Alltingets saga

"Frihet, likhet, Island - en saga om en mann og et land i krise" av Mímir Kristjánsson "Frihet, likhet, Island - en saga om en mann og et land i krise" av Mímir Kristjánsson

[I] På den tida da bankene gikk over ende, hersket en mann som het Geir på Island. Geir var sønn av en nordmann som het Tomas, og fikk navnet Haarde fra ham. Dette navnet gjorde han lite for å leve opp til, for Geir, sønn av Tomas Nordmann, var hard bare mot de svake, og svak i møte med dem som var harde.

Geir var frende av Davíð Oddsson og etterfulgte ham som høvding for høyreflokken. Med tid og stunder ble han også høvding for hele Island. Dette var på den tida da Facebook kom til Norge. Island var på denne tida for det meste delt mellom fire store flokker. Høyrepartiet Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet), bondepartiet Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet), sosialdemokratene i Samfylkingin og SVs søsterflokk Vrinstrihreyfingin – grænt framboð (Venstre-Grønne).

Så mye gull som finansvikingene skyldte i vesterled, fantes ikke på hele Island.

Finansvikingene hadde nå herjet i vesterled i mange år. Da dårlige år rammet bankene deres, gikk de til Geir høvding og ba ham om gull til å redde seg gjennom vinteren. Geir, som alltid var gavmild mot dem som hadde mye fra før, spurte dem rundhåndet hvor mye de trengte. Men da han fikk svaret, mistet han munn og mæle. Så mye gull som finansvikingene skyldte i vesterled, fantes ikke på hele Island.

Geir sto nå på utrygg grunn. Folk husket at det var hans frender som ga finansvikingene gull til å reise ut og herje i vesterled. Landet var rammet av fryktelige uår, og det ble sagt at det var Geir og hans flokk som var skyld i det.

En dag dro Geir til et helsestudio for å løfte vekter. Han kom trygt fram og satte i gang med arbeidet. Det var tungt, og Geir måtte stoppe for å tørke svetten som rant nedover pannen hans. Da fikk han plutselig øye på en mann som var like brei over 156 bringen som han var høy. «Jeg har mistet jobben», sa mannen, og med det sendte han Geir i bakken med et slag så hardt at det kunne ha felt en hest. Geir hadde nå mange fiender på Island.

Landsbanki, et hovedsete for finansvikingene. Foto: eraldavanzurk
Landsbanki, et hovedsete for finansvikingene. Foto: eraldavanzurk

[II] Jóhanna het en kvinne, hun var datter av Sigurður og jobbet som flyvertinne. Det ble sagt om Jóhanna at hun lå med andre kvinner, og at hun ikke skammet seg over det.

Det ble sagt om Jóhanna at hun lå med andre kvinner, og at hun ikke skammet seg over det.

Jóhanna reiste første gang til Alltinget da Odvar Nordli var herre over Norge, og siden ble hun valgt til høvding i Samfylkingin, det som i Norge bare blir kalt for Arbeiderpartiet. Om denne flokken ble det sagt at de bare hadde en stor drøm: å gjøre Island til en del av Europa og bringe islendingene inn under høvdingene i Brussel. Etter at bankene gikk over ende, holdt mange med dem i det.

En frende av Jóhanna het Steingrímur, han var sønn av Sigfus og leder for flokken som kalte seg Venstre-Grønne. Om Steingrímur ble det sagt at han kunne spå framtida, og i mange år hadde han sagt at dersom finansvikingene fikk reise i vesterled, ville det gå ille med både dem og resten av folket på Island.

Jóhanna og Steingrímur var driftige folk og ble nå godt likt blant mange islendinger. Sammen med Fremskrittspartiet reiste de til Alltinget og krevde nytt valg. Geir Haarde hadde nå så mange fiender på Island at han måtte forlate sitt sete, og Jóhanna ble valgt til ny høvding på Island. Steingrímur ble hennes venstre hånd.

Nå ble det sagt at Island var i trygge hender, og Jóhanna og Steingrímur vant mye ære på dette.

Høvdinger og frender - Geir den Haarde og Gordon den Brune. Foto: Downing Street
Høvdinger og frender – Geir den Haarde og Gordon den Brune. Foto:
Downing Street

[III] Herren over England het på denne tida Gordon, han hadde tilnavnet Den brune. Gordon den brune var en fiende av finansvikingene og ville ha tilbake pengene som de hadde røvet fra englenderne. Særlig gjaldt dette alt det gods og gull som var forsvunnet i en bank som ble kalt Icesave.

En islendings gjeld er alle islendingers gjeld, sa han og truet islendingene med å bli lyst fredløse.

Sammen med resten av høvdingene i Europa krevde han nå at alle islendinger skulle betale det som finansvikingene skyldte dem. «Lite kan vi svare for andres gjeld», svarte islendingene da.

Men Gordon den brune sto på sitt. En islendings gjeld er alle islendingers gjeld, sa han og truet islendingene med å bli lyst fredløse om de ikke betalte ham den erstatningen som han hadde krav på.

Jóhanna og hennes flokk ble nå redde og fryktet at de ville bli nektet å gå i union med de store europeiske rikene i sør. Derfor samlet de Alltinget, og sammen med Venstre-Grønne bestemte de at islendingene skulle betale boten de hadde fått av de europeiske rikene.

Jóhanna og Steingrímur var nå godt fornøyde.

[IV] Nå kommer en mann som heter Ólafur Ragnar inn i sagaen. Han var sønn av Grimur, og født i Ísafjörður i Vestfjordene lengst nord på Island. Om folkene der er det sagt at de er sta og egne.

Ólafur var valgt til president på Island. Gjennom sitt embete måtte han sette navnet sitt på alle lover som Alltinget vedtok. Dette gjaldt også Icesave-loven, som Jóhanna og Steingrímur hadde vedtatt på Alltinget.

Jóhanna innså raskt at hun knapt hadde én stemme for hver tiende som Ólafur og hans flokk hadde.

Ólafur nektet å underskrive. Det hjalp ikke hvor mye Jóhanna og Steingrímur ba og tagg, presidenten lot seg ikke rikke. Slik gikk det til at alle islendinger måtte stemme over om de skulle betale erstatning til Gordon den brune etter finansvikingenes herjinger.

Nå samlet både Alltinget og presidenten sine folk rundt seg og ba dem dra ut for å samle støtte i hele landet. Men Jóhanna innså raskt at hun knapt hadde én stemme for hver tiende som Ólafur og hans flokk hadde.

Geir Haarde hadde nå mange fiender på Island. Foto: Helgi Halldórsson
Geir Haarde hadde nå mange fiender på Island. Foto: Helgi Halldórsson

Jóhanna samlet nå sine folk og ba dem om råd. En av dem sa at hun nå ikke skulle samle mer støtte, men tvert om be folk bli hjemme på valgdagen. Møtte ingen opp ved urnene, ville valget miste sin gyldighet, mente han. Da kunne Icesave-loven passere. Dette rådet fulgte Jóhanna, og sammen med Steingrímur reiste hun nå land og strand rundt for å be folk om å bli hjemme. Hun sa at Icesave-avtalen uansett var gått ut på dato, og at Gordon den brune og hans folk ville straffe islendingene hardt dersom de gjorde som presidenten sa og stemte nei.

Men Jóhanna talte for døve ører. Fra hele landet strømmet islendingene til urnene og stemte nei til loven som hun og Steingrímur hadde foreslått. Ólafur og hans folk var så mange og vrede at regjeringen ikke kunne gjøre annet enn å reise tilbake til Gordon den brune og fortelle ham at folket nektet dem å betale erstatning for Icesave-gjelden.

Etter dette nederlaget mistet Jóhanna og hennes flokk mange venner og mye ære på Island.

[V] Jón het en mann. Om han ble det sagt at han kunne få fjellene til å le, og havet likeså. Jón tok seg navnet Gnarr og ble kjent på Island som en stor narr. På den tida da Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix, samlet Jón sine folk rundt seg og stiftet en ny flokk. Den kalte han Besti flokkurinn, Beste flokken. Da han ble spurt hvorfor, svarte han enkelt: Fordi vi er den beste flokken.

De gamle flokkene lo nå høyt av Jón og syntes dette påfunnet var riktig morsomt. Men Jón for ikke med spøk.

Folk på Island var nå lei av de fire gamle politiske flokkene. Selvstendighetspartiet, Fremskrittspartiet, Sosialdemokratene og Venstre-Grønne hadde alle hatt stor makt på Alltinget gjennom uårene, og nå ble det sagt at folk ville ha en ny flokk til å styre.

Jón ville nå bli høvding i Reykjavík. Han dro rundt til folk og lovet dem at dersom han ble valgt, skulle han reise helt til Grønland og hente en isbjørn til dyrehagen i byen. Alle skulle få gratis håndklær i svømmehallen, og det skulle bygges Disneyland på et sted som heter Vatnsmýri midt i byen.

De gamle flokkene lo nå høyt av Jón og syntes dette påfunnet var riktig morsomt. Men Jón for ikke med spøk. Til folk sa han at hans løfter var usanne som de andre flokkenes, bare at han var ærlig om det.

Høvding i Reykjavik, Jón Gnarr. Foto: Helgi Halldórsson
Høvding i Reykjavik: Jón Gnarr. Foto: Helgi Halldórsson

Slik gikk det til at narren Jón Gnarr ble valgt til høvding i Reykjavík. Hver tredje reykja-viking ga ham sin stemme. Nå lo ikke de gamle flokkene lenger. I stedet ble de ledd av, både av havet og fjellene og alle vanlige islendinger. For ingen hadde et lag med latter som Jón Gnarr, narren som ble høvding i Reykjavík.

[VI] I Fremskrittspartiet fantes en mann som heter Sigmundur, sønn av Gunnlaugur. Om Sigmundur ble det sagt at han manglet ryggrad og talte med to tunger.

Sigmundur hadde støttet Jóhanna og Steingrímur da de krevde nyvalg mot Geir den haarde. Men nå snudde han nesen mot høyre og ba Selvstendighetspartiet om støtte i stedet. Partiet hans lå da på rundt femten prosent på målingene. Han reiste Island rundt og lovet folk å kutte gjelden deres, for etter uårene var det mange islendinger som skyldte bankene penger.

Nå da han var blitt høvding på Island, ble Sigmundur og resten av flokken hans rammet av en sykdom som var vanlig blant politikere på Island: hukommelsestap.

Dette løftet trodde mange på, for de var lei av Jóhanna og venstreflokkene som styrte. På kort tid steg Fremskrittspartiet opp mot 30 prosent på målingene. På den tida da Erna Solberg ble herre over Norge, ble Sigmundur valgt til ny høvding på Island. Han styrte da sammen med høyrepartiet Selvstendighetspartiet. Sigmundur var den yngste høvdingen Island noensinne hadde hatt, og derfor fikk han tilnavnet Sigmundur Unge.

Nå da han var blitt høvding på Island, ble Sigmundur og resten av flokken hans rammet av en sykdom som var vanlig blant politikere på Island: hukommelsestap. Sigmundur Unge hadde lovet å kutte gjelden til vanlige folk, men nå hadde han glemt det.

For dette fikk han mange fiender, og folket snudde seg nå til en ny flokk. Denne sier sagaen foreløpig ingenting om.

 

Utdrag fra boka «Frihet, likhet, Island – en saga om en mann og et land i krise».

Lanseres i Oslo torsdag 8. oktober kl.19 på Ingensteds og i Stavanger tirsdag 20. oktober kl.19 på Kåkå.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.