Hvis Europa kommer seg ut av dagens mer eller mindre permanente krisetilstand er det nærmest unison enighet om at dagens europeiske modell er truet av en gryende svøpe: en aldrende befolkning. Fødselsraten er generelt lav, ingen land når i dag de 2,1 barn per kvinne som skal til for å videreføre befolkningen. I tillegg gjør medisinske framskritt at de fleste lever lenger enn for bare få tiår siden. Dagens nybakte og kommende pensjonister forventes å leve lenger enn tidligere. Dermed endres befolkningens alderssammensetning. De store aldersgruppene blir eldre og den klassiske alderspyramiden er i ferd med å bli en papirdrage.
Mørk horisont
Resultatet er at det blir færre yrkesaktive til å finansiere pensjonene. Mye av byrden vil dermed falle på stadig færre ordinære lønnsmottakere. Hvis vi i tillegg tar med den strukturelle arbeidsledigheten som slo rot i Europa lenger før dagens krise, ser horisonten unektelig mørk ut. De fleste land i Europa har nylig økt eller er i ferd med å øke pensjonsalderen og i mange land jobber lønnsmottakerne lengre enn den lovfestede pensjonsalderen.
I tjenester som krever mye arbeid, som pleie og omsorg, er det vanskelig å hente ut produktivitetsøkninger uten at det går på bekostning av kvaliteten.
Men økt pensjonsalder vil sannsynligvis ikke være nok til å sikre verken verdige pensjonsordninger eller pleie og omsorg, både på grunn av lønnsstagnasjon og arbeidsledighet, men også stadig dyrere pleietjenester. Baumols sykdom, eller kostnadssyken,[i] gjør seg allerede gjeldende og vil øke ytterligere hvis produktiviteten stiger. Når produktiviteten øker og lønningene i de produktive sektorene mer eller mindre følger veksten, blir menneskelig arbeidskraft dyrere. Økt produktivitet betyr nettopp at man klarer å produsere mer på færre timer. Men i tjenester som krever mye arbeid, som pleie og omsorg, er det vanskelig å hente ut produktivitetsøkninger uten at det går på bekostning av kvaliteten.
Eldre til Thailand
Japan som allerede ligger i forkant av utviklingen med en aldrende befolkning prøver både å utvikle teknologi for å effektivisere eldreomsorgen og skape et eldremarked som kan gjøre pensjonistene til en økonomisk ressurs. Men så langt er ikke resultatene de mest oppløftende og mye tyder på at dette bare blir et gode for den privilegerte «pensjonsadelen».[ii]
I Tyskland blir det stadig vanligere å sende de gamle til lavkostland som Thailand.
I Tyskland synes løsningene å være mindre ambisiøse, der blir det stadig vanligere å sende de gamle til lavkostland som Thailand.[iii] Kostnadene til eldreomsorgen er blitt større enn den politiske viljen. Lignende tankegang finner vi også i Norge, der FrP ikke har vært fremmed for å eksportere eldreomsorgen, eller Civita som nylig foreslo å hente pleiere til Norge på slavelignende arbeidskontrakter modellert etter den mye misbrukte au pair-ordningen.
Liten vilje til omfordeling
Alternativet er større omfordeling av den private rikdommen for å bøte på offentlig fattigdom, men omfordeling er det lite vilje til for tiden, snarere tvert imot. Adam Smiths advarsel i Wealth of Nations om «industriherrene» som «klager på høye lønninger, men sier ikke noe om de negative virkningene av høy profitt», er forlengst glemt. De gamle ytelsespensjonene forlates til fordel for innskuddspensjon og privat pensjonssparing, som både fritar bedriftene for forpliktelser og tilfører kapital til en alltid tørst finanssektor.
Pensjonsfondene er allerede noen av de største aktørene i finansmarkedene. Med tanke på finansmarkedenes mange nevroser er det verdt å spørre seg om de som er unge i dag noensinne vil se noe til innskuddene – eller om de vil gå opp i spekulativ røyk i et kommende krakk lenge før pensjonsalderen nås.
© norske LMD
Noter:
[i]Se «Roboter spiller ikke Mozart«, Le Monde diplomatique, juni 2013.
[ii]Se «Lukrative pensjonister», Le Monde diplomatique, juni 2013.
[iii]Se «Tysk eldreeksport», Le Monde diplomatique, juni 2013.
Artikkelen er tidligere publisert i norske Le Monde Diplomatique.