Alkoholpolitikk: Vi trenger motkultur

Alkohol brukes ofte som smøremiddel. Foto: Keoni Cabral/Flickr Alkohol brukes ofte som smøremiddel. Foto: Keoni Cabral/Flickr

Ifølge Helse og Sosialdirektoratet har omkring 100 000 nordmenn (2 av 100) så alvorlige problemer med alkohol at de trenger akutt hjelp for det.

Ap og KrF må finne sammen med en felles sak om avalkoholisering.

Tar man med pårørende, kan så mange som en million nordmenn være direkte berørt av den omfattende skjenkingen som samfunnet har åpnet for. Da har man ikke tatt med de mange som pådrar seg et tilleggsmisbruk med vanedannede tabletter eller narkotika som følge av at alkohol endrer dømmekraften.

Sånn sett er jeg fullstendig enig med forfatter Paal-André Grinderud. Han ber om at julaften fredes fra høyrepartienes iver etter å endre Vinmonopolets rolle som alkoholpolitisk virkemiddel.

For det er et uomtvistelig faktum at totalforbruket av rusmidler henger sammen med tilgjengeligheten – akkurat som skadevirkningene.

Må velge utenforskap
Alkoholforbruket i dag er mer enn dobbelt så høyt som det var i 1960.

Alkohol er blitt en naturlig greie i sosiale sammenhenger og på jobben, med lønningspils og julebord. Den brukes også som smøremiddel i forretningsmiddager og lunsjer.

Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall – med stadig mer trykk på behandlingsapparatet.

For å overleve i et slikt samfunn må alkoholikeren velge utenforskap. Alkoholikeren har lenge vært pariakaste i norsk helsevesen, og i samfunnet forøvrig. Det skyldes ikke bare uvilje hos helsepersonell og politikere mot å se på alkoholmisbruk som en sykdom, men også en økende følelseskulde i befolkningen. Dessverre har lite endret seg etter at staten overtok ansvaret for rusbehandlingen og lidelsene kom inn i diagnosemanualene.

En negativ spiral
Konsekvensene er tilbakefall, tilbakefall, tilbakefall – med stadig mer trykk på behandlingsapparatet. Dette fører igjen til ny avvisning og følgende selvstigmatisering. For alkoholikeren betyr det at han er henvist til ikke-konforme grupper som AA (Anonyme Alkoholikere) eller gamle drikkekompiser, om han skal ha noen form for sosialt fellesskap. Disse gruppene bistår også med den psykologiske belønningen som primærgrupper sørger for, uten å kreve den intime nærheten som ofte skaper angst hos mange alkoholikere.

Gruppetilhørigheten med de ikke-konforme forsterker imidlertid stigmatiseringen og danner en negativ spiral. Rusmisbrukeren blir dermed fanget i avvikerrollen. Han har passert sitt Rubicon. Veien tilbake til normalsamfunnet er stengt. For mange blir gjentagne «sprekker» bare en bekreftelse på tilhørigheten til utgruppene.

En spesiell gift
Derfor er det ikke merkelig at mange medlemmer i AA-grupper etter hvert betrakter alkohol som en spesiell gift – som de som gruppe har en iboende overfølsomhet mot. Det i seg selv binder AA-alkoholikere sammen og forsterker motsetningen til «de normale». Uansett hva som er den underliggende årsaken bak destruktiv drikkeatferd, byr selve alkoholforgiftningen på en rekke delikate medisinske problemer – mange av dem livstruende.

Den krever selvfølgelig profesjonelle medisinske tiltak.

Alkoholikeren har lenge vært pariakaste i norsk helsevesen.

Muligheten for alkoholikeren til å vende tilbake til en «normal» omgang med rusmidler og samfunn, beror altså på det rådende normklimaet. Men det avhenger også av omfanget av skjenking i det aktuelle samfunnet. Den liberale politikkens rundhåndethet med skjenkebevillinger de siste tiårene har hatt store menneskelige konsekvenser.

Foto: Flickr
Alkoholikeren tvinges ofte til å velge utenforskap. Foto: Fabio/Flickr

Ikke bare for alkoholikeren selv, men også for barn, søsken, ektemake, foreldre og andre pårørende.

Avvikende og mistilpassede
En slik tøylesløs skjenkepolitikk bygger dessuten opp under en forestilling om at de som ikke tåler eksessiv drikking, er avvikende og mistilpassede individer. Her dannes grunnlaget for at reintegreringen av alkoholikeren i samfunnet mislykkes så totalt.

Tar man med pårørende, kan så mange som en million nordmenn være direkte berørt.

Dessuten følger det alltid flere tilfeller av forgiftning med et større totalkonsum av alkohol i samfunnet. I en slik optikk er det ikke rart det blir knapphet på behandlingsplasser.

De kriste og arbeiderbevegelsen
Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti må finne sammen i valgkampen med en felles sak om avalkoholisering av arbeidsliv og samfunn.

Kristne og sosialister har en felles historie i å danne en motkultur mot dette. Ja, faktisk var avholdssaken en av de mest sentrale kampsakene i arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet. I Levanger bystyre kjempet avholdsfolket og Arbeiderpartiets representanter skulder om skulder i avholdssaken. 13. desember 1908 henstilte en enstemmig partiledelse i Levanger Ap om at partiets representanter i bystyret stemte nei til Hr. Svengaards søknad om skjenkebevilling ved å vise til partiets lover.

Det er et uomtvistelig faktum at totalforbruket henger sammen med tilgjengeligheten.

En slik motkultur kan i dag skape lommer i samfunnet der alkoholikeren og hans pårørende ikke utsettes for det utilbørlige press som dagens drikkekultur byr på. På den måten kan også behandlingen av rusmisbruk i større grad lykkes.

Slik gir man et håndslag både til yngre generasjoner – og til rusmisbrukere som står på venteliste for behandling.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • Tore Andvig

    Det dummeste jeg har lest på årevis. Tiden for asketisk moralisme og pietistisk forhold til nytelse må ta slutt før venstresiden har noen som helst mulighet for innflytelse. Forferdelig enkel neoliberal forståelse av problemet. Det er ikke kulturen som må endres eller motkultur mot alkohol som må dannes, den økte bruken av alkohol har i mine øyne tre årsaker: Den enorme økningen vi har sett i folks disponible inntekt er nok den viktigste forklaringen, moderat økte tilgangen har hatt litt å si. Disse grunnene er de klassiske faktorene og det empiriske fundamentet til all forskning på rusbruk at pris og tilgjengelighet trumfer alle andre forklaringer når man skal forklare den total rusbruken i et samfunn og utvikling på rusbruken. I tillegg vil jeg også foreslå en tredje grunn som nok forklarer en god del av det stadig økende konsumet. Den tredje og ikke like godt dokumenterte grunn har innsiktene om avhengighet og rusmisbruk Johan Hari presenterer i Chasing the Scream som utgangspunkt. Hari finner ut at om du utvikler et misbruk eller avhengighet har lite å gjøre med rusmidlene du ruser deg på og blir avhengig av og alt å gjøre med virkeligheten du lever i.
    Hari forteller at de fremste forskerne på avhengighet skjønte dette etter at de begynte å eksperimentere med og addere noen variabler i det sedvanlige rotte-eksperimentet alle med et introduksjonskurs i psykologi vil kjenne igjen fra tekstboka:

    Du har en rotte i et bur som kontinuerlig har tilgang til to vannflasker, en inneholder vanlig vann og en flasket der det er blandet kokain eller heroin i vannet. Disse forsøkene endte lenge alltid med at rottene ruste seg til en tidlig død. Men det skulle vise seg at det ikke var rotta det var narkotikaen som ledet til denne destruktive adferden. Det var ikke rusmiddelet som førte til avhengigheten, men buret til rotten som avgjorde om tilstedeværelsen av rusmidler resulterer i avhengighet eller ikke. Når rotta er sperret inne i et trist bur, uten venner, uten sexpartnere, uten noen form for stimulans og ingenting å gjøre annet enn å løpe rundt i det berømmelige hjulet der velger rotta å ruse seg absolutt hele tiden, blir avhengig og dør kjapt. Men hvis buret til rotta er konstruert som et rotteparadis med rikelig og variert stimulans, spennende leker, rikelig med god og sunn rottemat, masse venner og god tilgang på villige sexpartnere er det aldri en eneste rotte som får et rusproblem. De vil sporadisk velge å ruse seg, men aldri hardt og alltid lang unna den frekvensen som må til for å være skadelig eller med potensiale til å utvikle avhengighet.

    Det er burene våre det er noe galt med. De neoliberale burene vi alle er fanget i blir stadig goldere og vi mer isolerte. Å starte med en holdningskampanje eller en eller annen propaganda aksjon med fokus på alkoholens destruktive ondskap vil for det første skremme bort og støte vekk hauger av potensielle velgere, men først og fremst er det et faktum at i beste fall vil en sånn kampanje hvis alt klaffer perfekt kanskje midlertidig bremse økningen i konsumet en liten stund, men hvis du virkelig tror at alkoholbruken er på vei til å bli et så stort problem som du indikerer den absolutt dummeste veien å gå. Bedre bur = mindre rusbruk. Ingen moralistisk motivert kampanje vil ha suksess uten å addressere pris, tilgang og burene vi lever i. Alle disse faktorene er i dag under press av og under et press som bare vil tilta i styrke til vi er i stand til så lenge vi ikke adresserer roten som alle de tre faktorene vokser ut av; den neoliberale ideologien som alle vestlige ledere tilsynelatende har svelget, internalisert og iverksetter over hele kloden. Så lenge deregulering, liberalisering, privatisering og frie markeder er i vinden og sett på som eneste vei å gå for et samfunn for å oppnå suksess vil det alltid være et press mot bredere tilgang og mindre avgifter som igjen presser prisene ned. Det samme er sant også når det kommer til burene våre, så lenge den materialistiske hedonistiske nihilismen som er innbakt i den neoliberale verdensforståelse får fortsette å atomisere oss og fremmedgjøre hverdagene vår gjennom stadig mindre frihet og mer kontroll og sørge for stadig mer marginaliserte og isolerte individer vil burene våre være årsaken til at vi drikker mer, for etterhvert som meningsløsheten i livene våre blir stadig mer påtrengende oh vårt behov for å døyve smerten bare øke. Konklusjonen er at din foreslåtte kampanje er et ruspolitisk fallossymbol og du vil sikkert føle at det er deilig å runke din egen fallos av moralsk indignasjon en stund, men fenomenet du hevder å ville bekjempe vil denne moralske masturbasjonen aldri komme fenomenet til livs. Uten å avverge at årsakene til problemet materialiserer seg vil det samme være tilfellet for problemet også. For å effektivt løse problemet du identifiserer må prisen gå opp i forhold til den disponible medianinntekten til norske husholdning og/eller tilgangen på alkohol bli dårligere og/eller burene våre gjøres til bedre steder å leve livene våre. Siden alle disse faktorene er resultater av den dominerende neoliberale ideologien og vokser direkte ut av den neoliberale verdensanskuelsen og dens ideologiske kraft like åpenbart som at alle planter gro fra en rot, Det er dermed en kamp mot den neoliberale ideologien og de politiske løsningen som følger i neoliberalismens kjølvann du må beseire. Det er også en kamp der du lett kan mobilisere langt et mye bredere spekter av folk enn dine allierte som stort sett består av ulike grupper jesus-freakere og kristen-fascister. Det er mye lurere å angripe roten til problemet, spesielt når det kan gjøres ute å støte bort 90% av befolkningen med din kjipe, pietistiske, konservative, småborgerlige ekstremt usexy masturbasjon. Velger du likevel å lage runke-ring med jesus-gjengen garanterer jeg i det minste et mirakel, det egg vil regne over dere som haggel i en sommerstorm.