«Oligarkiet vil ha tilbake makten og pengene. De vil ha oljerikdommen for seg selv og de utenlandske oljeselskapene slik de gjorde det under den fjerde republikken. Da de skulle til å selge ut PDVSA, før den bolivarianske revolusjon satte en stopper for galskapen. Det er folket som styrer i Venezu­ela nå. Og det venezuelanske folk, Bolívars sønner og døtre, er det ingen som kan stoppe. Ikke en gang yankee-imperiet. De har prøvd med militærkupp. De har prøvd med trusler. Men denne revolusjonen er kommet for å bli.»

Chávez gestikulerte og ropte av full hals inn i mikrofonen.

Publikum, kanskje så mange som 100 000 chavistas, lyttet engasjert.

Publikum, kanskje så mange som 100 000 chavistas, lyttet engasjert. Klokken nærmet seg fire om ettermiddagen.

Jeg hadde bestemt meg på flekken for å møte opp da jeg dagen før oppfattet beskjeden om en marcha bolivariana, «bolivariansk demonstrasjon», fra høyttalerne på lasteplanet til en pick-up som kjørte gjennom Caracas sentrum. Nå skulle jeg endelig bli kjent med noen ekte chavistas, tenkte jeg: Menneskene som gjerne tilbrakte et halvt døgn, mange av dem mer om de kom langveisfra, med å juble for el comandante i regn eller solstek under timelange taler, for etterpå å bli hengt ut som «pakk» og «drankere» i mediene. Jeg følte meg ikke sikker på den beskrivelsen. Var det virkelig bare et stykke brød, litt brennevin og en gratis rød t-skjorte som drev Chávez-tilhengerne? Og var det trygt å avskrive dem som et «fanatisk mindretall»? Dersom folket nå endelig var i ferd med å vende ryggen til Chávez, slik en del menings­målinger tydet på, var dette kanskje siste sjanse til å se dem i aksjon på nært hold.

Stedet for massemønstringen var Avenida Bolívar i Cara­cas sentrum, den samme åttefeltsveien der opposisjonen marsjerte mot Miraflores kuppdagen 11. april.

Sidegatene var stappfulle, og i bygningene rundt lente rødkledde tilhengere seg ut fra balkonger og vinduer.

Nå var det rødkledde chavistas som dekket avenidaen. Helt fra scenen midt i sentrum, der Chávez opptrådte fire-fem meter hevet over publikum, til endepunktet mer enn en kilometer unna i østgående retning. Sidegatene var stappfulle, og i bygningene rundt lente rødkledde tilhengere seg ut fra balkonger og vinduer. Bare de som sto forrest var nærme nok til å se presidenten. Resten måtte nøye seg med storskjermer og høyttalere satt opp for anledningen langs avenyen. Alle aldre, kjønn og hudfargesjatteringer var representert, men det var langt mellom de helt europeiskættede hvite, som stort sett (men ikke alltid) tilhørte byens øvre samfunnslag.

De lyttet i stillhet på sin comandante nå, men bare en time tidligere hadde det vært full fest her. For hver hundrede eller tohundrede meter, var det lange opptoget delt opp av scener med salsaorkestre og frivillige som kastet vannflasker ut til demonstrantene som danset. Folk svingte seg og svettet under ettermiddagssolen og så ut som alt annet enn en forsamling politiske aktivis­ter.

Omtrent samtidig som orkestrene pakket sammen, snappet jeg opp ryktet om at presidenten var på vei. «Nå kommer el comandante, nå kommer han,» hørte jeg folk si rundt meg. Stemningen endret seg raskt fra latter og dans til sitrende forventning. Etter råd fra en rødkledd kom jeg meg opp på en bro for å kunne se ned på veien der Chávez antakelig skulle komme. Det gikk bare noen minutter før presidenten dukket opp.

Han var kledd i militær uniform og rød beret, og sto oppreist – tilsynelatende ubeskyttet og ubekymret – i en åpen jeep som kjørte sakte fram mellom jublende men­nesker.

Han var kledd i militær uniform og rød beret, og sto oppreist – tilsynelatende ubeskyttet og ubekymret – i en åpen jeep som kjørte sakte fram mellom jublende men­nesker. Så brøt kaoset ut rundt meg. Folk løp, brøytet og nesten sloss seg fram for å få et glimt av, rope noe til eller ta på presidenten. Noen hylte, flere gråt. Coman­dante te amo, «comandante, jeg elsker deg», ropte en yngre kvinne, Que viva Chávez no joda, «leve Chávez, for faen», brølte en middelaldrende mann. Det var en hypnotiserende, nesten surrealistisk opplevelse å befinne seg midt inne følelsesutbruddet, som jeg så vidt våknet opp fra da en av de rødkledde huket tak i armen min og hindret meg fra å gli utfor broen og ramle ned på veien tre-fire meter under.

Chávez var på vei bort, men så fortsatt opp mot broen der jeg sto. Han vinket og smilte triumferende. Han var tydelig komfortabel med hyllesten, kaoset og hysteriet. I et øyeblikk fikk jeg følelsen av at det var akkurat meg han så på. Det samme gjaldt også for de andre som sto rundt meg, og nærmest alle jeg har snakket med siden, som har fått et kort glimt av el comandante i en eller annen massemønstring for revolusjonen. Det er vel sånn mennesker gjerne husker et møte med en ekte folke­forfører. Spørsmålet jeg stilte, var om det bare var tom karisma, eller noe mer.

Midt i folkemengden og med kameraet gjemt i sekken var det direkte trivelig å være på besøk i demonstrasjonstoget til Chávez-tilhengerne. Men da jeg lusket rundt i utkanten av opptoget med et kamera rundt halsen og notatblokk i hendene, på jakt etter noen som ville la seg intervjue, var ikke alle like vennlige.

Den lyse hudfar­gen min førte til at jeg ble oppfattet som en vanlig venezuelaner med europeiske aner – en del av en hvit elite, der mange ikke kunne utstå å ha en mann som Chávez i presidentsetet.

Ettersom utlendinger var et langt mer uvanlig syn i Caracas enn hvite venezuelanere, førte den lyse hudfar­gen min oftest bare til at jeg ble oppfattet som en vanlig venezuelaner med europeiske aner – en del av den europeiskættede minoriteten; en hvit elite, der mange ikke kunne utstå å ha en mann som Chávez i presidentsetet. Nå så folk ut til å tro at jeg var journalist. Selvfølgelig fra de private, høyreorienterte mediene. Og de færreste syntes at jeg hadde noe her å gjøre. «Hva gjør du her, escuálido?» spurte en og tok i bruk det lett nedsettende ordet Chávez-tilhengere ofte brukte om folk fra opposi­sjonen.[i] «Du skal vel skrive at vi var ikke mer enn tre–fire tullinger som har fått betalt for å demonstrere for Chávez,» ropte en annen. «Be sjefen din slutte å tvinge deg til å skrive løgner om oss,» krevde han og forsvant inn i mengden igjen før jeg rakk å si at jeg slett ikke jobbet for noen venezuelansk avis. Jeg tenkte på TV-bildene jeg nylig hadde sett, av et basketak mellom noen journalister og en gruppe chavistas, der en opphetet diskusjon endte med nevekamp og blodige ansikter.

Jeg var nær ved å gi opp forsøket på å komme i prat med noen av demonstrantene da jeg heller bestemte meg for å ta i bruk et av de mest klassiske og universale virke­midlene i det venezuelanske samfunnet: smiger. Det som funker der alt annet feiler.

Ord som mi amor, «min kjære», eller corazon, «hjerte», kan godt brukes i den svært åpenlyse flørtingen mellom venezuelanere i de forskjelligste omstendigheter, men er først og fremst en del av den venezuelanske sjargongen for helt normal omgang mellom kvinner og menn. Dette kan sammenlignes med måten ord som bror, søster, fetter og kusine eller pana, det typisk venezuelanske ordet for venn, brukes om personer av samme kjønn, selv når de er totalt fremmede. Den umiddelbare sympatien eller antipatien man vekker hos dem man har med å gjøre – enten det er på bakeriet, kontoret til offentlige og private institusjoner eller i køen på legevakten – kan ha stor innvirkning på utfallet av situasjonen i Venezuela.

Hun het Omaira og var omtrent så nært en venezuelansk «gjennomsnittskvinne» man kunne komme: 40 år, alene­mor med tre barn, som daglig kunne slite med å få endene til møtes.

Jeg tok sats og improviserte fram en forsøksvis avvæp­nende åpningsreplikk i håp om å få i gang en samtale.

«Unnskyld, jeg lurte på om dere kunne gi meg noen kommentarer og la meg få ta et bilde av dere. Opposi­sjonen sier jo at kvinnene som støtter Chávez, er stygge og misunnelige. Dere har sikkert lyst til å bidra med å få motbevist den myten.»

Selv hadde jeg for lengst fått den ekstreme overfoku­seringen på kvinnelig skjønnhet i Venezuela langt opp i halsen. Formuleringen som glapp ut av meg, beviste om ikke annet at ingen er immune mot kulturell påvirkning.

Innledningsreplikken ga uansett den forventede latte­ren og brøt raskt ned isen.

Chávez er en av oss. Vi stoler på ham.
Mannlig chavista

Hun het Omaira og var omtrent så nært en venezuelansk «gjennomsnittskvinne» man kunne komme: 40 år, alene­mor med tre barn, som daglig kunne slite med å få endene til møtes. Den mellombrune hudfargen og de noe smale øynene røpte at hun hadde både afrikansk, indiansk og europeisk blod i årene, noe hun hadde til felles med stør­steparten av Venezuelas fattige. Hun bodde i et lite hus i en barrio kalt Monte Piedad like ved sentrum i Caracas. Mesteparten av sine rundt 25 yrkesaktive år hadde hun arbeidet som tekstilarbeider.

I følge med Omaira og den ene datteren hennes ble det mye lettere å komme i kontakt med resten av demonstrantene, mens vi banet oss vei gjennom menneske­mengden for å komme nærmere Chávez. En mann tok til og med kontakt med meg på eget initiativ. Han svarte villig på de første spørsmålene mine om presidenten og revolusjonen.

Mannen, en diger mørkhudet kar med kraftig bart, kom fra en landsby i innlandsprovinsen Yaracuy, der utbygging av offentlige tjenester og løfter om jordreform hadde skaffet Chávez mange tilhengere. «Om denne korrupte opposisjonen og gringoene bare lar Chávez få regjere i fred, så kommer snart Venezuela til å bli verdens beste land å bo i,» sa han og la til at «Chávez er en av oss. Vi stoler på ham». Mannen skiftet imidlertid fort fokus over til Omaira, som han åpent erklærte sin beundring for. Han lovet på tro og ære å slakte en gris til oss dersom vi, spesielt Omaira selvsagt, kom på besøk til landsbyen hans.

Det slo meg at jeg aldri tidligere hadde sett så mange fattige demonstrere til støtte for en statsleder, og rike som demonstrerte mot.

Det slo meg at Chávez-tilhengerne her var omtrent så langt fra den stereotype venstreaktivisten eller «yrkes­demonstranten» man kunne være vant til i Vest-Europa som det gikk an å komme. Dersom man fikk øye på en hullete bukse, dreide ikke dette seg om et politisk statement, men derimot om en person som ikke hadde råd til å kjøpe seg nye. For dette var el pueblo humilde, «det ydmyke folket», som man ofte sa i Venezuela. De jeg fikk spurt om yrke, arbeidet i kassa på supermarkedet, som mekanikere, gateselgere, bygningsarbeidere eller var hjemmeværende mødre. Samtlige var hengivne i sin støtte til presidenten. Mange hadde aldri stemt i et valg før Chávez. De færreste virket som om de hadde brydd seg om ideologi eller partipolitikk tidligere i livet. En gammel dame, som haltet rundt med stokk og i armen til en liten gutt, som måtte være barnebarnet, innrømmet at hun ikke en gang hadde stemt på Chávez. «Du vet, jeg er gammel,» sa hun, «og har aldri forstått meg på sånn registrering og stemmekort og sånt. I barrioen min er det ikke noe sted å stemme, og så er det så langt og vanskelig å komme seg til stemmelokalene. Men jeg elsker presiden­ten min. Måtte Gud gi ham et langt liv.» Det slo meg at jeg aldri tidligere hadde sett så mange fattige demonstrere til støtte for en statsleder, og rike som demonstrerte mot. En del ting var blitt snudd opp ned i Venezuela.

De nye bekjentskapene skjøv talen til Chávez litt i bakgrunnen. Men da jeg fikk følelsen av at den gikk mot slutten – det lærte man seg når man hadde hørt en del av Chávez’ taler – spisset jeg ørene. «De herskende dømte folket til sult, nød, analfabetisme og ydmykelse, mens de selv levde i grenseløs luksus. Urettferdigheten og korrupsjonen som de etterlot i fedrelandet de ødela, kan ikke overvinnes på fem år, ikke på ti, kanskje ikke tjue heller. Men nå har folket reist og krever verdighet og respekt,» sa han, før han gjentok eden som han og hans fem første sammensvorne hadde avlagt da de grunnla den hemmelige bolivarianske bevegelsen MBR200 i 1982. «Jeg sverger ved mine fedres gud, jeg sverger ved fedre­landet, jeg sverger ved min ære at jeg ikke skal gi sjelen min ro eller la armen min hvile før de mektiges lenker som undertrykker folket mitt, er brutt.» Etter mer enn tre timer foran mikrofonen mobiliserte han siste rest av lungekraft og stemmebånd, og lånte noen avsluttende ord fra Che Guevara: Hasta la victoria siempre, «alltid mot seier».

Etter mer enn tre timer foran mikrofonen mobiliserte Chávez siste rest av lungekraft og stemmebånd, og lånte noen avsluttende ord fra Che Guevara: Hasta la victoria siempre, «alltid mot seier».

Selv våknet jeg opp etter den mektige og litt skrem­mende messianske opplevelsen med en pils i hånden og følelsesmessig bakoversveis.

Rundt meg sto Omaira, datteren hennes og bonden fra Yaracuy. Bonden forsvant, men Omaira og jeg ble stående og prate en stund til. Mens kommunens ren­holdspersonale konkurrerte med kveldsbrisen om å ta med seg den enorme mengden søppel på den plutselig øde plassen, ble grunnlaget for vennskapet, som skulle bli noe av det nærmeste jeg kom en familie i Venezuela, lagt. En familie med en livshistorie, levekår og meninger som skulle kaste et nytt lys over den kaotiske, til tider surrea­listiske, virkeligheten, og den omstridte presidenten i det latinamerikanske landet

Noter:
[i] Direkte oversatt betyr ordet svakelig eller fillete, men brukes i dagens Venezuela ikke i sin opprinnelige betydning. Som betegnelse på Chávez-motstandere henviser det til at opposisjonen som helhet er en stusselig og liten gruppe. Når man kaller noen escuálido i Venezuela, betyr det altså ikke at denne personen er svak, men at hun eller han tilhører opposisjonen. Betegnelsen kom som et svar på medienes og opposisjonens mye brukte påstand om at Chávez-tilhengerne kun var et lite mindretall.

Dette er et utdrag fra boken Hugo Chávez. Revansjen.