Blottet for industriperspektiv

Mens regjeringens perspektivmelding ikke har noen grønn industriplan, på tross av at verden forsøker å kvitte seg med oljeforbruk, er danske Vestas verdens største produsent av vindturbiner, med 18 prosent av et verdensmarked som vil mangedobles de kommende årene. Regjeringens passivitet er skremmende, mener artikkelforfatteren. Foto: Vestas

Finansminister Sanner mener at hovedutfordringen for Norge i de kommende 30 – 40 årene er å få flere til å jobbe mere, men virker mindre bekymret om hvor. Det er lite langsiktig når omverden satser milliarder på å kvitte seg med produktene fra Norges viktigste industri.

Framleggelsen av perspektivmeldingen fulgte en kjent dramaturgi: «Å få flere inn i arbeid den viktigste strategien for å skape bærekraft i årene som kommer», sa Sanner og presenterte at regjeringen kommer til å prioritere å få uføre, innvandrere, unge og gamle til å jobbe mere.

De borgerliges økonomiske fokus, ligger altså på å øke det marginale tilbudet av arbeidskraft via kutt i offentlig sektor og velferdssystemet. Gjennom å gjøre det lett å være rik, og vanskelig å være fattig, skal insentivstrukturen forbedres så flere jobber mere. Sanner retter søkelyset mot offentlig sektor og velferdsstaten, og vil tvinge venstresida i en defensiv posisjon.

De virkelige truslene mot norsk økonomi befinner seg på høyresidas tradisjonelle hjemmebane: næringslivet.

Men de virkelige truslene mot norsk økonomi befinner seg på høyresidas tradisjonelle hjemmebane: næringslivet. Etter flere år preget av industripolitisk passivitet, der regjeringen har lent seg på store oljeinntekter, er Norge avhengig av eksport av et produkt som hele verden vil slutte å konsumere: petroleum. Petroleumsindustrien sysselsetter direkte titusentalls, og indirekte enda flere. Sektoren er knyttet til innovasjon og verdiskaping i hele landet og utgjør nesten halvparten av norsk eksport.

Man skulle tro at i en såpass alvorlig situasjon er det her regjeringen skulle rette oppmerksomheten. Men i perspektivmeldingen kan vi lese at «mange som blir rammet av at arbeidsplasser legges ned, vil trolig finne en produktiv arbeidsplass andre steder i økonomien» og at regjeringen har «etablert et topplederforum for digitalisering i industrien og strategiforumet Prosess21».

Samme Prosess21 skrev i sluttrapporten de leverte forrige uke at Norge trenger en nasjonal strategi for grønn industri, en helhetlig virkemiddelpakke for klimagassreduksjon og industrivekst, og en ny departementsenhet for grønn industriutvikling. Prosess21 virker ikke like overbeviste som regjeringen om at det nok skal gå greit.

Prosess21 virker ikke like overbeviste som regjeringen om at det nok skal gå greit.

Regjeringens passivitet står i skarp kontrast til aktiviteten i våre naboland og i resten av verden. Danmark, Sverige og Storbritannia har etablert statlige grønne investeringsbanker, gitt statlige selskaper mandat til å satse grønt, utviklet ambisiøse grønne eksportstrategier og lagt opp mål for utbygging av fornybar energi.

Jernprodusenten LKAB, som er eid av den svenske staten, skal investere 400 milliarder kroner på å gjøre sin produksjon fossilfri. Det vil redusere utslipp i verdikjeden som tilsvarer to tredjedeler av utslippene innenfor Sveriges grenser. Svenske SSAB utvikler nå hydrogenteknologi som vil redusere utslipp i produksjon som svarer til ti prosent av de samme utslippene.

Det danske folketinget har nettopp vedtatt et havvindprosjekt på 210 milliarder danske kroner, og danske Vestas er verdens største produsent av vindturbiner, med 18 prosent av et verdensmarked som vil mangedobles de kommende årene. Grønn omstilling og industriutvikling kan absolutt gå hånd i hånd, men det krever en politikk som slutter å stille dem opp mot hverandre.

Når høyresiden er så tilbakelent i den grønne industripolitikken blir spørsmålet: tror regjeringen at omstillingen til en fossilfri økonomi blir lettere for Norge enn for Sverige og Danmark?

Grønn omstilling og industriutvikling kan absolutt gå hånd i hånd, men det krever en politikk som slutter å stille dem opp mot hverandre.

Verdien av arbeidsinnsatsen er fire ganger større enn den totale oljeformuen, ifølge perspektivmeldingen. Det betyr at selv om vi pumper opp all olje på norsk sokkel, vil det aldri kompensere for et utfall der Norge står uten produktiv industri som kan sysselsette befolkningen. Derfor burde vi fundere på hvordan arbeidsinnsatsen kan sysselsettes i sektorer som vil være bærekraftige i lang tid fremover. Men her har regjeringen få svar.

Man skulle kanskje tro at «næringslivets parti», Høyre, hadde en plan og en strategi, men på grunn av en mental avindustrialisering, der eiendomsrentenister og velferdsprofitører har blitt deres prioriterte interessegrupper, virker de handlingslammet i industrispørsmål.

Venstres leder Melby brukte pressekonferansen til å pusse den grønne profilen ved å si at klimakrisen «er den største utfordringen som verden står overfor». Men regjeringen hun sitter i baserer sin klimapolitikk på å importere elbiler og hydrogenferger til Norge i bytte mot eksport av olje og gass. Å satse på eksport av fat etter fat av olje og gass, og deretter peke på den flotte klimateknologien vi kan kjøpe med eksportinntektene, er, for å si det forsiktig, en tvilsom klimapolitikk.

Sanner vil at vi skal snakke om arbeidsinnsatsen til uføre, gamle og innvandrere fram til valget. Ser man på regjeringens manglende klima- og industripolitikk er det lett å forstå hvorfor.