Danmark-koden (1/3)

Valgplakater for Socialdemokratene. Foto: Anders Pedersen/Monsun

Hvorfor var det så lett for de danske sosialdemokratene å stemme for smykkeloven? Hva skjedde med landets humanistiske rykte? Bue Rübner Hansen knekker Danmark-koden.

Danmark var en gang anerkjent som et humanistisk og internasjonalt innstilt velferdssamfunn. I dag preges landets omdømme av den beryktede «smykkeloven»: Dansk politi pålegges å konfiskere flyktningers verdisaker på over 10 000 kroner, for slik å få dem til å «bidra til omkostningene» for oppholdet sitt. Bestemmelsen er en symbolsk del av en langt mer omfattende innstramning av asylloven, der mange punkter har verre konsekvenser for flyktninger, særlig innstramningen av retten til familiegjenforening.[1] I tillegg er den økonomiske bistanden blitt senket til under fattigdomsnivå, og nå må flyktninger vente enda flere år i usikkerhet før de kan få varig oppholdstillatelse.

Den nye loven ble støttet av de danske sosialdemokratene, som en gang spilte hovedrollen i å skape Danmarks humanistiske rykte. Argumentene deres er at «vi har ikke råd til flyktninger», «de kommer ikke til å bidra til velferdsstaten» og det «finnes ikke nok arbeid til de nyankomne».

Velferdssjåvinismen skaper splittelse.

Detdanmarkdukender__903160a

Nye strategiske utfordringer
I denne artikkelserien vil jeg beskrive hvordan «utlændingepolitikken» i Danmark har gått inn i en ny fase som går forbi den klassiske fremmedfiendtlige «verdipolitikken» som Magnus Marsdal analyserte i sin uunnværlige bok Frp-koden (2007). Marsdals råd, som har hatt stor innflytelse på den danske venstresiden, begynner nå å bli utilstrekkelige. De viktigste strategiske lærdommene som den danske venstresiden dro av analysen hans, har vært: Politiser økonomiske spørsmål igjen og snakk til «folk flest» som likemenn. Det har særlig dreid seg om å forsvare velferden og å tale den «vanlige lønnsmottakerens» sak.

Rådet om å fokusere på den økonomiske politikken baserer seg på en viktig observasjon. Når de store partiene er enige om en nyliberal politikk, blir temaet fjernet fra dagsordenen, mens verdipolitikken (der høyresiden står sterkest) blir sentral. Dette gjelder særlig fordi den økonomiske politikken skaper usikkerhet og frustrasjon, noe som igjen skaper et marked for politikere som peker ut syndebukker – som innvandrere.

I sosialdemokratenes høyredreining er det imidlertid blitt åpenbart at innvandringsdebatten ikke handler om verdipolitikk, men om økonomi, og at «folk flest» tar denne økonomiske dimensjonen seriøst. Velferdssjåvinisme (som blant annet går ut på å ekskludere innvandrere fra velferdsordninger) handler også om å forsvare velferd og vanlige lønnsmottakere, og ofrene for denne sjåvinismen er ikke bare flyktninger og innvandrere, men også studenter og arbeidsløse.

Dermed blir Marsdals strategiske forslag når det gjelder Dansk Folkeparti-koden (DF-koden – koden for «det danske Frp») satt ut av spill.

For å forklare dette skiftet må vi flytte fokus bort fra DF-koden og over til «S-koden». Det vil si: de prinsippene som har styrt sosialdemokratisk politikk siden storhetstiden på 1960-tallet, og særlig hvordan de i dag opptrer i en nostalgisk form som støtter opp om, eller ikke makter å bryte med, velferdssjåvinismen. Disse tre prinsippene handler om en bestemt forestilling om Partiet, Klassen og Velferdsstaten.

Artikkelserien er delt inn i tre deler.

I del 1 diskuterer jeg partiets rolle i S-koden. Her viser jeg hvordan Socialdemokraternes historiske selvforståelse som parti har et medansvar for dagens mistenkeliggjøring av flyktninger og innvandrere.

I del 2 ser jeg på hvordan forsøket med å forsvare en klassisk sosialdemokratisk forståelse av klassen som universell er med på å bekrefte velferdssjåvinismens grunnideer, fordi den inneholder sin egen snevre identitetspolitikk.

I del 3 ser jeg på hvordan forsvaret for den sosialdemokratiske velferdsstaten og den danske arbeidsmarkedsmodellen kan være med på å underbygge velferdssjåvinismen.

Analysen kan hjelpe oss med å forstå hvordan en politisering av økonomien og et forsvar for velferden kan formuleres på en ikke-sjåvinistisk måte. Målet med å unngå sjåvinismen er ikke primært å forsvare utsatte grupper, men å peke på at den skaper en splittelse som undergraver solidaritet og dermed velferd for alle. Derfor er det nødvendig å bryte med sosialdemokratisk nostalgi og formulere en offensiv visjon som ikke bare er økonomisk, men også verdipolitisk.

Del 1: Veien til sosialdemokratisk velferdssjåvinisme

Hvorfor var høyredreiningen så lett for Socialdemokraterne at kun tre av deres representanter stemte mot innstramingen av «utlændingeloven»? Og hva er det i det sosialdemokratiske prosjektet som gjør at de har kunnet forlate både sin klassiske økonomiske politikk og verdipolitikk?

I disse dager går det en bølge av nostalgi over sentrum-venstresiden i Danmark. Mange savner 1990-tallets humanistiske integrerings- og flyktningepolitikk. Den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Poul Nyrup (1993-2001) er blitt et ikon for denne perioden med sitt berømte angrep på Dansk Folkeparti: «Uanset, hvor mange anstrengelser, man gør sig – set med mine øjne – stuerene, det bliver I aldrig!» Men nostalgien etter de gode gamle dager overser at det var Poul Nyrups angrep på efterlønnen [den danske AFP] i 1998 som drev et avgjørende antall velgere i armene på DF.[2] Efterlønsreformen var toppen av en tiltakende nyliberalisering av sosialdemokratiet, som for mange ødela Socialdemokraternes troverdighet som velferdsstatens voktere.

Samtidig hadde Dansk Folkeparti – som sprang ut av et brudd med Mogens Glistrups ultraliberalistiske og sterkt islamofobiske Fremdskridtsparti – begynt å posisjonere seg som en nasjonalpopulistisk forsvarer for velferdsstaten. Det er dette forestilte forsvaret mot trusselen fra «udlændinge» og flyktninger som nå støttes av Socialdemokraternes formann Mette Frederiksen og formannen for deres folketingsgruppe, Henrik Sass Larsen – i motsetning til Nyrup-nostalgikerne på venstresiden, som mener at det var partiets økonomiske høyredreining som styrket DFs posisjon som «velferdens forsvarere». Høyredreiningen blir ofte tolket dithen at Socialdemokraterne har solgt seg og vendt sitt historiske prosjekt ryggen.

Formann Mette Frederiksen. Foto: News Oresund
Formann Mette Frederiksen. Foto: News Oresund

Den mest opplagte måten å politisere økonomien i Danmark på har vært ved å forsvare velferdsstaten og snakke til de velgerne Socialdemokraterne har sviktet. Socialistisk Folkepartis (SF) strategi det siste tiåret har vært å framstille seg som det ansvarlige regjeringspartiet som representerer de «riktige» arbeiderne og forsvarer velferdsstaten. Enhedslistens (EL) agitasjon er full av referanser til denne arven, mens de har holdt en viss avstand i analysen sin.

Siden det gamle sosialdemokratiske prosjektet fortsatt er populært og framstår som forlatt, er forsøket på å gjenopplive det en konstant fristelse (EL) eller realitet (SF). Ideen om at venstresiden kan overta deler av det sosialdemokratiske prosjektet forutsetter to ting: 1) at betingelsene for det fortsatt eksisterer og 2) at det kan skilles fra det som er Socialdemokraternes prosjekt i dag. Men hva om det opprinnelige prosjektet løp naturlig over i dagens siden betingelsene for det opprinnelige forsvant?

S-koden
Det er ingen tvil om at Socialdemokraterne i dag undergraver den velferdsstaten og de håpene de en gang var med på å skape. Der 1960- og 70-tallets sosialdemokrater snakket om økonomisk demokrati og utbygging av velferdsstaten, sier de i dag til alle som kjemper for betydelige forbedringer, at de er naive utopister eller uansvarlige populister.

«Danmark er et lille land, så vi må undgå at blive overrendt af fremmede.»

Denne teorien overser imidlertid at det også finnes en kontinuitet i Socialdemokraternes orientering. Socialdemokraternes historiske prosjekt er basert på et motsetningsforhold. På den ene siden var de fagbevegelsen og arbeiderklassens parlamentariske stemme, den økonomiske klassekampens politiske talerør. På den andre siden siden ville de være statsbærende. Klassesamarbeid ble kodeordet for et ytterst pragmatisk prosjekt som gjorde det mulig for Socialdemokraterne å både være et klasseparti og et parti som ikke stilte fundamentale spørsmål ved samfunnets innretning.

I løpet 1950- og 60-tallets store produktivitetsvekst kunne de omfordele og tilfredsstille arbeiderne uten at bedriftenes profitter ble rammet. Da måtte man ikke velge mellom en utvidelse av velferdsstaten og en økonomisk politikk som tilgodeså kapitaleierne. Men med 1970-årenes olje-, profitt- og stagflasjonskriser brøt sosialdemokratenes oppskrift sammen. Deres klassiske omfordelende og ekspansive keynesianske strategier skapte ikke lenger vekst. I stedet økte den inflasjon og statsgjeld. Fortsettelsen av den keynesianske politikken under nye internasjonale økonomiske forhold førte landet til «avgrunnens rand», for å bruke den sosialdemokratiske folketingsformannen Knud Heinesens ord i 1979.

I denne perioden forsøkte Socialdemokraterne å holde de to sidene av prosjektet sammen ved å foreslå et program for Økonomisk Demokrati.[3] Det var snakk om en plan for et lønnstakerfond, som på samme måte som med den svenske Rudolf Meidner-planen lovte kapitaleierne å stanse inflasjonen ved å kanalisere arbeidernes lønninger inn i bedriftene, mens den ville gi arbeiderne langsomt større demokratisk kontroll over deler av økonomien. Men Økonomisk Demokrati seilet akterut av to grunner: Bedriftseierne ville ikke være med, og det ville heller ikke store deler av venstresiden. Forslaget ble forkastet som klassekompromiss, og Socialdemokraterne ville ikke gi opp prinsippet om klassesamarbeid og tvinge planen gjennom.

Ved starten av 1980-tallet hadde Socialdemokraterne tapt en stor del av troverdigheten som statsbærende parti, og da det overtok regjeringsmakten i 1993, begynte de langsomt å ta avstand fra keynesianismen for heller å adoptere nyliberalismen som vekststrategi.[4] Her var det ikke bare snakk om en jakt på velgere, men om å utvanne sitt tidligere regjeringsprosjekt. Uten høy vekst og tanker om sosialisering av kapitalen ble solidariteten i økende grad et nullsumsspill. Utviklingen ble ledet av den sosialdemokratiske formannen Anker Jørgensen, som i 1987 skrev: «Danmark er et lille land, så vi må undgå at blive overrendt af fremmede. For mange flygtninge vil skade Danmark både økonomisk og kulturelt.»

Den nylig avdøde Anker Jørgensen er en viktig figur i den sosialdemokratiske nostalgien i landet. Han er en respektert, nesten mytologisk figur: arbeideren som ble statsminister. Uttalelsen hans om «de fremmede» er symptomatisk for Socialdemokraternes utvikling. I den samfunnsmodellen partiet hadde bygget opp, var innvandrere først og fremst mottakere av velferdsrettigheter. Kanskje fordi den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen hadde «sejret af helvedes til – godt», for å bruke LO-formann Thomas Nielsens ord, prioriterte man ikke organisering av innvandrere som en likeverdig og blivende del av arbeiderklassen. De ble regnet som «mottakere» heller enn «kamerater». Og det kunne gå tomt for penger til omfordeling – siden tanken om å hente midler på kapitalens bekostning var gitt opp for lengst. Ideen om innvandrere som en utgift fantes altså allerede i Socialdemokraternes forestilling om seg selv som regjeringsparti for både kapital og arbeid, dets tanke om arbeiderklassen som dansk, og konstruksjonen av velferdsstaten og den danske modellen.

Allerede før Socialdemokratenes endelige overgang til nylibealisme lå velferdssjåvinismen i kortene som en mulighet. Utviklingen ble imidlertid utsatt da Svend Auken ble formann etter Anker Jørgensen; han var langt mer åpen for «de fremmede», men fra et mer multikulturalistisk enn klassebasert perspektiv.[5] Så snart kapitalismen var ute av sin «gylne» periode fra 50-tallet til begynnelsen av 70-tallet, måtte Socialdemokraterne velge mellom å være klasse- eller statsparti. Etter interne kamper på 1990-tallet vant linjen for det statsbærende prosjektet fram. Tanken om å «forsvare» velferdsstaten etter ekspansjonsperioden kom tidlig til å handle om å forsvare den mot utlendinger.

De ble regnet som «mottakere» heller enn «kamerater».

Nødvendighetens politikk
Nyliberalismen innebærer deregulering av transnasjonale kapitalbevegelser, frihandelssoner som EUs indre marked, samt deindustrialisering og økt konkurranse mellom stater. Under disse forholdene blir den priviligerte statlige akkumulasjonsmodell konkurransestaten, hvis oppgave ikke er å sikre borgernes velferd, men landets velstand. Det skjer primært ved å skape positive og negative insentiver til å arbeide mer, og ved å understøtte bedriftenes vekst gjennom skatteletter og privatisering. Universelle og betingelsesløse velferdsytelser blir derfor i økende grad forskjellsskapende styringsredskaper. Vi ser et skifte fra «welfare» til «workfare».[6]

I Danmark har Socialdemokraterne spilt en sentral rolle i dette.

I takt med at sosialdemokratiet tok nyliberalismen til seg som regjeringslogikk, begynte de å gå mot en stor del av deres tradisjonelle kjernevelgeres interesser i den økonomiske «ansvarlighetens» navn. De kuttet i efterlønnen [AFP] i 1998, privatiserte offentlige virksomheter, innførte workfare og New Public Management i offentlig sektor.

Socialdemokratenes politikk har altså forandret seg fundamentalt siden 1970-tallet. Men gjennom både den keynesianske og nyliberale perioden har ledelsen holdt seg til ett grunnleggende prosjekt: å søke og beholde statsmakt ved å reformere og «ta ansvar». Fram til midten av 1970-tallet var dette prosjektet forenlig med det å være klassepart. Siden har man prioritert partiet over bevegelsen, og «realismen» over viljen til å endre de samfunnsmessige spillereglene, herunder grunnleggende eiendomsforhold.[7]

Under nyliberalismen blir denne realismen til «nødvendighetens politikk».

Sosialdemokratisk fortidsoptimisme
Det er ikke bare Socialdemokraternes trang til å være statsbærende som har overlevd. Det har også ideen om dem som velferdsstatens parti, men nå i form av en nostalgisk fortelling om velferdsstaten. Denne nostalgien glemmer imidlertid de kampene som skapte velferdsstaten, og den er med på å skape en defensiv og reaktiv nasjonal identitet. Vi kan forstå den voldsomme dreiningen mot velferdssjåvinisme i flyktning- og integreringspolitikken på bakgrunn av den sosialdemokratiske kombinasjonen av nostalgi og nyliberalisme. Det forklarer ikke høyredreiningen generelt, som er et allment europeisk fenomen, men den spesifikke formen den har tatt i Danmark.

Det handler om å bevare «Det Danmark Du Kender», som det het i partiets valgkampslagord i 2015.

Socialdemokraternes store dilemma i dag er at de ikke vinner valg uten å framstå som velferdstatens forsvarere, mens de uthuler den. Reformprosjektet deres innebærer en gradvis fjerning av velferdsrettigheter og utelukker alle strategier som satser på omfordeling fra samfunnets topp til bunn. Dette skaper også usikkerhet blant lønnsmottakere, som til enhver tid kan miste jobben sin. Ideen om sikkerhet blir knyttet til fortiden. Usikkerheten er knyttet til den økonomiske utviklingen som Socialdemokraterne sier gjør kutt nødvendig.

Derfor fører partiets økonomiske politikk til en defensiv nostalgi i store deler av befolkningen, som Socialdemokraterne forsøker å representere ved å vise til storhetstiden sin. Så når Sass skriver at Socialdemokraterne med innstramningene i innvandringspolitikken er «gået langt – og meget længere – end vi havde drømt om at gå», begrunner han det med nødvendigheten av å forsvare velferdsstaten mot truende elementer.

Det handler om å bevare «Det Danmark Du Kender», som det het i partiets valgkampslagord i 2015.

Slik det ofte er med nostalgi, er det snakk om et romantisert bilde av fortiden, der man glemmer fagbevegelsens sosiale kamper. Man glemmer at frykten for at arbeiderne ville slutte seg til kommunistene, var med på å tvinge arbeidsgiverne til forhandlingsbordet med de mer moderate sosialdemokratene. Det er en nostalgi som tilskriver fortidens sosialdemokrater all agens i skapelsen av velferdsstaten, og den hyller institusjonen heller enn skapelsesprosessen. Det er en nostalgi som ber velgerne sette sin lit til Socialdemokraterne og staten, heller enn et virkelig historisk minne som inviterer til kollektiv handling og progressiv institusjonell innovasjon.

Socialdemokraterne sier velferdsreformene er nødvendige for å «følge med i tiden», men de angriper aldri «utviklingen» og framstiller den i stedet som en naturlov. Denne forestillingen er falsk, med tanke på at utviklingen har skjedd gjennom politiske beslutninger om finansiell deregulering og europeisk integrasjon. I motsetning til Sverige har Danmark for eksempel underskrevet eurosonens Vekst- og stabilitetspakt, som utelukker ekspansiv finanspolitikk. Men siden Danmark er bundet gjennom konvensjoner og pakter, blir det snakk om en slags second-nature. Denne politikken er som skapt til å understøtte DFs reaktive og nostalgiske politikk, som motsetter seg «utviklingen» uten å ha et sterkt alternativt program – for et slikt alternativ forutsetter et brudd med visse deler av EU-prosjektet, som kun få kan forestille seg i en forholdsvis stabil politisk situasjon.

Etter krisen er Socialdemokraternes prosjekt kommet under ytterligere press. Salgsargumentet deres var at de kunne håndtere «utvikingen» gjennom modernisering. Virkeligheten er at resultatet av uviklingen snarere er avvikling.

Derfor er det ikke overraskende at Socialdemokraterne har begynt å peke ut syndebukker. Det dreier seg primært om de «uproduktive» og de delene av befolkningen som utgjør en utgift for staten.

Da Socialdemokraterne satt på regjeringsmakten i 2011-2015, kuttet de i utdannelsesstøtten og kontanthjælpen (den laveste bistandssatsen for arbeidsløse med dansk statsborgerskap). Angrepet på flyktningene handler på samme måte om velferdsstatens framtid og sosiale «sammenhengskraft», skarpest formulert av Henrik Sass Larsen: «En masseindvandring – som set i f.eks. Sverige – vil økonomisk og socialt underminere velfærdssamfundets bygning.» Ifølge denne logikken er det nødvendig å «begrænse antallet af ikkevestlige flygtninge og indvandrere, der kommer her til landet».

Det er derfor ikke overraskende at Socialdemokraterne har begynt å peke ut syndebukker.

Og det er nettopp fordi de ikke forventer at flyktninger og innvandrere kommer i arbeid, at de nå kan hevde at de er en umulig byrde som velferdsstaten må beskyttes mot. Forslagene spiller dagens lønnsmottakere opp mot tidligere og kommende lønnsmotakere. For dagens sosialdemokrater er konkurransestatens fiender også velferdsstatens fiender, for man anser konkurransestaten som den eneste strategi som kan sikre velferdsstatens overlevelse. Denne politikken kan beskrives med det gamle konservative slagordet: å forandre for å bevare. «Det Danmark Du Kender.»

Det finnes ingen politisering av økonomien uten verdipolitikk
Med disse betraktningene i mente er det ikke overraskende at Socialdemokraterne har stemt for innstramningen i flyktningloven. Man kan til og med si at de aktivt har skapt betingelsene for en defensiv og ekskluderende velferdssjåvinisme. Det reiser spørsmålet ved venstresidens strategiske orientering.

Marsdals råd var å skifte tema fra «verdipolitikken» til den økonomiske politikken, og forsøke å bryte med nødvendighetens politikk. Rådet virker fortsatt effektivt overfor Henrik Sass’ argument om at «kommunerne snart vil segne under byrden af at huse de mange flygtninge». Det er nok å vise til at kommunenes ressursproblemer stammer fra over ti års statsstyrt utsultning av de kommunale budsjettene (blant annet for å betale for skatteletter til de rikeste og milliardinvesteringer i kampfly). Men dette poenget overser at Socialdemokraterne snakker i en kontekst hvor kuttene blir sett på som en nødvendig modernisering. Dermed blir angrepet på flyktningenes forhold ikke bare et verdipolitisk angrep, men et nødvendig element i en økonomisk strategi. Her blir rådet om å snakke om økonomisk politikk i stedet for verdipolitikk satt ut av spill.

Økonomisk politikk er verdipolitisk
Venstresidens skille mellom verdipolitikk og økonomisk politikk, som kanskje er blitt overdrevet i den danske Marsdal-lesningen, er forståelig på bakgrunn av 1990- og 2000-tallets boomende gjeldsøkonomi i Danmark. I en økonomiske gode tider framstår høyresidens mistenkeliggjøring av innvandrere som jobbtyver og velferdssnyltere som en verdipolitisk, normativ innblanding i økonomien. Og det var lett for sentrum-venstre å tilbakevise høyresidens argumenter om at man ikke har råd til innvandring, fordi det fantes både midler å omfordele og behov for arbeidskraft.

Med tanke på at Danmark har vært rammet av åtte år med lav vekst, arbeidsløshet og krisestemning er det nå vanskeligere å avvise forringelsen av innvandrernes velferdsrettigheter som en rent verdipolitisk posisjon. I dag framstår kravet om å «prioritere ressursene» som en økonomisk nødvendighet.

Socialdemokraternes høyredreining er ikke bare en effekt av deres forsøk på å tilbakeerobre stemmer fra DF. Den er konsistent med en økonomisk og institusjonell logikk, som gjør forskjell på «dansker» og «innvandrere», og den gir et svar på et dilemma ingen kan avvise: I en økonomi med lav vekst blir fordelingspolitikken et nullsumsspill. Og så lenge Socialdemokraternes sentrale modell for regjeringsdyktighet (konkurransestaten) foreskriver at man ikke skal omfordele fra topp til bunn, blir da den eneste løsningen å skjære bredt ned – noe som enten betyr at man taper velgere eller at man må gå etter spesifikke grupper.

Socialdemokraterne har valgt den siste linjen.

Det har alltid vært problematisk å skille klart mellom økonomisk politikk og verdipolitikk. 1990-tallets konsensus om at flyktninger og innvandrere skulle ha samme rett til statlig støtte som dansker, var ikke bare verdipolitisk, men en politisk-økonomisk garanti for at ingen innvandrere ville bli tvunget til å ta arbeid som underbød danske overrenskomster. Og noen av de viktigste argumentene i loven på utlendingsområdet under den borgerlige regjeringen fra 2001-11 var ikke verdipolitiske, men økonomiske.[8] Akkurat som den økonomiske politikken er operativ i verdipolitikken, er det farlig å overse at den økonomiske politikken er verdipolitisk. Å forsvare velferdsstaten og lønnsmottakeres interesser virker i seg selv avpolitiserende hvis man ikke henviser til verdier som solidaritet og fellesskap.

Det finnes ikke noen «økonomisk» vei utenom å utvikle et verdipolitisk alternativ til høyresidens nasjonalisme.

Valgkampplakat fra 1950-tallet. Foto: Marleen Zachte
Valgkampplakat fra 1950-tallet. Foto: Marleen Zachte

Et verdipolitisk alternativ
Venstresidens «Marsdalske» oppskrift for å bekjempe høyredreiningen har vært å bryte med «nødvendighetens politikk» og politisere den økonomiske politikken.

Men vi har sett at en sånn politisering må kvitte seg med sosialdemokratisk nostalgi. For nostalgien har en tendens til å overse hvordan denne i dag er et sentralt element i velferdssjåvinismen.

Samtidig innebærer nostalgien en idealisering av fortidens sosialdemokrati som ikke innser at våre tiders økonomiske nullsumspill krever en ikke-sosialdemokratisk modell for ansvarlig regjeringsførsel som tør å gå mot herskende økonomiske interesser.

Velferdsnostalgien bidrar også til at vi glemmer både de kampene og konfliktene som skulle til for å skape velferdsstaten og som skal til for å bryte med den nyliberale «realismen» i dag. Så lenge det ikke finnes en slagkraftig bevegelse som forsøker å skape en ny og bedre virkelighet, kommer venstresiden til å framstå som idealister. Uten et selvstendig regjeringsprosjekt og en sosial base kommer venstresiden til å stå på sidelinjen i slaget mellom en nyliberal og en velferdssjåvinistisk realisme som forsøker å forsvare velferdsstaten mot flyktninger, innvandrere og de arbeidsløse.

Venstresidens fokus på å forsvare fortidens seire og å appellere til velgernes savn etter det sosialdemokratiske prosjektet er forståelig i nyliberale tider. Men denne strategien er full av dilemmaer. I de neste to artiklene viser jeg hvordan den kan være med på å blokkere for utviklingen og kommunikasjonen av ny politikk i møte med dagens utfordringer. I disse tekstene vil jeg se på to strategier som følger Marsdals råd. Den første strategien handler om et forsvar for arbeiderklassen (del 2) og den andre om et forsvar for velferdsstaten (del 3). Her vil vi se hvordan sosialdemokratisk nostalgi gjør at de begge er ute av stand til å bryte med velferdssjåvinismen. Dermed kommer vi fram til spørsmålet om i hvilken grad nyliberalismen har forandret velferdsstaten og arbeiderklassen så radikalt at forsvaret av dem også innebærer å gjenoppfinne dem – bortenfor sosialdemokratisk nostalgi.

SE OGSÅ: DANMARK-KODEN (2/3)

[1] Den danske smykkeparagrafen er ikke unik, men den har likevel fått langt større oppmerksomhet enn liknende lover i Sveits og de tyske delstatene Bayern og Baden-Wüttenberg. Det er kanskje fordi Sveits innførte loven på et tidspunkt med lav internasjonal interesse for spørsmålet, mens det i Tyskland kun er snakk om delstater. Norge har en lov som bygger på et liknende prinsipp som den danske, nemlig at flyktninger selv skal betale for oppholdet sitt. Men de de norske politikerne valgte diskret å trekke verdisakene fra sosialstønaden deres, valgte de danske noe mer spektakulært: konfiskasjon. Poenget med den danske loven var nettopp dens spektakulære og derfor flyktningsavskrekkende virkning, så det er ironisk at de danske politikerne murret da loven skapte internasjonal oppmerksomhet.

[2] Efterlønnen ga folk mulighet til å gå av med pensjon når man er 60 år, fem år før pensjonsalderen. 1998-reformen begrenset adgangen til efterlønen, etter at Socialdemokraterne hadde brukt bevarelsen av efterlønnen som et sentralt argument mot høyresiden i valgkampen samme år. Avgangsalderen er siden blitt hevet til 62 år og adgangsbetingelsene strammet av både høyre- og sentrum-venstre-regjeringer.

[3] Toubøl, J & Gielfeldt, JK 2013, «Den fejlslagne kampagne for økonomisk demokrati som faktor i arbejderbevægelsens politiske udvikling» Arbejderhistorie. Tidsskrift for historie, kultur og politik, vol 2013, no. 3, pp. 50-71.

[4] Den berømte «Kickstart» av den danske økonomi i 1993 var kanskje den siste store keynesianske manøveren i dansk pengepolitikk, der man budsjetterte med statlig underskudd gjennom tre år for å stimulere økonomien. Men reformen gjorde det også billigere å låne med garanti i fast eiendom, så den kan også beskrives som et viktig skritt i den nyliberale finansialiseringen av den danske økonomien.

[5] Lars Olsen, En bygning slår revner – Socialdemokratiet og det folkelige Danmark. Gyldendal, 2013.

[6] Jacob Torfing, «Fra ‘welfare’ til ‘workfare’,» Gjallerhorn – tidsskrift for professionsuddannelser, nr. 10, 2009. Og Henrik Herløv Lund, «Regeringens arbejdsmarkedspolitik udskifter welfare med workfare,» Kritisk Debat, 15.12.2012

[7] Socialdemokraterne har løpt inn i det Rodrigo Nunes kaller «realistens dilemma»: Realisten forsøker å gjøre sitt beste under de gitte forholdene ute å endre dem fundamentalt. Denne strategien fungerer fint når de økonomiske og sosiale konjunkturene er på ens side, men når de skifter, innsevres ens handlingsrom stadig mer. Plutselig krever realismen at man enter gir opp realismen sin og forsøker å endre virkeligheten, eller at man administrerer den nye tilstanden som man har tilpasset seg til tross for at dette er mot ens velgeres interesser. Alle sosialedemokratiske partier i Europa – unntatt Jeremy Corbyns Labour og delvis de portugisiske sosialdemokratene – har fulgt sistnevnte rute, hvis mest ekstreme konsekvens kan bevitnes i det greske Pasoks totale kollaps.

[8] I 2003 senket den Venstre-styrte regjeringen innvandrernes bistand til 40 prosent under danske statsborgere med det argumentet at økt fattigdom ville motivere dem til å ta arbeid og derfor fremme integrasjonen.