Bye bye, Reinfeldt

Det svenske valget endte altså med en knepen seier til den rødgrønne blokken (Socialdemokraterna (S), Miljöpartiet (MP) og Vänsterpartiet (V)), som endte med en samla oppslutning på 43,8 prosent og 158 mandater. Den borgerlige koalisjonen «Alliansen» (Moderaterna (M), Centerpartiet (C), Folkpartiet (FP) og Kristdemokraterna (KD)) måtte takke for seg etter åtte år i regjering, da de endte med samla resultat på 39,3 prosent og 142 mandater i Riksdagen. Den store valgbomben var selvsagt Sverigedemokraternas framgang til hele 12,9 prosent, et resultat som gjør dem til Sveriges tredje største parti, og som sikrer dem hele 49 mandater i Riksdagen. På Vänsterpartiets valgvake var reaksjonen på dette taktfaste rop om «Inga rasister i våra gator». Og det vil utvilsomt bli en viktig sak for den svenske venstresida framover å styrke den antirasistiske bevegelsen. Men en av de viktigste forutsetningene for å fjerne mobiliseringsgrunnlaget for Sverigedemokraterna (SD), blir å ta et oppgjør med arven etter Reinfeldt – en politikk som masseproduserer marginaliserte mennesker.

En av de viktigste forutsetningene for å fjerne mobiliseringsgrunnlaget for Sverigedemokraterna (SD), blir å ta et oppgjør med arven etter Reinfeldt.

Sjokket over SDs framgang i dette valget var nesten like stort som sjokket ved forrige riksdagsvalg der SD fikk sitt nasjonale gjennombrudd og suste inn i Riksdagen med 5,7 prosents oppslutning. Fram til da hadde ikke Sverige hatt noen høyrepopulistiske partier tilsvarende norske Frp eller Dansk Folkeparti, og plutselig kom et parti med åpenbare koblinger til høyreekstremister og nynazister. På tross av at ingen partier verken til høyre eller venstre har villet ta i SD med ildtang, har de tatt stor plass i svensk offentlig debatt de siste fire årene, og også i denne valgkampen. Flere skandaler har blitt slått opp stort, alt fra outing av ulike SD-kandidater som har kommet med rasistiske uttalelser eller flagget nazi-sympatier, til avsløring av partileder Jimmie Åkessons spillegalskap. Skandalene har tydeligvis prellet av på mange av SD-sympatisørene.

Lyspunkter i valgkampen
Men valgkampen har ikke bare vært preget av SDs skandaler. Selv om 3,1 prosent ikke holdt til Riksdagsrepresentasjon (Sverige har en absolutt sperregrense på fire prosent), hadde Feministisk Inititiativ (Fi) sitt definitive gjennombrudd i denne valgkampen. Under ledelse av den markante og populære Gudrun Schyman har Fi utvilsomt lykkes med å sette feminisme høyere opp på dagsorden i denne valgkampen. I partilederdebatter og i medier generelt har feminisme og likestillingsspørsmål tatt større plass enn det er mulig for en 27-åring å huske at har vært tilfelle i en norsk valgkamp. I og med at Fi først og fremst trekker venstresidevelgere, har dette gjennombruddet fått blandet mottakelse på venstresida (i likhet med norske MDGs gjennombrudd i fjor). Norske venstresidepartier som anser seg som feministiske bør definitivt ta fenomenet i Sverige på alvor og sørge for at et tilsvarende feministisk nisjeparti i Norge blir overflødig.

Under ledelse av den markante og populære Gudrun Schyman har Fi utvilsomt lykkes med å sette feminisme høyere opp på dagsorden i denne valgkampen.

Vänsterpartiet har også satt preg på valgkampen med sitt tilnærmet monomane budskap om å stoppe «vinsten i välfärden». De er eneste parti til venstre for sosialdemokratene som stiller til valg over hele landet, og har under slagordet «Inte till salu» vært de tydeligste kritikerne av Alliansens frislipp av kommersielle krefter i velferden. Oppslutningsmessig ble det ingen stor framgang for partiet i dette valget, slik tidligere prognoser viste at de lå an til. Likevel er det oppløftende å se at partiet har hatt en betydelig vekst i medlemsmassen de siste par årene, faktisk på hele 50 prosent.

Å mobilisere velgere etter åtte år i regjering er ingen lett oppgave, og Moderaternas valgkampstrategi kunne til dels minne om Arbeiderpartiets strategi fra stortingsvalget 2013 der man i stedet for å presentere egne visjoner og politiske prosjekter, la mest vekt på å komme med advarsler om hva velgerne risikerte å få dersom de ikke viste fornya tillit til regjeringskameratene. Heller ikke i Sverige fungerer dette godt nok til å holde på regjeringsmakta. Heldigvis. For hva er det nå svenskene sier farvel til etter år med Reinfeldt ved roret?

Når høyrepartier blir «arbeiderpartier»
Ved første øyekast skulle man tro at det ikke var så mye. Moderaterna har kjørt hardt på et image som et moderne arbeiderparti, over lengre tid har de kalt seg selv «det nye arbetarpartiet». I TV4s Partiskolan som gikk på svensk morgen-tv i sommer, presenterte valgekspert Marcus Oscarsson Moderaterna som et parti som ligger nokså langt til venstre til å være et borgerlig parti. Litt spøkefullt kalte han til og med Reinfeldt en kommunist, i internasjonalt perspektiv. Betyr det at det ikke er noen stor forskjell på det Reinfeldt og co har gjort med Sverige de siste åtte årene og det en sosialdemokratisk regjering ville gjort?

De siste årene har det vært en rekke skandaler på svenske sykehjem og skoler som viser hvordan en ren profittmotivasjon vanskelig lar seg forene med å gi et godt velferdstilbud.

Svaret på det er jo, det er en betydelig forskjell. Selv om Socialdemokraterna også privatiserte på 90-tallet, har det skjedd en dramatisk utvikling i retning av å demontere velferdsstaten under Moderaternas styre. Kortversjonen av hva som har skjedd er som følger [1]: Velferdssektoren har gått gjennom en storstilt kommersialisering. Innenfor helse og omsorg har svenske kommuners innkjøp fra kommersielle aktører doblet seg. Tre fjerdedeler av de største selskapene innen skole, helse og omsorg drives av risikoinvesteringsselskap. Det betyr at overskuddet fra tjenestetilbudet deres ender opp i skatteparadis og i lommene på styrtrike investorer. De siste årene har det vært en rekke skandaler på svenske sykehjem og skoler som viser hvordan en ren profittmotivasjon vanskelig lar seg forene med å gi et godt velferdstilbud til de som bruker tjenestene, og gode arbeidsforhold for de som jobber der.

I arbeidslivspolitikken har det blitt kjørt en knallhard linje som i praksis handler om å kutte utbetalinger til syke og arbeidsledige. Arbeidslinja kjenner vi jo igjen fra Norge, men den har blitt ført med en betydelig hardere hånd i Sverige. Logikken er at ved å gjøre forholdene som syk, ufør eller arbeidsledig så usle som mulig, vil folk skjerpe seg, slutte å være syke eller arbeidsledige, og i stedet tre inn i fellesskapets varme og skaffe seg et arbeid. Den harde arbeidslinja blir innpakket som varm omtanke for alle de som risikerer å havne i «utenforskapen». De som ikke støtter opp om en slik linje framstilles som usolidariske, som i denne beskrivelsen av de rødgrønne partiene, fra Moderaternas egne nettsider: «Socialdemokraterna, Miljöpartiet och Vänsterpartiet vill ta bort människor ur arbetskraften och föra Sverige tillbaka till en tid då människor gömdes undan i åtgärder och förtidspension.» Dette har vært en fundamental del av Moderaternas politikk, noe som ble illustrert i en debatt under valgkampen der Reinfeldt følelsesladd ropte ut «Ni kan inte stoppa mig. Jag vil kjempa for arbetslinjen tills jag dör!». Etter åtte år ser man fasiten på hvordan en slik politikk fungerer. Fattigdommen har økt, herunder også barnefattigdommen. Andelen arbeidsløse som lever under fattigdomsgrensen har gått opp fra 24 til 38 prosent på få år. Syke mennesker blir avkrevd å søke på jobb. På tross av rørende valgkampvideoer om at flere skal få oppleve første dag i ny jobb, og gjentatt skryt om at de har skapt 300 000 arbeidsplasser i sin regjeringsperiode, så har arbeidsledigheten økt, og ungdomsledigheten er på rundt 20 prosent.

Den tradisjonelle motsetningen mellom arbeid og kapital er byttet ut med motsetningen «de som arbeider og de som lever på velferdsbidrag».

Moderaternas prosjekt har blant annet handlet om å gi «arbeiderparti»-begrepet et nytt innhold. Den tradisjonelle motsetningen mellom arbeid og kapital er byttet ut med motsetningen «de som arbeider og de som lever på velferdsbidrag». Et slikt politisk prosjekt produserer marginaliserte mennesker samtidig som det bygger ned solidariteten og bygger opp egoismen og redselen for å miste egne goder. Et slikt klima gir grobunn og gode vekstvilkår for et parti som Sverigedemokratene som har en fortelling å tilby de som synes samfunnet blir mer brutalt, en fortelling der asylsøkere og innvandrere får tildelt rollen som syndebukker.

Skaper politikerforakt
En annen forklaring på SDs framgang kan man finne i politikerforakten. Svts valgundersøkelse viser at 18 prosent av de som oppgir å ha lav tillit til politikerne stemte SD. Noe av det viktigste ved Moderaternas strategi har handlet om å viske ut forskjellene mellom høyreside og venstreside. Å eksplisitt uttrykke at man vil bygge ned velferdsstaten er ikke noe som går hjem hos et flertall av velgerne. Det er lettere å gjennomføre en slik politikk hvis man samtidig bruker en retorikk hentet fra venstresida. Dette forsøket på å føre en markant høyrepolitikk under fanen av å være solidarisk politikk for arbeidere, har lykkes urovekkende bra. Oppgaven for en ny venstresideregjering i Sverige må derfor være å tydeliggjøre at det ER forskjell på høyre og venstre. Gjør man ikke det, ender man fort i en grøt der det er vanskelig for velgerne å se forskjell på de ulike partiene, noe som igjen skaper politikerforakt.

Oppgaven for en ny venstresideregjering i Sverige er å tydeliggjøre at det ER forskjell på høyre og venstre.

Det er derfor ikke så lovende at Socialdemokraterna gjennom valgkampen ikke kjørte en hardere linje mot Moderaternas politikk. Det ser ut som om sossarna har blitt så utfintet av Moderaternas retoriske linjeskifte at de på tross av at det nå har gått åtte år, fortsatt ikke har klart å finne en holdbar strategi for å imøtekomme dette. Ikke minst virker de redde for å ha en tydelig venstreprofil. Et håp er derfor at press innad fra Vänsterpartiet, og utad fra sosiale bevegelser, vil trekke den nye regjeringa mer mot venstre, og at svenskene faktisk merker at det har skjedd et maktskifte.

Det vil bli spennende å se videre om den svenske venstresida lykkes med å skape en samfunnsutvikling i mer solidarisk retning, og hindre videre vekst for Sverigedemokratene. For vår egen del her i Norge, er det viktig å huske på hvor tett opptil Moderaternas strategi Høyre har lagt seg. Derfor er resultatet av åtte med Reinfeldt en påminner om at dersom Norge skal unngå samme extreme-makeover av velferdssystem og arbeidsliv som Sverige har vært gjennom, er det ingen tid å miste på å bygge opp en radikal venstre-motkraft.

—–

[1] For en god oversikt over hva som har skjedd i Sverige de siste årene, se: http://manifestanalyse.no/-/page/print/18715_sverige?ref=checkpoint

  • Kurt Rekerud

    Regjerings sammarbeidet på venstresiden har jo bare 137 rep. /venstrepartiet får jo ikke være med i regjeringen. Det betyr jo at Aliansen har flertall. Må bli vanskelig å styre sverige, men det trenger jo ikke være noen nyhet.

  • Jo Skårderud – bystyrerep.

    Altså, er det slik at FI og Vensterpartiet i praksis står for det samme, og hovedsaklig har de samme velgerne? Hvorfor klarer de ikke å samarbeide? Hva blir ellers betydningen av at Sossarne har bedt Venstern om å dra til helvete?