Boblende usikkerhet

Bent-Sofus-Tranøy

Jeg er forsker, har skrevet artikler om boligpolitikk og en hel doktorgrad om den forrige bankkrisen. Derfor spør folk meg om vi har en boligboble i Norge nå.

Det er ikke rart de spør. Vi har hatt en ganske vill vekst i boligprisene i mange år, og der andre land fikk krakk og prisfall etter krisen i 2008, fikk vi bare en dipp, før stigningen fortsatte. De inflasjonsjusterte boligprisene i Norge er nesten fire ganger så høye som de var under forrige prisbunn for 20 år siden.

Norge er uvanlig stilt
Likevel blir jeg alltid veldig usikker av det store boblespørsmålet. Etter å ha hørt på meg selv en stund tror jeg ikke lenger på mine egne argumenter. Dessuten er det ikke nødvendigvis det viktigste spørsmålet. La meg forsøke å forklare:

Med jevnere fordelt inntektsvekst får vi ikke det livsfarlige amerikanske fenomenet der middelklassen erstatter inntektsvekst med gjeld.

Norge er uvanlig stilt sammenliknet med nesten et hvilket som helst annet land. Der land som USA, Storbritannia og Tyskland har skjevdelt den økonomiske veksten radikalt de siste 10–20 åra, har vi et system som også har løftet den vanlige lønnsmottaker opp til et langt høyere nivå enn tidligere.

Det betyr ikke at ikke ulikheten og urettferdighet vokser også her. Men poenget når det kommer til boligpriser er at med jevnere fordelt inntektsvekst får vi ikke det livsfarlige amerikanske fenomenet der middelklassen erstatter inntektsvekst med gjeld. Der forbruksvekst i hovedsak finansieres med lånte penger, mens boligformuen uthules.

Les også: En skjev boligpolitikk

Grunner til at boblen ikke vil sprekke
Også har vi oljeinntektene. De gjør at staten – som i 2008/9 – kan fyre opp økonomien når privat sektor skjelver i buksene. I tillegg har vi en trygghetsskapende velferdsstat:

En amerikaner som mister jobben mister normalt også helseforsikringen. Voksne barn av de arbeidsledige må ofte avbryte sin utdanning fordi foreldrene ikke lenger kan betale skolepenger. Om jeg blir syk og mister jobben får jeg solid trygd i ett år, og penger livet ut om det skulle gå så galt, samtidig som jeg beholder gratis helseforsikring for meg selv og familien, og barna mine kan fortsette å utdanne seg.

Hver gang priser stiger mot himmelen, lages det historier som forklarer hvorfor det er annerledes denne gangen.

Slikt gir trygghet og reduserer sjansen for at jeg må kaste boligen min ut i markedet samtidig som mange andre, hvis jeg skulle være uheldig og miste jobben under en økonomisk nedtur.

Hvorfor boblen kan sprekke likevel
Jeg har kort sagt mange gode argumenter for hvorfor den norske boligboblen ikke kommer til å sprekke. Nettopp derfor tror jeg at den kan komme til å gjøre det, fordi:

Hver gang priser stiger mot himmelen lages det historier som forklarer hvorfor det er annerledes denne gangen. Under jappetiden var det gründerens tilbakekomst etter 30 år med sosialdemokrati som skapte nye betingelser. Under aksjeboblen rundt år 2000 var det internett og ny økonomi. Før 2008 var det risikomatematikken som hadde bredt om seg.

Før hver sprekk tror mange at de fremmer rasjonell argumentasjon, men det er like sannsynlig at jeg og mange andre bedriver rasjonalisering: Finner gode grunner til at ting er som de er. Av psykologene kan vi lære at behovet for å finne mening ligger dypt i den menneskelige natur.

Raskt stigende boligpriser er ikke bare et problem hvis det sprekker. Det er et problem i seg selv.

Det viktigste problemet
Skulle prisene falle raskt kan det lages en ny historie. Hvis oljeprisen faller først, kan vi si at Norge var blitt for oljeavhengig og at vi ikke hadde tatt inn over oss hvor stor del av næringslivet som også indirekte lever av oljeinntekter. Og at folk grovt undervurderte både hvor mye arbeidsinnvandring har betydd for boligprisene og faren for høyere renter.

Skulle dette skje, vil det skape store problemer for mange. For eksempel de som skiller seg midt under en krise og må selge mens egenkapitalen er negativ. Men såfremt arbeidsledigheten ikke går til himmels, vil det være en fordel for mange unge som vil inn i markedet.

Og her ligger det viktigste poenget. Raskt stigende boligpriser er ikke bare et problem hvis det sprekker. Det er et problem i seg selv. For de unge uten formuende foreldre, for folk med lave inntekter og viktige jobber som ikke lenger har råd til å bo der de får jobb – dette kan gjelde for eksempel sykepleiere, barnehageansatte og lærere. Det er også et problem for dem som trenger tjenestene disse gruppene produserer. Rask boligprisvekst gir også mer unyttig spekulasjon og dårligere byggkvalitet, høye priser tiltrekker seg useriøse aktører sammen med de seriøse.

Derfor burde vedvarende rask prisvekst i boligmarkedet sees på som et politisk problem. Men det gjør ingen av våre store partier.

Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen (lørdag 11. mai 2013).