Bare i New York?

IMG_0732

«It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness…»

Med disse ordene åpnerbegynner Charles Dickens berømte roman «A Tale of Two Cities», en prosaisk kritikk av de sosiale forholdene i Paris og London før og under den franske revolusjon, publisert i 1859. Over 150 år senere, i 2013, vant den amerikanske demokraten Bill de Blasio borgermestervalget i New York med et slagord basert på Dickens fortelling: ”One New York, Rising Together”. Venstreorienterte de Blasio mente New York var i ferd med å utvikle seg til to byer: En for de med over gjennomsnittlig inntekt, toppetasjes leiligheter i metropolens beste strøk og mulighet til å drikke rødvinen Romaneé-Conti til lunsj, og en for de i lavtlønnsyrker med kremost-bagel i matpakka og dårlig helseforsikring. De Blasios prosjekt var  i prinsippet enkelt: Han ville la forstanden utkonkurrere tåpeligheten i markedets tidsalder.

Bare i New York?
Lastet med sjarmerende folkelighet og tilnærmet sosialdemokratiske argumenter, feide den venstreorienterte demokraten all politisk motstand av banen. Til tross for at den totale valgoppslutningen var lav, hadde de Blasio støtte fra majoriteten av de stemmegivende, fullstendig uavhengig av etnisitet, alder, kjønn, utdannelse, religiøs tilhørighet, ja til og med inntekt. Generelt var støtten sterkest i Queens, Brooklyn og Bronx. Blant New Yorks afroamerikanere, som utgjorde 28 prosent av de stemmegivende, var det hele 96 prosent som stemte på de Blasio. 55 prosent av de såkalt hvite, som utgjorde 44 prosent av stemmegiverne, gjorde det samme, mens det tilsvarende tallet blant de 19 prosent av velgerne med latinamerikansk bakgrunn var 85 prosent. Mest bemerkelsesverdig var det kanskje likevel at over 63 prosent av de som tjente mer enn 100 000 dollar i året stemte på de Blasio. (1)

Lastet med sjarmerende folkelighet og tilnærmet sosialdemokratiske argumenter, feide den venstreorienterte demokraten all politisk motstand av banen.

Så langt, så godt. I New York har det meste alltid vært annerledes enn i resten av USA. Byen lever på mange måter sitt eget sosiale og politiske liv, og er sjelden representativ for den generelle utviklingen i amerikansk politikk. Like fullt trenger spørsmålene seg på. Hvordan kan det ha seg at en selverklært «sosialdemokratisk» politiker kunne feie all motstand av banen? Betyr de Blasios seier at det finnes en voksende radikal underskog i USA og at amerikanske velgere er i ferd med å vende seg mot venstre? Eller er New York bare et unntak som bekrefter regelen?

Påfallende mange amerikanere flakker med blikket når sosialdemokrati bringes på bane. Spesielt republikanerne og deres støttespillere får nervøse rykninger i munnvikene og kalde føtter. De Blasios raske byks på meningsmålingene under valgkampen framkalte samme reaksjon hos mange. Demokraten fra Brooklyn fyrte løs med løfter om billigere boliger, samt barnehage- og grunnskolefinansiering finansiert av skatteøkninger for de rikeste. I takt med at både velgeroppslutningen og potten med valgkampmidler vokste seg større, økte også forvirringen hos politiske motstandere og republikanervennlige kommentatorer.

Den uventete populariteten fikk republikanerne til å skyte tilbake fra hofta. Tabloidavisen The New York Post meldte at «klassekrig» nå solgte som varmt hvetebrød blant demokratene, og at de Blasio var lokalpolitikkens svar på Obama: «Obama and de Blasio are red-diaper babies whose fathers disappeared, and both have biracial families. Both changed their names and expressed enduring interest in anti-American radicals». (2) Bill de Blasios farlige flørt med venstreradikalisme besto i at han støttet sandinistene i Nicaragua som ung. Den avtroppende borgermesteren, republikaneren Michael Bloomberg, beskrev sin etterfølger som «a very populist, very left-wing guy», mens hovedmotstander og republikaner Joe Lhota kalte de Blasio for sosialist, noe som i flere kretser nærmest er synonymt med stalinist. Med de Blasio ved roret ville det bli vill vest og økt kriminalitet, hevdet Lotha.

Afrofeber
Et ytterligere irritasjonsmoment for republikanerne var borgermesterens familie, som i demokratiske New York-øyne er svært politisk korrekt sammensatt. De Blasios kone Chirlane McCray er ikke bare afroamerikansk poet og feminist, men også tidligere lesbisk. Sammen med sin mor stilte de Blasios to barn, Dante og Chiara, villig opp på valgkamparrangementer, intervjuer og reklamefilmer. På et tidspunkt snakket hele New York om 16 år gamle Dantes spektakulære afro. Til og med Barack Obama ville snakke om håret til borgermesterkandidatens sønn da han møtte familien like før valget. I følge presidenten hadde han selv nemlig samme sveis som ung, bare mindre og kjedeligere.

Dante stilte også opp i en kampanje mot New Yorks såkalte «stop-and-frisk policy», en praksis der politiet kan stanse fotgjengere på gata, forhøre og ransake dem. Ettersom det først og fremst har vært unge latin- og afroamerikanskutseende menn som har blitt stanset og kryssforhørt, har en rekke newyorkere anklaget praksisen for å være rasistisk. På grunn av dette ville de Blasio stanse den. «Chirlane og jeg har mange ganger snakket med Dante om at det bare er et tidsspørsmål før han blir stanset av politiet», sa de Blasio i  TV-reklamen mens han og Dante spiste frokostblanding hjemme i sitt veldig vanlige rekkehuskjøkken i Brooklyn.

I tillegg til å vise fram familien, plasserte de Blasio seg med vilje lenger til venstre enn han i utgangspunktet var.

Familiens bidrag hadde åpenbart effekt. Sammen med moren og søsteren klarte Dante utvilsomt å gi de Blasio en x-faktor han trengte for å bli populær. Men mens demokratiske New York-hjerter gledet seg, var ikke stemningen like entusiastisk i den motsatte leiren. Daværende borgermester Bloomberg og flere andre republikanere anklaget de Blasio for å utnytte familien kynisk. De mente de Blasio spilte «rasekortet» uten at noen reagerte, noe som i og for seg ikke var en fullstendig urimelig påstand. De Blasio lot imidlertid datteren svare på tiltalen. «Jeg tror ikke faren min giftet seg med moren min for tjue år siden med tanke på at han kunne bruke henne i en framtidig valgkamp», sa 19 år gamle Chiara på tv og punkterte debatten.

Bill_de_Blasio_and_family
Bill de Blasio og familien i en protset mot nedleggelsen av Long Island College Hospital og Interfaith Medical Center.

Ingen amerikansk sosialisme
I tillegg til å vise fram familien, plasserte de Blasio seg med vilje lenger til venstre enn han i utgangspunktet var. Den samlede strategien gjorde det mulig for borgermesteren å skille seg ut i mengden av demokratiske kandidater. De Blasios venstreprofil er likevel mer enn taktikkeri. I den større sammenheng er prosjektets ekthet uansett ikke det mest interessante. Det er derimot spørsmålet om hvordan de Blasios budskap kunne ha så sterk appell i et land der troen på det frie markedet alltid har stått usedvanlig sterkt.

Historisk sett har USA aldri vært særlig mottagelig for sosialdemokratiske framstøt. Ethvert forsøk på innføring av sosialdemokratisk politikk har blitt forkastet som urealistisk. Allerede på slutten av 1800-tallet spurte den tyske sosiologen Werner Sombart «hvorfor finnes det ikke noen sosialisme i USA?» og åpnet med det slusene for en tilsynelatende endeløs debatt. (3) Både i USA og Europa klødde radikale tenkere seg i hodet. Selv Marx og Engels beskjeftiget seg med problemet. USA var landet der det kapitalistismen hadde utviklet seg «mer uforskammet» enn noe annet sted, som Marx en gang uttrykte det. Men om dette betydde jublende revolusjon eller håpløs undergang i framtiden kunne de høye herrer ikke enes fullstendig om. (4)

For det andre har ideen om at enhver er sin egen lykkes smed alltid strømmet gjennom alle lag i det amerikanske samfunnet. Den tradisjonelle responsen på klasseorienterte klagemål har som regel vært ”well brother, why don´t you start your own mill?”.

En rekke intellektuelle har forsøkt å svare på Sombarts spørsmål. Så godt som alle tilsvarerne har til felles at de kretser rundt et eller flere av temaene amerikansk ideologi, sosial mobilitet, fagforeningenes karakter og politisk struktur. Skyldtes fraværet av sosialdemokratiske og sosialistiske innslag at USA, til tross for sin tidligere slaverbaserte økonomi, ikke hadde nedarvede føydale strukturer? Var det et resultat av et tidlig utviklet politisk demokrati og medfølgende muligheter for sosial mobilitet? Eller bunnet det i det faktum at ikke mer enn en fjerdedel av den amerikanske arbeidsstyrken noensinne hadde vært fagorganisert, og at fagforeningene hadde vært villige til å inngå kompromisser med kapitaleiere i mye større grad enn i Europa? Et tilbakevendende problem blant amerikanske arbeidere har vært indre splittelse. For det første har etnisitet stått i veien for samling. Afroamerikanere ble i lang tid systematisk utestengt fra de fleste fagforeninger, og på vestkysten ble kinesiske arbeidere diskriminert. For det andre har ideen om at enhver er sin egen lykkes smed alltid strømmet gjennom alle lag i det amerikanske samfunnet. Den tradisjonelle responsen på klasseorienterte klagemål har som regel vært ”well brother, why don´t you start your own mill?”.

Enkelte akademikere, som den amerikanske historikeren Eric Foner, har imidlertid ment at ingen av disse forklaringene holder mål og i stedet foreslått at selve spørsmålet er stilt feil. Framfor å understreke USAs egenart bør man kanskje heller spørre seg hvorfor noen sosialistisk transformasjon ikke har funnet sted i noe avansert kapitalistisk samfunn overhodet. (5) Likevel er det noen brikker i det amerikanske puslespillet som er særegne. Litt forenklet kan man si at utviklingen av massekultur, massemedia og masseforbruk i USA bidro til at drømmene og målene til den amerikanske arbeiderklassen artet seg forskjellig fra aspirasjonene til den gjennomsnittlige europeiske arbeider. I stedet for arbeid og politikk ble fritid og forbruk målestokken for lykke. Amerikanerne satte sin lit til markedet. Fordi markedet var fleksibelt ville det ekspandere, tilpasse seg og etter hvert forbedre livet til de som jobbet hardt. Forakt for snyltere og en oppfatning om klokkeklare forbindelser mellom innsats og belønning har besjelet amerikansk politikk på kryss og tvers av partilinjer.

Likevel har europeisk sosialisme og sosialdemokrati alltid blitt sett på som antitesen til tradisjonell amerikansk frimarkedstankegang, som også demokratenes politiske prosjekt er basert på.

De fleste amerikanske demokrater har i likhet med europeiske sosialdemokrater imidlertid ønsket å kontrollere markedet uten å utfordre dets kjerneprinsipper. Likevel har europeisk sosialisme og sosialdemokrati alltid blitt sett på som antitesen til tradisjonell amerikansk frimarkedstankegang, som også demokratenes politiske prosjekt er basert på. (6) En viktig årsak til dette er amerikanske demokrater og europeiske sosialdemokraters ulike historiske forhold til kommunitarisme. Mens ideen om at tilhørighet til samfunnsgrupper av ulik størrelse optimaliserer enkeltmenneskers eksistens har stått som en påle blant sosialdemokrater i Europa, har ikke amerikanske demokrater forholdt seg til dette på samme måte. Den åpenbare årsaken ligger i den amerikanske lovprisningen av individuelt mangfold. Nasjonal solidaritet basert på kommunitarisme har blitt avvist fordi dette har blitt oppfattet å bære med seg en iboende fare for at majoriteter vil sluke minoriteter og påtvinge dem sine verdier. I stedet har amerikansk solidaritet vært basert nettopp på en særegen omfavnelse av individets ukrenkelighet. (7)

Menneskelig kapitalisme?
Delstats- eller bytilhørighet har vært viktig i en stor føderalstat som USA. Amerikanerne har forholdt seg til gruppetilhørighet på den betingelsen at individuelle identiteter ikke utslettes til fordel for gruppeidentitet. Den store forskjellen ligger med andre ord i at man i det historisk sett mer homogene Europa har kunnet stole på det vi kan kalle etnisitetslim («mennesker som ser ut som og snakker som oss») for å oppnå fellesskapsfølelse, mens man i USA har måttet erstattet dette med det vi kan kalle verdilim («mennesker som tenker og oppfører seg som oss») for å oppnå det samme.

En som har lykkes med å bygge fellesskap i USA er Bill de Blasio. New Yorks første demokratiske borgermester på tjue år har definitivt maktet å skape fellesskapsfølelse i USAs multikulturelle sentrum. Han har bygningsarbeiderne, helsearbeiderne og lærernes fagforeninger i ryggen. Men han er ingen sosialdemokrat i ordets rette forstand. Han er heller ikke en rendyrket venstrepopulist slik hans republikanske motstandere hevder. Til tross for at valgkampstrategien har båret bud om at han ikke går av veien for å bruke populistiske virkemidler til å fremme sin politikk, er de Blasio definitivt ingen amerikansk Hugo Chavez. Direktør ved Center for Urban Research ved City University of New York, statsviteren og sosiologen John H. Mollenkopf, har rett og slett valgt å kalle borgermesterens politikk for liberalisme. (8) Kanskje kan man best beskrive det de Blasio representerer med en så amerikansk frase som «capitalism with a human face».

Han har bygningsarbeiderne, helsearbeiderne og lærernes fagforeninger i ryggen. Men han er ingen sosialdemokrat i ordets rette forstand.

Helt konkret innebærer de Blasios program en femårig skatteøkningsplan for de newyorkerne som har en årlig inntekt på mer enn 500 000 dollar. Planen vil omfatte rundt 40 000 mennesker, eller 1,1 prosent av byens befolkning. Skatten for denne gruppen vil øke fra 3,88 prosent til 4,41 prosent. I følge New Yorks Independent Budget Office som analyserer byens budsjett og skattenivåer betyr dette at en enkeltperson som tjener 800 000 dollar i året vil komme til å skatte om lag 1500 dollar mer enn han eller hun gjør i dag. Et gift par med tre barn som tjener 1,5 millioner dollar i året vil måtte skatte 2500 dollar mer. Planen er imidlertid ikke spesielt radikal. Skattenivået vil fremdeles ligge under nivået på 4,46 prosent som New Yorks forrige demokratiske borgermester David Dinkins innførte i perioden 1990-1993 for å finansiere kriminalitetsbekjempelse og utdanning. Det vil også ligge under forgjengeren Bloombergs toppnivå på 4,45 prosent, innført i perioden 2003 og 2005 da byens lommebok var slunken.

Så gjenstår det å se da, om New Yorks nye ansikt utad kan følge opp sitt dickenske valgspråk og utrette underverker med de 7 milliardene han faktisk disponerer av et totalbudsjett på 70 milliarder dollar. 75 prosent av New Yorks budsjett er nemlig bundet opp i poster som nedbetaling av gjeld, faste sosialtjenester, pensjon og utdannelse. I tillegg kommer 15 prosent som går til politi, brannvesen, søppeltømming og renhold. En generøs, universell velferdspolitikk avhenger imidlertid ikke bare av en høy grad av fellesskapsfølelse, men også av penger. De Blasio har vunnet på løfter om redistribusjon og økt velferd. Koblet med det det som av enkelte ses på som en nasjonal venstredreining blant demokratene ledet an av senator Elisabeth Warren, har seieren hans blitt tolket som et tegn på at nye sympatier rører seg blant amerikanske velgere. Men et borgermestervalg i New York er og blir veldig personavhengig. Som ved alle lokalvalg er det gjerne andre faktorer enn ved nasjonale valg som er utslagsgivende for resultatet. Dessuten er velgersammensetningen i New York spesiell. Å tro at seieren til de Blasio er et uttrykk for en betydelig venstredreining i amerikansk politikk er derfor overilt. Men enn så lenge er i alle fall juryen i USAs mest folkerike by ute.

 


Noter:

(1) The New York Times, 06.11.13. Tilgjengelig på: http://www.nytimes.com/projects/elections/2013/general/nyc-mayor/exit-polls.html

(2) The New York Post, 6.11.13.

(3) Werner Sombart var i første del av sin karriere solid plantet på venstresiden, men beveget seg mot nasjonalsosialismen under Weimarrepublikken (1919-1933). Hans forhold til nazisme debatteres derfor fremdeles. Sombarts antropologiske studie Vom Menschen fra 1938 er imidlertid klart ikke-nazistisk, og distribusjon av boka ble forbudt av nazistene.

(4) Se for eksempel Martin Seymore Lipset, ”Why no socialism in the United States?”, i Seweryn Bialer and Sophia Sluzer (ed.), Sources of Contemporary Radicalism (New York: Westview Press, 1977), 31-149.

(5) Eric Foner, ”Why Is There No Socialism in the United States?”, i History Workshop, No. 17 (Spring, 1984), 57-80.

(6) Se for eksempel Sheri Berman, The Primacy of Poltics. Social Democracy and the Making of Europe´s Twentieth Century (New York: Cambridge University Press, 2006).

(7) Se for eksempel Berman, 2006.

(8) The New York Times, 06.11.13