Boliger for folk flest

«Jeg har jobba i mange år, og har en grei lønn. Men siden jeg er alene og ikke har arva noe eller får støtte fra foreldrene mine er det alt for dyrt å kjøpe en leilighet i Oslo forteller en kamerat av meg.

De høye boligprisene gjør at mange, også folk med vanlig og stabil inntekt, sliter. Arv eller støtte fra foreldre blir helt avgjørende for om folk får kjøpt bolig eller ikke. Unge som har foreldre med god råd som kan støtte dem økonomisk får kjøpt bolig, mens andre ikke har sjanse til å komme inn på boligmarkedet. Dette sementerer klasseforskjeller, og skaper større økonomiske forskjeller.

De som har dårligst råd betaler mest, når de er nødt til å være leietakere.

De som ikke har råd til å kjøpe, er prisgitt det private leiemarkedet. Der er leieprisene høyere enn det man hadde måttet betalt i renter og avdrag for å eie. I tillegg er pengene til husleia penger til en huseier, som du aldri ser igjen. De som har dårligst råd betaler mest, når de er nødt til å være leietakere. Norge har ikke et boligmarked for vanlige folk.

Høyres boligpolitikk – for rik frisk ungdom
Også Høyre har kastet seg på boligdebatten. Problemet er at Høyre har for stor tro på markedsmekanismene, nekter å se dybden i problemene og ender med å øke støtten til de mest privilegerte. La meg ta for meg tre av Høyres løsninger: Økning av BSU, angrep mot universell utforming og forsøk på å gi skylda til de som sliter med å komme inn på boligmarkedet.

Å øke maksgrensa på BSU vil nærmest utelukkende være å subsidiere de rikeste.

BSU løser ikke problemene
Tidligere i år gikk de borgerlige ungdomspartiene inn for å øke grensa for hvor mye man kan spare på BSU  til 300 000 kr. I dag kan man spare opp til 150 000 kroner med lukrativ rente og skattefradrag for de årlige innskuddene. En god deal for de som har råd til å spare.

Situasjonen er bare den at kun 26 prosent av målgruppa sparer, og kun 9 prosent av disse sparer opp til maksgrensa. Hvor mye ungdommene sparer samsvarer svært godt med egen inntekt og foreldrenes inntekt. Å øke maksgrensa vil nærmest utelukkende være å subsidiere de rikeste.

Når denne utvidelse av maksgrensa vil koste over en halv milliard kroner, vet vi at dette er penger som kunne ha blitt brukt til å bygge mange rimelige utleieboliger eller for eksempel tre tusen studentboliger i året. Høyresida fremmer en boligpolitikk for de aller rikeste.

Universell utforming – boliger for alle
Også krav til universell utforming og miljø har blitt utpekt som de store synderne til de stigende prisene. Senest debatterte jeg dette med boligbyråd Bård Folke Fredriksen på Østlandssendingen som nettopp pekte på at krav til universell utforming gjorde det alt for dyrt å bygge boliger.

Mens byggekostnadene har doblet seg siden 1992, har boligprisene mer enn firedoblet seg.

For det første er krav til universell utforming og miljø der for en grunn. Universell utforming gjør at alle uavhengig av funksjonsnedsettelse kan bo i boligene, eller komme på besøk til venner og familie. Miljøkrava gjør boligene mer miljøvennlige – noe vi alle tjener på på sikt.

For det andre er det ikke disse krava som er årsak til prisfesten. Mens byggekostnadene har doblet seg siden 1992, har boligprisene mer enn firedoblet seg.

Fjerner vi krava ender vi bare opp med å få mindre miljøvennlige boliger som ikke er tilpasset mennesker med funksjonsnedsettelser. Boligprisene vil ikke gå nevneverdig ned.

Ingen menneskerett å bo innenfor ring 2
«Det er ingen menneskerett å bo innenfor ring 2. Det er for eksempel bare 14 minutter med T-banen til Linderud. Der finner man et tilbud på gode boliger til en helt annen pris sier Høyres byutviklingsbyråden Bård Folke Fredriksen til Østlandssendingen.

Høyre har jeg gjentatte ganger brukt dette argumentet: Det er ikke dyrt å kjøpe bolig i Oslo – det handler bare om unge kresne mennesker som nekter å bo utenfor kaffebarene på Grünerløkka. Å bo i sentrum er selvsagt ingen menneskerett. Ungdom må finne seg i å bo utenfor sentrumsnære områder. Problemet med dette argumentet er at det har blitt dyrt i hele Oslo. En venninne av meg kan fortelle at i de siste fire budrundene hun har deltatt i gikk leilighetene på Bøler, Veitvet, Rødvet og Stovner til 410 00 kr, 650 000 kr og 420 000 kr over takst, og at det var svært vanskelig å finne en enkel 3-roms til under 2 millioner kroner.

Som vi ser i figuren fra Norges Eiendomsmeglerforbund har prisene både på Bjerke (Linderud) og Grorud (Romsås) økt betraktelig de siste 10 årene selv om de fremdeles er noe lavere enn snittet i Oslo. All den tid det bygges for lite boliger i Oslo og vi forventer en voldsom befolkningsvekst, vil også boligprisene i disse områdene øke. Det vil snart ikke være mulig å kjøpe en 3-roms i Oslo for under 2 millioner kroner.

Vil Oslo bli det nye Manhattan? Et sted der bare folk med høy inntekt og stor formue kan bo, mens alle andre må pendle til jobb?

Vi må stille oss spørsmålet om hvilken by vi får når det blir så dyrt å bo her. Vil Oslo bli det nye Manhattan? Et sted der bare folk med høy inntekt og stor formue kan bo, mens alle andre må pendle til jobb? De stive boligprisene skaper også en delt by – der arbeiderklassen bor på et sted i byen, middelklassen på et annet sted og overklassen på et tredje sted. Dette er ikke en god oppskriften på en inkluderende by.

Gjenreis den sosiale boligpolitikken
Høyres tro på markedsløsninger løser ikke problemene. Skal vi gjøre noe med prisbonanzaen, må det sterkere lut til. Vi må tørre å endre skatteregler, vi må tørre å gjenreise en sosial boligpolitikk, og vi må tørre å kaste ut spekulantene:

Rimelige utleieboliger
Rimelige utleieboliger bygd av kommunen eller ideelle aktører ville kunne bidratt til å presse prisene ned i leiemarkedet. Slike ikke-kommersielle utleieboliger kan tilby en lavere husleie, og beboerne ville ha mulighet til å spare opp egenkapital til en eventuell fremtidig bolig.

Et mål må være at alle som ikke eier egen bolig skal kunne leie en rimelig ikke kommersiell utleiebolig. Da er det bare å stikke spaden i jorda og komme i gang med bygginga – vi trenger en storstilt utbygging av utleieboliger!

En aktiv byutviklingspolitikk
Vi trenger også en langt mer aktive kommuner som satser på boligbygning og tomteutvikling. Høyrestyrte Oslo er et eksempel på en kommune som har vært alt for slappe med å øke boligbyggingen. Det har resultert i at det bygges for få boliger, og utbyggere som nekter å bygge boliger på østkanten fordi prisene her er lavere enn på vestkanten.

Vi trenger en kommune som lager en forpliktende plan for hvor og hvordan man skal skaffe de boligene som trengs. Og dersom utbyggere ikke vil bygge fordi profitten er for lav, må kommunen vurdere å bygge selv.

All den tid kommunen ikke bygger selv, er man dessverre helt avhengig av at utbyggerne finner det fordelaktig å bygge.

All den tid kommunen ikke bygger selv, er man dessverre helt avhengig av at utbyggerne finner det fordelaktig å bygge. Et kommunalt byggherreselskap ville sette kommunen i en helt annen forhandlingssituasjon. Kommunen ville hatt større mulighet til å igangsette boligbygging når det var behov for det, og det ville skapt et press på utbyggerne til å bygge selv om fortjenesten ikke er like høy som i Holmenkollen.

Endre skattereglene – og kast ut spekulantene
Skal vi skape et rettferdig boligmarked må vi også tørre å gjøre noe med skattereglene. I dag er bolig altfor lønnsomt som investeringsobjekt. Har du to millioner på bok, er det mye mer lønnsomt å kjøpe en liten leilighet ekstra og leie ut, sammenlignet med å investere i næringsvirksomhet. Dette fører til at unge i etableringsfasen må ut i budrunder med spekulanter eller foreldre som vil investere pengene sine.

Flere av landets ledende økonomer har anbefalt boligskatt for å dempe prisveksten og hindre spekulering. I tillegg må vi verdisette bolig nummer to til markedsverdi, og sette et tak fra rentefradrag. Dette er Robin Hood-politikk hvor vi tar fra de mest privilegerte og gir til de minst privilegerte i boligmarkedet.

Stortingsvalget 2013 – et boligvalg
Flere partier har som mål å sette boligpolitiske spørsmål på dagsorden frem mot stortingsvalget. Det er bra. Men da må man også tørre å gå grundig til verks. Da trengs en sosial og rettferdig boligpolitikk som tør å gjøre de nødvendige endringene.