Den delte byen

«Den delte byen» av Heidi Marie Kriznik.

Her er et utdrag fra boken Den delte byen:

Statlige veiledende retningslinjer for økonomisk stønad 2015 viser hva en familie med livsopphold skal leve av. For en familie med to voksne og to barn utgjør det 14 600 kroner i måneden. Før du kan få økonomisk stønad, må du ha vurdert «alle andre muligheter til selvforsørgelse», som det står på NAVs nettsider.

Det siste året har jeg møtt på folk i nærområdet som sier de er på Tøyen-sightseeing.

Du trenger ikke mye fantasi for å skjønne at støtte til livsopphold ikke gir et stort økonomisk rom.

Tenk deg et par støvler til ungene, hva det koster. En jakke. Vinterdressen Linnea brukte i vinter, var arva og godt brukt. Den andre var kjøpt i en billigkjede, men støvlene til Linnea, som bare varte én vinter, kostet åtte hundre kroner. Det kan du neppe ta deg råd til hvis du mottar økonomisk støtte til livsopphold. Jeg tenker på det Hanne Funder ved Fattighuset sa, at forskjellene er større og mye mer synlige nå enn før, og at barn og unge er mest utsatt. Det er vanskeligere å gjemme seg. Det er klær, sko, vesker og nettbrett.

Og tenk alt du trenger til barn. En regnjakke, en regnbukse. Tursekk når de skal på tur med barnehagen. Og seinere kontingenten til fotballtreninga. Fotballsko. Bursdagsgave til en klassekamerats bursdag. Frisør. Tannlege. Noe ekstra i sommerferien? Har vi råd til å kjøpe bursdagsgave hver gang en av ungene i barnehagen inviterer til selskap? Har vi råd til å ha barnebursdag hjemme? Eller plass til å ha det?

Likhet blir betraktet som kjedelig, kommunegrått.

Å være et fattig barn i Norge handler ikke om å sammenligne seg med de rikeste barna, men å mangle helt vanlige ting.

Jeg henter Linnea i barnehagen. Hun husker i huskestativet sammen med Maryam. De to gjør ofte det. Maryam følger oss til porten, hun spør om jeg kan kjøpe en sånn vannflaske som Linnea har til henne. «Maryam spør meg også,» sier Linnea etter at Maryam er gått. «Jeg kan ikke kjøpe en vannflaske til Maryam,» sier jeg. «Kan du ikke?» sier Linnea. «Jo,» sier jeg. Jeg trekker på det. Linnea sier hun kan kjøpe vannflaske til Maryam fra pengene hun har på Barbapappasparebøssa si.

Det siste året har jeg møtt på folk i nærområdet som sier de er på Tøyen-sightseeing. Det har gitt meg assosiasjoner til hvordan folk snakker om at de oppsøker bydelen Kreuzberg når de er i Berlin. Det er som om Tøyen blir betraktet som litt eksotisk.

«Hvis jeg ikke ser noe av meg sjøl i de andre, hvis jeg ikke oppfatter den andre som av samme art som meg sjøl, hvordan skal jeg da behandle ham eller henne – slik jeg sjøl ønsker å bli behandlet?» sa professor i historie, Knut Kjeldstadli, under en forelesning om Oslo. Kjeldstadli uttrykte at det i dagens debatt har fått feste seg en tanke om at sosial ulikhet, forskjeller i inntekter og goder representerer og skaper et spennende mangfold.

Med det oppstår «en pittoresk fattigdomskultur».

Tenk alt du trenger til barn. En regnjakke, en regnbukse. Tursekk når de skal på tur med barnehagen.

På den andre siden får vi rikfolk som skaper tilstelninger for oss andre, som båtrace, eller som sponser store kulturarrangement. Likhet blir betraktet som kjedelig, kommunegrått, og stilles opp mot begavelse, kvalitet, genialitet. En slik legitimering av forskjeller tilslører klasseinteresser, mener han. Det framstår som om forskjeller er bra for oss. Og naturlig. Men det er faktisk sånn at ved å omfordele goder og makt får flere mennesker mulighet til å velge hva slags liv de vil ha.

Omslag Kriznik