Av jord er den kommet – maten

Byforøkelse tar stadig mer av viktig og uerstattelig matjord. Foto: Leo Hidalgo Byforøkelse tar stadig mer av viktig og uerstattelig matjord. Foto: Leo Hidalgo

Byene våre er helt på jordet. De ligger midt i matfatet, og tar store jafs av indrefileten av matjorda hvert år. Det er i de tettest befolkede områdene våre vi finner den beste jorda for matproduksjon. 21 prosent av matjorda i Norge har gått tapt de siste 20 årene. Hvis dagens nedbyggingstakt fortsetter, vil halvparten av jordbruksjorda vår være borte om femti år. Den norske staten har siden Lars Sponheim var landbruksminister i 2004 hatt som mål å redusere nedbyggingen av matjord i Norge. Reduksjon har også skjedd. Likevel forsvinner fortsatt mange mål matjord for all framtid hvert år. Befolkningsøkning og boligbehov gjør det attraktivt å bygge på den planerte matjorda i bygrensa. Men til slutt kan det faktisk bli tomt for jord. Det er et politisk ansvar.

Hvis dagens nedbyggingstakt fortsetter, vil halvparten av jordbruksjorda vår være borte om femti år.

Usikkerhet
Nasjonen som ødelegger sin jord, ødelegger seg selv, sa den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt i 1935. Siden er det nettopp det mange av verdens land har gjort. 2015 var FNs internasjonale jordår. Målet var å bevisstgjøre folk om at det står dårlig til med jordressursen flere steder i verden, samtidig som verdens befolkning fortsetter å øke. Mer enn 90 prosent av maten verden spiser dyrkes i matjord. Matproduksjon påvirkes av mange usikkerhetsmomenter som vær og klima. Klimaendringene vil gi mer ekstremvær. Landbruk verden over vil stadig oftere møte tørke, storm og flommer. I slike situasjoner vil stater verne om egen matforsyning før de eksporterer.

Dette skjedde sist i 2008. Da slo tørke ut avlingene i store områder av de viktige kornområdene i Russland og Ukraina, som kjapt innførte restriksjoner på eksport av korn. Konsekvensene så vi blant annet i den arabiske våren, med opptøyer over økte brødpriser. Matforsyning har stor betydning. Vi ser den ikke når den fungerer, men hvis den forsvinner, får det store ringvirkninger.

Nasjonen som ødelegger sin jord, ødelegger seg selv.

Ikke-fornybar
Matjord kan ikke lages i en fabrikk. Det tar 1000 år å danne én centimeter produktiv jord gjennom komplekse geologiske og biologiske prosesser. År etter år med akkurat det spesifikke mikroklimaet på akkurat dette bestemte stedet danner komplekse og unike økosystem i jorda. I plogsjiktet skjer det en kontinuerlig nedbryting og omdanning av organisk materiale. Humus kalles denne sorte og fuktige materien som planter vokser i, og som huser en myriade av insekter og bakterier. Forskning har faktisk ikke noe klart svar på hvilke elementer humus består av. Når du bryter humus ned i sine enkelte deler, er alt du får ulike sammensetninger av fettsyrer.

Jord er en ressurs som er fornybar når den forvaltes på en bærekraftig måte. Men når den legges under asfalt, er den borte for alltid.

Matsikkerhet
Over hele verden vokser nå byene. Store jordområder konverteres til boliger og veier hvert år. Med dagens nedbyggingstakt på verdensbasis, vil det ta seks år å bygge ned et areal tilsvarende størrelsen av hele Norges landareal. I Kina og India går matjord tapt 40 ganger raskere enn den skapes. For å sikre nok mat til egen befolkning, har Kina leid fem prosent av Ukrainas landbruksareal. Kun tre prosent av Norges areal kan dyrkes, og bare en tredjedel av dette kan dyrke menneskeføde direkte. Norges selvforsyningsgrad med landbruksvarer målt i kalorier ligger på 38 prosent. Derfor har det på tvers av skiftende regjeringer vært ansett som viktig å verne om matjordressursen. Jordvern er i Norge politisk begrunnet i bærekraft og føre-var-prinsippet, for å sikre mulighet for matproduksjon for kommende generasjoner.

Når jorden legges under asfalt, er den borte for alltid.

Usynlig
Industrialiseringen av landbruket på syttitallet har frikoblet byene fra matproduksjonen og ressursgrunnlaget. Det bugner av mat i butikkene, uten at den jevne forbruker trenger å tenke på hvor denne maten kommer fra. Dette skaper utfordringer for vern. Når koblingen mellom mat og jord er usynlig, blir det lettere å ofre jorda til andre gode formål som vei og bolig.

Å ofre jorda til andre formål gir også mening for en bynær bonde. Inntektene han eller hun får fra gårdsdrifta er en tusendel av verdien av hele gårdens areal hvis den kan selges som boligtomter. Fra begynnelsen av 2000-tallet ble mer ansvar for beslutninger om matjord overført til kommunene. Tanken var at de som kjenner problemstillingene best, skal ta beslutningene. Norske politikere er alle jordvernere, i teorien. Det er verre i praksis. Når det kommer til konkrete arealkonflikter, må matjorda ofte vike for andre hensyn. Det ligger til lokalpolitikernes rolle å tenke på skatteinntekter, arbeidsplasser og det lokale næringslivet. Da blir den bynære matjorda lett å ofre.

Den jevne forbruker tenker ikke på hvor maten kommer fra.  Dette skaper utfordringer for vern.

Lang historie
Matjorda har egentlig et sterkt vern gjennom Jordloven, og var nevnt allerede i Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Jordlovens §9 sier at «Dyrka jord må ikkje brukast til føremål som ikkje tek sikte på jordbruksproduksjon». Likevel oppleves denne loven å gi stort rom for skjønn hos lokalpolitikere fordi den også sier at «Departementet kan i særlege høve gi dispensasjon dersom det etter ei samla vurdering av tilhøva finn at jordbruksinteressene bør vika». Og det er nettopp dette som skjer. Gjennom Plan- og bygningsloven legger kommunene rammene for planlegging og byutvikling, og det er også gjennom denne loven i arealplanene at den største omdisponeringen av matjord skjer. En forståelse av at matjorda kommer til å bli bygd ned en gang uansett, fører til at dagens politikere opplever at de like greit kan gjøre det nå. Det sterke ønsket om å få flere til å ta buss, fyrer opp under argumentasjonen for å bygge ut i byenes randsoner. Lavere boligpriser er et godt valgkampargument, selv om flere i SV i Trondheim nok angrer på at de stilte seg opp i kornåkeren for boligbygging før lokalvalget i 2012.

Et godt valgkampargument.

Marked for vern
Så hva kan gjøres for å verne mer jord? I USA ser man til markedet for å forsøke å beskytte matjord. Modeller for å gjøre landbruk mer gunstig i konkurranse med annen arealbruk er testet på forskjellige måter. At offentlige eller private stiftelser kjøper opp utbyggingsrettigheter er vanlige verktøy for bevaring av matjord i mange stater. Til tross for sin store befolkning, har USA mye jordbruksareal per innbygger. Likevel kom jordvern på dagsorden i USA både på 1930- og 1970-tallet, da landbruk ble en viktig sak for miljøbevegelsen. Det sterke bildet av fuglene som ikke ville synge om våren fra Rachel Carsons bok Silent Spring fikk stor innflytelse på debatten om kjemikalier i landbruksproduksjonen, og innvirket til at det arealkrevende amerikanske utbyggingsmønsteret kom under lupen. En slik form for jordvern skiller eiendomsrettigheten til jorda, fra rettigheter til bruk av jorda. Et fond kan derfor kjøpe opp utviklingsrettighetene for å sikre at jorda forblir i landbruksproduksjon. I denne modellen stoler man på at en blanding av offentlig og privat kapital skal sikre vern av matjord.

«Silent Spring» av Rachel Carson. Foto: Wikimedia

Tilstrekkelig lovverk
Vern av naturressurser gjennom lover og reguleringer står sterkt i den europeiske plantradisjonen. Et utvalg som ble nedsatt av daværende landbruks- og matminister Lars Peder Brekk foreslo i 2009 å gi særlig verdifulle jordressurser varig vern som jordvernområder. Noen av skeptikerne til slike forslag mener dette vil gjøre andre jordressurser mer utsatt for nedbygging. I en egen rapport om status for jordvern som regjeringen Solberg bestilte i 2015, blir det konstatert at verktøy i form av lover og planlegging som allerede eksisterer, bør være tilstrekkelig. «Det handlar om politisk vilje i vektinga av samfunnsomsyn», uttalte lederen av utvalget da rapporten ble lagt fram. Dermed legges ansvaret for matjorda vår på lokalpolitikeren, som også skal tenke på andre og mer kortsiktige hensyn som boligbygging og gjenvalg.

Vern av naturressurser gjennom lover og reguleringer står sterkt i den europeiske plantradisjonen.

Gulrot ikke …. asfalt
Økonomiske insentivordninger kan bidra til mer effektivt vern av matjord. Det vil gi kommunene det de ønsker mest, nemlig økte kommunale inntekter. Virkelig jordvern bør også innebære at det lønner seg mer for bonden å drive den beste matjorda på en bærekraftig måte enn det gjør i dag. Veier må gå rundt jordet, i stedet for rett over.

Til syvende og sist står det likevel på forankring og legitimitet i befolkningen, om dine og mine holdninger og prioriteringer. Landbruksdebatten i Norge kjennetegnes av få aktører, vanskelig fagterminologi og høy terskel for deltagelse. Areal for å dyrke mat angår alle. La oss prate om det.