Avgift og ambisjoner

Klimaminister Rotevatn la fram regjeringens klimaplan i januar 2021. Forfatteren etterlyser et høyere ambisjonsnivå. Foto: Klima- og miljødepartementet

Så mye mer kunne fått plass i regjeringens klimaplan.

Hovedpunktet i regjeringens klimaplan, som ble lagt frem 8. januar, er å heve CO2-avgiften fra dagens 590 kroner per tonn til 2000 kroner per tonn i 2030. Venstresida bør ønske tiltaket velkommen, men samtidig peke på begrensningene i klimaplanen.

Poenget med en CO2-avgift er å endre atferd ved å gjøre det dyrere å produsere eller forbruke produkter med høye utslipp. En CO2-avgift er en viktig bestanddel av en effektiv klimapolitikk, siden det legger en kostnad på den som slipper ut klimagasser. Men tiltakets styrke er også en svakhet: Det gjøres ikke forskjell mellom ulike typer utslipp.

Når folk skal endre atferd med høye utslipp, blir spørsmålet hva de gjør i stedet. Blir det dyrt å kjøre en bil eller lastebil som drives av bensin, kan de kjøre elbil eller hydrogenlastebil i stedet. Men hvis elbilen eller hydrogenlastebilen er for dyr eller har for kort rekkevidde, er ikke det mulig. Uten alternativer øker bare kostnaden, og man må kutte andre utgifter.

Det er en fare for at det er de med lavest inntekt og få alternativer som blir hardest rammet av CO2-avgiften.

Atferdsendringen knyttet til CO2-avgift kommer derfor an på om varen er nødvendig eller en luksus. I verste fall betyr økende kostnader for nødvendige varer at man slutter å konsumere varer som har lavere utslipp fordi de betraktes som luksus. Reisen til jobben blir dyrere, så derfor kutter jeg forbruket på kultur.

Det er en fare for at det er de med lavest inntekt og få alternativer som blir hardest rammet av CO2-avgiften. For å kompensere for dette, har flere foreslått at inntektene fra CO2-prisen betales direkte ut til befolkningen. SVs Lars Haltbrekken har for eksempel foreslått en «grønn folkebonus». Det er noe Danmark har hatt siden landets høyreregjering økte klimaavgiftene i 2009.

Men Solberg og Rotevatn ser ikke ut til å ha noen planer om en slik kompensasjonsordning. Det vil være urettferdig hvis byrden for omstillingen faller tyngst på dem som har lavest inntekter, og det kan også underminere den politiske bærekraftigheten i regjeringens klimaplan.

For å etablere en rask og effektiv klimaomstilling må det bli dyrere å slippe ut karbondioksid. Men byrden må falle på dem som har beriket seg på utslippene, ikke de som står uten alternativer.

Tiltak for å endre individers atferd har en viktig rolle, men begrenses av den tilgjengelige teknologien. Siden midten av 1800-tallet har teknologiutviklingen knyttet den kapitalistiske økonomien stadig tettere til fossil energi. Økonomen Carlota Perez har utviklet teorien om «teknoøkonomiske paradigmer», tidsepoker der en ny teknologi fører til store endringer i samfunnet.

Et ambisjonsnivå som handler mer om et nytt industrieventyr enn et nytt Spotify.

Et eksempel er forbrenningsmotoren, som la grunnlaget for bilsamfunnet, med nye transportkjeder, byplanlegging og atferdsmønstre. Et annet er informasjons- og kommunikasjonsteknologien. For å frigjøre samfunnet fra karbondioksidutslippene må den petroleumsbaserte teknologien erstattes med en ny utslippsfri teknologi og slik skape et nytt teknoøkonomisk paradigme. Det betyr at vi trenger en politikk som på bare noen år kan gjennomføre et slikt skifte. Ingen liten oppgave.

Det vil kreve et helt annet nivå innen innovasjons- og industripolitikken. Et ambisjonsnivå som handler mer om et nytt industrieventyr enn et nytt Spotify. Et omfang mer som Nasjonal transportplan enn Nysnø Klimainvesteringer. En metode som likner mer på 1930-tallets kriseforlik enn 2010-tallets startup-messer. Men på det området er regjeringens klimaplan svært beskjeden.

Satsingen «Grønn plattform» skal få en milliard over tre år. Enova skal styrkes. Et ekspertutvalg skal nedsettes for å fremme klimavennlige investeringer. For å sette disse tiltakene i perspektiv: I 2019 investerte Enova 5,6 milliarder i grønne prosjekter, inkludert 2,3 milliarder i støtte til Equinors flytende havvindprosjekt Hywind Tampen. Samme år introduserte Equinor et program for å kjøpe tilbake aksjer for opp mot 50 milliarder kroner. Som Equinor selv skrev i pressemeldingen: «Equinor prioriterer kapitaldistribusjon til våre aksjonærer.»

I 2019 investerte også helstatlige Petoro mer enn 25 milliarder i petroleum. På grunn av de sjenerøse skattelettene til oljesektoren regner banken SEB med investeringer i petroleum på 260 milliarder i 2022. Staten subsidierer petroleumsindustrien, og via bedriftene den eier investerer den flere ganger mer i petroleum enn grønn industriutvikling.

En økende CO2-avgift er et viktig, men begrenset tiltak. Med nåværende klimaplan risikerer regjeringen å sile mygg, men svelge kameler. Samtidig vokser utålmodigheten i både klimabevegelsen og fagbevegelsen. Så mye mer kunne fått plass i regjeringens klimaplan.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 26. januar 2021.