Det nærmer seg 17. mai, og mens de fleste av oss er opptatt med å finne ut av hvor vi har gjort av bunadsskoene siden i fjor, har politikerne på Stortinget i år fått ekstra hodebry: Før vi kler oss i finstasen for å gå i tog, skal Stortinget ha tatt stilling til den mest omfattende Grunnlovsreformen siden 1814. Spørsmålet er hvorvidt det skal vedtas nye menneskerettigheter inn i Grunnloven.

Lønning-utvalget, som forberedte reformen, foreslo blant annet at barns rettigheter skulle grunnlovsfestes.

Trenger vi flere rettigheter i Grunnloven?
Hadde vi skulle skrevet en ny Grunnlov i dag, ville det vært umulig å komme utenom menneskerettighetene, som etter hvert har fått sin naturlige plass i vår rettstradisjon. Da Grunnloven ble skrevet for 200 år siden var forståelsen og utbredelsen av menneskerettighetene en helt annen. Lønning-utvalget, som skrev rapporten om hvorvidt menneskerettighetene skulle grunnlovsfestes, fant ut at det var behov for å skrive Grunnlovens del om menneskerettigheter på nytt. Rapporten fra utvalget pekte på at fragmenteringen av rettigheter i Grunnloven i dag gir begrensede muligheter til å oppfylle formålsbestemmelsen i Grunnloven, som inkluderer menneskerettigheter. Gjennomgangen viste også at Grunnloven vår mangler flere av de rettighetene som er sentrale i menneskerettighetskonvensjonene i andre lands konstitusjoner.

Jeg er for øvrig også enig med utvalget i at forslaget ikke innebærer økt rettsliggjøring, siden de aktuelle rettighetene allerede er en del av norsk rett gjennom menneskerettighetsloven.

Jeg er enig med utvalget i at det er behov for en oppdatert Grunnlov. Først og fremst ser jeg behovet for et mer helhetlig menneskerettighetsvern, som inkluderer de moderne menneskerettighetene. Dette har ikke minst betydning for Grunnlovens funksjon som nasjonalt symbol. Jeg er for øvrig også enig med utvalget i at forslaget ikke innebærer økt rettsliggjøring, siden de aktuelle rettighetene allerede er en del av norsk rett gjennom menneskerettighetsloven.

Når det er sagt, er det beklagelig at ikke politikerne har greid å sette Grunnlovsreformen tilstrekkelig på dagsordenen, noe som særlig var savnet ved Stortingsvalget. Hele poenget med at endringer i Grunnloven må fremsettes og vedtas på forskjellige Storting med mellomliggende valg, er nettopp å gjøre velgerne i stand til å velge de folkevalgte som vil stemme slik velgerne selv ønsker om Grunnloven. En så omfattende Grunnlovsreform nesten uten offentlig debatt savner demokratisk legitimitet, og her har Stortinget en jobb å gjøre.

Holder det ikke med de andre rettighetene, da?
Enten vi skriver en helt ny Grunnlov eller vi oppdaterer den eksisterende, bør Stortinget vedta en bestemmelse om barns rettigheter i Grunnloven. Hovedbegrunnelsen for et eget grunnlovsvern for barn er at det i dag er anerkjent at barn er en gruppe med særlige behov, særlige forutsetninger og særlig sårbarhet på enkelte områder, som ikke fanges opp av de øvrige menneskerettighetene. Synet på barn har endret seg, der ideen om barn som egne individer med egne rettigheter har overtatt fra en tanke om barn som nærmest vedheng til sine foreldre. Denne forståelsen vokste fram globalt gjennom særlig andre halvdel 1900-tallet, gjennom påtrykk fra organisasjoner som jobbet med og for barn. 1979 ble erklært som FNs barneår, og ti år senere ble FNs medlemsstater enige om den etter hvert så velkjente Barnekonvensjonen.

Synet på barn har endret seg, der ideen om barn som egne individer med egne rettigheter har overtatt fra en tanke om barn som nærmest vedheng til sine foreldre.

Barndommen er en definerende tid for mennesket, og en har etter hvert mye kunnskap om skadevirkningene av vold, omsorgssvikt og manglende trygghet i barndommen. Barn er avhengige av voksnes omsorg og beskyttelse for å kunne utvikle seg og leve fullverdige liv.

I tillegg er barns rettigheter på enkelte områder begrenset, selv om vi sier at de alminnelige rettighetene for voksne også gjelder for dem. Barn står utenfor de alminnelige demokratiske beslutningsprosessene, uten stemmerett eller rett til å la seg velge. Deres mulighet til å opptre i sin egen sak i forvaltningen og i domstolene er på flere områder overført til deres verge.

Forslaget til ny Grl. § 104
Lønning-utvalget har foreslått en treleddet grunnlovsbestemmelse om barns rettigheter som særlig fremhever de av barnas behov som ikke dekkes av de øvrige rettighetene som finnes i eller er foreslått inn i Grunnloven.

Forslaget fremhever for det første at barn har krav på sitt menneskeverd. Lønning-utvalget brukte denne formuleringen for å synliggjøre at barn også er omfattet av de andre rettighetene i Grunnloven, og at de har krav på å ikke bli diskriminert. Dernest foreslås det å grunnlovsfeste barnets rett til å bli hørt, som er et av de grunnleggende prinsippene i FNs Barnekonvensjon. Dette prinsippet er viktig for ivaretakelsen av det demokratiske underskuddet som kommer av at barn normalt står utenfor de demokratiske beslutningsprosessene, og har begrensede partsrettigheter.

Forslaget inneholder også et annet viktig prinsipp fra FNs Barnekonvensjon, prinsippet om barnets beste. Prinsippet innebærer at beslutninger som treffes av offentlige myndigheter eller private, skal legge vekt på hva som er best for barnet, og er kjent gjennom blant annet barneloven og utlendingsloven.

Etter forslaget skal også barn ha rett til vern om sin personlige integritet. Dette betyr at barn har rett til vern mot integritetskrenkelser som vold, seksuelle overgrep eller inngrep i sitt privatliv. Videre foreslås det en forsiktig formulering om statens plikt til å tilrettelegge for barnets utvikling og trygghet, fortrinnsvis i sin egen familie. Utvalget uttalte at statens plikt til å legge forholdene til rette for barns utvikling er ment å favne om opplæring og utdanning, helsetjenester, gode oppvekstvilkår, økonomisk og sosial trygghet, samt omsorg og tilhørighet i familien.

Har det noe å si, da?
Lønning-utvalget argumenterer med at en grunnlovsbestemmelse om barns rettigheter vil kunne ha betydning både symbolsk, politisk og rettslig.

Den symbolske betydningen handler først og fremst om synliggjøring av barn i konstitusjonen. Norge er ved siden av Frankrike og Storbritannia (sistnevnte har ingen skrevet konstitusjon) de eneste landene i Europa som ikke har noen bestemmelse om barns rettigheter i konstitusjonen. Dette passer dårlig med Norges ellers stolte tradisjon. Norge hadde verdens første barnelov og Barneombud, og har deltatt sterkt i utviklingen av et internasjonalt menneskerettighetsvern for barn.

Norge er ved siden av Frankrike og Storbritannia (sistnevnte har ingen skrevet konstitusjon) de eneste landene i Europa som ikke har noen bestemmelse om barns rettigheter i konstitusjonen.

Politisk har grunnlovsfesting av barns rettigheter selvsagt betydning for lovgivernes handlingsrom. Ved motstrid skal Grunnloven gå foran annen norsk lov, og dersom lovgiverne gir en lovbestemmelse som er i strid med Grunnloven, vil denne ikke kunne få noen virkning. Også den utøvende makt må se hen til en slik bestemmelse når det treffes beslutninger som angår barn.

Grunnlovsfesting av barns rettigheter vil også kunne få rettslig betydning. Noen ser ut til å mene at når det ikke kan utledes rettigheter av en bestemmelse direkte, har ikke bestemmelsen rettslig betydning. Det er en feilslutning. En grunnlovsbestemmelse om barns rettigheter kan virke som et tolkningsmoment når en som rettsanvender i forvaltningen eller domstolene er usikker på hvilken løsning en skal falle ned på med utgangspunkt i de primære rettskildene. Da vil en grunnlovsbestemmelse om barns rettigheter gi en oppfordring til å velge den løsningen som best realiserer barns rettigheter.

Hvilken generasjons rettigheter?
Carl I. Hagen var medlem i Lønning-utvalget, og tok dissens på flere av forslagene som utvalgets flertall gikk inn for, også forslaget om grunnlovfesting av barns rettigheter. Hagen gir ikke noen særskilt forklaring på hvorfor han ikke ønsker en grunnlovfesting av barns rettigheter, men har formulert en generell begrunnelse for dissensen: Han tar utgangspunkt i et skille mellom såkalt «sentrale og primære menneskerettighetsbestemmelser» på den ene siden og «subsidiære og idealistiske målsetninger og programerklæringer» på den andre siden. Om de sistnevnte bruker han også den kjente betegnelsen andregenerasjons rettigheter.

Argumentasjonen er ikke ukjent: Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-rettigheter) anses av flere som mindre «ordentlige» menneskerettigheter enn de typiske sivile og politiske rettighetene. Dessuten er de mer kostbare, fordi de typisk pålegger statene å sørge for utdanning, helse, velferd med mer. Utvalgsmedlem Hagen uttaler i rapporten at han er bekymret for en «særdeles vanskelig sosial eller betydelig økonomisk krise», hvor det vil inntreffe et behov for endringer i de såkalte andregenerasjonsrettighetene. Han er bekymret for at vi da har låst rettighetene fast i Grunnloven, og ikke kan fravike de så hurtig som vi har lyst til.

På den annen side er ikke ØSK-rettighetene noe som er funnet opp i oljepengerus blant kravstore storforbrukere av velferd. De var inntatt allerede ved Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948.

Jeg skal ikke gå inn i diskusjonen om hvorvidt det er riktig å holde ØSK-rettighetene utenfor en grunnlovsrevisjon eller ikke. Det er riktig at slike bestemmelser har en annen karakter enn de sivile og politiske rettighetene, og at de kan legge bånd på statenes ressurser. På den annen side er ikke ØSK-rettighetene noe som er funnet opp i oljepengerus blant kravstore storforbrukere av velferd. De var inntatt allerede ved Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948. Ideen om at ØSK-rettighetene henger uløselig sammen med SP-rettighetene har med andre ord lenge hatt fotfeste globalt.

Problemet med Hagens dissens er at han ukritisk plasserer bestemmelsen om barns rettigheter blant disse andregenerasjons rettigheter. Ser vi nærmere på den foreslåtte grunnlovsbestemmelsen om barns rettigheter, ser vi at den ikke først og fremst er en bestemmelse som gir rettskrav på økonomiske, sosiale eller kulturelle velferdsgoder. Den foreslåtte bestemmelsen inneholder rettigheter som er typisk sivile og politiske: Retten til å si sin mening og bli hørt, respekt for barnets menneskeverd, samt vern om deres personlige integritet, som innebærer fravær av vold, overgrep og inngrep i barnets privatliv og familieliv.

Den eneste «ØSK-liknende» rettigheten finnes i tredje ledd annet punktum. Dette er en forsiktig programformulering om at det skal legges til rette for barnets utvikling, herunder å sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet. Lønning-utvalget var i utformingen av denne bestemmelsen opptatt av at staten ikke kan gi noen garanti for at alle barn får utvikle seg på en god måte. Gjennom formuleringen «nødvendige», vil trolig bestemmelsens anvendelsesområde begrenses til det nødvendige minimum for en god utvikling. Selv om det kan være vanskelig å trekke grensen for hva som er nødvendig ressursbruk for barns utvikling, er det grunn til å tro at bestemmelsen vil bli brukt med forsiktighet.

For øvrig bør alle som er opptatt av bærekraftige velferdsstater kunne tilslutte seg ideen om investering i barns utvikling. Det er ressursbesparende for velferdsstaten å investere tidlig i menneskene, slik at vi sikrer en kompetent arbeidsstokk og reduserer omfanget av sosiale problemer.

Er vår barneskare trygg i fare?
Hagen er opptatt av at det kan oppstå en «særdeles vanskelig sosial eller økonomisk krise» som kan medføre at vi har behov for å endre de såkalt andregenerasjons rettighetene. Selv om Norge mildt sagt sitter godt i det, og har klart seg bra gjennom finanskrise og nedgangstider, har jeg ikke noen problemer med å kjøpe argumentet om at vi bør være forberedt på at nasjonen kan havne i en slik kriseliknende situasjon som Hagen skisserer. Derfor er det et gyldig – om ikke nødvendigvis godt – argument når man diskuterer hvor langt Grunnloven skal verne ØSK-rettighetene. Derimot synes jeg ikke argumentet treffer når man diskuterer hvorvidt barns rettigheter skal være grunnlovsfestet.

Nettopp frykten for de usikre tidene er et argument for at barns rettigheter blir grunnlovsfestet. På denne måten lover vi oss selv å ta vare på de svakeste av oss, også når det krever mer av oss.

Hvis det oppstår en krise, enten den er av økonomisk, sosial eller humanitær art i Norge, er det etter min mening behov for å styrke, snarere enn å svekke barns rettigheter. I en krisesituasjon blir barns sårbarhet enda mer fremtredende enn i normale tilstander. Krig, ustabilitet og humanitære kriser har lært oss mye om hvordan barn blir utnyttet, utsatt for vold og merket for livet, idet statene forvitrer og ikke greier å beskytte dem. Nettopp frykten for de usikre tidene er et argument for at barns rettigheter blir grunnlovsfestet. På denne måten lover vi oss selv å ta vare på de svakeste av oss, også når det krever mer av oss.