De rikes Norge

Shammas, Victor Lund

For noen år siden gjennomførte Mike Norton og Dan Ariely, to forskere ved Harvard og Yale, en undersøkelse av amerikanernes syn på ulikhet. Forskerne viste frem tre kakediagrammer over formuesfordelingen i henholdsvis USA, Sverige og et fiktivt land med en perfekt egalitær formuesdistribusjon, til personene som deltok i studiene. Kakediagrammene var utformet slik at deltakerne i studien ikke visste hvilket land figurene svarte til. USA-diagrammet viste at de rikeste 20 prosentene av befolkningene kontrollerte 84 prosent av formuen, mens de fattigste 40 prosentene eide 0,3 prosent av formuen. Sverige-diagrammet (som ble manipulert for å virke mer jevnt fordelt enn landet i realiteten er) viste at de rikeste 20 prosentene «bare» eide rundt 40 prosent av formuen.

Overraskende funn
Norton og Ariely gjorde to ting. Først viste de diagrammene til rundt 5500 amerikanere. Respondentene ble bedt om å velge hvilket samfunn de helst ville levd i – med filosofen John Rawls’ «uvitenhetens slør» som betingelse, hvor du på forhånd ikke vet hvilket trinn på den sosiale stigen du vil havne på og du ikke vet hvilke talenter, evner eller egenskaper du vil besitte i det nye livet ditt.

Hele 77 prosent av respondentene foretrakk det fullstendig egalitære samfunnet fremfor USA.

Forskernes funn var overraskende. Når valget sto mellom USA og Sverige, valgte 92 prosent Sverige. Selv når valget sto mellom det fullstendig egalitære samfunnet – et helt flatt samfunn som ikke engang Sovjetunionen kunne ha nærmet seg – foretrakk hele 77 prosent av respondentene dette samfunnet fremfor USA.

Deretter ba Norton og Ariely deltakerne i studien om å gjette hva den faktiske formuesfordelingen i USA var. Studien viser at amerikanere flest grovt undervurderer hvor stor avstanden mellom rik og fattig er i USA. For eksempel kom forskerne frem til at deltakerne i snitt mente at de 20 prosent rikeste i landet «bare» eide under 60 prosent av landets formue – en grov feilvurdering. En riktig gjetning ville vært rundt 84 prosent. Folk flest gjettet altså at landet var mer jevnt fordelt enn det faktisk er. Folk gjettet slik de håpet samfunnet var organisert.

Dette gjaldt temmelig likt om man var mann eller kvinne, rik eller fattig eller om man stemte på demokrater eller republikanere i presidentvalgkampen.

Økende forskjeller
På den andre siden av Atlanterhavet har Norge stolt presentert seg som et egalitært samfunn, et samfunn som er mer likt det deltakerne i Norton og Arielys studie synes å ønske seg enn hva USA i realiteten er.

Marianne Nordli Hansen har kommet frem til overraskende funn om skjevheten i formuesfordelingen.

Norge har en mer jevn fordeling av rikdom enn hva USA har. Men: Sosiologen Marianne Nordli Hansen har kommet frem til overraskende funn om skjevheten i formuesfordelingen i Norge. I en nylig utgitt studie  av formueregisteret viser Nordli Hansen at den rikeste prosenten av landets befolkning mellom 20-65 år kontrollerer hele 25 prosent av landets nettoformue. Den rikeste prosenten kontrollerer rundt 50 prosent av landets finansformuer (aksjer, obligasjoner og lignende).

Hva synes nordmenn flest om dette? Noen tilsvarende studie som det Norton og Ariely har gjennomført, er ikke gjort her til lands. I 2009 var imidlertid 60 prosent av dem som ble spurt i Valgundersøkelsen enige eller delvis enige i at de økonomiske forskjellene i Norge var så store at «myndighetene må se det som en hovedoppgave» å minske dem.

En kontroversiell påstand
Flere politikere og kommentatorer har i løpet av valgkampen påstått at forskjellene nettopp blir mindre i Norge. SV-leder Audun Lysbakken påsto at «i vår tid i regjering har forskjellene gått ned». Til tross for at Lysbakkens utsagn er blitt stemplet som «sannhet» av Aftenpostens faktasjekkredaksjon, er det en kontroversiell påstand.

Antallet milliardærer i Norge er anslått å ha økt med nærmere 300 prosent fra 43 milliardærer i 2000 til 168 milliardærer i 2010. Fra 2000 til 2009 økte konsentrasjonen av formue blant landets arbeidsføre befolkning, både når det gjelder nettoformue (innskudd i banken, boligverdi, gjeld osv.) og finansformue (aksjer, obligasjoner, fond osv.). Den rikeste prosenten i landet eide 40 prosent av landets finansformue i 2003 og rett under 50 prosent i 2008, viser Nordli Hansens studie. Når det gjelder nettoformue økte den rikeste prosenten sin del av nettoformuer fra rett over 20 prosent til rundt 25 prosent fra 2000 til 2009.

Flere fattige
De aller rikeste i samfunnet – de «superrike» 0,01 prosentene av befolkningen – tjente på 1980-tallet 26 gjennomsnittsinntekter i året, men gjennom 2000-tallet tjente de superrike 178 gjennomsnittsinntekter. Målt på denne måten har «ulikheten i Norge nådd et nivå der de superrike på ett år i snitt tjener like mye som fire-fem gjennomsnittsnordmenn gjør på et helt arbeidsliv».

Blant dem som er i arbeid har «risiko» for fattigdom økt fra 4,5 prosent i 2003 til 5,6 prosent i 2011.

Andelen fattige har samtidig økt. Blant dem som er i arbeid har «risiko» for fattigdom økt fra 4,5 prosent i 2003 til 5,6 prosent i 2011. Barnefattigdommen har økt fra fra 8,9 prosent av personer under 18 år i 2003 til 9,4 prosent i 2011.

Sosialdemokratiets endelikt?
Kan sosialdemokratiet tåle slike forskjeller? Det er det all grunn til å tvile på. Grunnlaget for den nordiske velferdsstaten er universelle velferdsgoder som alle nyter godt av, som alle er med på å betale for.

Når en liten andel av befolkningen begynner å dra fra resten kommer også kravene om alternative, private løsninger. Hvorfor skal mangemillionæren stå i kø på Legevakta når han kan ta seg inn på Aker Brygges Walk-In Clinic As – hvor en vanlig legetime koster flere tusentalls kroner? Hvorfor skal rikfolk reise med kollektivtransport når de kan kjøre sportsbil? Og til sist: Hvorfor skal de betale skatt for statlige tjenester de selv aldri benytter seg av?

Det spleiselaget som velferdsstaten er, forutsetter en grunnleggende solidaritet.

Privathelikopter i Brasil
I den brasilianske storbyen Sao Paulo har de rike funnet nye, egne fremkomstmidler – de flyr med privathelikopter, selv på kortere turer. De beveger seg ikke ute blant vanlige mennesker. Nylig reiste «en BBC-journalist til De forente arabiske emirater for å feriere og feste med «Dubai-eliten». Der møtte journalisten kremen av finansmetropolens expat-befolkning. Jeg kan ikke fordra fattige mennesker», sa en kvinne til ham mens de var ute og drakk dyre drinker. Hun fortsatte: «Jeg kan ikke fordra fattige folk heller. Jeg dro til India en gang. De menneskene lukter ille». Uten at hun selv var klar over det etterapet hun nærmest perfekt en beskrivelse George Orwell gir av middelklassens syn på fattigdom i boka, The Road to Wigan Pier: «That was what we were taught — the lower classes smell. And here, obviously, you are at an impassable barrier. For no feeling of like or dislike is quite so fundamental as a physical feeling. Race-hatred, religious hatred, differences of education, of temperament, of intellect, even differences of moral code, can be got over; but physical repulsion cannot.»

Det spleiselaget som velferdsstaten er, forutsetter en grunnleggende solidaritet. Hvis velferdsstaten skal overleve inn i det neste århundret må vi gjøre noe med den store avstanden mellom de rike og resten.