt speilbilde av det som tradisjonelt kalles «politisk korrekthet», som de bruker til å skjerme seg selv mot kritikk. I følge dem er det ikke nedverdigende karakteristikker av innvandrere som krymper ytringsrommet, men reaksjonene på dem. Den nye politiske korrektheten dreier seg om å kreve respekt overfor de som insisterer på å ikke respektere andre, å vise toleranse overfor intoleranse. Det skal være like mye tabu å rope «rasist» som å rope «neger».

Effektiv sosial disiplinering
Som de hårsåre innvandringsmotstanderne har fått øynene opp for, kan sosial disiplinering være et effektiv virkemiddel for å røkte debatten. Tradisjonelt har politisk korrekthet eksistert for å gjøre offentligheten mer åpen for dem som skvises ut av skjellsord og merkelapper. La oss si at jeg arrangerer en fest, og en av gjestene hater høyrevelgere. Hun bruker skjellsord mot to gjester som er medlem av partiet, argumenter usaklig og aggressivt, og kaller dem fascister. Hvis jeg ber henne skjerpe seg eller gå, har jeg redusert hennes ytringsfrihet i akkurat denne situasjonen, men øker ytringsfriheten til alle andre på festen, som ikke lenger må forholde seg til skjellsord og usakligheter.

Det er umulig å diskutere disse ideene uten å trekke inn begrepet rasisme.

Politisk korrekthet kan altså håndheves for å gjøre ordskiftet så konstruktivt og åpent som mulig. Men det er spekulativt å forsøke og innføre politisk korrekthet for å skjerme noen for saklig kritikk. Særlig når de som skjermes sitter med regjeringsmakt. Det er for eksempel ingen grunn til å akseptere at en nøytral statsvitenskapelig betegnelse som «høyrepopulisme», ikke skal kunne brukes om et regjeringsparti. Også begrepet rasisme er nødvendig, selv om det naturligvis må brukes presist.

I Norge har skribenter som Ole-Jørgen Anfindsen blitt løfta fram i landets største aviser med sine teorier om at rasene har IQ-forskjeller som gjør at innvandring fra laverestående raser vil ødelegge velferdsstaten, da IQ-en blir for lav i befolkninga i tilfellet raseblanding. Document.no har også publisert tekster med dette budskapet. Det er umulig å diskutere disse ideene uten å trekke inn begrepet rasisme. Men det blir stadig vanskeligere.

Hans Rotmo, som har fått et brennende engasjement mot innvandring og laga sang der asylsøkere sammenlignes med skadedyr, gikk i forrige uke ut i Morgenbladet og meldte fra at alle som brukte ordet rasist om ham fortjente å bli kalt landssviker. Da kritikken mot Rotmo kom, haglet det med indignerte motangrep på dem som anklaget Rotmo for rasisme i kommentarfeltene. 7200 avislesere uttrykte sin støtte. Det tok ikke lang tid før man skulle diskutere hva det er greit å kalle Hans Rotmo, ikke hva det er greit å kalle asylsøkere og innvandrere.

«Speiling» av argumenter
Denne merkelige «speilinga» av argumenter er ikke ukjent i andre deler av det som kan kalles de reaksjonære reaksjonene på globalisering. Richard Hofstadter har påpekt at utdefinerte politiske grupper – som vi må legge til grunn at de ytterliggående innvandringskritikerne har vært – ofte kopiere nettopp de trekkene de projiserer på gruppene de vender seg mot. Hofstadter henter sine eksempler fra ekstreme grupper, men mekanismene er de samme også i den mer moderat innvandringskritiske høyresida. Hofstadter påpeker at Ku Klux Klan hatet katolikkene, og lagde sin egen presteorden. John Birch Society skapte frontgrupper og hemmelige celler for å bekjempe kommunisme. Konspirasjonsteoretikere som dagens kontrajihadister skriver kompendier og lager innfløkte pseudovitenskapelige teorier for å bekjempe den intellektuelle eliten som undergraver samfunnet. I en langt mildere versjon ser vi altså at den politiske korrekthetens motstandere fremmer sin egen form for politiske korrekthet. Den som har blitt påført skam for å ikke diskutere stuereint, vil selv angripe andre for å tråkke i salaten.

De lange festtalene og bøkene om ytringsfrihet er enten intellektuelle blindgater eller staffasje.

Det er lett å forstå ønsket om å ta igjen med samme mynt. Allikevel er det noe hyklersk over det. Den innvandringskritiske høyresida vil ha i pose og sekk – de ønsker ingen disiplinering av egne standpunkter, men disiplinerer gladelig andre. Dermed styrkes mistanken som har vært der hele tida: debatten om ytringsfrihet og frihet fra sosialt tyranni er interessekamp forkledd som prinsippdebatt. Den som er i opposisjon og i mindretall er opptatt av prinsipper og rettferdighet. Når man selv får makta, forsvinner prinsippene ut vinduet.

Det er fåfengt å leite etter noen indre logikk i argumentasjonen til den innvandringsfiendtlige høyresida når det kommer til denne debatten, ettersom de ikke har en prinsipiell, men en instrumentell tilnærming. De lange festtalene og bøkene om ytringsfrihet er enten intellektuelle blindgater eller staffasje. Men hva er det prinsipielt riktige? Dersom det er riktig som Hardhaug Olsen skriver, at sosialt tyranni er like ille som politisk undertrykkelse, må vi forholde oss til det. Men det kan knapt nok løses med loven i hånd. Man kan lovfeste ytringsfrihet, men ikke sosial aksept. Det er umulig å utforme en paragraf som tvinger aviser til å publisere alle tekster, eller forbyr latterliggjøring eller usaklig argumentasjon. Vi har riktignok forbydd grov rasisme, men dette blir sjelden håndhevet. Ironisk nok er det bare sosial kontroll som kan stoppe sosialt tyranni. Noen må bli sittende igjen med svarteper dersom det skal være mulig å føre en fornuftig offentlig debatt. Politisk korrekthet er uunngåelig, ettersom et offentlig ordskifte ikke er mulig uten normer og kjøreregler som fremmer saklig diskusjon, og disse normene og kjørereglene ikke kan håndheves ved lov (alene).

Politisk korrekthet er subjektivt
Vanlige saklighetsnormer er naturligvis viktige i seg selv, men de fanger ikke opp den vanskelige balansegangen som utgjør «politisk korrekthet», ettersom dette er svært subjektivt. Regulering av krenkende eller forstyrrende oppførsel er en ting, men det gjelder også et vell av synspunkter og standpunkter som blir sett på som ekstreme eller latterlige. Dersom vi skal tro innvandringskritikerne, er «politisk korrekthet» bare noe som brukes til å undertrykke «sannheten» om innvandringas skyggesider. I realiteten undertrykker vi i fellesskap et lass med meninger, som defineres som «ukorrekte». Når en journalist skriver en sak der sjefen for Holocaust-senteret intervjues, må hun ikke trekke inn en holocaustfornekter for å balansere saken. Når noen skriver om menneskerettigheter, kommer det sjelden sinte svarinnlegg fra menneskerettighetsmotstandere (og det spørs om de vil bli antatt), og dersom det ett år er en 17. mai-tale som hyller demokrati, blir ikke 17. mai-komiteen anmodet om å invitere en demokratimotstander neste år, for å høre begge sider av saken. Det sosiale tyranniet Hardhaug Olsen påpeker, luker hver dag meninger ut av det norske ordskiftet. Også det er trolig uunngåelig og uunnværlig i en offentlig samtale.

Dette mønsteret har blitt kartlagt. Statsviteren Daniel C. Hallin deler opp offentligheten i tre sfærer: den innerste sfæren er konsensus-sfæren, der man som debattant kan komme med ukontroversielle utsagn. Her finner vi standpunkter som ja til demokrati og heia menneskerettighetene. I midten finner vi sfæren av legitim kontrovers, der man kan være enige om å være uenige. Det er denne sfæren som er modellen for alle samfunnsfag-eksamener som står til karakter 6 i den norske videregående skolen: på den ene siden, på den andre siden.Sannheten skal som kjent helst finnes et sted i midten. Ytterst finner vi sfæren for avvikende meninger, dem som ikke lett kommer på trykk i avisene, og som allment oppfattes som gale. Det kan være fordi de mangler alt av vitenskapelig grunnlag, eller fordi de oppfattes som moralsk forkastelige, eller kanskje urealistiske.

Det meste av ordskiftet foregår i den midterste sfæren, men politikk handler også om å forsøke og trekke ideer fra ytterpunktene innover i sirklene, eller omvendt flytte standpunkter man ikke liker ut av konsensussfæren. Kampen for «ytringsfrihet» de siste 10-15 årene har egentlig vært en politisk kamp for å trekke tidligere «avvikende» standpunkter om innvandring inn i den «legitime» sfæren. Selv om aktørene på sidelinja i denne prosessen, som Aftenpostens tidligere debattredaktør Knut Olav Åmås, trolig har vært oppriktige i sitt ønske om mer ytringsfrihet, har de ikke klart å unngå en slagside i sin høystemte åpning av den legitime sfæren. Når noen høylytt proklamerer at de er for ytringsfrihet eller at vi må ta debatten, er det påfallende ofte innvandring det handler om, selv om det sikkert finnes andre avvikende standpunkter som kunne vært henta inn. Så har da også Åmås blitt statssekretær i den første FrP-regjeringen, som har hatt svært stor nytte av at deres standpunkter har blitt trykket inn i varmen i Norges største aviser.

Livet som avviker 
Når du tilhører dem med avvikende meninger, vil du være rasende over å se at dine debattmotstandere uimotsagt får fremme sine meninger. Det er helt naturlig at du som avviker kjemper for at de sosiale sanksjonene som utgjør sperrer for å delta i den legitime debatten, blir revet ned. Jeg kjenner til det selv, som miljøverner. Mine ideer om hva vi bør gjøre med norsk oljeutvinning er inntil videre allment ansett som klinsprø. Men jeg er ikke knebla, bare utdefinert. I kampen for å legitimere disse standpunktene, kan jeg tjene på å argumentere for å slippe til flere meninger, og for at ytringsfriheten i Norge generelt er under angrep. Men innerst inne er det mest mine egne avvikende standpunkter jeg vil slippe til. Ideelt sett bør gode argumenter og målretta politisk arbeid gjøre at ideene tas inn i varmen, uten at jeg trenger å fremme skinnargumenter.

I praksis er det umulig å gi alt plass på samme tid.

Selvfølgelig bør tanker og ideer så vidt som mulig imøtegås og gis anerkjennelse. Men i praksis er det umulig å gi alt plass på samme tid. Det vil til enhver tid være et avgrensa felt av offentlig oppmerksomhet tilgjengelig for å påvirke politikken. Store deler av politikken handler om å avgrense komplekse saker til enkle beslutninger og valg mellom enkle alternativer. På samme måte som vi i vår egen hverdag må sile informasjon, kategorisere den og avgrense hvilke valg vi tar, slik at vi for eksempel ikke bruker fem timer på å vurdere hver eneste mulige middag når vi står i butikken etter jobb. Både middagsinnkjøp og offentlig debatt er umulig uten grove avgrensninger. Det er vondt og bittert å stå utenfor konsensussfæren, men det er så å si umulig å unngå at den danner seg. Rundt hver sving møter vi på avgrensninger i form av tid, ressurser og oppmerksomhet som skyver noen ut. Derfor er det en fordel at vi på et tidspunkt gjør oss ferdig med en debatt. De aller fleste vil være enige i at det er riktig å legge til grunn, inntil videre, at menneskerettigheter og demokrati er bra, og at rasisme er dårlig. Og, for den saks skyld, at klimaendringene er menneskeskapt.

Politisk korrekthet, forstått som avgrensninger av hvilke standpunkter som er selvsagte, hvilke vi legitimt kan strides om og hvilke avvikende meninger vi trygt kan ignorere, er et langt mer finstemt og dynamisk virkemiddel enn lovverket. Ytringsfrihet og politisk korrektheter ikke et motsetningspar, men komplementerende fenomener. Sosiale sanksjoner kan regulere ordskiftet som ytringsfriheten legger til rette for, slik at det er mulig å ha en opplyst samtale som informerer politikken (ellers blir politikken et rent maktspill). Du bør ikke på noen måte nektes ved lov å si eller skrive at Erna Solberg er et romvesen, men ingen journalist eller redaktør med yrkesstolthet bør heller sette denne åpenbart feilaktige ideen på trykk, og de færreste vil føle seg forplikta til å respektere ideen. Man bør bruke de sosiale sanksjonene til å begrense ytringer som nekter andre å delta i offentligheten gjennom stigmatisering. Ved å skyve dem som sier neger, fittekjerring eller homojævel ut av det gode selskap, kan en redaktør sørge for at mørkhudede, kvinner og homofile ikke føler seg lukka ute. Hvorfor er det egentlig viktig å påpeke legning, hudfarge eller kjønn? Dette gjelder naturligvis også for grove anklager uten noen form for hold i, som å klistre 22. juli til motdebattanter, eller slå en muslim i hartkorn med terrorister som ikke har noe med vedkommende å gjøre. Men å stigmatisere noen for hvem de er, er stadig verre enn å anklage dem for å ha ytterliggående holdninger.

Kamp om sosial anerkjennelse
Den løpende politiske kampen står ikke for eller mot noens frihet til å ytre seg, men om sosial, og dermed politisk, anerkjennelse. Hva som regnes som politisk korrekt er bare en avspeiling av hvor vellykka eller mislykka din kamp har vært fram til nå. Å avvise all «politisk korrekthet» vil bare gjøre deg til en hykler neste gang du griner over at noen har kalt deg rasist eller høyrepopulist, og ønsker at vedkommende settes på plass. Men dette betyr ikke at alt er relativt. Det burde være fullt mulig å jobbe fram prinsipper for hva de aller fleste av oss mener bør være fullt lovlig, men sosialt uakseptabelt. Mitt tverrpolitiske forslag er:

1. Ytringer som mangler ethvert empirisk vitenskapelig grunnlag (gjelder naturligvis ikke for moralske eller metafysiske spørsmål, eller spørsmål innenfor faggreiner som kjønnsforskning og økonomi). Eksempel: «det finnes ingen bevis for at CO2 fører til oppvarming av kloden»

2. Ytringer som stigmatiserer og krenker andres legning, etnisitet eller kjønn, eller på andre måter angriper folk for hvem de er, og ikke for hva de står for. Eksempel: «Du er en feit homse som bor i Steinkjer, hva vet du om kvinners følelser rundt magen til Fotballfrue?»».

Det er positivt at den innvandringskritiske høyresida har fått øynene opp for hvor skadelig et sosialt tyranni kan være. Dette er noe mange innvandrere kunne ha fortalt dem. Kanskje har dagens «politiske korrekthet» dekket over en og annen innsikt. Men dersom vi aksepterer den innvandringskritiske høyresidas vrengebilde av denne politiske korrektheten, er det enda større innsikter som forsvinner ut med badevannet. Vi kan diskutere innvandring uten å kalle mennesker for lopper og lus, men vi kan ikke diskutere innvandring og integrering uten å kunne påpeke rasisme når det faktisk forekommer. Vi må kunne kalle en spade for en spade, et høyrepopulistisk parti for et høyrepopulistisk parti og en rasistisk idé for en rasistisk idé.

  • joneirik

    Et interessant innspill. Men eksemplet med å få folk til å snakke pent handler ikke om politisk korrekthet. Det handler om det man på den andre siden av spekteret, altså i den borgerlige verden, benevner som «alminnelig god oppførsel», eller «dannelse». Politisk korrekthet består i at man ikke danner seg eller deler ens egen oppfatning av et saksforhold, men distribiuerer meninger og synspunkter som utgår fra et ideologisk sentrum, dvs., som i og for seg utelukker den personlige deltagelsen. Dette ser man typisk i forbindelse med bruken av politiske diagnoser, falske anklager om rasisme, eller ufunderte anklager om politisk tilhørighet, osv. Disse tre egenskapene er ikke spesielt fremherskende på borgerlig side, ettersom det ikke er speiselt borgerlig å som utgangspunkt tilstrebe en ødeleggelse av samtalen.

    En annen ting som mangler i analysen her er derfor venstrepopulismen. Selvfølgelig finnes det én av hver. En høyrepopulisme og en venstrepopulisme. Er man motstander av den ene er man vel også motstander av den andre – hvis altså det er populismen i seg selv man er motstander av. I tråd med de nye retningslinjene for Dansegulvet kunne det vært interessant å sette det kritiske lyset på venstrepopulismen også.

    Man kunne begynne med den politiske diagnostikken, for eksempel, som jo nettopp «mangler ethvert empirisk vitenskapelig grunnlag» (her er det dog litt smør på flesk; vitenskap er pr. definisjon ’empirisk’). Man kunne også kikke på historiene om hva den globale oppvarmingen skal føre til (sult, krig, terror, globale oversvømmelser, og lignende). I og med at disse tingene befinner seg i fremtiden er det vel vanskelig å hevde at man har empiri for dem – skulle man tro.

    • eivindtraedal

      Jeg klarer ikke helt å se at du begrunner skullet mellom politisk korrekthet, dannelse og alminnelig god oppførsel. Selv mener jeg vel dette er tre sider av samme sak. Din definisjon høres snarere ut som det vi gjerne kaller fordommer, eller eventuelt ideologisk blindhet. Det fungerer i mine øyne svært dårlig for å oppsummere hva politisk korrekthet er, og avslører vel at du har sett deg blind på den politiserte bruken av ordet.

      Ja, det finnes absolutt en venstrepopulisme. I mine øyne er den langt mer sympatisk, fordi den baserer seg mindre på å nøre opp under frykt enn høyrepopulisme, og tilbyr flere handlingsalternativer. Men jeg har problemer med populistisk politikk, både fordi det er anti-intellektuelt, og fordi det ofte innebærer å snu kappa etter vinden og posisjonere seg, som er drepende kjedelig om man liker å tenke.

      Hvorvidt vitenskap må være empirisk er vel en større debatt. Man har flere faggreier som kaller seg vitenskap, men som ikke kan sies å være utprega empiri-drevne, som musikkvitenskap, litteraturvitenskap og lignende, men du har rett i at vi i hovedsak tenker på empirisk etterprøvbar kunnskap etter den vitenskapelige metode når vi snakker om «vitenskap».

      • joneirik

        «Selv mener jeg vel dette er tre sider av samme sak.»

        Det er da klart at det er; hvis du vil være virkelig filosofisk så er alle aspekter av det sosiale «sider av samme sak». Men du anfører her at det finnes forskjellige former for bruk av ordet, som endrer dets betydning. Mitt inntrykk er at du da forveksler dine interesser med empirisk virkelighet. Jeg har i hvert fall aldri, før jeg leste din tekst, sett ordet «politisk korrekthet» brukt synonymt med at man ber folk ta seg sammen. I ditt perspektiv vil alt være politisk korrekthet – det er litt hipp som happ hva man vil kalle det. Men da besinner man seg ikke på et felles språk, og så er det jo likegyldig hva som blir sagt. Man kan kun være enig; uenighet blir umulig. Og så er alt som det skal være til venstre for midten.

        Ad populisme: Her tror jeg du misforstår ordet litt. En populist er en som representerer Folket. Men mer enn det: Folket er i overhengende fare, og bare populisten kan redde det fra undergangen. Høyrepopulismens fortelling kjenner du godt. En internajsonal elite av FN og EU-sosialister alliert med folkemasser i den 3. verden truer med å utslette Folket. Venstrepopulistenes historie er akkurat like dramatisk: En internasjonal elite av finansaktører alliert med «white trash» truer Folket med en ny runde av 2. Verdenskrig: Hitlers gjenkomst. Eller den som er oppe i tiden: Horder av mennesker som deler verdenssyn og program med terroristen fra 22/7 er en kosnatnt trussel mot Folket, gjerne skjult «på nettet». Alle disse historiene er like populistiske, i form som i innhold.

        Det siste poenget du svarte på var en detalje, men det empiriske er nok uløselig knyttet til ordet vitenskap. Musikkvitenskap forholder seg ikke til musikkens eller litteraturens metafysiske aspekter. Den vitenskapelige symbolbruken henger sammen med Positivismen, som jo er et ca. 200 år gammelt program etterhvert.

        • eivindtraedal

          Nåja, la oss ikke zoome helt ut i verdensrommet. Du nevnte tre avgrensede fenomener som jeg mener er mer eller mindre synonyme: «høflighet», «dannelse» og «politisk korrekthet». At alt ellers henger sammen med alt, er mindre interessant. Jeg mener altså at høfighet og dannelse også utgjør et rammeverk av sosialt sanksjonerte rammer for offentlig oppførsel. I mitt perspektiv er dette noe som er uunngåelig, og for tiden sterkt politisert av fremadstormede innvandringskritikere. Dette er lett forståelig: folk utenfor mainstreamen vil alltid rase mot de sosiale mekanismene som holder dem utenfor det gode selskap.

          Min definisjon av populist er vel omtrent den samme som din, bortsett fra at jeg ikke ser det som noe som må være knytta til en dommedagsfortelling. Det handler mer om å apellere til flertallet og «folkeviljen»; og følge flertallets svingninger snarere enn å lede. Men man kan så klart diskutere det fenomenet du tar opp. Her er det mange paralleller. Men frykten for terrorisme er ikke noe jeg ser på som «populistisk». Det er ingenting populistisk ved å frykte mer høyreekstrem terror etter 22.juli, eller mer islamistisk terror etter 11. september. Her holder det å henvise til samfunnets sikkerhet, man trenger ikke trekke inn populistiske resonnementer. Det virker som du prøver å skvise inn et visst politisk perspektiv her, uten at du lykkes helt.

          Positivismen er vel ellers gammel, men stadig ikke den eneste rådende retninga på våre universiteter.

          • joneirik

            Jeg sa ikke at det var populistisk å frykte terror. Populismen består i å mane frem en stor fare, som populisten skal frelse folket fra. Ansiktsløse masser hører med til dette, i allianse med en korrupt og hensynsløs elite.

            Som populist kan man saktens være upopulær. Det er populister typisk i en lang tid før fortellingen deres vinner omfang. Og når de mister oppslutning igjen er de fortsatt populister (hvis historien er den samme). Man er omvendt ikke populist bare fordi man er populær. I så fall er det jo oppslutningen som bestemmer om man er populist eller ikke. Mandela som populist? Ghandi som populist? Det blir helt feil.

            «Det virker som du prøver å skvise inn et visst politisk perspektiv her, uten at du lykkes helt.»

            Det er dette som i marxismen kalles «avmaskering». Det er begynnelsen på slutten på enhver samtale: Marxisten vender inn i skallet, og dikter opp en ny virkelighet som opponenten hører hjemme i. Jeg er litt spent på hvordan det skal gå med «avmaskeringen» og Dansegulvet. Dansen blir nok ikke veldig mye lenger enn den gamle hvis man fastholder den samme musikken.

          • eivindtraedal

            Hm, her tror jeg stadig «populisme» er feil begrep.
            Fra Store norske:
            «Populisme er en betegnelse på en ideologi, strategi ellerkommunikasjonsform som appellerer til «folket», som motsetning til «eliten». (…) «Felles for populistpartiene er at de foreslår mekanismer for mer folkelig innflytelse, særlig økt bruk av folkeavstemninger.»

            Det å skremme folk til å stemme på seg er ikke direkte overlappende med denne forståelsen av populisme. Det handler om samfunnsanalyse, ikke hvorvidt man skremmer eller lokker eller inspirerer folket. Dette kan eliter gjøre uten å insistere på at folket skal ha mer makt. Altså tror jeg du roter litt med begrepene her.

            Mandela og Ghandi vil jeg ellers kalle populistiske i ordets beste betydning, dersom det er mulig. De ønsket seg mer demokrati og selvråderett for folk, men spilte ikke på frykt.

            Jeg forsøkte meg ellers ikke på noe marxistisk trylletriks (ham har jeg dessuten lest ganske lite av), men jeg fikk bare inntrykk av at du bevisst valgte et merkelig perspektiv. Jeg ville gjøre oppmerksom på mistanken, så du kunne kommentere og eventuelt avkrefte den.

          • joneirik

            «Felles for populistpartiene er at de foreslår mekanismer for mer folkelig innflytelse, særlig økt bruk av folkeavstemninger.»

            Synes du dette er en treffende beskrivelse av Mussolini, Hitler og Lenin? Dette blir useriøst.

            Det blir også useriøst å anvende samme betegenelse på Mandela som på Siv Jensen. Eller hva?

            «Unmasking» sitter i relfeksen på oss alle sammen etterhvert. Det tar tid å avlære seg.

          • eivindtraedal

            Vel…ja. Hvis du leser artikkelen: http://snl.no/populisme

            «Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom ”folket” og ”eliten”. Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tekning.»

          • joneirik

            Takk, men jeg synes ikke dette gjør saken klarere.

            Artikkelforfatteren har et uavklart forhold til begrepet ideologi, det er helt tydelig. Men det er det jo veldig mange som har.

            En ideologi er ikke bare et system av ideer. Den inneholder også en visjon om en helt ny verden og en helt ny fremtid, og et nytt menneske; slik sosialismen og nasjonalsosialismen, islamismen, til en viss grad liberalismen (men mer indirekte i så fall: liberalismen har ikke noen «Fører», eller menneske-Gud, i sitt program). Det gir ingen mening å kalle populisme en ideologi. Ideologer er til gjengjeld uten unntak populister («Folkets redning», osv.).

            Men det finnes helt klart mange varianter, i vekslende omfang. Når svenskene eksperimenterer med en ny kjønnsbetegnelse som «hen», for eksempel, er det et klassisk ideologisk prosjekt. Mennesket skal unnfange et Nytt menneske (som ikke ser verden delt i kjønn, i det tilfellet).

            Dette blir litt på siden. Poenget var at i det politiske rommet finnes det rivaliserende populistiske endetidsfortellinger / skrekkscenarier, på høyre- som på venstresiden.

          • eivindtraedal

            Nei, den skiller mellom «tynn» og «tykk» ideologi. Visse ideer kan identifiseres på tvers av ideologiske linjer, uten at det er noen selvmotsigelse. Mange ideologiske bevegelser har jo mye til felles selv om de kategoriseres på hver sin side av diverse spekter.

          • joneirik

            Jeg tror jeg ville brukt begrepsparet «form» og «innhold» i stedet. Populismen («tynn») er formmessig i slekt med ideologien («tykk»).

            Det avgjørende skillet er ikke mellom ulike ideologier, for der er det forskjeller i form mer enn noe annet. Alle ideologier anvender politiske diagnoser, for eksempel. Men slett ikke alle politiske partier gjør det. Strengt tatt går det et avgjørende skille mellom ideologiske bevegelser (ønsket om en ny og bedre verden) og politiske partier (å handle politisk i den eksisterende verden).

    • Geir Hongrø

      Venstrepopulisme er høyst eksisterende, men det er ikke spesielt populistisk verken å ønske liberal innvandringspolitikk eller innstramming av levestandarden for miljøets del. Dessverre er det snarere tvert imot.

      Allikevel vil jeg karakterisere Rødt som et venstrepopulistisk parti, men det er fordi de tryller fram penger til alle mulige gode tiltak uten å si hvor de skal ta pengene fra. Den typen manglende evne til å forholde seg til fysiske lover og økonomiske realiteter er klassisk populisme, også kjent fra FrP da de satt i opposisjon og lovte masse som de nå løper fra.

      • joneirik

        Dette er en annen definisjon av populisme, som så må appliseres på høyresiden også: Dvs. at man fokuserer på emner som folk av et godt hjerte synes om. Så er man populist hvis man foreslår borgerlønn, for eksempel. Man er kort sagt populist alt etter om folk liker det man sier eller ikke. Dermed blir betegnelsen meningsløs, ettersom politikeren selv jo ikke kan styre om hun er populist eller ikke. I prinsippet blir alle politikere, eller alle mennesker, populister, bare latente vs. realiserte, så å si.

        Venstrepopulismen må ha samme struktur som høyrepopulismen. En fortelling om en brutal elite (f.eks. multinasjonale selskaper) alliert med en ansiktsløs og bevisstløs berme (f.eks. forbrukerne) som til sammen truer med å ødelegge verden som vi kjenner den; dvs. de truer Folket. Ved å peke på denne faren utnevner populisten seg til Folkets representant.

        Det er en fin nyanseforskjell mellom populisme i betydningen «populær», «likt av mange», og «populus», Folket. Den første betydningen er den mest naive og umiddelbare, men den er meningsløs. Det populistiske ved Rødt blir da alarmismen omkring det her med at gud og hvermann som ikke stemmer Rødt i prinisppet er nazist, osv. Med et slikt kriterie er det jo uhyrlig mange nazister i landet helt plutselig. Altså en stor fare som populisten kan frelse folket fra. Man kan si at venstrepopulismen har mistet grepet en anelse i og med valget. Folket tror kanskje ikke på den fortellingen mer. Men en ny variant av det samme skal nok finne fotfeste igjen.

        • Geir Hongrø

          Populisme er ikke å mene populære ting eller å kjenne grasrota blant sine velgere. Populisme er å helt bevisst kynisk høste stemmer ved å love masse ting som man egentlig vet at er umulig å gjennomføre i praksis. Rødt gjør det (bort sett fra at de har en historie, og en del standpunkter, som gjør at de i praksis ikke får noe særlig stemmer), FrP har gjort det inntil nå, og SV hadde også tendenser før 2005.

          • joneirik

            For meg å se blir dette en sammenblanding med politikk som sådan. Og jeg vil ikke si at det er kynisk å love ting man ikke kan holde. Det kyniske må bestå i noe mer utspekulert og effektivt. Man kan for eksempel ikke vite hva flertallet ønsker seg. Men det er ikke vanskelig å spekulere seg frem til hva de frykter. Vold, økonomisk nedsmelting, sosial deklassering, undertrykkelse og så videre. Så da kan man innbille velgerne at ens politiske opponenter vil være ensbetydnede med slike ting, og så kan man høste stemmer på frykten deres. Derav f.eks. pratet om nazister bak hvert et hjørne, eller hvert et navn (på nettet), og alt det der. Populismen er, som jeg ser det, langt mer båret av frykt enn av fristelser.

  • Tormod

    Noen kommentarer…

    Når skal den urbane, høyt utdannende (middelklasse) delen av venstresiden slutte å gjøre enhver debatt om innvandring til en debatt om debatten? Hva med å forklare vanlige arbeidere hvorfor innvandring av lavt utdannende mennesker er positivt for dem? Eventuelt hvorfor de skal være positive selv om de taper sosialt og økonomisk på det?

    Å holde moral, metafysikk og kjønnsforskning(!) utenfor er å feige ut. Ideologiske standpunkter (som har sitt opphav i metafysikk og moral) med forkastelige konsekvenser fortjener å bli sosialt stigmatisert. Det er ikke greit å r..kjøre hele samfunnsgrupper bare fordi intensjonene dine er gode…

    Foreløpig ser «nye» Manifest ut til å være den samme gamle venstresiden.

    • eivindtraedal

      Hei Tormod! Jeg synes egentlig ikke det er noe fornuftig skille mellom debatt og debatt om debatt, det henger uløselig sammen, og vi er alle sammen refleksive på forskjellige nivåer. Her zoomer jeg ut og drøfter innvandring fra et annet perspektiv enn det vanligvis gjøres, og det synes jeg ofte kan være mer oppklarende enn å diskutere «tett på». Ofte har en debatt gått i stampe fordi man snakker forbi hverandre innenfor trange rammer. Derfor synes jeg ikke det gir noe mening å avskrive «metadebatt»:

      Jeg holder metafysikk og umodne fag utenfor, fordi disse ikke frambringer kunnskap som er sikker nok til å kunne enes om til bruk i en konstruktiv «røkting» av debatten. Vi kan greit overse folk som mener at jorda er flat, men ikke utelykke queer-teoretikere framfor andre kjønnsforskere, eller keyensianere framfor nyklassiske øknomer. Altså mener jeg ganske enkelt at minste felles multiplum må være å enes om å «overse» dem som bestrider enkelt beviselige saksforhold.

      • veljahada .

        Fint. Hvordan har dette annet enn teoretisk relevans

        • eivindtraedal

          Det kommer vel an på øyet som ser. Jeg synes det er interessant, og enkelte andre kan det vel more. Hvis du ikke synes det, skal du få slippe å diskutere det videre.

          • veljahada .

            Så det er kun en intellektuell lek. Takk for oppklaring

          • veljahada .

            Var det deg som ga nedstemme?

          • eivindtraedal

            Nei, jeg ser på det som intellektuelt alvor, men jeg kan ikke tvinge deg til å ta det alvorlig, naturligvis. Nei, jeg ga ikke noen nedstemme.

      • Tormod

        Eivind

        Hvis problemet hadde vært fravær av en metadebatt skulle jeg vært enig med deg, men det er knapt nok tilfellet. Kronikken din er i utgangspunktet grei nok, men den er et symptom på en venstreside som i for stor grad er dominert av høyt utdannende personer som forfølger sine høyst klassespesifikke interesser.

        Leste denne for et år siden http://maddam.no/2013/02/klassereisen/ Mye klokt her, men hun går ikke langt nok i sin kritikk av middelklassesosialister. Når venstresiden ikke støttes av velgere som moren hennes har de ikke et kommunikasjonsproblem. Problemet er politikken, som kan oppsummeres i at partier som SV og Rødt (og etterhvert AP) for ofte prioriterer middelklassens idealer fremfor arbeiderklassens virkelighet.

        • eivindtraedal

          Hehe, der får vi være enige i å være uenige. Jeg synes det er mye hamring med slagord og lite refleksivitet, særlig fra de innvandringskritiske, som stort sett gjentar de samme furtne enetalene i hele det over 500 innlegg lange kommentarfeltet på dagbladet. Klasseperspektivet er interessant det, men jeg har aldri hatt noe til overs for dem som vil buktale for den «genuine» arbeider- eller underklassen. Tenk selv, i stedet for å arrestere andre for å være for utdannet eller tilhøre feil klasse.

          • Tormod

            Problemet er ikke utdannelse i seg selv. Jeg har antageligvis flere år på Blindern enn deg 😉 Men jeg fikk det Malin beskriver såpass i vranga at jeg til slutt aksepterte min egen arbeiderklassekultur som en del av meg, tese. antitese og syntese om du vil… Problemet er heller ikke at noen tilhører «feil» klasse. Problemet er en radikal venstreside som verken springer ut fra arbeiderklassen eller har særlig kontakt med den. Derfor er den heller ikke i stand til å se at den ikke lenger ivaretar arbeiderklassens interesser. Mulig det ikke er et stort problem for noen av dere (ikke nødvendigvis deg personlig),

          • eivindtraedal

            Jeg ser ikke hvorfor dette klasseperspektivet er viktig her, bortsett fra kanskje som et svakt forsøk på å delegitimere meg som skribent generelt, noe jeg synes blir tullete.

          • Tormod

            Jeg kjenner ikke din bakgrunn. Ønsket ikke å gjøre dette for personlig, men klassebakgrunn betyr noe i praksis. Dessverre. Hadde teksten vært «one of a kind» ville jeg neppe brydd meg om å kommentere. Stående alene er den helt grei, men den føyer seg inn i en lang diskurs (om du vil) rundt innvandring på venstresiden der man ikke er villig til å ta tak i reelle problemer knyttet til feltet. Kritikken har også sammenheng med lanseringen av «nye» Manifest. Med all respekt for arbeidet som sikkert har blitt lagt ned i teksten er ikke dette akkurat nye og friske tanker fra venstre.

            At du ikke ser betydningen av et klasseperspektiv når man diskuterer innvandring (og du faktisk mener det) sier mye.

          • Guest

            Dette er nettopp noe av det jeg prøver å adressere i teksten, nemlig et kjernepoeng blant de sytende innvandringsskeptikeres «meta»-argumenter: «politisk korrekthet». Det virker ikke som du har lest den eller forstått den. I stedet vil du avskrive den for å ikke være noe jeg ikke ville at den skulle være. Hvis du ikke er i stand til å diskutere på nivået denne teksten er skrevet på, er det en ærlig sak. De billige og ufordøyde klassepoengene får du i alle tilfeller lite valuta for hos meg.

          • Tormod

            Du står selvfølgelig fritt til å diskutere hva du vil, i kronikker som i kommentarfelt.

            Eneste grunnen til at jeg gidder å engasjere meg på steder som dette en sjelden gang er at jeg oppriktig mener den radikale venstresiden gjør noen grunnleggende feil, og håper den til slutt skal innse det. Blir det påpekt mange nok ganger vil kanskje noen til slutt våkne. Jeg er vant til å høre folk klage over ”billige klassepoenger”, som oftest kommer det fra personer i en relativt privilegert posisjon. Hvis du faktisk har skrevet om innvandring, og ikke bare om debatten rundt den med en klart klasseperspektiv må du gjerne lenke til det.

          • eivindtraedal

            Mine foreldre er ungdomsskolelærere og jeg har ikke noen spesielt priviligert jobb. Jjeg hører vel hjemme blant en økonomisk nedre middelklasse med høy kulturell kapital. Dersom du mener min klassebakgrunn er relevant her, får du påpeke hvordan.

          • Tormod

            Hvor lærere skal plassere i klasseanalyser har alltid vært et litt åpent spørsmål (veldig avhengig av tid, sted og hva slags lærer), men i denne sammenhengen tror jeg vel heller det er din egen nåværende posisjon i samfunnet som former perspektivene dine.

          • PeeWeeMadman

            Det virker som du missforstår. Slik jeg leser det så mener ikke Tormod at problemet er din klassebakgrunn, men at du ikke bruker noen form for klasseanalyse i debatten om innvandring.

          • eivindtraedal

            Ja, du tenker på «Hva med å forklare vanlige arbeidere hvorfor innvandring av lavt utdannende mennesker er positivt for dem? Eventuelt hvorfor de skal være positive selv om de taper sosialt og økonomisk på det?»

            Jo, det er vel greit det, det var bare ikke det jeg gjorde her. Jeg kunne valgt hundre andre vinklinger og skrevet om hundre andre temaer, men det gjorde jeg ikke. Jeg valgte å ta fatt i ett aspekt av debatten. Hvis du vil ta fatt i et annet, er det bare å gjøre det.

          • Per Henning Jensen

            I det konservative England, hvor klasse spiller en større sosial rolle enn her i Norge, vil du nok finne overraskelser. Nemlig at inntekt og klasse som regel ikke hører sammen. En bibliotekar regnes som en som tilhører et høyere sosialt sjikt enn fotballsparkere, selv om f.eks. Beckham tjener adskillig mer.

          • eivindtraedal

            Sletta en kommentar ved en feil. Hvis du ikke vil diskutere denne teksten på det nivået den ligger på, er det greit, men det er lite givende å påpeke at den ikke er noe jeg ikke har villet at den skulle være. Jeg mener klasseperspektiv er høyst relevant, men det du bringer til torgs virker halvfordøyd.

          • PeeWeeMadman

            Er det bare halvfordøyd da? Det er jo flere grunner til at en genuin venstreside skulle ha vært skeptisk til innvandring. Den mest innlysende årsaken er at innvandring legger press på lønningene til særlig arbeiderklassen og underklassen. Den andre veldig klare årsaken er jo at det i praksis har vist seg mye vanskeligere for arbeiderklassen å stå sammen der hvor den har vært etnisk delt enn der hvor den har vært mer etnisk homogen. Særlig i USA og delvis Storbritannia har jo arbeiderklassen hatt en tendens til å angripe konkurrende etniske grupper av samme klasse fremfor overklassen. Disse angrepe var til tider så intense at USA satte en midlertidig stopper for asiatisk innvandring på 1880-tallet.

          • Barfotes

            Her var de ikke mange argumenter da kritikken er spot on. Sannheten er vel at venstresiden er frarøvet arbeiderne av halvstuderte akademikere. Og de liberale standpunktene som forfektes her på dette nettstedet passer mye bedre inn i Venstre for eksempel. Å påstå at arbeiderklassen i Norge tjener på masseinnvandringen (både arbeids- og asylinnvandring) er en konstruert løgn. Opninionsdannere på venstresiden som Magnus Marsdal og Aslak Sira Myre (med utsikt til slottet) taler på vegne av meningseliten, og langt i fra på vegne av arbeiderklassen. Istedet hundses deler av arbeiderklassen for å stemme frp i mangel på noe bedre alternativ.

          • Geir Hongrø

            Klasse handler egentlig mest om økonomi. Det blir helt på trynet å skulle legge seg på en tenkemåte der en førskolelærer er fra en høyere klasse enn en rørlegger når rørleggeren trolig har en årsinntekt som er mellom 100-200.000 kroner HØYERE enn rørleggerens årsinntekt. Da blir det snakket helt meningsløst, det greieste er derfor å definere begge som del av (den økonomiske) middelklassen, men faktisk rørleggeren som den øvre mens førskolelæreren snarere er nedre middelklasse.

          • Hanssen Tore

            Nå er jeg rørlegger, har arbeidet som rørlegger i 30 år og mener du tar helt grunnleggende feil. Det er ikke kun et spørsmål om økonomi. En venn av meg hadde en kone som førskolelærer, og dette var en interessant oppdagelse. En ting er at en rørlegger ikke har den handlefrihet og mulighet til initiativ som en førskolelærer. En annen ting er at samlivet blir helt håpløs. En rørlegger må underordne seg styringsretten og blir henvist til ordrer og regler. Dette gjør han utrolig fattig. En førskolelærer utvikler tankene sine, og etter hvert som årene går blir en rørlegger oppfattet som en usling, men må leve hele livet med sin fattigdom. En førskolelærer vokser fra han og skiller seg, med den begrunnelse at han var slik og sån. Verken Venstresida, eller Høyresida er interessert i dette. De prøver å forme menneskene etter det samfunnet de legger premissene for. Dette tror jeg gjenspeiler seg i oppmøte til valgdeltakelsen også.

          • Tormod

            Når det gjelder de innvandringskritiske på høyresiden er deres oppslutning kun et resultat av venstresidens moralisering og manglende opptatthet av innvandringens konkrete utfordringer (som primært rammer arbeiderklassen)

          • eivindtraedal

            Denne analysen stemmer nok bedre for land som har høy arbeidsledighet, og der arbeiderklassen skvises av innvandring og sosial dumping. I Norge er det ikke tilfelle. Riktignok forekommer mye sosial dumping, og papirløse utnyttes i flere bransjer, men dette er stadig ikke blitt noe stort problem for norske arbeidere. Vi har svært lav arbeidsledighet, og det er mangel på arbeidskraft i mange yrker, inkludert dem som kan regnes som arbeiderklassejobber. Selv ser jeg at en svært stor andel av de innvandringskritiske innleggene og utspillene jeg leser er basert på enten bagatellmessigheter, vandrehistorier eller falske påstander om at kriminaliteten eksploderer. Tenk på de utallige flagg-«skandalene» fra fyret.nu, påstandene om at Grønland er en sharia-ghetto og så bortetter. Da er det ikke snakk om et rasjonelt tilsvar til økonomisk press, men dyrking av fremmedfrykt.

    • Geir Hongrø

      Debatten om debatten er vel helst når man kaller en spade for en spade, kaller rasistiske ytringer (nei, rasisme handler ikke kun om hudfarge) for rasisme, og vedkommende som korrekt nok får beskjed om at det der var rasistisk blir rasende og begynner å komme med idiotiske argumenter som «Islam er ingen rase». Da får man en avsporing med metadebatt.

    • Martin Knutsen

      Det er veldig enkelt å svare på det spørsmålet: Fordi vi har sett voldelige tankevirus før. Det er en voksne tanke som alle veteraner deler uavhengig av politisk synspunkt.

  • Absintheur

    Eivind Trædal skrev: Tradisjonelt har politisk korrekthet eksistert for å gjøre
    offentligheten mer åpen for dem som skvises ut av skjellsord og
    merkelapper.

    Nja. Som en historiens ironi stammer uttrykket egentlig fra venstresiden, og det betegnet hva som var den korrekte partilinjen, dvs de politiske standpunktene som alle gode sosialister og kommunister måtte signalisere at de var tilhengere av for ikke å bli utdefinert av partiet som kjettere. Betegnelsen var ment nedsettende, og den ble brukt av sosialister om sosialister som lot sin lojalitet til partilinjen overstyre alt annet.

    Politiske bevegelser som tar sitt utgangspunkt i en eller annen definert ideologi eller religion vil alltid måtte forholde seg til fenomenet politisk korrekthet. Dette har også vært mange politiske gruppers bane, særlig tydelig hos ytterkantene av både venstre- og høyresiden: at de utfra en maktkamp om den rette tro har blitt fragmentert i tiltakende sekteriske mutasjoner, ofre for en intern kannibalistisk jakt på avvikere.

    Vi kan kanskje le av det forrige århundres fragmenterte og sekteriske ekstremvenstre, hvor hver mikroorganisasjon bestående av to eller tre personer hadde sine egne dogmatiske partilinjer som utdefinerte alle andre som avvikere. Men vi ler fordi disse småsektene var maktesløse. Latteren stilner imidlertid når den politiske korrektheten kobles med reell makt, som under Stalin, hvor man ikke bare risikerte å bli offentlig fordømt som kjetter, men hvor man også risikerte fengsel, straffearbeid, liv og lemmer.

    Det vi altså kan observere, er at politisk korrekthet som fenomen er et sosialt signalspill hvor inngruppen kan signalisere sin status og rettroenhet vis a vis utgruppen. Våre dagers politiske korrekthet er mildere enn Stalins. Man risikerer som oftest ikke liv og lemmer – isteden risikerer man tap av popularitet og tap av inngruppestatus; med alt det kan føre med seg mtp arbeid, sosial kapital osv.

    Men mekanismen bak er den samme. For en venstreside som alltid har vært opptatt av maktkritikk og avsløring av makstrukturer, kan det være lærerikt å studere den politiske korrekthetens fremvekst i etterkrigstiden, hvor den gikk fra å være en nedsettende betegnelse for dogmatiske sosialister og kommunister, til å bli omfavnet av en sosialliberal og kulturradikal vestlig middeklasse som et middel for disiplineringen av den offentlige samtalen. Arbeiderklassen ble oppgitt som politisk subjekt – nå var det isteden den mer generiske «undertrykte» man kjempet på vegne av, enten det nå var kvinner, minoriteter eller andre man gjorde seg til talsmann for. Blinde for sin egen paternalistiske arroganse har denne nye klassen av akademikere, idealister og middelklassesosialister forsøkt å gjøre politiske spørsmål, som for eksempel spørsmål om innvandring, til en hysterisk-moralsk øvelse i å brennmerke meningsmotstandere.

    Politisk korrekthet er i sitt vesen et maktpolitisk instrument som søker å unndra en ideologi eller visse politiske overbevisninger fra kritikk ved å utdefinere meningsmotstandere som kasteløse urørbare. Den som lykkes i å etablere sine egne politiske standpunkter som korrekte, slipper derfor å forholde seg til kritikk og argumentasjon: den offentlige samtalen reduseres følgelig til et skuespill hvor aktørene kan vise frem sin rettroenhet og sin høyverdige moralske status. Samtalen har blitt monopolisert; dermed også dogmatisk – og den tjener ikke lenger noen annen hensikt enn å være en påfuglparade hvor det tevles om hvem som har de fjongeste fjærene.

    Men å bruke politisk korrekthet som et slags politisk instrument i den offentlige samtalen skaper uungåelig et gap mellom realitet og ideal som til sist vil true med sluke hele debatten. Å monopolisere moralen gir kanskje et slags hegemoni over diskusjonen, men det er et monopol som gjør seg avhengig av en tiltakende sensur, en tiltakende nidkjær jakt på kjettere, og en tiltakende bortforklaring av den empiriske og faktiske virkeligheten.

    • eivindtraedal

      Takk for langt svar, Absinteur.

      Her tror jeg nok du bruker en annen definisjon av «politisk korrekthet» en meg, som også er mer tilslørende enn den jeg presenterer. Dermed blir din ellers interessante kommentar litt malapropos i mine øyne. Jeg forsøker å innsirkle min egen definisjon over der, og da nettopp i et slags maktperspektiv – politisk korrekthet er en uunngåelig konsekvens av offentlighetens begrensede plass, og av politiske gruppers definisjonskamp og -makt. Det handler ikke bare å om å unndra seg kritikk, men også om å redusere ytringer som reduserer andres ytringsfrihet (hets), og om å luke ut åpenbart gale standpunkter. Det finnes mange ideer som er utenfor ethvert godt selskap, uansett politisk fløy, og det er nødvendig for at samfunnsdebatten skal fungere.

      Det handler altså ikke om å «monopolisere moral», men å kategorisere offentligheten i interessante og uinteressante debatter, og selvsagte og utenkelige ideer. Dette kan i grunn sees som hele samfunnsdebattens formål. Enhver som ytrer seg politisk søker å legitimere en ide, gjerne på bekostning av en annen. Dersom moralen skulle være helt jevnt fordelt, og ingen søkte å karre til seg mer moralsk anerkjennelse for sine standpunkter, ville den offentlige debatten opphøre. Når jeg nå registrerer at høyresiden prøver å bruke indignasjon overfor «rasismekortet» og lignende som våpen mot venstresida, ser jeg det som en indikator på at høyresidas raseri mot «manglende ytringsfrihet» og «politisk korrekthet» har vært et lett gjennomskuelig spill for galleriet. Disse argumentene var instrumentelle for å oppnå definisjonsmakt, og når innvandringsmotstanderne selv føler at de får definisjonsmakt, ønsker de naturligvis å ramme sine motstandere med moralsk harme slik de selv har blitt rammet tidligere, basert på de nye hegemoniske tankene.

      Din halvkokte oppsummering av venstresidas vekst og -fall inneholder en sløv brodd: man har vært «paternalistisk» i kampen for svake grupper. Dette mener jeg er et billig poeng. Jeg tror hverken kvinner med abortrettigheter og barnehageplass, arbeidere med tarifflønn eller velintegrerte innvandrere føler seg særlig undertrykt av venstresidens «paternalisme». Så utgjør de da også store deler av venstresidas medlemskap og velgergrunnlag. Det er i seg selv paternalistisk å ikke anerkjennet at så er tilfelle.

      • Rettpa Rattata

        Det var synd, men da har vi fått det bekreftet i det minste. Så får du ha lykke til på veien videre. Det vil du trenge. Her hjelper det ikke å slikke maktens rumpe. Her holder det kun med å slikke de rettes rumpe. Men ta det med ro, du vil snart nok få vite hvilken.

  • veljahada .

    Hvor var debatten? Registrerer at det koker mer rundt denne kronikken i db. Det kalles demokrati. Torgslag er alltid mer interessant enn et mausoleum

    • eivindtraedal

      Du har høye ambisjoner for manifest! Bra. Dagbladet.no er nok stadig en større arena, men jeg skal snart svare på de lengre og litt mer gjennomtenkte innleggene her inne.

      • veljahada .

        Zen kan være en vei utenom grubling

      • Andreas Lagaard

        Er jo ingen tvil om at begge (alle ) sider i en ideologisk debatt vil forsøke å tilrane seg definisjonsmakta med diverse hersketeknikker hvorav både politisk korrekthet og ytringsfrihet kan være nyttige språklige verktøy. Men det skal jo ikke oversees i samme slengen at venstresida har definert korrektheten siden 70-tallet og sikkert enda lengre med tanke på APs stilling i etterkrigstiden. Så dagens debattføringer har fortrinnsvis blitt lagt av oss, jeg er AP-mann. Dessverre så mener jeg nå at det bevisst eller ubevisst føres et slags stråmannsargument mot innvandringskritiske røster ved at mordere som ABB og landsbyidioter som Rotmo blir hausset opp som legitime representanter for den jevne innvandringsskeptiker. Hvilket ikke er tilfelle og som bare fortsetter med å legge lokk over et tema som må diskuteres. Mener nå jeg.

        • eivindtraedal

          Det er en godt ideal å forholde seg til sine motstanderes beste argumenter, og jeg kan nok anklages for å blande snørr og barter i min oppsummering av innvandringsmotstandere her. Jeg reflekterte over det underveis, og kom vel fram til at jeg stadig måtte forholde meg til den massive støtten Rotmo hadde høstet. Dersom jeg bare forholdt meg til folk som tar avstand fra Rotmo, hadde jeg også delegitimert ganske store mengder av folk som støttet ham. Men det er en vanskelig balansegang, og risikoen er jo at jeg gir «landsbyidioten» for mye definisjonsmakt, og klistrer ham til mer seriøse debattanter. God innvending.

          Når det kommer til politisk korrekthet siden 70-tallet, synes jeg vi bør ta et skritt tilbake og se hva som faktisk har vært håndheva. Jeg anlegger et slags maktperspektiv over her, men jeg mener jo også at størstedelen av det vi i dag oppfatter som «politisk korrekt» er noe vi alle bør kunne være enige om, som jeg kommer inn på på slutten av teksten. Det er og blir feil å angripe folk for hudfargen sin, kjønn eller legning, eller andre egenskaper en ikke har valgt selv.

          • Andreas Lagaard

            Helt enig om at det skal finnes grenseganger mot ekstreme ytringer. Dog er de nok av maktpolitiske hensyn noe snevert definert og det har jo forsåvidt høyresiden i norsk politikk nytt godt av. Velgerflukten fra venstresiden på vegne av arbeiderklassen er nok ikke bare pga forhøyet velstandsnivå i Norge. Men når regelrett flukt fra skoleområder på Oslo Øst er tilfelle både blant ressurssterke nordmenn og innvandrere så kan man ikke skylde kun på manglende skolemidler, fordomsfulle holdninger eller feilaktige perspektiver. Folk som har mulighet flytter for å unngå en problematisk situasjon som ikke blir tillatt debattert engang. Der svikter den snevre politiske korrektheten samfunnets ve og vel. Det er nesten så jeg skulle ønske at alle ytringer var frie for å fasilitere ekte samfunnsdebatt. Men så leser jeg åpne kommentarfelt og skjønner at en minimum av moderasjon dessverre er nødvendig.

  • Adolfo Henriksen

    Tror vi kommer til å bli den første generasjonen, som sitter på gamlehjemmet og klager over hvor politisk korrekt og kjedelig ungdommen har blitt. Eivind Trældahl sier akkurat det husstellæreren min, moren min, foreleserne mine på Blindern og AP har sagt 1000 ganger før, gjennom 30 år… Gjesp…

    Hva med å gjøre litt opprør? Si noe annet enn det alle har sagt til deg i hele oppveksten din? Hva med å komme med et eget standpunkt. Tørre å være som de franske intellektuelle, som kommer med nye ideer?

    Begynner å bli så uendelig lei av disse uendelige politiske korrekte kronikker som kommer hver dag i alle aviser…

    • eivindtraedal

      Hei Adolfo. Husstellæreren din høres ut som en veldig intelligent og fascinerende person, og du har åpenbart hatt mange gode forelesere. Du er heldig! Jeg gjør opprør på mange måter, blant annet ved å jobbe for radikal omlegging av samfunnet i miljøvennlig retning. Som du kanskje vet, finnes det flere måter å være radikal på enn å være sint på innvandrere. Dette er jo egentlig ikke så sprekt, og mer en hobby for gamle, sure menn. Det er mye dårlig sædkvalitet i det innvandringskritiske miljøet.

      PS: tips meg gjerne om franske intellektuelle.

      • Geir Hongrø

        Helt enig. Det er greit å gjøre opprør, men da kan man f.eks. gjøre det m.h.t. miljø, eller gjøre opprør mot innvandringspolitikken fra MOTSATT synsvinkel.

        Å være imot innvandring er veldig trist og lite opprørsk, og egentlig bare et reaksjonært ønske om å tå tilbake til en svunnen tid som aldri kommer tilbake. Det er heller ikke særlig konstruktivt (for å ta et annet eksempel enn innvandringshaterne og det tradisjonelle ytre høyre) å gjøre opprør ved å tro at verden egentlig er styrt av øgler fra Mars som møtes på Hotel de Bilderberg for å planlegge hvordan de kan forgifte folk med chemtrails og vaksiner for å få dem til å være lojale mot myndighetene.

        • Ante_Bergan

          Det er raddisenes geniale grep: etter at de har inntatt makta, fikser de språket, slik at det fremstås som radikalt p være konservativ (å ville bevare det bestående), mens det omtales som reaksjonært (altså radikalt) å ville forkaste på det bestående.

      • Ante_Bergan

        Hahaha, den radikale omleggingen av samfunnet i miljøvennlig retning støttes nok av både husstelæreren og mora til Adolfo, samt en hel haug med forelesere.

  • Frank Andreassen

    Bra skrevet.Jeg har fulgt med på en romfolk-debatt i Fredrikstad Blad de siste dagene. Og i kommentarfeltene flommer det over av trakassering og rasistiske utsagn. Men nevner man det i en kommentar får man så øra flagrer. De vil ha seg frabedt å bli kalt rasister, men å kalle folkegrupper pakk, kjeltringer og oppfodre til å kaste de i elva er greit. Og jeg er helt enig i konklusjonen din: Vi må kunne kalle en spade en spade.

    • joneirik

      Hva man kaller det betyr ikke så mye fra eller til. Det som hjelper mest er nok å løse problemene. Så kan man spørre seg hva det skal hjelpe at A sier noe ufint om B. Jeg vil bli veldig overrasket hvis det viser seg å være så enkelt.

      • Inger

        Hvis målet skal være å løse problemene, er et sted å starte at de som deltar i den offentlige debatten kommer med løsningsforslag,

        • joneirik

          Nettopp. Men det har også en forutsetning. Først må man jo være enige om en eller annen form for virkelighet. Eksisterer de sosiale problemene som noen påpeker? Eller er det bare fantasier, som deres kritikere sier? Og så er det at de ulike tolkningene av virkeligheten står opp mot hverandre, og utskjellingen begynner. Det med løsninger ender med å ligge i embetsverket et sted.

          • eivindtraedal

            Problemer eksisterer, men dommedagsbeskrivelsene til innvandringskritikerne framstår som latterlige for oss som bor på Oslo øst.

          • joneirik

            Men hva er så poenget med å diskutere disse beskrivelsene? Det virker helt mystisk, inntil man inndrar populismen i regnestykket. Så viser det seg kanskje veldig kjærkomment at en eller annen ordlegger seg på en folkelig måte. Dermed har man påskudd til å gjøre dét i seg selv til emne, og legge det vanskelige (empiriske) til side. I tillegg kan man lage en fortelling om den ansiktsløse bermen (innvandringskritikerne), hvor fortidens redsler males opp igjen, og Hitler våker over det hele.

            Til gjengjeld er det veldig bra at ingen av de sosiale problemene – overfallsvoldtekter, bilbranner og den slags – oppleves som problematiske i det hele tatt for de som er mest berørt av dem. Enhver kan vel fristes til å nære en mistanke om at det finnes dissens på det området også, men det er vel en annen historie. Går jeg ut i fra.

            Poenget: Hvis man gjør noe med problemene, så bortfaller kritikken. Hvis man ikke gjør noe med dem så fortsetter kritikken, også selv om den blir forsøkt utklassert ved hjelp av populistiske virkemidler.

          • eivindtraedal

            Her virker det som du går deg litt vill i et forsøk på å harselere. Det jeg ikke kjenner meg igjen i, er gjentatte dommedagsbeskrivelser av bydeler jeg selv bor/har bodd i, i en av verdens tryggeste byer. Du kan ikke tvinge meg til å en virkelighetsbeskrivelse på alvor når jeg kan avkrefte den ved å kikke ut av vinduet.

          • joneirik

            Hvorfor skulle jeg tvinge en beskrivelse på deg? Det er da en merkelig lesning. Hvorfor hele tiden dette enten-eller? Du har det fint, andre har det ikke fint. Hva så? Slik er verden. Og begge beskrivelser kommer til uttrykk. Igjen: Dette er jo ikke noe problem. Det vil si: Det kan godt BLI til et «problem» hvis man ønsker det.

            Så kan man si: Hvis disse menneskene får lov til å fortelle om deres opplevelser så står Hitler opp igjen av graven, og Blücher stiger opp av havet, og helvete er over oss igjen. Men det gjør man fordi man har en populistisk agenda, hvor andres beskrivelser av virkeligheten forvandles til en retorisk sjetong for populisten.

            Forøvrig er det forskjell på en trygg by og «en av verdens tryggeste byer». Selv om byen er tryggere enn si Karachi, eller Kabul, er det ikke sikkert den oppleves som trygg av den grunn. Så er spørsmålet hvordan man reagerer på dette. Vil man hindre folk i å dele deres beskrivelse, eller vil man handle på den, og gjøre byen trygg?

            Det siste er veldig vanskelig, det første er veldig lett.

          • eivindtraedal

            Jeg snakker ikke om folk som snakker om egne erfaringer. De fleste sinte kommentartroll baserer sitt virkelighetsbilde på andres påståtte erfaringer. Det er som regel folk fra andre steder enn Oslo som forteller meg hvor grusomt det er blitt. At folk forteller om egne erfaringer er jeg så klart for. Jeg er mindre interessert i å høre en sint mann i Ålesund som forteller meg at Oslo terroriseres av muslimene.

          • joneirik

            Ja vel. Cirka hver fjerde føler seg ikke trygg, etter ditt tall. Det blir fort noen titusentalls mennesker byen sett under helhet. Jeg ville da fokusert mer på disse, og litt mindre på mannen i Ålesund, hvis jeg var interessert i politikk.

            Hvis jeg derimot var mest interessert i polemikk, metadebatt og populisme (de fryktelige islamkritikerne, osv.) ville jeg holdet meg til mannen fra Ålesund, og latt det skure og gå for de 25 prosentene som føler seg utrygge i Oslo.

          • eivindtraedal

            Hvor har du det fra at jeg vil «la det skure og gå»? Nå må du nesten gå tilbake og prøve å finne premisset for argumentet ditt her, for jeg klarer ikke å se det lenger. Skal folks beskrivelser få slippe til? Ja. Bør vi ta på alvor alle som svartmaler norsk integrering, og de titusenvis som sprer falske historier, som dem fra fyret.nu? Nei. Bør rasisme være greit dersom det er X mengde problemer med innvandring? Nei. Enig?

          • joneirik

            Om rasisme bør være greit? Mener du virkelig at det ikke eksisterer en lov som forbyr dette, og at det når er på tide å skrive en? Det svarer til at jeg skulle spørre deg om du synes det er greit å stjele – en pesudoproblemstilling, kort sagt.

            La oss si at jeg ikke vet noe om disse «titusenvis som sprer falske historier». Det høres ut som veldig mange, ikke minst mange historier. Finnes de, eller er det du som «svartmaler» og sprer en falsk historie? Er det sanne men ubehagelige historier i blant dem, som bare blir ignorert?

            Hva er det empiriske fundamentet? Eksisterer en slik ansiktsløs berme av ryktesmeder, eller inngår den i venstrepopulismens fortelling? Fyret.nu utgjør neppe «titusenvis» av mennesker, især med tanke på at Vigrid fikk 200 stemmer ved valget i 2009.

            Jeg er kort sagt ikke sikker på om du virkelig mener at folks beskrivelser skal slippe til. Du kan jo lett bare kalle dem «falske», og på den måten stemple dem ut av betraktningene. Jeg sier ikke at du gjør dette, for det vet jeg ikke noe om. Men hvis du gjorde, ville det svare til å «la det skure» for dem.

            Hvis du ser på ordvekslingen her, hvilket inntrykk mener du en leser sitter igjen med? At du bryr deg mest om de 25 prosentenes erfaringer og frykt, eller Ålesundenseren og de «titusenvis» ukjente, som ingen aner hvem eller hvor er?

          • eivindtraedal

            Jo, men loven blir sjelden håndheva, og rasismeanklager blir fort avvist med at dette er «å dra rasismekortet». Dette kommer jeg jo inn på i teksten over. Tusenvis har spredd falske saker, blant annet om at norske flagg skulle forbys i barnetoget. 30 000 spredte et feilaktig bilde om bistand. http://www.bistandsaktuelt.no/kommentar/arkiv-kommentarer/falske-p%C3%A5stander-og-uriktige-bilder Gruppa «nei til nytt flagg» har 42 000 medlemmer på facebook etter en satirisk sak (!) på opplysningskontoret.no https://www.facebook.com/NEItilnyttflagg?fref=ts

            Dette er min empiri på at titusenvis av folk er helt ukritiske i hva de videreformidler så lenge det stemmer med virkelighetsbildet. Her snakker vi snakker altså ikke om verdifulle erfaringer, men om falske anekoter for å underbygge et standpunkt. Dette betyr ikke at ekte erfaringer ikke skal slippe til, så klart.

            Poenget ditt om min bruk av statistikk er pussig. Jeg påpeker at 77 %, nesten åtte av ti, føler seg trygge på østkanten. Det betyr ikke at de resterende ikke skal tas på alvor. Men det stemmer dårlig med virkelighetsbeskrivelsen til innvandringsmotstanderne.

          • joneirik

            Jeg vet ikke om det stemmer godt eller dårlig. Det kommer an på hva man vekter. 23% som ikke er trygge er et høyt tall. I betydningen: Det dekker over veldig mange mennesker. Man kan anlegge en cost-benefit-analyse, og si at litt svinn må man tåle. Men andre, gjerne folk som er redd for å havne i nettop den kategorien, kanskje, vil anlegge er mer prinsipiell synsvinkel. Den faller i så fall utenfor din betraktning. Kanskje opplever du den derfor som «falsk»?

            Hvis vi kikker på de to eksemplene dine så blir mitt inntrykk at folkestyret kanskje ikke helt er din kopp te, når alt kommer til alt? En offentlighet preget av eksperter, som utveksler vitenskapelig funderte argumenter, ville kanskje vært bedre? Dette er en holdning hos mange oppegående mennesker. Ikke desto mindre er det en «oligarkisk» innstilling; dypest sett en avsky for demorkatiet, selv om det lyder litt voldsomt. Det er det kanskje også. Jeg anbefaler deg å lese Jaques Ranciére, «Hatet mot demokratiet». Der vil du støte på mange gjenkjennelser, kanskje også frustrasjoner. For den ukomplette, upuritanske offentligheten er nok kommet for å bli. Oppdrager-misjonen er spilte krefter.

          • eivindtraedal

            Helt enig, men det blir billig retorikk å late som om jeg herved har avskrevet alle som ikke føler seg trygge. Det er tull, og det vet du godt. Som nevnt er dette også helt subjektivt, og jeg vil gjette på at svært mange bærer på en litt irrasjonell frykt. Da stoler jeg mer på kriminalstatsitikken, som er lav og synkende.

            Jeg er ellers for folkestyre, naturligvis. Hvis du har lyst til å diskutere på dette VGS-skoledebattnivået, får du nesten finne noen andre å kverulere med.

          • joneirik

            Hehe, «kverulering». Jeg elsker den, simeplthen. Men jeg kan høre at vi er ferdige. Med hensyn til henvisningen til kriminalstatistikken så tar jeg det som at du synes en offentlighet for eksperter ville være å foretrekke. For all del, dette er veldig utbredt, ikke minst blant akademikere. Så vil jo offentligheten ligne skolesituasjonen deres. Ikke desto mindre er det også en «oligarkisk» synsvinkel, ifølge Ranciére. Jeg tror boken vil være nyttig for deg, og sier takk for samtalen.

          • eivindtraedal

            Jeg er interessert i å diskutere med bakgrunn i det jeg har skrevet, og mindre interessert i å diskutere hvilke onde hensikter du klarer å lese ut av det jeg skriver. I demokratiet får hver person sin stemme, men ikke sin egen sannhet. Dersom 70 % av befolkninga mener at katter er kilden til forkjølelse uten å kunne bevise det, er jeg ingen antidemokrat dersom jeg protesterer når de ønsker å avlive katta mi.

          • joneirik

            Så fint. For det var nettopp det jeg gjorde. Og jeg kan ikke se noen onde hensikter. Men dermed kommer vi tilbake til start: Nå begynner du med «avmaskering» og demoni, og da er festen slutt. Selv for meg, som ikke går inn for en puritansk offentlighet. Igen: Takk for meg.

          • eivindtraedal

            Nå var det vel akkurat noen klønete forsøk på «avmaskering», eller snarere mistenkeliggjøring av hensikter, du presenterte rett over her? «Folkestyret kanskje ikke helt er din kopp te, når alt kommer til alt», skreiv du, med en passe ræva begrunnelse. På seg selv kjenner man visst andre.

          • joneirik

            Med henvisning til Ranciére. Litt vanskelig å summere på så kort plass, kanskje. Men det er helt normalt i demokratiet at mange ønsker en offentlighet som er mer ren og ordentlig. De avskyr «kommentarfeltet», i det hele tatt løpsk og urasjonell meningsutveksling, liksom de avskyr det hemningsløse forbruket, kort sagt det ustyrlige, blinde, begjærlige, osv. Dette er ikke desto mindre nettopp kjennetegnet ved demokratiet. Og det er ingen som krever at det skal være din kopp te. Hvorfor bakke ut på dette? I artikkelen legger du opp til noen «tverrfaglige» standarder, for eksempel. Det bekrefter jo meg / Ranciére til fulle. Les den! Jeg sier ikke at du er ond, eller et dårlig menneske. Jeg snakker om det puritanske aspektet, frykten eller avskyen for det ukontrollerte og frie.

          • eivindtraedal

            Denne analysen rimer jo dårlig med at jeg har engasjert meg aktivt i kommentarfeltet både her og på dagbladet.no, svart folk, tatt dem på alvor og diskutert.

          • joneirik

            Kanskje. Akkurat her inne er det vel ikke så store avstander at det gjør noe. Se det heller i forhold til disse størrelsene du opererer med «titusenvis» av løgnere, kriminalstatistikken i stedet for anekdotisk beskrivelse, krav om faglige standarder i det offentlige ordskiftet. Man kan argumentere for begge synsvinkler går jeg ut i fra. Igjen: Det er ikke en anklage fra min side, bare et lesetips.

          • eivindtraedal

            Takk for lesetips. Som sagt synes jeg det er merkelig å anklage meg for å heve meg over kommentarfelter mens jeg sitter og diskuterer med deg, en anonym fyr, i et kommentarfelt. I går brukte jeg mesteparten av kvelden etter arbeidstid på å svare folk i kommentarfeltet på dagbladet.no. Det er et ræva forum for debatt, fordi folk er anonyme og som regel driter i å lese teksten, men jeg mener det er riktig å svare når man har fått komme på trykk i en stor avis. Uansett, det er frustrerende å gjøre dette, og så få beskjed om at man er for fisefin for folkedypet.

          • joneirik

            Nja, det var vel ikke helt der den anklagen kom fra. Det var vel mer dette med at statistiskk overtar for erfaring, at «titusenvis» bare farer med skrøner og at det skal gjelde faglige standarder for den offentlige samtalen. At du selv handler i strid med dette, kanskje, er jo bare prisværdig, og, vil jeg mene, naturlig. Det puritanske rommet er unaturlig, som jeg ser det. En ren fiksjon.

          • eivindtraedal

            Er du forresten uenig med mine minstestandarder om etterprøvbarhet og at man unngår hets? Hvorfor det, i så fall? Dette er det interessant å diskutere.

          • joneirik

            Hva er hets, hvem definerer det? Er det hets å kalle en person «islamofob», og hvis nei hvorfor ikke? Hets opptar mye plass i det offentlige ordskiftet, i ulike former. Hvordan sette det på formel? Jeg tror løsningen er å forsøke å nå frem til en positiv mening i det sagte, på tross av retoriske forskjeller. Men det er bare min tro, jeg sier ikke at den har gyldighet for andre. Jeg tror ikke på «regler for den offentlige samtalen». Noe mer sønvdyssende og livsfjernt kan jeg nesten ikke forestille meg. Den oppdragende figuren er for meg å se en ufrivillig komisk karakter. Igjen: bare min synsvinkel, uten hevd på universialitet.

          • John Magne Trane

            Hvis du noen gang blir nødt til å høre gråtende barn så ville du ikke så lett avfeie dem som «latterlige»…

          • eivindtraedal

            Dette var pussig føleri.

          • Ante_Bergan

            Si meg, du har vel kriterier for å vurderer om et samfunn er positivt eller ei?
            Dermed kan du vurdere om det flerkulturelle samfunnet av i dag er bedre enn (det flerkulturelle) samfunnet anno 1970. Eller så.
            Blir dette for vanskelig for deg?

          • Ante_Bergan

            Jeg ser frem til at du som småbarnsfar vil sende dine barn til skoler hvor nordmenn er i akutt mindretall, eller aller helst, totalt fraværende.

            For øvrig kunne jeg vært fristet til å spørre deg hva som skal til for at du anser det flerkulturelle eksperimentet som mislykket.

            Jeg mener, hva skal vi se etter når vi skal bedømme graden av suksess?

          • eivindtraedal

            Ok. Jeg ser ikke noe alternativ til et multikulturelt samfunn. Det måtte vel eventuelt være etnisk rensing. Norge har alltid hatt flere kulturer. Samer, tatere, kvener og nå nye grupper med innvandrere. Derfor gir det ikke mening for meg å diskutere om et samfunn med flere kulturer er noe vi kan gi tommel opp eller ned til.

          • Ante_Bergan

            Ehh, så du nedjusterer flerkultur prosjektet fra «jævli bra» til «uunngåelig»?
            Hva brast så høyt?

            Dermed skjer det samme som mange ganger før, når man går radikalerne på klinga i forhold til masseinnvandringens påståtte berikelse, og ender de opp med å låte som utpregete tilhengere av Laissez-faire. Man toer sine hender med en gammel kones tålmodighet, når hun sukker at Gud, ikke menneskene, rår.

            Jeg mener, dere som ellers insitserer på at alt er mulig om bare det finnes politisk vilje….

            Forøvrig gjør du den ulogiske slutning fra Er til Bør – når du slutter fra at Norge alltid har innebefattet noen små og ubettydelige minoriteter til å slutte at man Bør ta imot store mengder med minoriteter fra fjerne himmelstrøk.

          • eivindtraedal

            Jeg har ikke sagt at et flerkulturelt samfunn er «jævlig bra». Vi er et flerkulturelt samfunn, og vi er et bra samfunn både på grunn av og på tross av det. Hvis du ønsker å bli kvitt flerkultur, må du eventuelt ty til makt og rense bort uønska kulturer, og det er jeg ingen tilhenger av.

          • Ante_Bergan

            I beg your pardon, så du foretar ingen en kvalitetsvurdering og kommer frem til at flerkulturelle samfunn er bedre enn monokulturelle?
            Men dette har vært melodien til innvandringstilhengerne i tiår. Vil du ta avstand fra påstanden offentlig?

            Uavhengig av fler- eller monokulturelt, hva slags kriterier operere du med for om et samfunn er vellykket eller ei?

          • Crazysheep

            Snakk for deg selv, og ikke for «oss».

    • PeeWeeMadman

      Det virker også som at hatet mot romfolket er rimelig naturlig. «Fastboende» og «nomader» har nemlig aldri noengang i menneskehetens historie klart å leve i harmoni. Det beste er nok å bare akseptere at tiden for kulturer som rom kulturen er gått ut på dato, og jobbe mer aktivt for assimilering. En gruppe som norske tatere er f.eks. ikke noen sak lenger. Vil heller si at det er ondskap å bare la romfolket fortsette med sin ikke bærekraftige livsstil og ikke gjøre noe for å virkelig hjelpe dem.

      • eivindtraedal

        Dette er kanskje en adekvat forkalring, men så klart ingen unnskyldning. Vi kan ikke akseptere hat mot en folkegruppe bare fordi vi kan forklare det. Å vri medmenneskelighet til «ondskap» er en ondskapsfull retorisk øvelse som vi kan kjenne igjen både i kommunistiske og fascistiske skrekkregimer. Det er menneskeforakt forkledd i Erasmus Montanus-sofisteri.

        • PeeWeeMadman

          Nå mener jeg absolutt ikke at det er greit å hetse romfolk. Det jeg heller viser til er at siden det virker som konfliktene mellom nomader og fastboende nærmest er endel av den menneskelige natur, så vil man aldri klare å få varig fred mellom disse gruppene. Det eneste riktige er da å assimilere romfolket til å bli fastboende. Dette er det eneste som over tid vil gi dem et verdig liv og skikkelig beskyttelse. Det å hjelpe dem til å opprettholde den livsstilen de har nå er på sikt bare kontraproduktivt og gjør dem nok mer skade enn gavn.

          Når det gjelder kommunistiske skrekkregimer, så hadde vel romfolket det på mange måter bedre da enn de har det nå. Kommunismen hadde mange tapere, men underklassen var ikke en av dem.

          • eivindtraedal

            Dette er overmot på vegne av politikken. Jeg tror vi må innse at dette er en gruppe vi vil slite lenge med å integrere, men å assimilere noen med makt vil jeg ikke gå med på. Det kalles etnisk rensing.

          • PeeWeeMadman

            Slik jeg ser det er det bedre å sette gruppen under veldig hardt press en kort periode, for så å skåne gruppen eller individene som utgjør gruppen for videre elendighet for fremtiden. Saken er at Roma folkets kultur vil aldri bli akseptert av befolkningen rundt. På den annen side har vi taterne. Ja, det var veldig galt å sterilisere noen av dem, men taterne lever idag som helt vanlige innbyggere her i Norge. Jeg vil si at med unntak at steriliseringene, var det som den norske stat gjorde med taterne riktig, fordi den lidelsen staten skapte er lite eller ingenting i forhold til den fremtidige lidelsen som ble forhindret for taternes del!

          • eivindtraedal

            Ok, jeg mener altså at prisen ikke er verdt å betale. Å tvinge noen med makt til å assimilere seg til en gitt kultur innebærer i mine øyne et langt større og grovere overgrep enn «unnlatelsessynden» det innebærer å ikke assimilere dem. Selv om det innebærer at de klarer seg dårligere i samfunnet. Det mener jeg om taterne, og det mener jeg om romfolk i dag.

          • PeeWeeMadman

            Problemet er da at du ikke har noen løsning for romfolket som faktisk fungerer. Saken er vel at det sosiale sikkerhetsnettet i Europa kom igang som en slags sosial kontrakt. Eliten og de ressurssterke gikk med på å forsørge de fattige og svake, mot at de fattige og svake ikke laget alt for mye kvalme. En tolkning bak fattighjelpen i f.eks. England var jo at hensikten var å begrense de fattige sin geografiske mobilitet.

            Det er kanskje kynisk, men for å akseptere eksistensen av en velferdsstat og godt sosialt sikkerhetsnett trenger også de som betaler for det å føle at de får noe igjen for det. Det å slippe synlig fattigdom, tigging og lignende er en av de godene som de ressurssterke gjerne vil ha for de ganske store summer de betaler inn til velferdsstaten. Om de ikke gis det lenger, så truer det også oppslutningen om velferdsstaten, og slik sett kan ikke nåværende situasjon tillates.

            Et annet slikt moment er jo at når man ikke har synlig fattigdom i et land over tid, så vil også folk reagere og kreve at noe blir gjort når det faktisk er tilfeller av det. Dette har jo blant annet fått noen borgerlige lokale myndigheter i Sverige til å satse i kampen mot hjemløshet f.eks. Når man så aksepterer og blir vant til synlig fattigdom, så vil det også over tid svekke muligheten å føre kamp mot fattigdom.

          • eivindtraedal

            Svært mye ondskap har foregått fordi folk har vært for utålmodige etter en «løsning». Jeg har ingen løsning som er like «effektiv» som å assimilere med makt, og det lever jeg godt med.

          • PeeWeeMadman

            Nå synes jeg du høres skremmende borgerlig ut her :) Jeg må si at jeg savner «betong venstre» fra før 1968. De var kanskje mer kyniske, men de fikk også til resultater!

            Saken er den at rom folkets livsstil alltid over tid vil provosere samfunnet rundt dem. Dette blir et problem som bare vokser med tid siden det livsgrunnlaget romfolket tidligere hadde med mindre reparasjoner og lignende ikke lenger er bærekraftig. Slik det er nå er det nærmest dømt til å gå ille før eller siden, og det ser ikke jeg på som akseptabelt. Sammenligner man med andre minoriteter med like tøffe eller ekstra tøffe kår, så er jo ikke romfolket spesielt ille, heller motsatt! Derfor synes jeg at vi skal gjøre noe som faktisk nytter, heller enn å la ting gå til katastrofen inntreffer.

            Slik jeg ser det er det å undertrykke romfolkets kultur den eneste måten å redde romfolket som individer.

          • eivindtraedal

            Dette er skremmende retorikk. Det er «dømt til å gå ille», så da kan vi like gjerne rense bort kulturen deres med makt? Nei takk.

  • It Came from the Desert

    Jeg, som så svært mange, andre oppfatter den politiske korrektheten som noe som struper folkemeningen og hindrer demokratiets gang på en redelig måte.

    Den politiske korrektheten hindrer også store deler av folket i å kunne være med i folkedebatten om noe de oppfatter som svært viktig..

    Så minelagt som veien fram til enhver liten diskusjon om innvandring feks er, er helt forkastelig i et fritt, åpent samfunn.

    Politisk korrekthet i samfunnsdebatten er enkelt og greit ødeleggende, og faktisk den helt klart største bidragsyteren til intoleranse, da den hindrer den alminnelige samtalens gang mellom folk flest.

    Politisk korrekthet bringer samfunnsdebatten kun til de få, høyt utdannede eliter.-

    Politisk korrekthet i avisene flyttet en mann som Rotmo fra godt inne på venstresiden til ytterst på høyre pga 4 linjer sangtekst.

    Politisk korrekthet bygger opp en mur folket i mellom.

    Politisk korrekthet er i virkelighetens verden det mest intolerante og ekskluderende jeg vet om..

    • eivindtraedal

      Takk for innspill. Men hva tenker du om mine refleksjoner rundt at «politisk korrekthet» er uunngåelig, i andre halvdel av teksten? Dette er spørsmål jeg synes det er viktig å reflektere over. Jeg oppfatter det som umulig å egentlig unngå at enkelte standpunkter oppfattes som selvsagte, og andre som absurde. Et mer relevant spørsmål er kanskje hvilke felles normer vi alle kan være enige om. Dette er vel i praksis det store deler av samfunnsdebatten alltid vil handle om, direkte eller indirekte.

    • Kaffekanna

      Men hva om jeg eller evt andre ikke er politisk korrekte, men bare har en helt annen mening enn deg? Hva om jeg synes at din mening om noe er helt forkastelig og strider mot mine prinsipper. Har jeg ikke da lov å si ifra? Det er kanskje ikke politisk korrekthet som er grunnen til at det er vanskelig for deg å ha en debatt om innvandring, men rett og slett at folk er uenig med deg?

  • Øivind Bergh

    Bra skrevet. Jeg er møkk lei av hele termen «politisk korrekthet». Saken er: det fins meninger man ikke trenger å respektere. Hvorfor i alle dager skal man respektere en gammel visesanger som omtaler mennesker som «lopper og lus» Hvorfor skal jeg respektere «alternativmedisinere» som påstår at vaksiner kan gi autisme (mens de slenger om seg med pedofilibeskyldningene sine? Hvorfor skal jeg respektere fascister? Hvorfor skal jeg respektere folk som mener at jorda er flat?

    Jeg har bestemt meg for å slutte å respektere sånne meninger. Jeg omtaler dem som uakseptable, håner dem offentlig, og har sluttet å være redd for dem som fremmer slikt vrøvl. Så får de kalle meg «politisk korrekt» så mye de vil.

  • Ante_Bergan

    Har Trædal latt seg påvirke av Machiavelli? Forvarer han Maccarthyismen – i hvert fall en moderat Maccarthyisme?

    Det later i alle fall til at Trædal har lagt bak seg tenårenes ide om at radikalisme er frihet, og bare frihet – for nå bli vi forklart at undertrykkelse, i en eller annen forstand, er uunngåelig i ethvert samfunn.

    Men det later ikke til at han helt skjønner konsekvensen av sine meninger. For selvsagt vil det slå tilbake på ham selv den dagen at «alle» anstendige mennesker har blitt enige om at det er helt ok å si neger eller at kraftfull islamkritikk er det mest anstendige. Vi legger oss det på minnet!

    For øvrig er jeg uenig i skillet mellom hva en mener og hva en er. Altså at man kan skille mellom for eksempel legning (som Trædal ser ut til å mene er hugd i stein) mens meninger kan kritiseres fordi de er mer plastiske eller mindre identitetsskapende. En slik påstand trenger virkelig det empiriske eller vitenskaplige beviset Trædal idealiserer.

    Og som et siste aber: mange raddiser er opptatt av det de kaller «avhumanisering» – som når man kaller en asylant for lus. Saken er bare den at den mest utbredte formen for avhumanisering har antirasismen stått for selv all den tid de kaller noen for rasister. For premisset er at en rasist er som et dyr å regne – ikke et ordentlig menneske.

    Se bare på filmens fremstilling av nazisten: når fremstilles vel han som et komplett menneske med positive og negative kvaliteter? Niemals !

    • eivindtraedal

      Her var det mange merkelapper. Du kan neppe ha lest min tekst, for jeg nevner nettopp de dilemmaene du tegner opp, og addresserer dem.

  • Anders Andersen (DK/N hybrid)

    Trædal, et lille tip: faren for, at
    Manifest Tidsskrift lynhurtigt bliver et navlebeskuende, studentikost
    og meget teoretisk debatforum er overhængende, når man publicerer så lange og trange indlæg som det, du her har skrevet. Hvis man ønsker, at arbejderklassen og vanlige folk, hvis interesser man på venstresiden ønsker at varetage, skal bruge tid på at læse det, man skriver, må man hoppe ned fra det akademiske træ, som i dette tilfælde er meget højt.

    Alt godt,

    AA

    • eivindtraedal

      Hvorfor skal alle dere sutrekopper allmenngjøre deres intellektuelle utilstrekkelighet? Jeg skriver på egne vegne for andre tenkende, og har ikke videre lyst til å være hverken barneskolelærer eller buktaler for «folket».

      • Anders Andersen (DK/N hybrid)

        Dem, du kalder «sutrekopper», prøver at hjælpe dig ud af din hjemmesnekrede, men meget lufttætte osteklokke. Iøvrigt er dit indlæg inkonsekvent, rodet og ulogisk i sine ræsonnementer på mange punkter og får din bemærkning om «intellektuell utilstrekkelighet» til at fremstå et tragikomisk lys.

        • eivindtraedal

          Nei, du gjemmer deg bak skjørtekantene til «folk flest» fordi du ikke klarer å argumentere saklig mot det jeg skriver. Du er en feiging.

          • Anders Andersen (DK/N hybrid)

            I den epost, jeg har fået fra dig, står der:
            » Du er en feiging.» Imponerende. Nej, jeg argumenterer ikke mod det, du skriver, for du skriver ikke noget. Du har bare sammensat en rodet tekst med et højt lixtal. Du risikerer få et rygte som en topteoretisk debatklovn, som færre og færre vil bruge tid på. God fornøjelse i det beskyttede værksted og hav en dejlig dag :-)

          • eivindtraedal

            Jeg har ikke sendt deg noen epost, men du fikk vel varsel fra diqus om svaret. Jeg redigert bort «feiging» i etterkant, fordi det var å ta for hardt i. Ha en fin dag du også.

      • veljahada .

        Sier en som har skreve en laaang kronikk om nettopp
        sutring, usaklighet og skitkasting i kommentarfeltet. Minner om at tittelen intellektuell er det andre som gir. Ikke en selv

    • veljahada .

      Man kan ikke hoppe fra slike høyder som dette. Det er meget farlig. Anbefaler kontrollert nedstigning. Det kan ta år

  • bartesam

    Politisk korrekthet er f.eks. hva du benytter når du «ikke klarer» å finne en eneste utfordring med innvandring til Norge. Når du later som om du ikke ser at det dannes subkulturer. Når du later som om du ikke ser at islam er bakstreversk, destruktivt og farlig.
    Rasisme ropes ofte om kritikk av islam og kritikk av innvandringpolitikk. Da er det virkemiddel for å fremme politisk korrekthet. At du ikke skjønner dette og faktisk klarer å skrive så mye som understreker det faktum, er ganske fascinerende.

  • Per Henning Jensen

    Trædal, ditt eksempel hvor du anmoder en festdeltager som bruker skjellsord mot de andre om å moderere seg, er ikke helt presist. At man ber ubehøvlede debattanter moderere seg, er ikke det samme som å be dem holde munn. De kan fortsatt forfekte sine syn, men med mer konsruktive debattformer. I stedet for å si «jævla imperialist», kan jeg si «jeg mener folkegrupper har rett til selvstyre uten fare for annektering av fremmede makter».

    At du synes det er urimelig at medier blir korrigert når de kaller Frp for «Behring Breiviks parti» får stå for din regning. Hvis Senterpartiet hadde blitt kalt for «Quislings parti», som er like – om ikke mer – analogt, burde ikke SP få lov til å si sin mening om hvordan mediene burde uttrykke seg om forholdet Vidkun-SP (eller Bondepartiet, som det het den gang)? Så lenge de ikke innfører lover som begrenser ytringsfriheten, skal man ha lov til å uttrykke seg om hvorledes andre gjør det samme.

    Det hele koker ned til å uttrykke seg fritt men samtidig avstå fra uttrykksformer som ikke har annen hensikt enn tabloidisert fordomsbekreftelse, slik som «trygdesnylter», «grilldressvelger», «asylspekulant», «harryhandler», «rasist» etc.

    Innvandring er et betent område å diskutere i Norge, men det hjelper ikke at alle som er for innvanding blir betegnet som stemmekvegimportører og at alle som er i mot blir stemplet rasister. Det finnes så mange saklige argumenter i begge retninger, men jeg vil forbeholde meg retten til å uttrykke mitt synspunkt uten å bli stemplet. Vær gjerne uenig med meg, men bruk normal, god folkeskikk når du argumenterer mot meg.

  • Ribot

    Politisk korrekt svada. Ikke uventet

  • glostein

    synes ikke tema i denne «gymnasstilen er så interessant men språket.Som sensor ville jeg gitt den 4 på en skala til 6 med begrunnelsen at det er brukt veldig mange og unødvendige ord som for å dra stilen ut i lengde for dermed å virke smart og intelligent.For en sensor som leser 50 stiler til dagen blir dette et langt og irriterende gjesp med lite innhold.Bruk korte setninger og gå til poenget uten å pynte med «fine»ord.Ikke skriv som du snakker men ha medynk med leseren.