Forrige uke bød på drama i dansk politikk. Intern uenighet om partiets linje førte til at SF (tilsvarer norske SV) forlot sentrum-venstreregjeringen. Striden sto om hvorvidt den danske stat skulle selge en femtedel av aksjene i energiselskapet DONG Energy, som bygger kraftverk (særlig vindkraftverk) og forsyner halvparten av den danske befolkning med strøm, til en av superskurkene i fortellingene om finanskrisa: investeringsbanken Goldman Sachs. Betingelsene for salget ble kritisert for å være særdeles gunstige for investeringsbanken. Verdien av DONG ble satt veldig lavt, DONGs ledelse var ventet å få enorm gevinst på aksjeopsjoner ved salget, Goldman Sachs fikk vetorett i styret, selskapet bak var plassert i skatteparadis i Luxembourg og sist, men ikke minst kunne Goldman Sachs trekke seg ut med en raus kompensasjon dersom ikke privatiseringen ble gjennomført
Mange kameler å svelge
Det kan virke overraskende at det nettopp var salget av DONG som ble dråpen som fikk begeret til å renne over for SF. Selv om regjeringserklæringen sto bak SFs linje, har partiet måttet akseptere reduksjon av selskapsskatten, de har ikke fått gjennomført sin hjertesak om øremerket pappaperm, og generelt måttet sluke et nyliberalt reformprogram som har sendt regninga fra den økonomiske krisa til samfunnets fattigste.
Men det lykkes, først med utgangspunkt i Enhedslisten (tilsvarer norske Rødt), å skape en kraftig folkelig mobilisering mot salget av DONG. Tabloidpressen kjørte saken, og nesten 200.000 skrev under mot salget i løpet av en helg. Meningsdannere på begge sider av det politiske spektrum gikk mot, blant annet tidligere statsminister Poul Nyrup Rasmussen. I ellevte time gikk også Dansk Folkeparti (tilsvarer norske Fremskrittspartiet) mot salget. De offentlig ansattes pensjonskasser tilbød også å kjøpe DONG. Tett opptil beslutningen viste meningsmålinger at 68% av velgerne var mot salget.
Hvorfor var det avgjørende at den danske regjeringa her og nå fikk lukket avtalen med Goldman Sachs, som var utrolig upopulær ikke bare blant egne, men også blant borgerlige velgere?
På tross av folkemeningen og interne uenigheter endte SF med å stemme for salget. Så trakk en rekke sentrale medlemmer i folketingsgruppa seg fra sine verv, og leder Annette Vilhelmsen gikk av. Regjeringa kjørte likevel på videre. Og det er faktisk det mest interessante. Hvorfor var det avgjørende at den danske regjeringa her og nå fikk lukket avtalen med Goldman Sachs, som var utrolig upopulær ikke bare blant egne, men også blant borgerlige velgere?
Knytter seg til eliten
Mye av forklaringen ligger i at Danmarks regjering på tre punkter kan ha styrket sin, og resten av elitens, forbindelse til de framvoksende transnasjonale elitene. For det første har de knyttet seg nærmere den globale finanseliten, hvor Goldman Sachs er en av hovedaktørene. Investeringsbanken er kjent for å ha tidligere ansatte plassert helt i toppsjiktet i amerikansk politikk. Det samme gjelder toppstillinger både i den europeiske sentralbanken og Bank of England. I tillegg fikk tidligere finansminister i Sverige, Eric Åsbrink, jobb i Goldman Sachs i 2011. Så når hans danske kollega Bjarne Corydon, som med resten av sitt departement har vært hovedarkitekten bak salget, deltar på Bilderberg-møtene sammen med Goldman Sachs’ toppsjefer, så møter han ikke bare spennende mennesker, han styrker også sitt framtidige karrierenettverk.
Også her foretrakk regjeringa altså konflikt med egne velgere framfor sine kolleger i Brussel.
For det andre viser Danmarks regjering stor lojalitet overfor Europas politiske elite. Regjeringas iver etter å leve opp til kravene i EUs finansavtale kan også styrkes av ambisjoner om topposter i EU-systemet. Hvis ikke kunne de framskaffet den nødvendige kapitalen som salget av DONG gir gjennom praktisk talt rentefrie lån. Også her foretrakk regjeringa altså konflikt med egne velgere framfor sine kolleger i Brussel.
Vanskelig elitepolitikk
Til sist har avtalen styrket forbindelsen mellom Goldman Sachs og Danmarks suverent største bank, Danske Bank, som kontrolleres av landets største virksomhet, A.P. Møller – Mærsk. Danske Bank var nemlig rådgiver og formidler av salget for Finansdepartementet, til tross for at datterselskapet Danica investerte i nettopp det Goldman Sachs-selskapet som kjøpte aksjer i DONG. På den måten sørger regjeringa for at en «systemisk viktig bank», som de ikke har råd til at går ned, får symbolsk kreditt hos en av finansmarkedenes viktigste spillere. Nok en gang var eliten viktigere enn danske velgere.
Hele prosessen har vært omgitt av mye mystikk: det har vært en lukket prosess hvor regeringa, med finansminister Corydon i spissen, har avvist å begrunne valget av Goldman Sachs med noe annet enn at «det samlet sett var det beste tilbudet», uten at «samlet sett» har blitt presisert nærmere. Et parti som SF, som til tross for at de går i retning av mer toppstyring stadig har stor medlemsinnflytelse, hadde vanskelig for å akseptere og forklare sin støtte. Så vanskelig, at store deler av partiets folketingsgruppe sa ifra, og regjeringa ble et parti fattigere. Det er vanskelig å føre elitepolitikk hvis man vil være et folkeparti.