Den digitale kolonialiseringen

Da kapitalismen flyttet inn i sosiale medier døde drømmen om demokratisering og forbrødring. Fake news, politisk manipulasjon og tilpasning til ulike regimer ble den nye hverdagen. En dystopi der mektige storselskaper er utenfor enhver demokratisk kontroll og overvåker alt og alle, skriver artikkelforfatteren. Her er Facebook-sjef Mark Zuckerberg på høring i den amerikanske kongressen i 2018. Skjermdump: YouTube

På begynnelsen av 2000-tallet tronet oljeselskaper og hardware-produsenter øverst på listen over verdens største selskaper. Selskaper som representerer kapitalismen med sine tilhørende maktstrukturer: Tydelige produksjonslinjer, arbeidere som produserte produkter som ble solgt, og eiere som tjente på det. Arbeiderbevegelsen organiserte arbeiderne og kjempet for deres rettigheter.

Så endret alt seg. Den lynraske digitale revolusjonen erstattet oljebaroner med «whiz kids» fra Silicon Valley. Og forretningsmodellene endret seg dramatisk. Tek-gigantenes tidsalder var et faktum.

Sosiale medier startet koselig. Et hyggelig element som knyttet venner og familier sammen, på tvers av kommune- og landegrenser. De ble startet i studenthybler, uten forretningsmodeller. Etter hvert som digitaliseringen bredte om seg, ga vi plattformene nye roller i samfunnsstrukturen vår. Vi flyttet inn for alvor, brukte mulighetene til å ytre og organisere oss. Vi hyllet mulighetene til rask og kraftfull mobilisering av en befolkning i opposisjon mot undertrykkende regimer, med den arabiske våren som et «breakthrough» for sosiale medier som politisk plattform.

Da kapitalismen flyttet inn i sosiale medier, døde drømmen om demokratisering og forbrødring.

For bare 10 år siden var «internett» fortsatt symbolet på en utopi; Frihet, informasjonsdeling og forbrødring. Så knakk Facebook koden på sin forretningsmodell, vi fikk annonser i feeden og storkapitalen tok styringen. Da kapitalismen flyttet inn i sosiale medier, døde drømmen om demokratisering og forbrødring. Fake news, politisk manipulasjon og tilpasning til ulike regimer ble den nye hverdagen. En dystopi der mektige storselskaper er utenfor enhver demokratisk kontroll og overvåker alt og alle.

Hvordan kunne det skje?
Vi liker internett og ny teknologi. Tjenester som gjør det mulig å holde kontakt med folk vi er glad i, tjenester som gjør hverdagen litt enklere, som tar deg dit du skal. Tjenester som fyller tiden vi har til overs, eller som fungerer som barnevakt en lørdagsmorgen så du kan sove litt lenger. Vi lar oss fascinere av talestyrte assistenter som googler for oss, forteller oss om været, eller hvilke møter vi skal i. Feeden som samler både personlige oppdateringer og nyheter fra hele verden.

Vilkårene har vært lange, og vi har ikke lest dem.

For å få tilgang til alle disse tjenestene har vi akseptert selskapenes vilkår, hver eneste gang. Vilkårene har vært lange, og vi har ikke lest dem. Vi er oppdratt til at seriøse aktører opererer seriøst, eller at myndighetene ville regulert dem til å opptre riktig hvis de ikke gjorde det.

På denne måten har vi mistet suvereniteten over den digitale infrastrukturen, vi har latt oss kolonialisere. Da vi aksepterte selskapenes vilkår godtok vi samtidig at den nye måten å organisere verden på styres av et fåtall store kommersielle selskaper og deres ukjente algoritmer og hensikter.

Facebook og de andre tek-gigantene lever av å samle data og informasjon om deg og meg. De lever av hva vi gjør, interesserer oss for, hvor vi er, hva vi mener, hva vi frykter og hva vi føler. Både folk, myndigheter og fagbevegelse har trådt over terskelen til denne nye æraen i kapitalismens historie med lukkede øyne.

Både folk, myndigheter og fagbevegelse har trådt over terskelen til denne nye æraen i kapitalismens historie med lukkede øyne.

Teknologiselskapene etablerer seg med sine nye forretningsmodeller uten å betale skatt. De raserer arbeidslivsmodeller og kapitaliserer på våre følelser, meninger og preferanser. Valutaen er dataen om våre liv, og den får de gratis. Dette er den nye overvåkningskapitalismen. I denne mutasjonen av kapitalisme er arbeidere byttet ut med brukere – folk som produserer gratis data uten å vite at de jobber for noen, og at valutaen er dataen om deres liv.

Lenge trodde vi at den nye overvåkningsøkonomien bare omsluttet livet online, det du søkte etter, nettsidene du besøkte og det du skrev i kommentarfeltene, mens vi fortsatt kunne leve som før «in real life». Men det smarte med smarttelefonen, er at den alltid er med, i lomma eller i veska. Så Facebook og Google vet i prinsippet akkurat hvor du er nå, og de kan muligens gjette i hvilket ærend.

Det smarte med smartthøyttaleren er at den kan lytte til det som skjer hjemme, når du ikke anser deg selv som «pålogga». Du hjelper den å lære seg språket, dialekten, og ikke minst vanene og behovene dine. Vi trener opp den kunstige intelligensen til teknologiselskapenes produkter, helt gratis.

Det virkelig store og ubehagelige skiftet kommer når disse aktørene ikke nøyer seg med å forutse adferden vår, men går inn for å styre den.

Disse smarte hjelperne penetrerer en stadig større del av livene våre. Vi har robot-støvsugere som daglig kartlegger boligen vår, for eksempel for å undersøke hvor det er plass til noen nye møbler. Smartsenga kan på sin side kartlegge både sovemønstre og andre vaner vi skulle ha i senga.

Vi gir villig vekk informasjonen slik at selskapene kan forutse hva de kan selge oss. Men det virkelig store og ubehagelige skiftet kommer når disse aktørene ikke nøyer seg med å forutse adferden vår, men går inn for å styre den.

Shoshana Zuboff skriver om overvåkningskapitalismen og dette skiftet i sin bok The Age of Surveillance Capitalism. Her beskriver hun hvordan Pokemon Go ikke nøyde med seg med å selge annonser av ulik art i sin spillapp. De solgte i tillegg lokasjoner og tilpasset spillet, slik at spillerne ble gjetet som sauer til de som betalte for det, for eksempel kaffekjeden Starbucks. Eksempelet har etter hvert blitt velkjent og er en god illustrasjon på hvordan dataøkonomien er i ferd med å endre seg fra å tilpasse seg våre behov, for eksempel ved å skreddersy annonser, til å rett ut styre oss og vår atferd.

Tid brukt på skjerm er det minste problemet vi har. Dette handler om mye mer enn hva vi bruker tiden på.

Et mer kjent og langt farligere eksempel er Cambridge Analytica-skandalen. Da var det de amerikanske velgernes politiske standpunkter som skulle styres. Selskapet Cambridge Analytica samlet inn data om nærmere 80 millioner Facebook-brukere ved å få dem til å ta en personlighetstest. Da man godkjente vilkårene for testen ga man samtidig vekk sin egen data, samt data om alle sine Facebook-venner og vennenes venner. Deretter ble data fra millioner av Facebook-profiler brukt til å analysere profilene, slik at man kunne målrette annonser til ulike grupper, basert på hvilke psykologiske virkemidler som skulle brukes for å påvirke dem politisk.

Informasjonen ble solgt til Trump-kampanjen. Dette ga Trump-kampanjen detaljert kunnskap om millioner av brukere. Slik kunne de målrette og vinkle budskap og nyheter, både ekte og uekte, direkte mot enkeltmenneskers frykt, meninger, fordommer og ønsker for fremtiden. Hvilken effekt dette hadde for Trumps valgseier er vanskelig å måle, men med tanke på den lave seiersmarginen som vippet Trump inn i det hvite hus er det ikke usannsynlig at metoden har vært effektiv.

Det mangler ikke på engasjement rundt hvilke negative konsekvenser den digitale tidsalderen fører med seg. Vi har hatt utallige debatter om Ipad i skolen, spillkulturen blant unge og kjærlighetsforhold som går til grunne fordi vi foretrekker å gå til sengs med mobilen fremfor hverandre.

Men tid brukt på skjerm er det minste problemet vi har. Dette handler om mye mer enn hva vi bruker tiden på. Det handler om hva som skjer med oss som samfunnsborgere, vår felles digitale infrastruktur og teknologiutvikling i fellesskapets tjeneste.

En plan for digital suverenitet?
Tek-gigantene har festet grepet om den globale, digitale infrastrukturen. Ifølge tenketanken Centre for European Policy Studies er 94 prosent av alle vestlige data lagret i USA. Dette gjør dem til den suverent største digitale kolonimakten i verden. Dette påvirker også norske mediehus hardt, både økonomisk og redaksjonelt.

Ole Jacob Sunde, styreleder i Schibsted, har advart mot konsekvensene for mediebransjen etter inntoget fra giganter som Facebook og Google. Den tradisjonelle forretningsmodellen til norske mediehus er inntjening via annonser. Da Google i sin tid revolusjonerte bransjen med sine nye annonseprodukter, selvbetjeningsfunksjonalitet og webanalyse ble norske mediehus raskt hengende etter. I dag har Google og Facebook overtatt 80 prosent av det digitale annonsemarkedet i Norge og det letes høyt og lavt etter nye inntjeningsmodeller.

Det store spørsmålet er om de redigerte, redaktørstyrte mediene vil ha kraft nok til å korrigere og opplyse offentligheten, og drive motstandskamp mot fake news i fremtiden.

På tross av dette enorme jafset av norske annonsekroner, legger tek-gigantene igjen forsvinnende lite skattekroner i markedene de henter profitten fra. I 2018 betalte Google bare 4 millioner kroner i skatt i Norge, mens Facebook betalte 2,9 millioner. Schibsted, som eier aviser som Aftenposten og VG betalte på sin side 264 millioner kroner i skatt. Dette gir, slik Sunde påpeker, enorme konkurransefordeler til de allerede suverene tek-gigantene.

Men den skjeve skattebetalingen er ikke det eneste problemet. En rapport publisert av forskere ved Oxford viser at det har blitt organisert fake news-kampanjer i sosiale medier i 70 land, blant annet i Sverige. Det store spørsmålet er om de redigerte, redaktørstyrte mediene vil ha kraft nok til å korrigere og opplyse offentligheten, og drive motstandskamp mot fake news i fremtiden.

Kombinasjonen av den skjeve skattebetalingen, inntoget av fake news og misbruket av data er oppskriften på en nedadgående spiral for norske bedrifter, demokratiet og digital suverenitet i fellesskapets tjeneste.

I flere europeiske land er digital suverenitet og digital infrastruktur på dagsorden.

I flere europeiske land er imidlertid digital suverenitet og digital infrastruktur på dagsorden. Tyskland og Frankrike har lansert egen skytjeneste. Det satses på egen digital infrastruktur slik at man kan forvalte data i felleskapets tjeneste, på demokratiske premisser, fremfor å være avhengig av amerikanske tek-giganter som styres av de som til enhver tid betaler mest. Satsningen i Tyskland har møtt sterk kritikk fra både Amazon og Microsoft, som kontrollerer to tredeler av det globale skymarkedet. De mener dette vil gå utover valgfriheten til brukerne – høres argumentet kjent ut?

Ifølge lederen i Attac, Martine Kopstad Floeng, har tanken om digital suverenitet på teknologifeltet slått rot i Europa fordi man er bekymret for den økende makten til aktører som Google, Facebook og Amazon. Floeng påpeker at med offentlige investeringer er det mulig å utvikle samfunnet på demokratiske premisser, men dessverre gjør vi det stikk motsatte i Norge. Vi investerer massivt i de største tek-gigantene via oljefondet, i tillegg selger vi tomter, gir bort strøm (blant annet ved å kutte i vannavgifter) og gir betydelige skattefordeler til aktører som Google.

Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup fra Høyre har ambisiøse mål for digitaliseringen her hjemme, men spørsmålet om digital suverenitet og tek-gigantenes makt er totalt fraværende. Tidligere finansminister Siv Jensen har ymtet frempå om å kreve inn noen millioner mer i skatt, men Norge er fortsatt tilskuer til tek-gigantenes kolonialisering. Eller mer presist: Vi støtter denne kolonialiseringen.

Med offentlige investeringer er det mulig å utvikle samfunnet på demokratiske premisser, men dessverre gjør vi det stikk motsatte i Norge.

Sjelden har ideen om at «markedet ordner opp» vist seg mer enfoldig, urealistisk og undergravende for demokratiet vårt enn hva tilfellet er med den digitale kolonialiseringen. Og med vår privatiseringskåte regjering, som selger ut det meste av infrastruktur om dagen, er det vanskelig å se for seg noen vilje til å tøyle de globale tek-gigantene.

Vi trenger kunnskapsrike politikere som kan føre en handlekraftig politikk for å sette de digitale fremskrittene i fellesskapets tjeneste. Vi må bygge, skape og kjempe fram digital suverenitet. Og det haster.

Dette er tredje artikkel i en serie som undersøker teknologigigantenes makt og demokratiske alternativer. Serien er støttet av Fritt Ord.