Wolfgang Streeck har med boka «Gekaufte Zeit – die vertagte Krise des demokratischen Kapitalismus» havnet i en heftig diskusjon med en annen av Tysklands ledende venstreintellektuelle, Jürgen Habermas, om Europas framtid. Begge er enige om eurokrisens viktigste årsak: Nyliberalisme og globalisering har gjort velferdsstaten til en gjeldsstat, som tvinges til usosiale nedskjæringer og innstramninger for å tilfredsstille kravene til internasjonale finanskreditorer. Men de foreslår diametralt motsatte svar på den aktuelle krisen. Habermas vil ha mer, Streeck mindre, union. Habermas er optimistisk på politikkens vegne og har en visjon om en overnasjonal velferdsstat. Streeck tviler selv på sitt eget alternativ om å oppgi euroen og vende tilbake til en nasjonal kontroll over valuta- og pengepolitikken.

EUs krisehåndtering
I kjølvannet av finanskrisen har EU pålagt de mest gjeldstyngde landene en streng sparepolitikk, som en forutsetning for nye gjelds- og lånegarantier fra den europeiske sentralbanken. Målet er å redde det økonomiske og monetære samarbeidet i eurosonen.

Nyliberalisme og globalisering har gjort velferdsstaten til en gjeldsstat, som tvinges til usosiale nedskjæringer og innstramninger for å tilfredsstille kravene til internasjonale finanskreditorer.

Den dikterte sparepolitikken har ført landene inn i en ond spiral hvor usosiale kutt i offentlige velferdsprogrammer og lavere offentlig forbruk forverrer den økonomiske situasjonen i landene ytterligere ved å redusere forbruk og investeringer. Som en følge av EUs krisehåndtering har nasjonale motsetninger og høyrepopulisme blomstret opp, og unionen har fått en politisk krise i tillegg til den økonomiske.

Ved valget til det siste Europaparlamentet hadde EU-kritiske partier stor framgang. For første gang ble også et tysk parti som vil avskaffe euroen som felles valuta representert i Europaparlamentet. Partiet Alternative für Deutschland (AfD) fikk 7,1 prosent av stemmene og 7 av Tysklands 96 representanter i parlamentet, som totalt har 751 plasser.

Særlig bekymring hos de politiske elitene vakte framgangen for høyrepopulistiske partier som Sverigedemokraterna, britiske UKIP og Front National under ledelse av Marine Le Pen. Om AfD er høyrepopulister debatteres i Tyskland, partiet har blant annet uttrykt sympati for de anti-islamistiske mandagsdemonstrasjonene til «Pegida» og kritiserte rikskansler Angela Merkel for å dømme dem i sin nyttårstale.

Dilemmaet for sosialdemokratiet i Europa er at de har støttet utviklingen av EU, selv om unionen har tatt form av en liberaliseringsmaskin.

Dilemmaet for sosialdemokratiet i Europa er at de har støttet utviklingen av EU, selv om unionen har tatt form av en liberaliseringsmaskin. Denne politikken har demontert deler av velferdsstaten for å gjøre de nasjonale økonomiene konkurransedyktige på det globale markedet. I Streecks historiske analyse skinner det i gjennom at politikerne kanskje ikke hadde noe annet valg stilt overfor et sammentreff av økonomiske og politiske rystelser på slutten av det Streeck kaller «det lange 1960-tallet».

Den historiske bakgrunnen
Bretton Woods systemet kollapset i 1971, og i 1973 tredoblet OPEC råoljeprisen. Samtidig førte høye lønnskrav fra militante fagforeninger og dyre sosiale reformer fra ambisiøse politikere til at investeringsviljen fra den produktive kapitalens side ble mindre. I motsetning til de lønnsavhengige hadde kapitaleierne også et alternativ til den strengt regulerte kapitalismen fra etter krigen. De kunne flytte kapitalen til utlandet eller parkere den for kortere eller lengre tidsrom i pengeøkonomien.

Fordi et fall i investeringene ville true den fulle sysselsettingen, selve hjørnesteinen i samfunnskontrakten i etterkrigskapitalismen, kompenserte politikerne ved å ty til ulike metoder for pengedoping av økonomien. For å holde kjøpekraften oppe lot de først seddelpressen gå, for deretter å deregulere finanssektoren.

For å sikre sine gjeldsfordringer forsøker derfor kreditorene i langt større grad enn før å skaffe seg innflytelse over statenes politikk.

Liberalisering av finansmarkedene gjorde det mulig for bankene å gi økte lån til både privat og offentlig sektor. Da bankene fikk lov til å låne ut så mye penger de ville, ble det akkumulert gjeld. Til slutt druknet mange, både privatpersoner og stater, i gjeld de ikke greide å betale tilbake. Men da myndighetene ikke kunne la bankene gå konkurs, måtte bankene støttes i håp om å redde realøkonomien. Store offentlige redningspakker ble stilt til bankenes disposisjon.

Den nåværende trippelkrisen av finanskrise, fiskalkrise og realøkonomisk krise er et resultat av at gjeldspyramiden, som demokratiske politikere bygde opp for å innfri løftene om fortsatt vekst og velstand, har brutt sammen.

Ny politisk innflytelse for kapitalen
Finanskrisen i 2008 har fått den statlige gjelden i mange land til å stige til et så høyt nivå at kreditorene begynner å tvile på om statene er i stand til å innfri sine forpliktelser. For å sikre sine gjeldsfordringer forsøker derfor kreditorene i langt større grad enn før å skaffe seg innflytelse over statenes politikk.

Dermed trer forholdet mellom kapitalisme og demokrati inn i en ny fase. Kapitaleierne utøver nå ikke lenger bare sin politiske innflytelse indirekte gjennom beslutninger om å investere eller ikke i de nasjonale realøkonomiene. Deres innflytelse er i tillegg direkte gjennom finansiering eller ikke av staten selv.

Med euroens innføring i 1999 kunne medlemsland ikke lenger forbedre sin konkurranseevne ved å devaluere sin valuta. Skulle landene nå styrke sin konkurranseevne måtte det skje ved en «intern devaluering» i form av reallønnsnedgang og senkede skattesatser for næringslivet.

Svaret på høyrepopulismen er å skape en europeisk demokratisk velferdsstat.

Og nettopp slike strukturreformer som skaper et mer fleksibelt arbeidsliv og en slankere, mindre kostbar stat er det statens kreditorer stiller som betingelse for nye lån og lånegarantier. Og dermed forvitrer det som er velferdsstatens grunnpilarer, nemlig høye skatter, landsdekkende tariffavtaler og en stor offentlig sektor.

Den politiske regningen for dette er at høyrepopulismen er blitt den politiske kraften som står på barrikadene mot liberalisering, globalisering og sparepolitikk. Beskyldt for å være en ekstremist, kontret lederen for det islam- og innvandringskritiske Partiet for frihet i Nederland, Geert Wilders, med at han bare forsvarte den sosialpolitikken som det nederlandske arbeiderpartiet sto for på 1960-tallet. I dag kan Marine Le Pen argumentere på lignende måte.

Habermas’ løsningsforslag
At EUs krisehåndtering og knefall for internasjonal finanskapital har bidratt til suksessen til EU-skeptiske høyrepartier bør, ifølge Jürgen Habermas, få politikerne til å våge skrittet mot en full europeisk union. Svaret på høyrepopulismen er å skape en europeisk demokratisk velferdsstat.

Habermas vil holde fast på valutaunionen. Men han vil i tillegg skape en politisk union av kjernestatene i eurosonen, som kan føre en felles fiskal-, arbeids- og sosialpolitikk.

Habermas utpeker Tyskland som hovedaktør i den videre europeiske integrasjonen. Det europeiske prosjekt er i landets nasjonale interesser. Derfor må Tyskland presse fram en dypere politiske union som kan korrigere de groteske utslagene av eurokrisen, særlig i de søreuropeiske landene. Hvis ikke vil historiske spøkelser og fiendebilder vekkes til live fra en fortid som den europeiske unionen ble stiftet for å begrave.

Den tyske regjeringen har seg selv å takke for at det igjen skapes et bilde av aggressive tyskere som nå erobrer Europa ikke med kanoner, men med euroen.

Den tyske regjeringen, hovedarkitekten bak sparepolitikken, misbruker sitt økonomiske hegemoni i Europa, på gammel tysk maner, hevder Habermas. Derfor har den tyske regjeringen bare seg selv å takke for at det igjen skapes et bilde av aggressive tyskere som nå erobrer Europa ikke med kanoner, men med euroen.

Habermas kritiserer den politiske eliten i Tyskland for ikke å legge åpent fram for velgerne at de må regne med negative omfordelingseffekter på kort- og mellomlangsikt for å få en konstruktiv løsning på krisen, i egen langsiktige interesse. Ifølge ham vet den tyske politiske eliten at en institusjonell reform av unionen er nødvendig. Men fordi reformen er upopulær, forskyves problemet av opportunistiske grunner.

For Jürgen Habermas finnes det ikke noe alternativ til den globale kapitalismen. Den kan ikke stoppes, bare temmes ved at også det politiske demokratiet organiserer seg på tvers av landegrensene. Bare en overnasjonal suverenitet i form av et parlament og en lovgivende myndighet, kan ha håp om å matche finansmarkedenes makt og igjen gjøre dem til realøkonomienes tjenere.

Kritikken av Habermas
For Wolfang Streeck, leder av Max Planck instituttet for samfunnsforskning i Köln og professor i sosiologi ved universitetet i samme by, er ideen om et overnasjonalt og demokratisk Europa et rent luftslott. Ideen undervurderer både nasjonale spenninger og styrken til de klasseinteressene som ikke vil ha noen sosialdemokratisk velferdsstat på overnasjonalt nivå. Derfor mener han det er mer sannsynlig at politikken på europeisk nivå reduseres til å bli en makt for kreditorer, som krever flere liberale strukturreformer for å sikre sine gjeldsfordringer.

For å vinne tid til å organisere en mer radikal motstand mot det nyliberale globaliseringshegemoniet, foreslår Streeck å avvikle euroen og erstatte den med et system av fleksible valutakurser mellom medlemslandene, etter modell av etterkrigstidens Bretton Woods. Hensikten er ikke, som for AfD, å sikre «våre penger», altså en Deutsche Mark-nasjonalisme, men å gjøre det mulig for middelhavslandene å gå sine egne veier uten å være underlagt tysk overoppsyn og kontroll.

Streeck foreslår å avvikle euroen og erstatte den med et system av fleksible valutakurser mellom medlemslandene, etter modell av etterkrigstidens Bretton Woods.

Det vil gjøre det mulig for land med svakere konkurransekraft å utligne forspranget til land med sterkere konkurranseevne ved å devaluere sin valuta. Slik kan land som får sin konkurranseevne svekket, som følge av eksempelvis store lønnsøkninger eller en kostbar velferdspolitikk, fra tid til annen rette opp misforholdet på bekostning av de sterkere utenlandske konkurrentene.

Men en gjeninnføring av et slikt konkurransesystem forutsetter ifølge Streeck at det er mulig å gjenreise ruinene av det nasjonalstatlige sosiale demokratiet fra etterkrigstiden, og på ny bruke det nasjonale demokratiet som barrikade og forsvarsverk mot urettferdige utslag av markedskonkurransen.

Ifølge Streeck er den historiske erfaringen fra etterkrigstida at kapitalismens forening med demokratiet var forbundet med strenge reguleringer av kapital- og valutabevegelser. En uavhengig pengepolitikk og en kontroll med kapitalbevegelsene forutsatte politisk kontroll over kommandohøydene i bank og finans, slik sikring av sysselsettingen og den innenlandske produksjonen forutsatte nasjonalisering av nøkkelindustrier.

Demokratiets forvitring
Her tviler Streeck selv på sitt eget alternativ. Det nasjonalstatlige sosiale demokratiet, som korrigerte for de mest urettferdige utslagene av den fordelingen av inntekt og livssjanser som markedet skapte, er ikke bare blitt uthulet av globaliseringen. Det har forvitret innenfra gjennom en sosial transformasjonsprosess som har oppløst partiene som breie massebevegelser.

Partidemokratiet med klare ideologiske skiller og massemobilisering er de siste 40 årene blitt erstattet av et konsumentdemokrati med en profesjonell politikerelite som selgere, og med velgere som shopper enkeltsaker. Det er snakk om et radikalt skifte i folks forhold til politikk.

Mens partiene har fått sine medlemstall mer enn halvert, er forbruket fordoblet.

Velgerne ser ikke lenger på seg selv som del av en større gruppe, men som individuelle kunder. Mot å betale skatt krever de tjenester som er nyttige for dem selv. De er ikke interessert i å betale for velferden til andre. Resultatet er at demokratiene går mot mindre interesse for helhet og program og mer ad hoc-mobilisering ut fra misnøye og protest. Slik Habermas skrev allerede i boka «Borgerlig offentlighet» fra 1962 undergraver inntrengningen av konsumentlogikken i den politiske sfære fundamentet for borgerånd og deltakelse. Derfor opplever alle vestlige land sviktende valgoppslutning og synkende medlemstall for de politiske partiene.

Siden 1980-tallet har valgoppslutningen og medlemskapet i politiske partier utviklet seg omvendt proporsjonalt med den private forbruksveksten. Mens partiene har fått sine medlemstall mer enn halvert, er forbruket fordoblet. Dette er et resultat av etterkrigstidens klassereise der arbeiderklassen har blitt middelklasse med utdanning og høy lønn, og med boligeiendom og private spare- og pensjonsordninger å ta vare på.

De nye middelklassevelgerne har høy privat investeringsvilje i egen og egne barns karriere, og de har råd til å kjøpe seg private helsetjenester. De ser på seg selv som autonome, suverene individer, som krever å få det beste, ikke bare av feriearrangører, men også av helse og utdanning. Som brukere av offentlige tjenester vil derfor den nye middelklassen at styringsprinsipper fra næringslivet skal brukes til å effektivisere offentlig sektor (New public management).

Politikerne i den europeiske gjeldsstaten sitter i saksa, fordi deres handlingsrom for å innfri forventningene til de velgergruppene som er mest avhengig av en statlig omfordelingspolitikk er drastisk innsnevret. Gjennom EUs mange rådsmøter, toppmøter og krisemøter gis regjeringene mandat til å gjennomføre en internasjonalt sanksjonert spare- og konsolideringspolitikk på hjemmebane. Opposisjon og interessegrupper, som krever en ekspansiv finanspolitikk for å motvirke produksjonsfall og arbeidsløshet, blir forsøkt satt sjakk matt med trusselen om hvilke negative reaksjoner på finansmarkedene en slik ikke-markedskonform politikk vil utløse.

Skille mellom økonomi og politikk
Ifølge Streeck utgjør den europeiske gjelds- og konsolideringsstaten en historisk ny institusjonell konstruksjon med makt til å overvåke og håndheve at den nasjonale økonomiske politikken er i overenstemmelse med markedsøkonomiske prinsipper. Konsolideringsstaten er den liberale kontrarevolusjonens endelige avskjed med den keynesianske blandingsøkonomien fra etter krigen. Konsolideringsstaten mål er en avpolitisering av økonomien og en avdemokratisering av politikken. Det må reises en kinesisk mur – en fire wall – mellom økonomi og politikk, som gjør det mulig for markedene å få gjennomslag for sin versjon av rettferdig fordeling uten forstyrrende politiske inngrep.

Konsolideringsstaten er den liberale kontrarevolusjonens endelige avskjed med den keynesianske blandingsøkonomien fra etter krigen.

Partiene i posisjon avpolitiserer derfor stadig flere av beslutningene de tar. De gjøres til administrative beslutninger, underlagt reguleringer og avtaler. De overføres til eksperter og domstoler eller de forankres i partiovergripende forlik. Slik blir regjeringens problemløsninger frakoblet opinionsdannelsen og det som loves og kreves i valgene.

Et synlig tegn på velgernes misnøye er regjeringsslitasjen. Den har økt merkbart fra den umiddelbare etterkrigstida. Da tapte et regjeringsparti ved neste valg i høyden et par prosent. For hvert nytt tiår har slitasjen økt med et par prosent. I dag er det ikke uvanlig med rundt ti prosent tilbakegang og mer for et regjeringsparti.

I den europeiske gjeldsstaten er økonomisk tunge sakskomplekser, som berører fordelingskonflikten mellom arbeid og kapital, avpolitisert. For de nasjonale partiene gjenstår symbolpolitikk og dyrking av politikernes personlige profil. Som det herskende oligarkiet i det antikke Roma må også den moderne eliten være lydhør for stemningsskifter og krav i velgermassen. Derfor vokser staben av politiske rådgivere og medierådgivere. Deres viktigste oppgave er å blåse opp de marginale politiske forskjellene til «skjebnevalg» og «veivalg», ellers mister også den siste halvparten av velgerskaren interessen.

Fordi partipolitikken ikke lenger mobiliserer store folkegrupper i diskusjon og utforming av både dagsaktuell politikk og sosiale reformer, men er redusert til offentlig underholdning for middelklassen, lider også Streecks egen visjon om å snu tiden tilbake til før euroen nederlag for status quo:

Den overnasjonale politikken i EUs regi fortsetter å administrere et økonomisk system der det må bygges stadig høyere gjeldsberg for å produsere en stadig lavere økonomisk vekst med en stadig mer ulik fordeling og med en skjerpet rovdrift på naturressursene.

 

Wolfgang Streeck deltar i et åpent seminar på Litteraturhuset kalt «The Rise of the European Consolidation State» torsdag 15. januar kl.10-13, med Lars Mjøset og Jon Erik Dølvik. Samme sted og dag kl.18 deltar Streeck i en samtale med journalist Sten Inge Jørgensen.

 

Tidligere innlegg om Streeck:

Henrik Keyser Pedersen: Kapitalismens avdemokratisering

 

Omtalt bok:

Gekaufte Zeit – Die vertagte Krise des demokratischen Kapitalismus

Wolfgang Streeck

Suhrkamp, 2013

Boka er oversatt til engelsk og svensk.