Barentsk separatisme

Sør-Varanger har tradisjonelt vært og er fortsatt et industrisamfunn, skriver artikkelforfatteren. Her fra Kirkenes havn. Foto: Harvey Barrison/ Flickr Sør-Varanger har tradisjonelt vært og er fortsatt et industrisamfunn, skriver artikkelforfatteren. Her fra Kirkenes havn. Foto: Harvey Barrison/ Flickr

I Sør-Varanger kommune vant Arbeiderpartiet kommunevalget i 2015 med 50,3 prosent av stemmene. Og kommunens nye ordfører ble Rune Rafaelsen – tidligere leder i Barentssekretariatet og en av de sentrale ideologene og strategene i barentssamarbeidet. Rafaelsens visjon er å utnytte Kirkenes’ potensiale som geopolitisk sentrum og gjøre byen til hovedknutepunkt for skipstrafikk mellom Europa og Asia.

Nordøstpassasjen
På flyet til Kirkenes var det mange menn i dress fra næringsliv og politikk. Ved siden av meg satt en mann i femtiårene og leste Financial Times. Han og de fleste andre skulle på Kirkeneskonferansen.

Kirkeneskonferansen ble åpnet med lyden av et lokomotiv.

I fjor var temaet på Kirkeneskonferansen de drøyt 5000 syriske flyktningene som kom syklende over russergrensen på Storskog. I år ble det blant annet snakket om de 6000 kinesiske turistene som den siste tiden har kommet over den finske grensen.

Kirkeneskonferansen ble åpnet med lyden av et lokomotiv. Ordfører Rune Rafaelsen kunne fortelle at dette var lyden av Barentsekspressen – en fremtidens jernbane mellom Rovaniemi i Finland og Kirkenes. Det er godt kjent at folk i nord er heftige, men dette jernbaneprosjektet kan med det første virke litt vel galimatias.

På grunn av klimaendringene smelter en stadig større del av polisen i Arktis, noe som åpner Nordøstpassasjen for skipstrafikk året rundt. I 2010 var det kun fire kommersielle skip som reiste gjennom Nordøstpassasjen, men forskerne spår at i 2030 vil så mye som 25 prosent av skipstrafikken mellom Europa og Asia skje gjennom Nordøstpassasjen. Hovedknutepunktet for all denne trafikken kan, om folk i nord griper muligheten, bli Kirkenes. Lokomotivet blir ofte brukt som symbol på den industrielle revolusjonen. Og Barentsekspressen kan bli startskuddet på en ny industriell revolusjon i nord.

Barentsekspressen kan bli startskuddet på en ny industriell revolusjon i nord.

Barents’ frigjøringskamp fra kolonistyret
Samtidig med Kirkeneskonferansen ble Barents Spektakel arrangert, som er en kulturfestival med internasjonalt tilsnitt arrangert av det lokale kunstnerkollektivet Pikene på broen. På festivalens åpningsshow var det en tale av utenriksminister Børge Brende, en performance i en heisekran av en kunstnergruppe fra California og et spektakulært fyrverkeri. Temaet for årets Barents Spektakel var «The Industrial Boomerang». Som en boomerang er industrien – selve moderniteten – på vei tilbake i nord.

I Kirkenes ble også Nordtinget avholdt for tiende året på rad. Nordtinget kan best beskrives som Barents’ eget Storting. Årets folkeforsamling ble ledet av kunstneren Amund Sjølie Sveen og startet med «Internasjonalen» og ble avsluttet med «Æ e nordlending æ» på russisk og vodka. Akkurat som på Stortinget ble det fattet en rekke politiske vedtak, og som i de siste ti årene var det et overveldende flertall for Barents’ seperasjon fra Barents-landenes kolonistyre.

Som i de siste ti årene var det et overveldende flertall for Barents’ seperasjon fra Barents-landenes kolonistyre.

Når den norske regjeringen applauderer at Kjell Inge Røkke sjørøver fisken vår eller australsk storkapital stikker avgårde med malmen vår, er det en del av en lang tradisjon og tunge maktstrukturer. I flere hundre år har kolonimaktene i Barents-landene frarøvet oss våre naturressurser og vår kultur. Men hva har eliten i Oslo, Stockholm, Helsingfors og Moskva noen gang gjort for oss der oppe?

Drømmen om storbylivet
Det er i Barents den mest spennende utviklingen hva gjelder både geopolitikk og næringsliv skjer. Men trenden de siste årene i regionen er likevel fraflytting. Selv om Kirkenes’ gamle sjømannsklubb, som før var et tilholdssted for norske og russiske sjømenn, ble gjenåpnet under Barents Spektakel i form av en hipp nattklubb som ga følelsen av å befinne seg i en ekte metropol, er ikke dette nok for mange ungdommer som vender kursen mot hovedstaden etter fullført videregående utdannelse.

I flere hundre år har kolonimaktene i Barents-landene frarøvet oss våre naturressurser og vår kultur.

Sør-Varanger har tradisjonelt vært og er fortsatt et industrisamfunn. Enkelte tar til ordet for Kirkenes’ må få mer kaffe latte-kultur (forøvrig et misvisende begrep, da de fleste Grünerløkka-hipsterne liker kaffen sin best svart og håndbrygget). De mener at Sør-Varanger må gå fra å være et arbeiderklassesamfunn til å bli et middelklassesamfunn. Men dette er et blindspor.

Det er ikke noe feil med forskerstillinger, hippe kaféer og nattklubber og lange litteraturdebatter om Marcel Proust. Men industriarbeidsplasser er og må også være kjernen i fremtidens Sør-Varanger. Arbeiderne må ha en arbeidsplass å stemple ut fra før de kan bruke fritiden sin på alt dette som vi har i Oslo.

Arbeiderne må ha en arbeidsplass å stemple ut fra før de kan bruke fritiden sin på alt dette som vi har i Oslo.

Jeg er selv en av dem som flyttet fra bygda Jarfjord 16 kilometer unna Kirkenes for å kunne ta del i alt vi ikke har der oppe, men som man har i Oslo. Igjen ble guttene fra TIP- og bygg- og anleggslinja, som først fikk seg læreplass og så fagbrev og fast jobb på Kimek eller hos en av de mange lokale entreprenørene. Jentene ble helsefagarbeidere eller frisører. Vi må skape en fremtid for dem der oppe også.

Og kanskje bør man på samme måte som Manifest laget en konferanse som et motsvar på NHOs årskonferanse i Oslo, også lage en konferanse som er noe annet enn Kirkeneskonferansen for næringslivsledere og toppolitikere som betaler fem tusen kroner for å høre Arne Hjeltnes snakke, men en konferanse hvor også fagorganiserte i gruvearbeiderfagforeningen Nordens Klippe føler seg hjemme.

Barents’ frigjøring fra Barents-landenes kolonistyre virker kanskje som en fjern utopi. Men om den barentske, separatistiske revolusjonen blir en realitet, skal jeg uten tvil flytte hjem igjen.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Klassekampen den 25. februar 2017.