Bøker mot børsen

John_Thomas_Suhr

For de fleste oppfattes det som en selvfølge at felleskapet skal stille opp for mennesker i de livsfaser det ikke klarer seg på egenhånd: med sykepenger, pensjon, med barnehager, helsetjenester og eldreomsorg. Hvor grensen går før vi skal overlate dekningen av menneskelige behov til den sterkeste rett i et fritt marked er imidlertid ingen selvfølge. Etterkrigstidens oppbygning av den sosialdemokratiske velferdsstaten, har også betydd en bevisst og kraftig politisk innsats for norsk språk og litteratur, gjennom institusjoner som folkebibliotek, et offentlig skole- og utdannings system, sær- og støtteordninger til forfattere, forlag og bokhandel. Slik har fellesskapet tatt ansvar for å sikre allmenn bred og god tilgang på litteratur over hele landet. Dette er ingen naturlov, men en politikk som vi må forsvare om vi skal klare å videreføre den i framtiden. Bokbransjen er etter manges mening derfor en virksomhet som skal ivareta en rekke interesser utover bunnlinja.

Nå er det knapt noe fristed for logikken om at profitten av den innskutte kapital må maksimeres.

Skal vi tro Harvard-professor Michael J. Sandel er det mest påfallende utviklingstrekket i vår tid, hvordan økonomenes kalde kalkulator kommer inn på stadig nye områder hvor en skulle tro det var andre hensyn å ta enn maksimal profitt. I boka «What Money Can`t Buy» hevder han at vi har gått fra å ha et markedssystem til å bli et markedssamfunn. Nå er det knapt noe fristed for logikken om at profitten av den innskutte kapital må maksimeres. Ingen etiske, moralske eller estetiske argumenter kan lenger trumfe markedslogikken. Det er ikke lenger snakk om hva som er løgn eller sannhet, godt eller ondt, pent eller stygt. Det eneste spørsmål som gjelder er om det er dyrt eller billig.

Sikter du mot en karriere i bokhandelkjeder i Norge i dag, kan interesse og engasjement for litteratur mer av en ulempe enn en fordel. Og verre er det jo høyere stilling en søker seg til. Nå er det kunnskap om varehandel, kjededrift og kommersiell markedstenkning som gjelder. Enhver som har forsøkt å overbevise bedriften om å ta andre hensyn enn kortsiktig økonomisk profitt, har nok opplevd å bli satt på plass med at det ikke hjelper med all verdens argumenter om ikke bedriften tjener penger.

Nå er det kunnskap om varehandel, kjededrift og kommersiell markedstenkning som gjelder.

I Bertolt Brechts teaterstykke «Det gode menneske fra Sichuan» er hovedpersonen eier av en liten butikk. Hun ønsker ikke annet enn godt for menneskene rundt seg. Men til tross for gode intensjoner er vår heltinne tvunget til å be om hjelp fra sin onde fetter for at butikken og hun selv skal overleve i den kapitalistiske konkurransen. Den onde fetteren viser ingen nåde, men sørger raskt og effektivt for at ingen menneskelige hensyn får true profitten. Denne scenen har jeg som tillitsvalgt i Handel og Kontor sett utspilt i utallige variasjoner. For den ansatte som blir rammet har det ingenting å si om virksomheten er en forbrukerkooperasjon, et boligsamvirke, en ideell organisasjon – eller en del av vår egen bokbransje. Men om en tror det er noe annet enn profitt som er det viktige i virksomheten, oppleves det muligens mer dramatisk når illusjonen brytes.

Som følge av den monopolsituasjonen kjøpesentrene har fått i varehandel, avkreves bokhandlene leie og senterbidrag regnet ut fra den høyeste omsetningen og de laveste personalkostnadene de mest kommersielle aktørene kan oppnå. Med de svekkede resultater det har for produktiviteten i de fleste butikker, fortsetter kjøpesentrene å kreve lengere og lengere åpningstider. Nå også under trusselen om søndagsåpne butikker, som kjøpesentereiere har fått med seg høyresidens politikere på. Sammen med alle andre som skal ha et sugerør inn i bedriftene, gir det ikke marginer til å ta hensyn til stort annet enn bunnlinja.

Nettopp fordi vi skjønner at det til syvende og sist er butikk vi driver, er vi som ansatte i bokbransjen også nødt for å organisere oss.

Vi står overfor mektige krefter. Med markedstenkningen, som med all religion, er det de som sitter med makta som forsøker å definere hva som er den rette lære. De kreftene som tjener på frimarkedsideologien har organisert seg i arbeidsgiverforeninger og politiske partier. Nettopp fordi vi skjønner at det til syvende og sist er butikk vi driver, er vi som ansatte i bokbransjen også nødt for å organisere oss. Vi har som ansatte og litteraturinteresserte investert store deler av våre liv i arbeidsplassen vår. Når alt som betyr noe for de rundt oss er penger og profittjag, er det vanskelig å forstå hvorfor vi finner oss i å jobbe overtid og ubekvemme arbeidstider uten ordentlig kompensasjon, eller ubetalt arbeidstid før og etter butikkens åpningstid. Om ikke vi også veit å organisere oss for å ivareta våre interesser, hva skal da kunne balansere markedskreftene og kortsiktige profittinteresser opp mot menneskelige hensyn? Jo mer fokus flyttes over på penger, jo viktigere blir fagforeninga for de ansatte.