Danmark-koden (3/3)

Johanne Schmidt-Nielsen, leder i Enhedslisten. Foto: GUE/NGL Johanne Schmidt-Nielsen, leder i Enhedslisten. Foto: GUE/NGL

Forsvaret for velferdsstaten må inneholde en kritikk av den. Bare slik bekjemper vi velferdssjåvinismen.

Denne teksten er den tredje i en artikkeltrilogi om dansk politikk. Her kan du lese del 1 og 2.

Den danske venstresidens strategi for å stanse høyresidens frammarsj har lenge dreid seg om å gjenpolitisere økonomi og snakke til folk flest. Her i artikkel 3 skal vi se på forsøket på å gjøre dette gjennom forsvaret av velferdsstaten og den danske arbeidsmarkedsmodellen.

Det er god grunn til at partier som Socialistisk Folkeparti (SF) og Enhedslisten (EL) har satset på å forsvare disse institusjonene. Som ELs strateg Pelle Dragsted har skrevet, er velferdsstaten et uttrykk for «enorme framskritt som har sikret vanlige mennesker [en] høy grad av trivsel, trygghet og økt solidaritet i samfunnet». Forskning viser at den universelle velferdsmodellen og økonomisk likestilling forklarer den historisk lave tendensen til velferdssjåvinisme i land som Danmark: Når staten ikke gjør forskjell på folk eller skaper konkurranse mellom grupper, er det mindre tendens til at befolkningen selv gjør det.[1]

Men i Danmark framstiller stort sett hele det politiske spekteret, fra Dansk Folkeparti til sosialdemokratene, det som om ekskludering av flyktninger og integrasjonspress på innvandrere er nødvendig for at velferdsstaten skal overleve. Under nyliberalismen framstår velferdssjåvinisme som velferdsstaten forsvarsform, slik vi har sett i artikkel 1.

Forsvaret av den sosialdemokratiske velferdsstaten kan dermed være med på å produsere velferdssjåvinisme – som er dens rake motsetning (på samme måte som forsvaret for «frihet og demokrati» mot terrorisme bidrar til å undergrave begge). Mange i Enhedslisten – inkludert Dragsted – er klar over farene ved et rent forsvar av velferdsstaten. Det er ikke en ønskestrategi, men et resultat av at det ikke lenger finnes noe reelt sosialdemokratisk velferdsparti som EL kan danne venstreopposisjon mot. Men forsvarsstrategien gjør det likevel vanskelig å diskutere en kritikk av den faktisk eksisterende velferdsstaten og den sosialdemokratiske nostalgien. Og uten en slik kritikk er det vanskelig å skape rom for en mer offensiv strategi.

Velferdssjåvinismen er fortsatt på fremmarsj, og velferdsstaten er under avvikling.

Johanne Schmidt-Nielsen, leder i Enhedslisten. Foto: GUE/NGL
Johanne Schmidt-Nielsen, parlamentarisk leder i Enhedslisten. Foto: GUE/NGL

Venstres forsvar for velferdsstaten
Pelle Dragsteds strategi baserer seg på ideen om at venstresidens primære oppgave her og nå er å forsvare velferdsstaten og bringe sammen en bred velgerskare rundt denne agendaen: Første trinn er «å forsvare og utvikle den nordiske velferdsmodellen, som er det hittil beste samfunn man har skapt». Dette forsvaret kan så om «mange år» bli springbrett til en «ekte sosialistisk samfunnsutvikling». Enhedslisten og Dragsted kjenner viktigheten av å bekjempe velferdssjåvinismen – og partiet har vokst en del gjennom tiåret det har fulgt Dragsted-strategien.

Men velferdssjåvinismen er fortsatt på fremmarsj, og velferdsstaten er under avvikling.

Det er forståelig at alle snakker om å forsvare velferden. Problemet er at dette forsvaret er forbundet med nostalgi og ideen om en stat som syr puter under armene på folk. Dette bildet skaper ikke den kreativitet og kampvilje som preget fagbevegelsen da velferdsstaten ble skapt. På den tiden ga ideen om velferdsstaten energi til en demokratisk ambisjon om et godt liv i fellesskap, basert på en særegen historisk tro på solidaritet, framskritt og nasjonen.

For mange er det kun nasjonen som står igjen i dag. Framskrittstroen har blitt erstattet av frykt for framtiden, og den inkluderende solidariteten er blitt ekskluderende overfor arbeids- og andre innvandrere. Forsvaret for velferden kommer derfor til å handle om en lukket nasjonal solidaritet og en kamp mot globalisering. Det er ikke et positivt felles prosjekt, men en bønn om statlig beskyttelse og grensedragning. Det er bred folkelig støtte til ideen om at velferdsstaten skal forsvares. Men dette betyr ikke at det er bred støtte for venstresiden.

Velferdsstaten er under angrep, så venstresidens forsvar for den er nødvendig. Men hva om denne forsvarsholdningen skaper en nostalgisk politisk og affektiv ramme som høyresiden tjener på? Hva om denne linjen står i veien for kommunikasjon og utvikling av alternative ideer om det gode liv i fellesskap? Og hva om utvikling av slike ideer er nødvendig for å bygge en reell maktbase, for å skape og organisere holdninger, heller enn å bare representere dem?

For mange er det kun nasjonen som står igjen i dag.

Det nasjonalstatlige forsvaret for velferdsstaten
Som framveksten av Dansk Folkeparti tyder på, kan en presset velferdsstat danne grunnlag for en eksplosiv velferdssjåvinisme. Dette er tilfellet når fordelingspolitikken blir konstruert som et nullsumspill, og når nye velferdsinstitusjoner skaper økt usikkerhet og frykt for arbeidsløshet – særlig gjennom workfare («aktivering»). Legg til presset fra globaliseringen (utflytting av arbeidsplasser og kapital) og fra EU-integrasjonen (importen av østeuropeiske arbeidere), og vi har en blanding der velferdssjåvinismen er en konstant fare. Som Mattias Tesfaye skriver:

«Vi skal være stolte av Danmark. Fordi en stor del av de sosiale rettighetene som skaper trygghet i vår tilværelse, stopper nøyaktig der nasjonen stopper. Det finnes, med andre ord, ingen efterlønn på den andre siden av grensen.»

Jo mer en kamp handler om et forsvar snarere enn om en offensiv visjon, desto mer nostalgisk og systembevarende blir denne kampen. Nostalgi er, som vi har sett, det motsatte av historisk kunnskap – et tilbakestående og romantisk syn på fortiden, bygget på samtidens frustrasjoner. I dag opplever vi ikke velferdsstaten som et produkt av sosiale kamper, altså arbeiderbevegelsens tidligere seire. Vi oppfatter den i stedet som en universell velferdsstat, der rettighetene ikke er klassespesifikke, men rettet mot den enkelte borger. Som etnolog Thomas Højrup har påpekt, var den universelle velferdsstaten med på å rive ned de «organiserte livsformene» som hadde skapt dem.[2] Plutselig var det ikke lenger en innrømmelse til fagbevegelsen, men en universell mekanisme rettet mot individuelle omsorgsmottakere, og senere velferdsforbrukere. Det betyr også at kritikken av velferdsstaten blir en individuell forbrukerkritikk som henvender seg til politikere, snarere enn en medborger- eller klassekritikk som organiserer seg selv.

I dag opplever vi ikke velferdsstaten som et produkt av sosiale kamper.

Velferdsstatens forestilte fellesskap er ikke klassens organiserte kampfellesskap, men nasjonalstaten som en omsorgsfull familie. Nostalgi fører til et rent statsorientert og nasjonalt forsvar for velferden. Dette skaper et politisk rammeverk som passer velferdssjåvinismen bedre enn venstresiden.

Velferdsstaten blir framstilt som noe spesielt «dansk», et produkt av «danske verdier» og en spesiell dansk «konsensuskultur». I denne fortellingen er omverden og innvandringen to klare trusler. Dermed overser man det faktum at det er ikke bare er velferdsstatens avvikling som har en internasjonal dimensjon, men også dens utvikling. For selv om velferdsstaten selvfølgelig er et produkt av klassekamp og klassekompromiss innenfor Danmark, var disse kompromissene bare mulige på grunn av frykten for en kommunistisk radikalisering av arbeiderbevegelsen og av den internasjonale økonomiske situasjonen (etterkrigsboomet). Det er ikke uten grunn at de mest omfattende velferdsstatene ble bygget i en geografisk buffersone mellom øst- og vestblokkene, der behovet for å legitimere kapitalismen var ekstra stor.

Ideen om nasjonen som velferdsstatens forestilte fellesskap er både for bred og for smal. For bred fordi den er basert på den universelle velferdsstaten, snarere enn klassene som kjempet den fram. For smal fordi den utelukker det ikke-danske. Nydanskene anses som sent ankomne nytere av velferden, ikke aktive medskapere av den. Deres kamp for lik tilgang blir ikke sett på som en del av den lange historien av kamper for velferd, men tolkes heller som et uttrykk for en bortskjemt kravmentalitet.

Så lenge denne nostalgiske framingen forblir dominerende, framstår velferdssjåvinismen som det mest overbevisende forsvaret av velferdsstaten. Det er derfor nødvendig å skape en annen ramme for å diskutere velferdens framtid. Mange elementer av en slik framing finnes allerede, men de får først styrke gjennom en kritikk av den eksisterende velferdsstaten og hvis de blir en del av et større fremadrettet fortelling.

Den danske modellen bidrar til å skape eksklusjon
Hvis man ønsker å forsvare velferdsstaten i dag, må man kritisere den på alle de punktene som undergraver solidariteten mellom ulike faglige og etniske grupper, og muligheten til å utvikle et mangfoldig fellesskap som kan kjempe for velferdsrettigheter.

De to mest sentrale institusjonene i den danske venstresidedebatten er velferdsstaten og den «danske modellen», det vil si det danske arbeidsmarkedets organisering rundt avtaler mellom arbeidsgiverforeninger og fagforeninger. De to modellene er knyttet til begrepet «flexicurity», som betyr at fagforeningene aksepterer at det skal være lett å si opp ansatte (fleksibilitet) mot at det finnes et sterkt sosialt sikkerhetsnett (sikkerhet). Den danske modellen innebærer også at det er en stor dekning av kollektive avtaler, noe som betyr at det ikke finnes en lovbestemt minstelønn. Denne modellen har i løpet av de siste 15-20 årene blitt så kraftig nedbrutt at enkelte samfunnsforskere mener at det ikke lenger gir mening å snakke om flexicurity.[3]

Den danske modellen er med rette blitt lovprist for sin brede avtaledekning og evne til å unngå «sosial dumping» ved å forhindre at arbeidsgivere systematisk underbetaler innvandrere.[4] Den er imidlertid mindre universell enn som så, og den beskytter primært de inkluderte. Dekningsgraden blant etterkommere av ikke-vestlige innvandrere er kun 46 prosent mot 72 prosent blant etniske dansker, fordi de vanligvis jobber i bransjer med lav tariffdekning.[5] Det relativt høye avtalefestede lønnsnivået i Danmark aksepteres av bedrifter fordi arbeidskraften generelt er produktiv og velutdannet. Dette gjør det vanskeligere for arbeidere som anses som mindre produktive å få arbeid – og beskyttelsen «umuliggjør» ansettelse på dårlige vilkår. Arbeidsgivernes store drøm i disse dager er derfor å «hjelpe integreringen» – og hjelpe dem selv med å senke lønnsnivået – gjennom en såkalt innslusingslønn som vil tillate dem å betale flyktninger mindre enn danskene.

SE OGSÅ: DÅRLIG LØNN, GOD INTEGRERING?

Venstresiden og fagbevegelsen gjør rett i å motsette seg det lønnspresset som dette ville medføre. Det er imidlertid viktig å legge merke til en strukturell utfordring for integrasjonen: nemlig at den danske modellens beskyttelse legger seg på et høyt lønns- og produktivitetsnivå som gjør det vanskelig for bedrifter å nedkvalifisere arbeidet ved å ansette flere lavtlønnede til å gjøre færre høytlønnedes arbeid (på samme måte som utflyttingen av arbeidsplasser til lavlønnsland ofte innebærer et teknologisk tilbakeskritt til en mindre avansert, kapitalintensiv produksjon). Arbeidsmarkedets struktur ekskluderer mindre konkurransedyktig arbeidskraft, noe som medfører høyere ledighet blant flyktninger og innvandrere. Dette er fordi arbeidsgiverne ofte foretrekker «dansk» arbeidskraft, både på grunn av fordommer og krav til språkkunnskaper og utdanning. Den formelle likheten mellom ansatte – det at alle får samme lønn – bidrar til å ekskludere den mindre konkurransedyktige «etniske» arbeidskraften, noe som igjen betyr at innvandrere er overrepresentert som mottakere av sosialhjelp. Denne eksklusjonen gir også innvandrere insentiver til skape sine egne arbeidsplasser. I både lovlige bedrifter, som nærbutikker, grønnsakshandlere og kebabsjapper, og i mindre lovlige er det er snakk om en økonomi der tilgangen reguleres av sosiale nettverk som ofte består av folk med samme etniske eller familiemessige tilhørighet. Denne strukturen skaper ofte arbeid som ikke er dekket av tariffavtaler – som igjen kan bety at mange velger arbeidsledighet framfor dårlige arbeidsforhold.

Enten tar de «danskenes» arbeid, ellers går de på trygd for «danskenes» regning.

Den sosialdemokratiske fetisjeringen av arbeid og arbeidsmoral, som er blitt forsterket under konkurransestatslogikken, fører gjerne til en mistenkeliggjøring av disse gruppene og en etnifisering av problemene. En strukturell og fordomsbasert eksklusjon har blitt gjort til et spørsmål om innvandrernes og asylsøkeres «integrasjonsvilje» og arbeidsdisiplin. Dette fører til ytterligere splittelse, som setter disse gruppene i en umulig situasjon: Enten tar de «danskenes» arbeid, ellers går de på trygd for «danskenes» regning. Systemet gir innvandrere et insentiv til å lage sine egne økonomier, mens dets voktere konstant klager over innvandrernes manglende «integrasjon».

På denne måten undergraves sosial samhørighet, som er en betingelse for velferdsstaten. Skylden for problemene legges på blinde markedskrefter og «de uproduktive», som i økende grad diskriminerer mellom de «verdig og uverdig trengende». Og de som særlig anses som ikke-verdige er flyktninger og nye innvandrere. Denne økonomisk baserte sjåvinismen fungerer uten Dansk Folkepartis direkte islamofobi og fremmedfrykt, men har likefullt den effekten at den mistenkeliggjør flyktninger og skaper en klasse av annenrangs borgere, noe som undergraver mulighetene for felles solidaritet. Det er snakk om en transformasjon av velferdsstaten og dens sosiale base, som både er institusjonell og ideologisk.

Den klassiske sosialdemokratiske arbeidsmarkedsmodellen og velferdsstaten foreslo å håndtere dette problemet gjennom utdannelse av innvandrere og offentlige kampanjer mot diskriminering. Spørsmålet om integrasjon kom dermed til å handle om standardisering og kompetanseheving av de ansatte, hvilket representerer en mulighet for noen innvandrere og et umulig krav om assimilering for andre – spesielt for traumatiserte flyktninger. Da den ble prøvd på 1990-tallet, viste modellen seg ute av stand til å hindre utviklingen av velferdssjåvinismen. Den statlige anti-rasismen ble ikke overraskende oppfattet som bedrevitende og arrogant av mange, særlig fordi det uansett ikke fantes jobber til alle. Og forskning som forsvarer ideen, fokuserer også primært på utdanning av flyktninger som en måte å «øke tilbudet av arbeidskraft» og dermed konkurransen mellom arbeiderne.

Et nostalgisk forsvar av disse modellene står maktesløst overfor arbeidsmarkedets produksjon av velferdssjåvinisme gjennom etnisk lagdeling når det ikke finnes arbeid for alle, og når arbeidet framstår som individets og samfunnets målestokk. Ethvert forsvar av velferdsstaten må være kritisk når det er med på å skape konkurranse, misunnelse og mistenksomhet mellom grupper. En slik kritikk krever også en annen visjon for velferd.

Hinsides lønnsarbeidet som mål for alle ting
Det danske arbeidsledighetssystemet har i stor grad blitt finansiert av skatter og avgifter gjennom lønn. Systemets legitimitet har vært basert på at alle ansatte kunne se det som en kollektiv forsikring som ingen grupper nøt spesielt godt av. Ungdomsopprøret i 1960- og 70-tallet var også et opprør mot den klassiske sosialdemokratiske arbeidsmoralen – mange unge valgte å leve på trygd i stedet for å ta arbeid de mente var meningsløst. Allerede dette muliggjorde en undergravning av systemets legitimitet blant mange arbeidere, og den nåværende etniske lagdelingen har kun gjort vondt verre. Dette muliggjør en sjåvinistisk motsetning mellom de «hardt arbeidende skattebetalere» som yter, og de «late» som nyter. Her er det snakk om en todeling av arbeidsmarkedet mellom de arbeidende og de arbeidsledige, hvor solidariteten mellom de to gruppene fungerer best når sirkulasjonen inn og ut av arbeid er stabil.

Velferdsstaten er bygget rundt denne ideen om lønnsarbeidets sentralitet. For eksempel er venstresidens svar på problemet med arbeidsløshet typisk å skape arbeidsplasser. Men full sysselsetting har alltid vært et luftslott, for en kapitalistisk økonomi er avhengig av en stående arbeidsreserve.[6] Likevel har Socialdemokraterne presentert full sysselsetting som et viktig suksesskriterium. Under 1960-tallets høyvekstperiode medførte prinsippet at næringslivet importerte tusenvis av tyrkiske gjestearbeidere. Siden den gang har det i praksis vært en statistisk illusjon som skjuler at hundretusener ble parkert på offentlig hjelp. Effekten har vært en fortelling om at det er nok arbeid til alle og en individualisering av arbeidsledighet, som ble et spørsmål om den enkeltes vilje til å ta seg jobb.

Denne produktivistiske visjonen har bare blitt mindre økonomisk, menneskelig og miljømessig bærekraftig over tid. Automatisering av industrien i dag betyr at jobbskaping går langsommere enn den demografiske utviklingen i de fleste land. Og kapitalismens ekstreme globale produktivitet og ulikhet betyr at det ikke er så stor fortjeneste å hente i produksjonen. Derfor foretrekker mange store bedrifter å spare, gi store bonuser til sine ledere og aksjonærer og å investere i finansspekulasjon, framfor å skape arbeidsplasser.

Derfor er den sosialdemokratiske visjonen om full sysselsetting nostalgisk. Det faktum at det ikke er nok betalt arbeid til alle, utfordrer oss til å overvinne ideen om at all verdighet og aktivitet kommer fra lønnet arbeid, og at arbeidsledighet er noe uverdig og passivt. For dette skillet undergraver solidariteten med de arbeidsledige så vel som de arbeidslediges selvverd. Og uten solidaritet og selvverd vil de bli presset til å underby de arbeidendes lønns- og arbeidsvilkår.

Mens politikerne diskuterte hvordan avskrekke flyktninger fra å komme til landet, sendte Danmarks Radio programmet «Knull for Danmark».

Dyrkelsen av arbeid og produktivitet som individets målestokk er også en viktig faktor i moderne rasisme, hvor «menneskers rett til liv blir gjort direkte proporsjonal med deres nytteverdi og omsettelighet til kapital av et eller annet slag». Mens skiftende regjeringer har deportert hundrevis av innvandrere fra Danmark, har de samme regjeringene presset danskene til å jobbe mer, lengre og hardere på grunn av aldring og fallende fødselsrater. «Vi kommer til å mangle arbeidskraft» var mantraet som kulminerte i oktober 2015. Mens politikerne diskuterte hvordan avskrekke flyktninger fra å komme til landet, sendte Danmarks Radio programmet «Knull for Danmark»; turoperatøren Spies reklamerte for reproduksjonsreise, og Københavns kommune førte en fruktbarhetkampanje. Danskene ler mye av konservative amerikanere som samtidig forsvarer fri tilgang til håndvåpen og kjemper mot abort, men de fanget ikke ironien i at uunnfangede danske middelklassebarn ble ansett som mer verdt enn levende syriske barn. Kun barn oppdratt av dansker kan selvsagt fylle «hullet» i den danske demografiske utviklingen, nettopp fordi det danske samfunnet i dag har vanskelig for å finne plass til de mindre produktive i arbeidslivet, og til de mindre danske i produksjonen av det danske samfunnet. Og mens man diskuterer fruktbarhet, ignoreres diskusjonen om barnefamilienes situasjon: permisjon og presset på både kvinner og menn til å komme raskt tilbake til arbeid av økonomiske eller karrieremessige grunner.

Uunnfangede danske middelklassebarn ble ansett som mer verdt enn levende syriske barn.

Skillet mellom lønnsarbeid og passiv forsørgelse og mellom produktiv og uproduktiv overser at det finnes mye nyttig – faktisk essensielt – ulønnet arbeid: det reproduktive arbeidet i hjemmet, familiene, vennegruppene og fellesskapene, som ofte er blitt ivaretatt av kvinner. Oppgaven er altså ikke nødvendigvis å skape mer lønnsarbeid, men å gi verdi til ubetalte aktiviteter. Det kan være gjennom borgerlønn eller ved å reintrodusere og utvikle nye former for foreldre-, frivillig-, utdannelses- og aktivismepermisjon. Og det handler om å skape rom for at flere av disse aktivitetene kan foregå i fellesskap i stedet for bare i familiens avlukke – gjennom foreningslivet og blant naboer. Samtidig som man insisterer på produktivitet i offentlig sektor, må man verdsette denne reproduktive sektorens arbeid.

I stedet for en vekst- og produktivitetsrevolusjon kan man forestille seg en omsorgsrevolusjon der det eksisterende lønnsarbeidet deles bedre og det reproduktive arbeidet får den anerkjennelsen det fortjener. Venstresidens ideal i det 20. århundre var konstant økonomisk vekst og økt produktivitet. Den idealtypiske velferdsborgeren og arbeideren var derfor den som jobbet i den produktive sektoren. I tider kjennetegnet av lav vekst og klimaødeleggelser blir idealer om bærekraft viktigere. Kanskje framtidens idealtypiske medborgere er de som sørger for omsorg for barn, lokalsamfunn, organisasjoner, bygninger, natur og veier.

Tre forslag hinsides nostalgien
I artikkel 1 argumenterte jeg for at politiseringen av økonomien krever et brudd med de sosialdemokratiske begrepene om både politikk og økonomi, altså med deres regjeringsmodell. For sosialdemokratene – nyliberale som klassiske – er omfordelingen avhengig av så høy vekst at den ikke forstyrrer næringslivets fortjeneste. I en lavvekstøkonomi betyr det at omfordelingen er satt på «standby», så velferdsrettigheter, lønns- og arbeidsvilkår blir undergravd. Som vi så da SF satt i regjering, ender man opp med en nyliberal politikk når man prøver å gjenskape den klassiske sosialdemokratiske regjeringsmodellen under dagens omstendigheter.

SE OGSÅ: DANMARK-KODEN (1/3)

Politiseringen av økonomien krever en regjeringsmodell som ikke er redd for å angripe kapitalinteresser. Det handler ikke bare om en vilje til å angripe de rikes skatteunndragelser, noe som omsider har kommet på Socialdemokraternes dagsorden etter Panama-skandalen. Å våge å omfordele fra kapitalen i en lavvekstøkonomi krever også at man tør å sosialisere selskaper, noe som gjør dem relativt ulønnsomme for investorer (i forhold til finansiell spekulasjon eller produksjon i lavlønnsland), og å blokkere eksport av kapital. Det krever derfor en visjon for å gradvis gjøre samfunnet uavhengig av de private eiernes interesser til fordel for demokratiske interesser. Hvis ikke dette motet finnes, kan venstresiden høyst danne en venstreopposisjon til et nyliberalt sosialdemokrati. Og eksistensen av slikt mot krever en ny base av verdier og kunnskap i befolkningen, produsert gjennom organisasjoner og nettverk.

I artikkel 2 så vi hvordan et forsvar av et økonomisk klassefellesskap ble til et forsvar for et mer kulturelt verdi- og identitetsfellesskap i Socialistisk Folkepartis (SF) forsøk på å bli et talerør for den sosialdemokratiske arbeiderklassen. Denne nostalgiske arbeideridentiteten skaper ikke rom for et ikke-sjåvinistisk begrep om «vi» og det fellesskapet som er nødvendig for å skape solidaritet i dag. Artikkelen viste hvor viktig det er å mangfoldiggjøre begrepet om arbeiderklassen hvis man ønsker å snakke til «folk flest» om felles økonomiske interesser.

SE OGSÅ: DANMARK-KODEN (2/3)

Dette krever at man utvikler fagbevegelsen og det brede samfunnslivet gjennom solidaritet med spesifikke gruppers kamper. Det handler også om å gjøre seg selv relevant for nye grupper, fordi organiseringen av disse er viktig for klassesolidaritetens framtid. Det krever et konsept om solidaritet som ikke er basert på faglig ensartethet, men på sammensetningen av ulike interesser og ønsker i et større fellesskap. Basen for en slik organisering er ikke bare på arbeidsplassene, men også byene, landsbyene og nabolagene.

I artikkel 3 har vi sett hvor viktig det er å bryte med en rent nasjonalstatlig forsvar for velferdsstaten, og produsere et offensivt forsvar. Det krever at forsvaret for velferdsstaten inkluderer en kritikk av de aspektene som ikke fungerer, og en alternativ visjon om et godt liv i fellesskap. Herunder så vi viktigheten av å bryte ned splittelsen mellom ytere og nytere, gjennom å gi verdi til ulønnet og offentlig arbeid. En klassebasert «universalisme», som ikke forstår behovet for å kjempe for visse gruppers særegenheter, fører til det motsatte av universalisme: etnisk deling og konkurranse mellom arbeidstakere. Slike kamper handler om en direkte antirasistisk kamp mot arbeidsgivernes (og deres kunders) fordommer. Det handler om å utvide dekningen av kollektive avtaler i sektorer med mange innvandrere, og om å skape flere jobber for alle gjennom offentlige investeringer, utbygging av offentlig sektor, og subsidiert sysselsetting i funksjoner der det normalt ikke er ansatte – for eksempel i foreningslivet og kooperativer. Og det handler om å dele arbeidet blant flere, slik at ulønnet arbeid gis verdi – både den direkte samfunnsgagnlige og den mer kreative aktiviteten, hvis samfunnsverdi kun kan bevises i ettertid.

Gjensidig integrering og et problem som ikke kan løses i Danmark
Grovt sagt har det aldri funnets en integreringspolitikk i Danmark. På 1980- og 1990-tallet endte mange nye dansker med valget mellom offentlig bistand eller å skape sine egne økonomier. Siden har den offisielle politikken handlet om assimilering, om å tvinge nye dansker til å bli like de gamle danskene, gjennom avskaffelsen av morsmålsundervisning, innføringen av danskhets-testen og en konstant insistering på viktigheten av å spise svinekjøtt og feire jul. Assimileringstvangen er kontraproduktiv: Den skaper motstand fra innvandrere og mistillit hos dansker, for «de» kan jo aldri bli helt som «oss».

En egentlig integreringspolitikk handler i stedet om å regne dem som kollegaer, kamerater, naboer og medborgere fra dag en, med utgangspunkt i migrant-slagordet: «Ingenting om oss, uten oss, er for oss» («Nothing about us, without us, is for us»). Og det gjelder også for helt vanlige dansker. Det handler om å unngå både velment klinentifisering og mistillitsbasert kontroll, til fordel for relasjoner kjennetegnet av samarbeid og ansvar.

Det handler om å tenke at det sentrale området i integreringen er i eksisterende solidaritetsformer, som fagforeninger, slik at de raskest mulig kan bli til medborgere og kamerater, det vi si medprodusenter av velferd, ordentlige arbeidsforhold og sosiale rettigheter. Slik jeg tidligere har skrevet, kan byer, byråd og flyktningsolidaritetsbevegelsen spille en helt sentral rolle her. Danmark var, er og blir et multikulturelt land. Dette er ikke bare en uunngåelig utfordring for solidartiteten, men også en mulighet for å skape en organisert arbeiderklasse med globale forbindelser. Og dette er sentralt. For løsningen på flyktning- og innvandringsproblemet ligger ikke i integreringen i Danmark. Den ligger i kampen mot de mekanismene som flere steder gjør livet umulig for mange mennesker: teknologisk produsert arbeidsløshet, diktatur, krig, uverdige og ødeleggende arbeidsforhold, og ikke minst klimaendringer.

I en globalisert verden, hvor også «fattigrøvene» har tilgang til den mobiliteten som dansker nyter som en rettighet, er kampen for velferd og gode arbeidsforhold i Danmark tett knyttet til kampen for livs- og arbeidsforhold i og bortenfor Europa.

Denne teskten er del 3 i artikkeltrilogien Danmark-koden. Les del 1 og 2 her.

Oversatt av Anja Sletteland.

[1] Van der Waal et al. (2013), «Three Worlds of Welfare Chauvinism? How Welfare Regimes Affect Support for Distributing Welfare to Immigrants in Europe». Journal For Comparative Policy Analysis, s.​13
[2] Thomas Højrup,​Velfærdssamfund – velfærdsstatens forsvarsform?​ Museum Tusculanums Forlag, 2007.
[3] «Man kan ikke længere tale om flexicurity i Danmark», ​Information,​ 30. maj 2012.
[4] Det har i de senere årene vært stor fokus på østeuropeiske arbeidere i Danmark, særlig i byggesektoren. Fagbevegelsens basale prinsipp er at EU-­arbeidere er velkomne i Danmark så lenge arbeidsgiverne ikke bruker dem til å undergrave danske lønninger – det vil si så lenge de arbeider på dansk tariff.
[5] Trine P. Larsen,​ Insidere og outsidere – Den danske models rækkevidde,​ Jurist­ og Økonforbundets forlaget, kapitel 9, 2010.
[6] Rune Møller Stahl og Pil Christensen: «M​askinerne kommer ­ med lavere arbejdstid?,» Information, 4​. April 2014.