Best som to

Rødt og SV bør forbli to partier mener artikkelforfatteren. Her driver Rødt-leder Bjørnar Moxnes valgkamp med aktivister på Grünerløkka. Foto: Brage Aronsen

I Ola Innset sitt innlegg på Manifest Tidsskrift 6. september tar han til orde for at forskjellene mellom SV og Rødt nå er redusert til identitetskonflikt og at partiene jobber for det samme målet; «alternativer til kapitalismen». Som Fredrik V. Sand godt illustrerer i 2013 er ikke forskjellene i identitet nødvendigvis et problem, snarere kan det bli en styrke for partiene. At både SV og Rødt har et felles mål om å finne alternativer til kapitalismen er jeg enig i. Forskjellene i hvordan man i praksis jobber for dette målet mener jeg er forskjellig, og i motsetning til Ola Innset mener jeg at disse forskjellene kan forstås gjennom den nesten hundre år gamle motsetningen «mellom reformister og revolusjonære».

Men først. Jeg bor i et kollektiv med to og en halv SV’er. Frem til jeg starta å mase om Rødt har min mor alltid vært trofast SV-velger. Da jeg studerte på Blindern tilbragte jeg mye tid i Venstrealliansen; et studentparti som nettopp er en sammenslutning mellom Rødt og SV. I min vennekrets er jeg omsvermet av folk som står et sted mellom partiene og tanken på sammenslåing har vært nærliggende også for meg. Likevel er forskjellen i hvordan de to partiene bruker sin parlamentariske posisjon en av grunnene til at jeg helst vil la være.

For meg er det åpenbart at mye av styringsideologien til Ap har smittet over og at mange i SV heller vil identifisere seg med Ap enn med Rødt.

I Oslo, som jeg kjenner best, vil jeg komme med tre eksempler på hvordan SV skiller lag med Rødt i synet på parlamentarisk arbeid. Det første er hvordan SV ser på det å sitte i et styre. Januar 2010 stemte et samlet bystyre i Oslo, inklusivt SV, mot nedleggelse av Aker Sykehus. Bare uker senere stemte SVs Marianne Borgen, som da satt i styret til Oslo universitetssykehus, for nedleggelse av Aker Sykehus. Begrunnelsen hun oppga i Akers Avis Groruddalen var at «Styrets muligheter var begrenset i denne saken» og at «pasientgrunnlaget er for lite».

I denne saken fremstår SV som et parti som styres av begrensningene ulike styrer nedsatt av parlamentariske organ har og at lojaliteten ligger til styreorganene. I denne logikken kan jeg forstå hvorfor Marianne Borgen kunne stemme prinsipielt mot nedleggelse i bystyret, for så å gå med på nedleggelse i styret av begrensningene styret i Oslo universitetssykehus hadde. Rødt sin posisjon i styrer må alltid være at lojaliteten ikke går til styret som organ, men til velgerne og den politiske linja man har lagt seg på. Dette innebærer også at man går ut med opplysninger som offentligheten har godt av å få høre om, og at man ikke er redd for å gjøre seg upopulær i styret man sitter i.

Lindebergsaken
Onsdag 5. mars 2014 stemte et enstemmig forretningsutvalg i Oslo bystyre for hastebehandling av saken om å anmelde Rødts partileder Bjørnar Moxnes. Som medlem av forretningsutvalget stemte SVs Marianne Borgen også for hastevedtaket som gjorde at saken ikke kom med på sakskartet til bystyremøte, som igjen gjorde at det ble liten offentlig debatt før bystyret skulle avgjøre en anmeldelse av en politisk motstander. SV stemte heldigvis mot anmeldelse av Bjørnar, men Marianne Borgen skrev i en facebookoppdatering i forkant av bystyremøtet:

«En alvorlig sak. her har rødt etter min vurdering gått for langt og offentliggjort taushetsbelagte personopplysninger. Du kan følge debatten på kommunens hjemmesider som sender bystyremøte J dennedebattener også åpen». (sic)

SV var motstander av offentliggjøringa Rødt stod for, som endte med full frifinnelse i tingretten.

For meg fremstår forskjellen mellom hva SVs Borgen skriver om saken, hvordan partiet stemte i forretningsutvalget og det som ble endelig vedtak som en snuoperasjon internt i SV i forkant av bystyremøtet. Hele poenget med å stemme for at saken om anmeldelse skal opp er fordi man mener at Moxnes burde bli anmeldt. Det er her et skille mellom rollene SV og Rødt spiller parlamentarisk. SV var motstander av offentliggjøringa Rødt stod for, som endte med full frifinnelse i tingretten.

Kommersielle barnehager
Det siste eksempelet er lojalitet til Arbeiderpartiet og posisjonering. Fra 2005 til 2013 satt SV i regjering med Ap, og etter valget 2015 gikk de inn i byråd sammen med MDG og Ap. Så lenge jeg har drevet med politikk har SV vært junior til Arbeiderpartiet. At SV gikk inn i byråd med et styrkeforhold på tre mandater i bystyret mot 20 i Ap (og fem til MDG), og at dette var ukontroversielt for representantskapsmøtet til SV, er langt unna Rødt sin posisjon. For meg er det åpenbart at mye av styringsideologien til Ap har smittet over og at mange i SV heller vil identifisere seg med Ap enn med Rødt.

Denne lojaliteten til Ap mener jeg vi ser igjen nå i spørsmålet med samarbeidsavtalen mellom byrådspartiene SV, Ap og MDG og Rødt. Både i media og i forhandlinger har støtten fra SV vært fraværende i et spørsmål som egentlig er ganske moderat for Rødt; skal man tillate nye kommersielle barnehager? For byrådspartiene har tolkningen til kommuneadvokaten vært avgjørende for om man vil la kommersielle barnehager starte opp eller ikke, man lar altså jussen legge premisset. For oss i Rødt har spørsmålet vært politisk, noe som også er jusprofessor Tarjei Bekkedals vurdering.

Istedenfor å gjemme seg bak jussen burde SV og byrådet fronte det politiske bak saken offentlig.

Når vi i Rødt Oslo bruker tid og krefter på å utfordre byrådet offentlig på kommersielle barnehager og samarbeidsavtalen, er det fordi vi er uenig i premisset om at politikken ikke kan styre dette. Istedenfor å gjemme seg bak jussen burde SV og byrådet fronte det politiske bak saken offentlig. Dersom det bare er Ap som mener at man ikke kan stoppe de kommersielle må SV få fram det, selv om det kan surne forholdet til storebror. Dessverre tror jeg at SV mener seg låst til regelverket, eller til Ap, og at de ikke kan gå ut med det de egentlig mener. I denne saken, som med de foregående, burde alle radikale røster, uavhengig av parti, være glade for at Rødt eksisterer og at vi ikke har fusjonert inn i et Ap, juss og systemlojalt SV.

Og så var det Libya
Selv om deltakelsen i bombingingen av Libya ikke er en del av Oslopolitikken, må jeg nesten nevne den også. For veldig mange medlemmer av Rødt er Libyakrigen selve grunnen til at en sammenslåing ikke kan skje nå. Måten ledelsen i SV håndterte beslutningen om å bombe et annet land, og hvordan de håndterte kritikken i eget parti i etterkant, er en stor utvikling for partiet som gikk i første rekke mot intervensjon i Irak og Afghanistan (selv om partiet fortsatte politikken i Afghanistan under den rødgrønne regjeringen).

For veldig mange medlemmer av Rødt er Libyakrigen selve grunnen til at en sammenslåing ikke kan skje nå.

Innset skriver i sitt innlegg at «I realiteten bruker Rødts medlemmer, folkevalgte og ansatte det meste av tiden sin på akkurat det samme som SV». Med eksemplene over, og erfaring fra hvordan SV posisjonerer seg til politisk allianse med Ap, mener jeg at dette ikke stemmer. De folkevalgte i Rødt blir også minnet på sin annerledeshet gjennom beinpengesystemet som sikrer at alt av møtegodtgjørelse skal tilbake til partiet. På den måten blir alle våre folkevalgte minnet på at de ikke kun er valgt som personer. Snarere inngår de i en arbeidsdeling i partiet der noen kan drive med folkevalgtarbeid og andre kan drive med organisering og aktivisme.

Eksemplene over mener jeg også viser en ideologisk splittelse mellom partiene. Partiene har ulike mål for hvorfor man driver med parlamentarisk arbeid. SV, som et parlamentarisk reformparti, går inn i allianser med den politiske, juridiske og byråkratiske makta for å få gjennomslag. Det gir mening all den tid man mener reformer sakte, men sikkert tar oss et steg nærmere målet. Jeg vil påstå at Rødt sitt prosjekt langt på vei går i klinsj med makta. Da kan vi heller ikke være redde for å offentlig gå mot sosialdemokratiet av frykt for å sette fremtidig alliansebygging i fare.

Partiene har ulike mål for hvorfor man driver med parlamentarisk arbeid.

Innset skriver også at Rødt (og SV) bruker «mye av tiden sin på å besvare spørsmål om hva forskjellen er mellom de to partiene». Det stemmer forsovet at det er det jeg bruker tiden min på nå, men etter å ha jobbet med valgkamp i Oslo de siste fire valgene er det likevel en beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i. Det kan komme spørsmål på hvorfor man skal stemme Rødt og ikke SV på stand, men innrettinga og strategien bak valgkampen i Oslo, slik jeg oppfatter den, har gått på å ta stemmer fra Ap og deler av Frp.

Stortingsvalget 2017
Spørsmålet om sammenslåing fremstår ekstra fjernt i Oslo ettersom Rødt fikk like mange mandater som SV i kommunevalget 2015, og at det er i Oslo vi har størst sjanse til å komme inn på direktemandat ved stortingsvalget. For meg virker sammenslåing nå som å skulle gi seg på målstreken, da situasjonen etter valget kan bli at både Rødt og SV (og MDG) kommer inn med ett mandat. I en slik situasjon kan spørsmålet om sammenslåing også bli mer realistisk ettersom styrkeforholdene mellom partiene er endret. Det kan også bety skjerpede forhold mellom partiene, ettersom man da vil knive om å bli partiet til venstre for Arbeiderpartiet.

Selv om jeg er uenig i Ola Innset sitt forslag om sammenslåing, er innlegg som dette sunt for venstresiden. Det får oss til å tenke utenfor partiboksen og tenke seg til andre politiske løsninger. Det minner oss også på at historien ikke er stillestående, men at politiske partier og bevegelser hele tiden er i endring og at vi hele tiden må fornye oss. Jeg er derfor ikke kategorisk imot en sammenslåing av Rødt og SV. Det kan oppstå spenninger mellom klassene som gjør det nødvendig å søke til større valgtekniske samarbeid, eller sammenslåing, men for nå er separasjon det beste alternativet.