Dårlig Donald-show på TV

Magnus Marsdal mener NRK dekker valget på den amerikanske maktelitens høyrevridde premisser.

Amerikansk politikk blir gjort mer uforståelig for Ola Nordmann enn den er. Hvordan klarer de store redaksjonene å dekke USA så mye og forklare så lite?

Den ene eksperten etter den andre rister på hodet over at «halve befolkningen» der borte støtter opp om den autoritære løgnhalsen Trump. Det ligger mellom linjene at det farligste irrasjonelle elementet i USA er halve landets befolkning.

Denne framstillingen gjør amerikansk politikk til et eksotisk spetakkel, men forklarer ingenting.

Dessverre er dekningen av USA i norske medier ofte misvisende, tidvis fordummende og, noen ganger, ganske høyrevridd.

For det første: Det stemmer ikke at «halve befolkningen» stemmer på Trump. Valgdeltakelsen var omtrent 62,5 prosent av innbyggerne over 18 år.

USAs høyeste valgdeltakelse på 120 år er latterlig lav, sammenlignet med et normalt stortingsvalg i Norge. Vår deltakelse ligger på 78,2 prosent.

Trump fikk rundt 48 prosent av stemmene. Det betyr at 30 prosent av amerikanere i stemmerettsalder har stemt på Trump. Det er ikke halve landet, men mindre enn en tredel.

For det andre: Det er ikke arbeidsfolket som stemmer mest på Trump. Det viser valgdagsmålingen gjengitt i The New York Times.

Biden banket Trump blant de 15 prosent fattigste. De neste 20 prosent, de nest fattigste, gikk for Biden med stor margin (58 mot 41 prosent).

Så kommer vi til den brede middelklassen, omtrent 40 prosent av befolkningen. Biden banket Trump her også.

Trumps kjernevelgere er de hvite og velfødde. Hvis vi deler inntektsstigen i 100 trinn, ligger gruppen som virkelig gikk for «populisten» Trump mellom trinn 72 og trinn 93. Blant de 7 prosent rikeste, derimot, har Demokratene et lite overtak.

Trumps kjernevelgere har over 70 prosent av befolkningen under seg på stigen. Likevel hører vi i norske medier ustanselig om hvordan «arbeiderne» går for den radikale høyresidens kandidat.

For det tredje: Den viktigste årsaken til at en tulling som Trump har sjans, er at Demokratene ikke mobiliserer de fattige og de lavlønte.

Over 90 millioner amerikanere over 18 år gadd ikke å stemme. Det er langt flere enn de drøyt 70 millioner som stemte på Biden.

De som ikke stemmer er overveiende de gruppene hvor Biden banket Trump med stor margin. De lavlønte, de fattige, de ikke-hvite minoritetene.

Disse velgerne har mye mer å kjempe for enn folk flest i Norge:

  • De har ingen rett til lege og sykehusbehandling.
  • De har ingen rett til betalt fødselspermisjon.
  • De har ingen rett til betalt ferie.
  • De har ingen rett til sykelønn.
  • De har ingen rett til saklig oppsigelse. Sier sjefen «You’re fired!», er det rett ut. Det blir nok en del metoo-saker av det, som aldri ser dagens lys.


Amerikanerne trenger
demokratiet mer enn oss, men bruker det mye mindre. Og de som trenger det aller mest, bruker det minst.

Hvorfor? Svært mange lar være å stemme fordi de ikke ser poenget.

De har et poeng. Ingen av de to kandidatene i gikk til valg på en eneste av de nevnte rettighetene, som nordmenn flest tar for gitt.

Dette er ikke av valgtaktiske grunner. Kravet om et felles helsevesen (Medicare for all) har i pandemiåret 2020 en støtte blant velgerne på overveldende 69 prosent. Støtten er dessuten sterkest blant akkurat de lavlønte velgerne som Demokratene ikke makter å mobilisere.

Hadde Joe Biden gått inn for de grunnleggende helserettighetene som den siviliserte verden for øvrig tar for gitt, ville Donald Trump vært sjanseløs.

Så hvorfor skjer det ikke?

Sannheten er at Biden og den ytterst velstående elten i partiet hans har satt enorme krefter inn på å hindre at en slik mobilisering skal kunne skje.

Det fantes nemlig en kandidat for felles helsevesen, betalt ferie, fødselspermisjon og rett til saklig oppsigelse. Men Bernie Sanders’ kandidatur – og disse kampsakene – ble effektivt stanset under nominasjonskampen i vår.

Makteliten som Biden, Obama og Clinton-familien tilhører vil heller holde fast på å være et høyreparti på lag med de superrike – som finansierer halvkorrupte karrierepolitikeres valgkamper – enn å stille med en sosialdemokratisk program som kan vinne arbeiderklassen.

Når dette perspektivet er fraværende i norske mediers dekning, fungerer det fordummende og forvirrende. I stedet dekkes presidentvalget, med Thomas Seltzers serie UXA som hederlig unntak, på den amerikanske maktelitens premisser.

Spørsmålet om felles helsevesen blir ikke engang nevnt i amerikanske valgdagsmålinger. Til gjengjeld spør de om du er evangelisk kristen.

Tilsvarende på NRK. Vi hører mye om ekstreme utgrupper. Men ikke at selv om 69 prosent av velgerne støtter et felles helsevesen, har eliten hos Demokratene aktivt hindret at det blir tema i valgkampen.

Da er det ikke rart om Ola Nordmann synes det er uforståelig at Biden ikke vinner lett mot en klovn som Donald Trump.

Når man dekker USA på den amerikanske elitens premisser, overfor et norsk publikum, blir resultatet høyrevridd journalistikk. Som når NRK-korrespondent Anders Magnus skal forteller om verden til venstre for Joe Biden.

Bernie Sanders-fløyen i Kongressen stiller krav det norske Høyre har støttet i 50 år. Riktig nok ble Einar Gerhardsen og andre forkjempere for velferdsstaten i sin tid avfeid som kriminelle kommunister. Men det er snart 100 år siden.

Så når NRK-korrespondent Anders Magnus omtaler Sanders-fløyen i Kongressen som «krefter på ytre venstre side», er det ikke opplysende journalistikk. Det er å presse den høyrevridde amerikanske elitens mentale rammer ned over et norsk publikum.

Slik blir vi ofte dummere, ikke klokere, av norske mediers USA-dekning. Og slik bidrar vegg-til-vegg-dekningen av presidentvalget, på den amerikanske elitens premisser, kanskje også til å gjøre norsk offentlighet enda et hakk mer høyrevridd.