Bondehatet

1304853156000_Nett_H_I_Lie_portr_3774926728x1000r

Hvorfor skaper endringene i tollsatsen på ost så enormt raseri? Hvorfor blir høyresidens fotfolk rabiate av å diskutere tollvernet? Hva handler dette om?

Tollendringene er minimale.

Det er mange tollsatser og matvarer som har relevans for importen til Norge, og dermed for produksjonsgrunnlaget i norsk jordbruk. De nylig foreslåtte endringene som skaper sinne på høyresiden omfatter overgang til prosenttoll på tre varelinjer (storfe, lam og harde oster). Overgangen til prosenttoll på disse varene har til hensikt å øke lønnsomheten i form av økte priser for å sikre økt produksjon og avsetning på norske produkter. Hvor mye som kan tas ut på pris vil bli avgjort i jordbruksforhandlingene rundt påsketider. Tollendringene er minimale og helt i tråd med det som er lovverket og praksis for tollendringer innenfor WTO-avtalen. Men altså, det er dette som er årsaken til at det nå gjøres klart for Ragnarok.

Men debatten om toll tar ikke hensyn til fakta.

Mest ferdigrevet
Det importeres i dag et større volum av ferdigrevet industriost, ofte fra Danmark, enn importen av Roquefort, Parmesan, Gorgonzola, Camembert og Feta til sammen. Det er rikelig anledning innenfor de tollfrie kvotene på til sammen 7 200 tonn, som utgjør om lag ti prosent av det totale osteforbruket, til å importere adskillig større mengder kvalitetsoster, som Parmesan, Manchego, Feta, Comté og Roquefort,  enn det som i dag er tilfelle. Men importørene bruker altså store deler av denne tollfri kvota til i importere billige, ordinære industriost, ikke kvalitetsost.

Men debatten om toll tar ikke hensyn til fakta. Det lages heller forestillinger om tomme ostedisker, om sovjetisk utvalg og oppfinnsomme regnestykker som gir 800 kroner kiloen for Roquefortost – til tross for at importpris på denne osten inkludert toll i dag er på 145 kroner kiloen. VG arrangerer smakstest av norske oster som får strykkarakter. EU-parlamentarikere skriver leserinnlegg i norske aviser der Norge stemples som et rikt og dobbeltmoralsk land som er blitt seg selv nok, styrt av egoistiske bønders særinteresser og vrangforestillinger.

Det snakkes om ”vanvittige tollbarrierer”, om norsk umoral, om proteksjonisme og et tollvern som gir kunstig høye matpriser i Norge. De samme som hardnakket argumenterer for at prisen for mat i Norge utelukkende skal ses utifra prisene på det internasjonale matmarkedet, er gjerne de samme som mener at tollvernet i Norge skal bygges ned som ledd i liberalisering av handel. For matindustrien handler det om følgende enkle prinsipp: Maten kan kjøpes billigere i utlandet, profitten ved salg i Norge kan bli enda større.

Fallende inntekter
Norsk matproduksjon er inne i en svært kritisk situasjon. Store arealer går ut av produksjon, importen av fôrråvarer og ferdigmat øker. Vår matvaresikkerhet er svekka, og økonomien i sektoren er svært pressa. Arbeidsinntekten per årsverk i jordbruket har stått stille på 150 000 kroner siden slutten på 1970-tallet. Årsaken til dette er følgende: Råvareprisene på en rekke kjerneproduksjoner er om lag halvert de siste 25 årene. Realinntektene i befolkningen øker mens matprisene faller. Bøndene får stadig dårligere betalt for det de produserer. Fordelingen av verdiene ved matproduksjon er svært skjev. De som har mye vil ha mer. Tollvernet står i veien for dette.

Tilgang på kunstig lave råvarepriser har sikret milliardprofitter i matindustrien og dagligvare­kjedene

Skal jordbruksarealene her i Norge anvendes til matproduksjon, forutsettes det at det er inntektsbringende for bøndene å bruke arealene til matproduksjon. Inntektsgrunnlaget i norsk jordbruk stammer fra to andre kilder: 1) Markedsinntekter, i form av råvarepriser på de produktene bøndene produserer, og 2) overføringer fra staten, i form av tilskudd.

Over flere tiår har altså råvareprisene i jordbruket falt sterkt. Overføringene har ikke økt tilsvarende. Tvert imot. Tilgang på kunstig lave råvarepriser har sikret milliardprofitter i matindustrien og dagligvare­kjedene, og rekordbillig mat til norske forbrukere. Samtidig har det vært reallønnsvekst i Norge. Fordi vi bruker de politiske verktøyene til å sikre denne utviklingen.

 Hadde avisenes lederskribenter og tollsatsmotstanderne beholdt fatningen, kunne det blitt til en sunn offentlig debatt

Politikk for sosial dumping
Selv om de fleste andre land har billigere advokater, frisører, sjukepleiere og snekkere, – i form av lavere lønn – enn vi har i Norge, så er det ikke gjennomsnittlig lønn på verdensmarkedet som avgjør hvor mye disse skal ha i lønn når de jobber i Norge. Dette reguleres av nasjonale lønns – og tariffavtaler. Tollvernet har samme funksjon for prissetting i jordbruket.  Kravet om lavprismat og nedbygging av tollvernet er en politikk for sosial dumping, fra jord til bord.

Det er et politisk spørsmål om man ønsker en sånn utvikling. Hadde avisenes lederskribenter og tollsatsmotstanderne beholdt fatningen, kunne det blitt til en sunn offentlig debatt. Dessverre kommer bondehatet i veien.