Farlige forbindelser

«Ut fra innholdet i boka kunne forsida heller ha vist kontorlokaler i Zürich» skriver anmelderen. Her fra Googles kontorlokaler i Zürich. Google er et av de store, flernasjonale selskapene som benytter seg av skatteparadiser. Foto: 
Marcin Wichary/ Flickr «Ut fra innholdet i boka kunne forsida heller ha vist kontorlokaler i Zürich» skriver anmelderen. Her fra Googles kontorlokaler i Zürich. Google er et av de store, flernasjonale selskapene som benytter seg av skatteparadiser. Foto: Marcin Wichary/ Flickr

Bokomtale: Gabriel Zucman har regnet ut av verden skylder seg selv minst åtte oljefond.

Gabriel Zucman har klart å skrive en liten, hendig og lettlest bok som inneholder mange faktiske opplysninger om skatteparadisene og deres historie. Forsida på boka er fin, men får oss umiddelbart til å tenke på tropiske øyer. Ut fra innholdet i boka kunne forsida heller ha vist kontorlokaler i Zürich. For Sveits har lange tradisjoner med hemmelighold av rike utlendingers formuer som strekker seg helt tilbake til 1920-tallet. Fram til 1970-tallet var Sveits ganske dominerende på området. Seinere har flere land kommet til, og skatteparadisene danner nå et nettverk som samarbeider og gjensidig styrker hverandres hemmelighold. Sveits er i følge Zucman fortsatt kjernen i dette nettverket, selv om bruken i praksis skjer fra London, New York og andre finanssentra.

Skattparadisene har utviklet særegne skatteregler som gjør det mulig for utenlandske selskaper å utnytte fiksjonen skatteavtalene er basert på.

Zucman har brukt tilgjengelig offentlig statistikk for å analysere omfanget av skjulte utenlandsformuer. Når eieren av et verdipapir eller et innskudd er ukjent, vil eierskapet heller ikke rapporteres i statistikken til eierens hjemland. Den eieren har sitt krav hos vil imidlertid alltid ha interesse av å oppgi sitt krav. Når eierskap krysser landegrenser vil slike forhold gi skjeve utslag i økonomisk statistikk, for eksempel vil det rapporteres en gjeld uten at utlåner har rapporter noe.

Zucman benytter slike avvik i statistikken for å anslå hvor stor finansformue som eies av ukjente utlendinger. Basert på denne metoden har han kommet til at minimum 7600 milliarder dollar, eller 8–9 oljefond, må være skjult som hemmelige utenlandsformuer. Zucman påpeker også at en god del skulte verdier ikke kommer med i hans estimat. Metoden vil nok også undervurdere skjulte finansverdier i land hvor hemmeligholdet går begge veier, som for eksempel mellom Storbritannia og USA.

Minimum 7600 milliarder dollar, eller 8–9 oljefond, må være skjult som hemmelige utenlandsformuer.

En viktig egenskap ved Zucmans metode er at han studerer utviklingen i skjulte formuer over tid. Han viser at skjulte formuer har vokst svært kraftig siden 1980-tallet, og at de vokser raskere enn den øvrige økonomien. Deres andel av verdens samlede formue stiger, til tross for alle tiltakene etter finanskrisen som skulle gi større åpenhet. Personlige bankkonti i skatteparadisene blir nå blir rapportert til skattemyndighetene i hjemlandet. Zucman viser at rapporteringen omgås ved at pengene flyttes, i stort omfang, fra personlig eide konti til konti eid av selskaper med skjult eier. De store pengene i Sveits er for lengst flyttet fra personlige konti til selskapskonti.

 Skjulte formuer har vokst svært kraftig siden 1980-tallet.

Zucman mener det administrativt og teknisk i våre dager er relativt enkelt å skape åpenhet og innsyn i faktisk eierskap og kontroll over selskaper gjennom offentlige eierregistre. Dette vil imidlertid kreve sterk politisk vilje og evne til å bruke kraftige sanksjoner mot land som saboterer slikt innsyn. Resultater oppnås ikke gjennom stille og langvarig diplomati, skatteparadisene må få håndfaste krav om for eksempel økonomisk kompensasjon for de tap de påfører andre land om de viderefører sin skadelige lovgivning.

Boka inneholder også et kapittel om hvordan skatteparadisene gjør det mulig for flernasjonale selskaper å unngå å betale skatt. Hovedårsaken er at de internasjonale avtalene om skattlegging av flernasjonale selskaper er basert på form for fiksjon: hvert enkelt datterselskap i et stort konsern skal betraktes som en uavhengig og økonomisk selvstendig enhet. Dette selv om datterselskapets handel for det meste skjer med resten av konsernet og selv om det i praksis styres fra konsernets hovedkontor.

Deres andel av verdens samlede formue stiger, til tross for alle tiltakene etter finanskrisen som skulle gi større åpenhet.

Skattparadisene har utviklet særegne skatteregler som gjør det mulig for utenlandske selskaper å utnytte den fiksjon som skatteavtalene er basert på, og dermed unngå å betale skatt der de faktisk driver sin virksomhet. Zucmans vurdering er at amerikanske selskaper på denne måten unngår å skatte anslagsvis 130 milliarder dollar til USA årlig. Apple, Google og Starbucks er kjente eksempler. Zucman mener det teknisk og administrativt er enkelt å fjerne problemet ved å innføre nye regler for hvordan det samlede overskuddet i et flernasjonalt selskap skal fordeles på datterselskaper. Dermed kan hvert land få en mer rimelig andel av selskapets samlede skattegrunnlag. Muligheten ligger der og Zucman sier endringen først og fremst dreier seg om politikk og interessekamp. De som tjener på hemmelighold og nullskatt er mektige og de vil slåss for å beholde fordelene.

Zucman konsentrerer seg om hemmelighold og skatt, men sier ikke så mye om andre virkninger av skatteparadisene, som deres betydning for den mangelfulle kontrollen med finansnæringen. For de som er interessert i mer stoff her kan boka Tax Havens av Palan, Murphy og Chavagneux anbefales. Men Zucmans bok oppsummerer det viktigste på få og lettleste sider i en god norsk oversettelse av Lars Nygaard. Boka anbefales for alle som vil vite det viktigste om skatteparadisene, du behøver ikke være økonom eller akademiker for å få med deg Zucmans budskap.

Zucman_forside_nett-500x500

Skjult rikdom. Hvordan de superrike gjemmer formuene i skatteparadiser.
av Gabriel Zucman
Oversatt av Lars Nygaard
Forlaget Manifest, 2017