Høyresida er over tre uker på vei med sitt forsøk på å tømme feminismen for radikalt innhold, parallelt med at deres regjering ikke lenger vil gi gravide kvinner et lignende tidsanslag. Det begynte som vanlig med bråket rundt 8.marsfeiringen, som Unge Høyre følte seg utestengt fra. Siden har Minervas Kristian Meisingset fulgt opp med å erklære at «Vi er alle feminister», før redaktør i samme blad, Nils August Andresen, søkte opptak i «feministlauget» i går. Stikkord for disse anklagene er at feminismen er for lukket og må åpne opp. «Jeg har aldri gått i et 8. mars-tog. Men hvis toget ble åpnet opp, ville jeg møtt opp», skriver Meisingset. «En åpnere feminisme kunne gjøre den feministiske debatten bedre, og den ville kunne bidra til at flere på høyresiden tok eierskap til feministiske prosjekter», følger Andresen opp. Det er litt uklart med hva han mener er det feministiske lauget, men det er likevel rimelig å tolke det dit at han mener sånne som meg, altså feminister på venstresida. Og i så tilfelle er det ikke opplagt at Andresen kan få bli medlem. 

Arbeiderrettigheter viktigst
La oss først ta 8. mars. Det er sagt noen ganger nå, men kvinnedagen ble altså stiftet av «den andre internasjonale sosialistiske kvinnekongress» i København i 1910. 1917 må sies å være året da markeringen har hatt størst umiddelbart gjennomslag, da russiske kvinner tok til gatene og demonstrerte for stemmerett, brød og fred. Tsarpolitiet angrep dem, demonstrasjonene eskalerte og fire dager senere var det innført allmenn stemmerett for kvinner i Russland. Opptrinnet ble senere kjent som februarrevolusjonen. I Norge var det Arbeiderpartiet som sto for 8. marsfeiringen fram til de brøt med Komintern, da tok NKP over, og under feminismens andre bølge på 70-tallet, var det Kvinnefronten med tette bånd til AKP som sto i spissen.

Dette er venstresidas kamp og resultater, dette er vår historie, og det får så være at det irriterer høyresida – vi er svært stolte av den.

På 20-tallet het det at «kvinnefrigjøring i virkelig forstand bare er mulig under kommunismen» (Clara Zetkin), på 70-tallet lød en vanlig parole: «Sosialisme – en forutsetting for kvinnefrigjøring». Hovedkravene i begynnelsen var allmenn stemmerett for kvinner, noe venstresida kjempet fram. Et annet hovedkrav har vært arbeiderrettigheter. «Rett til arbeid og slutt på arbeidsdiskriminering» var en parole i 1911, og kampen for kvinners rettigheter i arbeidslivet har siden preget kvinnedagsfeiringen. Åttetimersdagen, den forrige store arbeidstidsreformen, var sentral. Andre saker er abortkampen, utbygging av krisesentre og daghjem, flere rettigheter på arbeidsplassen og 18 ukers lønnet fødselspermisjon. Dette er venstresidas kamp og resultater, dette er vår historie, og det får så være at det irriterer høyresida – vi er svært stolte av den.

Derfor har venstresida også holdt tradisjonen i hevd. De små 8. marstogene på 80- og 90-tallet, da ingen i Unge Høyre viste noen interesse, ble drevet fram av fagforeninger og organisasjoner som jeg og Andresen nok vil være enige om at er venstreorienterte, blant annet Ottar og Kvinnefronten. Det er konsensus blant historikere om at statsfeminismen vi fikk på denne tiden i stor grad ble drevet fram av Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Den storstilte barnehageutbyggingen har SVs merke, Rødt har størst andel velgere som sier de er feminister og avisa Klassekampen er meg bekjent den eneste selverklærte feministiske avisa vi har.

Kontekst og tradisjon
Borgerlige feminister finnes selvsagt, men de har gjort lite ut av seg. Splittelsen i kvinnebevegelsen på 70-tallet gikk snarere mellom AKP og andre grupperinger på venstresida, som SV-dominerte Brød og Roser. Det er vanskelig å se for seg horder av Høyrekvinner som sto på sidelinja og ville være med. Hadde jeg vært en konservativ, hvit mann med sans for kontekst, ville jeg nok lagt merke til at dette begynner å se umiskjennelig ut som en tradisjon. Og denne tradisjonen for feministisk politikk fører vi videre fordi vi, akkurat som høyresida, mener vi har den beste politikken. Det kan ikke avises med et ord som «policystandpunkt».

«Likevel føler jeg meg altså ikke hjemme i norsk feministdiskurs. Grunnen er at jeg for ofte opplever norsk politisk feminisme som et sett med svar, snarere enn et sett med spørsmål.», skriver Andresen. Men hva slags bevegelse hadde feminismen vært uten svar, uten å peke ut en retning? Hvorfor har Minerva så mange svar, hvorfor er det ikke bare en eneste stor liberalkonservativ spørreside?

På tide med konkurranse?
At demonstrasjonstog og parolemøter der vedtak gjøres med simpelt flertall oppleves som fremmed for høyresida, er forståelig. Derfor forsøker høyresida nå å endre spillereglene for feministenes kampdag og erstatte reelle uenigheter som mobiliserer mange, som reservasjonsretten, med paroler som «Nei til vold» og «Ja til utdanning». Det er jo så mye hyggeligere om alle er enige. Dessverre kan vi ikke alltid være det i politikken. Selv om jeg misunner mine homofile venner som kan danse i gatene under Gay Pride Parade, krever jeg ikke at de skal «åpne opp» for heterofile.

Å arrangere eget tog vil også dyrke en annen kjær høyredisiplin, nemlig konkurranse. Så kan vi heller se hvilket tog som blir størst.

Det finnes likevel en tradisjon fra 70-tallet høyresida kan vurdere å ta opp, og det er å arrangere et eget tog. Flere norske byer hadde to 8. marstog på 70-tallet fordi arrangørene ikke ble enige om paroler. Å arrangere eget tog vil også dyrke en annen kjær høyredisiplin, nemlig konkurranse. Så kan vi heller se hvilket tog som blir størst.

Nils August Andresen og andre må gjerne være borgerlige feminister. Det er helt lov, og det finnes allerede. Men feminismen har fra stemmerettsforkjempernes tid vært preget av stå-på-vilje og handling, ikke sutring om at man gjerne skulle vært med i noen andres laug. Radikale feministiske standpunkter blir ikke ugyldige bare fordi høyresida er uenige. Snarere får borgerlige feminister ta opp kampen og komme med sin egen konservative og nyliberale feministiske politikk. Skjønt det høres ut som et laug jeg ikke vil være medlem av.