Mureren og sosialdemokraten Mattias Tesfaye har skapt debatt i Danmark med boken Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed. «En gammel håndverker er som et brennende bibliotek» lyder et vestafrikansk ordtak Tesfaye trekker frem i boken, som er en sterk advarsel om hva som skjer når respekten for fagligheten og det gode håndverket forsvinner, slik han mener har skjedd i Danmark.

Også i Norge har røykvarslerne pepet lenge. Foreldregenerasjonens murere, snekkere og mekanikere begynner å bli gamle. Mange av mine jevnaldrende har gjort som pappa oppfordret oss til rundt middagsbordet, de har valgt vekk yrkesfag til fordel for studiespesialisering og høyrere utdanning.

En god balanse mellom teori og praksis har vært en forutsetning for alle sivilisasjoner. Nå ser vi at pendelen har snudd i favør av teorien, og det bør gi grunn til bekymring. Visjonære arkitekttegninger kan nemlig kun realiseres av stolte og kyndige håndverkere. Utbytting av billig importert arbeidskraft er ikke en gangbar løsning.

Anses som dummere
På ungdomsskolen kan du som regel forutsi hvilken utdanning elevene kommer til søke seg til bare ved å ta en titt i karakterbøkene.[1] For de med gode karakterer er det nærmest en selvfølge å sikte seg mot høyere utdanning, mens de «skoletrøtte» ofte ender opp på yrkesfag. Råd fra foreldre og skolerådgivere følger de samme linjene. Yrkesfagelevene er liksom litt dummere.

Visjonære arkitekttegninger kan kun realiseres av stolte og kyndige håndverkere.

Karakterskillet er uttrykk for en sosial nedvurdering av de arbeidende klassers liv og virke. Enkelte yrkesfagelever synes det er flaut å gå i kantina med arbeidsklær, og noen føler de nærmest må unnskylde seg overfor ambisiøse foreldre eller klassekamerater fra ungdomsskolen i rød russebukse. Det er ikke greit. La oss slå fast det åpenbare: kloke hender er like viktige som kloke hoder. Denne erkjennelsen bør medføre et betydelig statusløft for yrkesfagene.

Mer praksis i skolen
Det høye frafallet i yrkesfagene er bekymringsfullt.[2] For mange har sluttet seg til rekkene av underbetalt, ufaglært arbeidskraft. Noe av forklaringen kan ligge i en skolehverdag preget av teori som ikke virker yrkesrelevant. En mer yrkesrettet teori er et innlysende svar. Det kan være noe så enkelt som å lære Pytagoras’ setning gjennom konstruksjon i sløyden fremfor å løse matematikkoppgaver i en kladdebok.

Kanskje bør også elevene tidligere få erfaring med arbeidslivet, ved å kunne veksle mellom skole og praksis i bedrift. Et interessant eksempel på en mer yrkesrettet skolehverdag er «Skole på byggeplass». Det begynte som et samarbeid mellom NAV og Veidekke, og har blitt videreført i et samarbeid mellom Veidekke, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Elevene lærer pensum gjennom praktisk arbeid på byggeprosjekter, Nydalen videregående skole og Marienfryd i Oslo er blant skolene som er involvert.

Blant dem som fullfører to år på yrkesfag er det stadig flere som velger å ta et påbygningsår i stedet for å gå ut i lære.[3] Hvorfor skaffe seg et fagbrev når du kan ta en bachelor eller mastergrad og «bli noe i livet»? En viktig del av forklaringen er mangel på læreplasser. For noen er det nok mer forlokkende å bruke ett år på å få generell studiekompetanse fremfor å gå og vente. Hvorfor har vi en lovfestet rett til et påbygningsår, men ikke den samme retten til læreplass? Her må det tas grep slik at alle som ønsker får muligheten til å gå ut i lære uten å sette utdanningsløpet på vent. Og bør det ikke også finnes veier fra høyere utdanning til yrkesfag og ikke bare motsatt?

Svekker arbeidsmiljøet
Rettighetsfesting alene vil ikke være nok, det må også skapes betydelig flere læreplasser i tiden fremover. En samfinansieringsordning for læreplasser og økt læringtilskudd vil kunne få flere bedrifter til å ta inn lærlinger. I tillegg må det offentlige må gå foran og opprette flere læreplasser i kommune, fylke og stat og stille krav om læreplasser i anbudsprosesser.

Hvorfor har vi en lovfestet rett til et påbygningsår, men ikke den samme retten til læreplass?

Mer grunnleggende er det nødvendig med en samfunnsmessig oppvurdering av yrkesfagene. Da må vi også se på hva slags vilkår håndverkere og andre med yrkesfagutdanning jobber under. I det forrige århundret klarte arbeiderklassen i stor grad å forandre et utbyttende og dehumaniserende arbeidsliv basert på Taylorisme[4], gjennom å organisere seg i fagforeninger og i sosialistiske partier.

Høyrevinden fra 1980-tallet har stilt klokka mange tiår tilbake. Med nytale om fleksibilitet og moderne arbeidsliv, har den høyreorienterte politiske eliten deregulert arbeidervernlovgivning og svekket fagbevegelsen. Mål- og resultatstyring har blitt stadig mer utbredt, og i anbudsprosesser har pris og tidsrammer blitt de viktigste premissene. Nå er det på tide at de arbeidende klasser tar faget tilbake. Faglig tillit og autonomi for yrkesfagarbeidere, samt et godt og tett samarbeid mellom arbeidere, ingeniører og ledere, er forutsetninger for godt håndverk.

Åpner for mer kriminalitet
Nyliberalismen har åpnet for de useriøse og kriminelle aktørenes inntog i arbeidslivet. I globaliseringens tidsalder er arbeidsforhold og faglighet under press. Useriøse arbeidsgivere begår grov arbeidslivskriminalitet mot arbeidsfolk og bruker virksomheten til å hvitvaske penger fra annen kriminell virksomhet. Særlig utsatt er bygg- og anleggsbransjen. En sterk arbeidsmiljølov og en kraftfull fagbevegelse er de beste verktøyene mot sosial dumping.

Flere usikre arbeidere på midlertidig kontrakt og mindre sentralstyring av arbeidslivet vil gi de useriøse aktørene fritt spillerom.

Det er prisverdig at den mørkeblå regjeringen øker straffene for arbeidslivskriminalitet, men det hjelper lite når de også tømmer verktøykassen for å avdekke og bekjempe kriminaliteten. Lov og orden-Frp møter liberalist-Frp i døra. Når Regjeringen vil reversere den kollektive søksmålsretten som gir fagforeningene mulighet til å reise søksmål om lovligheten ved innleie, åpne for generell adgang til midlertidige ansettelser og fjerne fagbevegelsens vetorett over dispensasjon fra arbeidstidsbestemmelsene er det ko-ko-liberalisme, som vil føre til mer kriminalitet i arbeidslivet. Flere usikre arbeidere på midlertidig kontrakt og mindre sentralstyring av arbeidslivet vil gi de useriøse aktørene fritt spillerom. Et slikt arbeidsliv er det forståelig at ungdom ikke ønsker seg til.

Pappa ble så lei av tidspress og mangel på tillit til egen faglighet, at han sluttet som mekaniker. Nå har han en streit middelklassejobb i det offentlige. Det vil være et sivilisatorisk problem dersom alle gjør som han, og vi ikke evner å utdanne en ny generasjon kompetente håndverkere. Skal vi bygge landet, trenger vi flere norske hjem med fagbrev i glass og ramme på stueveggen.

…

[1] I 2006 hadde elever som begynte på studiespesialiserende utdanningsprogram i gjennomsnitt 49 grunnskolepoeng, mens yrkesfagelevene hadde 39 poeng. (Statistisk sentralbyrå: «Yrkesfag – lengre vei til målet», publisert 5.3.2013 http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/yrkesfag-lengre-vei-til-maalet)

[2] I tidsperioden 2008-2013 var det 43 prosent av elevene på yrkesfaglige utdanningsprogram som ikke fullførte på normert tid. Til sammenligning var frafallet på studieforberedende utdanningsprogram 17 prosent. (Statistisk sentralbyrå: «Gjennomstrømming i videregående opplæring», publisert 19.6.2014 http://www.ssb.no/utdanning/statistikker/vgogjen/aar/2014-06-19)

[3] De siste ti årene har antall elever innenfor yrkesfag som velger å ta et påbygningsår mer enn doblet seg. (Statistisk sentralbyrå: «Yrkesfag – lengre vei til målet», publisert 5.3.2013 http://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/yrkesfag-lengre-vei-til-maalet)

[4] Taylorisme, eller scientific management, er en organisasjonsteori utarbeidet av Frederick Winslow Taylor (1856-1915), hvor produksjonen organiseres ut fra vitenskaplige metoder for å sørge for høyest mulig produktivitet. Organisasjonsteorien har som premiss at arbeiderne er unnasluntrere som kun kan motiveres av økonomiske insentiver. Charlie Chaplin har udødeliggjort det absurde ved en slik arbeidsorganisering i filmen Modern Times (1936). (Store Norske Leksikon: Frederick Winslow Taylor, 14.2.2009).