Hvis man tilhører det venstreorienterte Nei-folket i Norge og ser blåbrune krefter over hele Europa angripe EU med krav om mer nasjonal suverenitet, er det lett å bli mer EU-positiv. Jeg møter stadig venstreorientere EU-motstandere som ikke klarer å være for Brexit, fordi den britiske EU-debatten ble sterkt preget av den fremmedfiendtlige høyresida.

Er det politiske landskapet i endring? Mens den norske EU-motstanden ved folkeavstemningen i 1994 var et ganske så rødgrønt fellesskap, og Frp formelt var et Ja-parti, er Frp nå ifølge Sylvi Listhaug en «garantist mot norsk EU-medlemskap».

I sin nye bok klager Listhaug over «mafialiknende tilstander i enkelte bransjer» som følge av arbeidskraftimport gjennom EØS og kritiserer «uakseptable forhold knyttet til arbeids- og lønnsforhold». Den fremmedfiendtlige bloggen Resett utbasunerer at «Listhaug tar nasjonalstaten i forsvar og vil ‘reforhandle’ EØS». Det minner om Donald Trump, som reiser nasjonalsjåvinistiske paroler mot «frihandel».

Mens den norske EU-motstanden ved folkeavstemningen i 1994 var et ganske så rødgrønt fellesskap, er Frp nå ifølge Sylvi Listhaug en «garantist mot norsk EU-medlemskap».

Bør venstresidas reaksjon på blåbrun EU-kritikk bli å dempe den rødgrønne EU-motstanden? Det vil passe perfekt med Steve Bannons visjon. Strategen som fikk Trump valgt drømmer nå om å forene Europas autoritære høyrepopulister til en apokalyptisk konfrontasjon om verdensdelens framtid. På den ene siden skal de reaksjonære partiene stå som anførere for det nasjonalt innstilte folkedypet. På den andre siden skal «globalister» og markedsliberalister som Emmanuel Macron løfte EU-flagget for den overnasjonale eliten. Let the games begin!

Hvis alternativet til EU er krefter som Bannon, er det kanskje på tide for rødgrønne nordmenn å revurdere sitt EU-syn?

Vel. Problemet er at å bruke EU som bolverk mot høyrepopulismen er som å slukke skogbrannene i California med bensin.

Det avgjørende slaget i vår tids partipolitikk kan være kampen om dagsordenen: Hvis kulturkonfliktene får definere motsetningen mellom høyre og venstre, taper arbeiderbevegelsen. Hvis de økonomiske interessesakene dominerer, kan vi mobilisere flertall.

Dette har sammenheng med at den delen av høyrepopulismens velgergrunnlag som sokner til arbeiderklassen stort sett har til felles at de er venstreorienterte når det gjelder økonomisk fordeling, velferdsrettigheter og makt i arbeidslivet. Dette er interessesakene som forener venstresidens potensielle flertallskoalisjon blant velgerne. Samtidig er disse velgerne ofte konservative i mer kulturelle spørsmål som kjønnsroller, innvandring og religion.

Høyrepopulistene vinner denne delen av arbeiderklassen, og høyresida dermed flertall, når interessekonflikter nedtones i valgkampen og kulturkonflikter framheves. Her spiller EU en avgjørende rolle.

«Å bruke EU som bolverk mot høyrepopulismen er som å slukke skogbrann med bensin»

Direktivene for EUs indre marked og styringen av Euro-sonen tvinger den økonomiske politikken inn på autopilot i retning mer privatisering, konkurransetvang, økende ulikhet, velferdskutt, midlertidighet og voksende utrygghet for arbeidsfolk flest i svært mange EU-land. Dette øker den sosiale misnøyen og grunnlaget for proteststemming.

Når de økonomiske spørsmålene blir avpolitisert ved å flyttes ut av demokratiets aksjonsradius, blir venstresidas protest kvalt. I stedet får høyrepopulistene lede misnøyen inn i polariserte kulturkonflikter. Den folkelige harmen rettes mot den politisk korrekte smakseliten og dens nedlatende moralisering mot «et kaldere samfunn», mens den økonomiske makteliten kan fortsette å berike seg på bekostning av folk flest.

I tillegg kommer at EU-eliten, gjennom å overkjøre nasjonaldemokratiene, omdanner økonomiske spørsmål og klassespørsmål til nasjonale spørsmål om suverenitet. Dette tillater typer som Le Pen og Orbán til å lede energien i arbeiderklassens økonomiske misnøye over i nasjonalsjåvinistisk mobilisering mot alt som kommer «utenfra».

Den som vil stanse høyrepopulismen kan ikke kapitulere for markedsliberalismen. Å møte den blåbrune offensiven med forsterket EU-entusiasme à la Macron, er en vaksine som fremmer sykdommen den angivelig skal bekjempe.

Den som vil stanse høyrepopulismen kan ikke kapitulere for markedsliberalismen.

Her hjemme er det nye Nei-partiet Frps flørt med EØS-kritikk foreløpig bare taktisk posering med lite politisk substans. Frp er for både Acer og dagens uregulerte arbeidskraftimport. Men hva skjer den dagen partiet slipper ut av Høyres regjering?

Fra USA til Storbritannia til Frankrike og Ungarn kan Frps strateger se hvordan en nasjonalsjåvinistisk vri på den demokratiske venstresidas kritikk av «frihandel» fungerer som den radikale høyresidens vinneroppskrift. Partiet lærer.

Hva skal den rødgrønne Nei-siden lære av Brexit? At vi bør vende ryggen til prinsippet om demokratisk suverenitet, eller nasjonal selvråderett, og slutte opp om EU-prosjektet som NHO kaller «den fremste forsvarer av våre felles verdier, demokrati og menneskerettigheter»?

Nei, det er omvendt: Det er når venstresida tar feil i dette spørsmålet, og vender ryggen til folkesuvereniteten, at de blåbrune kreftene kan ta føringen i det som er et helt nødvendig oppgjør med EU-statens overkjøring av folkestyret.

Oppskriften på mer reaksjonær EU-motstand er svekket progressiv EU-motstand. Når Sylvi Listhaug heiser det norske flagget i spørsmålet om vår suverenitet, er det nok i håp om at venstresidas ledere skal svare med EU-flagget og fraser om solidaritet. Svaret bør være det røde, hvite og blå.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen lørdag 17. november.